Vi har en klok konge. I sin nyttårstale sa han blant annet: “ Og vi må løfte blikket. Både ut av landet, i solidaritet med andre mennesker. Og i våre egne liv. For å møte blikket til andre som trenger oss. Men også for å søke blikket til de som kan hjelpe når vi selv trenger det.“
Han oppfordrer oss til å løfte blikket Til å se hverandre. Til å se hverandre i øynene. Til å se den som står ved siden av oss. Det er så enkelt, så hverdagslig at det er lett å overse – forgive the pun. Men når selveste kongen sier at det er viktig at vi ikke overser hverandre, da bør vi ikke overhøre han.
Dette er bok nr 3 i Shetlandserien, og vi begynner å bli kjent med persongalleriet og omgivelsene. Denne gangen skal vi til Whalsay. Betyr det Hvaløya, tro? Denne gangen er det vår i luften. Mye tåke. På det vanstelte og forsømte bruket til Mima, Sandy Wilsons farmor, pågår det arkeologiske utgravinger. Håpet er å finne spor etter aktivitet under Hansatiden. Gjett om det etterhvert graves fram ting og tang av nyere dato som ikke tåler dagens lys? DI Perez får en vanskelig sak å nøste opp. Som vanlig kommer vi tett på personene og vi får innblikk i hvordan det kan være å bo i et så lite og isolert samfunn. Cleeves har en fabelaktiv evne til å skildre de ulike personlighetene og hvordan de reagerer på hverandre. Det er som om hun blander ulike ingredienser i en kjemisk forbindelse og rører rundt for å se hva som skjer. Eksploderer det?
Historien har tråder tilbake til krigen, og en høy, blåøyd, blond, staut og norsk Shetlandsfarer er egentlig opphavsmann til hele elendigheten.
Jeg sitter igjen med to spørsmål: Forholder det seg sånn i virkeligheten; drikker britene faktisk så mye te? Helt alvorlig?? Og vil DI Perez og Fran gifte seg i neste bok?
White nights er bok nr 2 i Shetlandserien. Denne gangen skjer handlingen midt på sommeren. “Da simmer dim”, de lyse nettene som vi nordboere kjenner så godt, gir navn til boken og mystikk til stemningen. Både fastboende og tilreisende blir øre og yre og oppfører seg merkelig. Når historien er ferdig, sitter vi igjen med tre lik og DI Perez er personlig involvert fra første side av. Alle bærer på hemmeligheter og Cleeves har en uvanlig evne til å holde på hemmelighetene selv om personene får uttrykke seg tilsynelatende fritt. Minner litt om A. Christies genistrek The Murder of Roger Acroyd, der morderen selv fører ordet hele vegen uten at vi gjennomskuer han. I denne boken kommer på samme måte morderen til orde hele vegen og virker så rasjonell at vi aner fred og ingen fare. Historien starter i The Herring House kunstgalleri, men viser seg å ha røtter femten år tilbake i tid og involverer etterhvert hele den lille bygden Biddista.
Nok en seier for Ann Cleeves og DI Perez som begynner å bli varm i trøyen.
Dette er den første romanen i Shetland-serien. Handlingen foregår på Shetlandsøyene, og lokaliteten er en viktig ingrediens i både handlingsforløpet og stemningen. Vær og vind spiller hovedroller, ferger blir innstilt, fly blir forsinket, gjørme er noe man blir sittende fast i, skrenter er noe man faller utfor og tidevannet noe man må ta hensyn til. Hovedpersonen i serien er DI Jimmy Perez. Han leder etterforskingen av det ene mordet etter det andre med stoisk innsikt og tålmodighet. Privatlivet hans blir en viktig tråd gjennom bøkene. Denne første boken ender med at han ringer til foreldrene sine, som bor på den avsidesliggende Fair Isle, som ifølge Wikipedia har 68 fastboende, for å fortelle at han ikke har tenkt å flytte hjem for å overta det lille bruket som er til salgs. Heldigvis for oss lesere øyner han en framtid i Lerwick, og vi får flere spennende bøker om han og kollegene hans. Ann Cleeves er en dyktig forfatter særlig sterk i personskildring, dette er ingen 13-på-dusinet whodunnit. En nytelse å lese.
Da vi kom til Charleroi, var klokken blitt 01.00 og hotellet lå i et område som var under ombygging. Gater var stengte og omkjøringer overalt. Det var mørkt og google maps var helt ute på viddene. Vi holdt på å bli sprø, men fant omsider nedkjørselen til hotellets parkeringskjeller. Vi sov og kjørte videre til Bergisch Gladbach neste dag.
Denne byen er sagnomsust i familien, hjemmet til Zanders papirfabrikk – grunnlaget for forretningen og formuen vår. Her har Kristján vært utallige ganger i businessøyemed, og han viste meg begeistret rundt i byen som tidligere var mer eller mindre eid og drevet av Zanders. Omtrent som Årdal var drevet og eid av Hydro.
En sjarmerende by. Erketysk. Vi spiste lunsj på Bergischer Löwe med en kelner som var som klippet ut av en Strauss-operette. Vi var innom Villa Zanders, familiens herskapsvilla gjort om til museum. Det var fullt av papirkunst natürlicherweise! Fra tapeter til bilder til andre dekorasjoner. De holdt på å forberede en ny utstilling om bokkunst, så vi fikk ikke slippe inn. Isteden tok vi et tog til Köln, besøkte katedralen og tok en Limoncello Spritz. Vel tilbake tok vi inn på Tannenhof. Sært sted, men biergarten hadde de så det ble anledning til en night-cap før bingen.
2. september var vi kommet til. Det ble walk-about i BG med innlagt pilegrimsvandring til det svære Zandersområdet som nå skal utvikles til A Vibrant Urban Prosject (sic) Kristjan ble grepet av nostalgi.
Så satte vi oss i bilen og sprengkjørte til København, masse kø i Bremen. Vi tok inn i 23 etasje på Marriot ved Kastrup. Baren hadde toaletter der alt gikk i svart! Toalettskålen, gulvene, veggene, vaskene… Det var ekkelt! Ikke vellykket i det hele tatt.
3. september bar det videre til Norge via broen og den svenske skjærgården. Vi stoppet i Åsa og fikk se svensk camplingliv på nært hold. Minnet om Saltkråkan. På Åsa hembakeri spiste vi vi en aldeles fortreffelig lunsj som holdt oss gående til vi kom fram til Irene i Tønsberg som hadde laget deilig laksemiddag til oss. Vi installerte oss hos henne og tok kvelden. Dagen etter var det sen frokost og spasertur til kirkegården. Så kom Miriam og tante Laila på kaffebesøk. Vemodig å vite at dette ble siste gang vi traff tante. Hun er skral. Lammlår til middag og et barnebarn på overnattingsbesøk hos farmor. Stort husrom og stort hjerterom. Det uvanlige navnet Guttorm dukket opp i praten ofte nok til at jeg begynte å spisse ørene. Er det noe i gjære? Veloppdragent lot jeg være å spørre…
5. sept var siste reisedag. Via Hardanger kom vi oss hjem nedlastet med eplekaker og -sider og hermetiske plommer og jeg vet ikke hva.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Vi kjørte fra Gascogne til Normandie uten å se oss verken til høyre eller venstre. Det var en lang reise og vi var ganske ferdige da vi kom fram. I Normandie hadde det gått for seg i verdenskrigen, det var det tegn på over alt. Slagmarker, minnesmerker og svære kirkegårder. Tyske, amerikanske, engelske og franske. Det var tydelig at de falne ikke var glemt. Gravene var velstelte og mange bar preg av at slektninger hadde brukt sommerferien på å komme langveisfra for å vise respekt. Det gjorde inntrykk.
Vi hadde ikke planlagt noen overnatting og kjørte rundt på måfå. Da vi kom til St Quentin-Sur-le-Homme orket vi ikke mer. Vi fant et hotel som het Hôtel le Gué du Holme og der tok vi inn. Det så helt greit ut. Helt landsens – ute i huttaheiti, men kort veg fra morgendagens mål. Vil dere ha middag? spurte damen i resepsjonen. Nei, sa jeg. Ja, sa heldigvis Kristján. Vi satte koffertene på rommet og gikk til restauranten i våre joggesko og shorts og Tskjorter. Der ble vi overrasket av propre dekkete bord med lys og hvite duker og et klientell i finstasen. Dette var mer eksklusivt enn vi hadde tatt høyde for. Det var en skikkelig gourmet restaurant med Michelinstjerne og vi fikk et av de beste måltidene på hele turen. Kjempeoverraskende for oss begge.
Dagen etter kjørte vi til Mont-Saint-Michel og var tidlig ute. Det var perfekt timing, skoleferien var nettopp over og stedet derfor ikke så vanvittig fullt av folk som vanlig. Vi spaserte til øyen og det var virkelig en magisk opplevelse. Stedet kan ikke beskrives, det må oppleves. Jeg får henvise til Wikipedia. De fastboende munkene var bortreist på dagen. På retreat. Retreat fra MstM??? Går det an å finne et mer tilbaketrukket sted i Frankrike? På flukt fra turistene antakelig, eller fra håndtverkerne. Kirken var under høylydt oppussing, så det lå ikke an til stille kontemplasjon. Munkene må ha sterke knær! Ikke bare kneler de på kalde steingulv til fastsatte tider, men de må gå i trapper hver gang de skal noe sted. Dette er ikke stedet for folk med dårlige knær. Fysioterapister ville kunne etablere luksuriøse forretninger her.
Da vi kom i land igjen, var vi innom salgsboder som lokale fruktprodusenter hadde satt opp. Epler, plommer og pærer i alle mulige utgaver. Plutselig gikk det opp for meg at vi var på grensen til Calvados! Jeg handlet flere flasker av min yndlingsbrennevin Da vi var ferdige, fikk Kristján ånden over seg og kjørte tvers over France. Jeg tok fram hodeputen som hadde ligget uantastet i baksetet, lukket øynene og ble med på ferden. Vi suste forbi severdigheter i fleng, katedraler, chateauer, fossilparker, kniplinger, ja selv Bayeux! Jeg måtte bare lukke øynene og tenke på kongen og fedrelandet. Kjør i vei, sa jeg til min ektemann. Vi stoppet ikke før i Charleroi godt inne i Belgia. For å overnatte.
Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i Occitanie og der ble vi i fire dager.
En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland. Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet. Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument. Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer. Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne? Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.
Julen nærmer seg igjen, og med den de gamle julesangene. Den som begir seg på tur over sjø og land vil før eller siden støte på en gammel mann som spør og graver (eller spør og sager, som vi trodde det betød). Den han vil vite er hvor du kommer fra. “Hvor hører du vel hjemme?” Jeg er så heldig å høre hjemme i to land, jeg har to pass og kan kalle meg både nordmann og islending. Men det er ikke egentlig statsborgerskapet han er ute etter! I sangen skal du svare med et tulleland, og du kan selv velge hvilket. Klappeland, trampeland, hinkeland, hoppeland, gråteland osv. (Prompeland var det alltid en av de morsomme guttene om foreslo på juletrefestene i gamle dager) Skjønner tegningen? Du skal også gjøre bevegelser og lage lyder som illustrerer landet ditt. Mye moro og latter – en klassisk julesang, nærmest helårssang vil jeg si.
Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi? Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger. Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.
Morgen i Flüelen var en fin opplevelse. Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen. Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.
Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?
Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer! Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.
Dekk en ildfast form med masse spinat og finsnittet purre. Krydre rødspettefilleter med salt og pepper, rull dem sammen og legg over. Vær forsiktig med saltet, kaviaren i sausen er ganske salt i seg selv! Kok opp fløte, melk og vanlig tubekaviar og la det putre og tykne litt. Finhakket gressløk eller persille gjør seg oppi sausen. Hell sausen over fisken, strø revet ost over og sett i ovnen på 175°C til fisken er ferdig og det hele har fått en gylden og fristende farge. Kjempegodt!
Stek kyllingstykker, lårkjøtt uten bein liker jeg best, godt i smør og krydre med salt og pepper. Mal kasjunøtter sammen med et par hvitløkvedd, tilsett turmerik og grovt kokosmel. Strø blandingen over kyllingen i gryten, rør godt og pøs på med fløte. La det hele koke godt sammen til kyllingen er gjennomkokt. Hiv på så mange håndfull spinat du får plass til og la den putre med det siste minuttet. Salat, eventuelt ris eller pasta, er godt tilbehør.
Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide. En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.
Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper. Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.
Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den! Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.
Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie. På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!
Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder. Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.
Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.
I år ble 17. mai feiret i gamlelandet for føste gang på flere tiår. Knallvær! Egentlig for varmt for bunad. Som var null problem for meg, for min hang igjen på Island.
