Jeg fant det.
Det lå i andre etasje. Trappen opp var smal og mørk og tvilsom.
Men resepsjonisten på det eksklusive hotellet hadde jo anbefalt det, så det kunne vel ikke være så ille.
Jeg måtte gjennom en glassdør som var dekket av plakater. Bak en høy disk satt en ung mann uten hår i ettersittende T-skjorte og snakket i mobiltelefon . Han hadde ring i øret og dramatiske tatoveringer på massive underarmer. Jeg er kommet til rett sted, tenkte jeg tilfreds. Ingen tvil. Continue reading
Tag Archives: .fi
Hælsæri í Helsinki
Jeg har besøkt Helsinki for første gang og begikk den genistrek å gi meg på byvandring i HELT nye sko.
Idiootti – som de sier på finsk.
I Helsinki er det marked for flere bilvaskerier. Helsinki Autopesu ville hatt en lysende framtid.
Været var nydelig. Sol og kaldt.
Pohjoisesplanadi fant jeg med én gang. Marimekko fant jeg straks. Så kom jeg i hyggelig prat med en ung franskmann som drev couchsurfing i Norden og var full av entusiasme. Continue reading
Arto Paasilinna: Harens år
Der tydeligvis uendelig mye mot og kraft å finne i de finske skogene. Vatanen og haren finner seg selv og sin selvstendighet i kamp mot bjørner, diplomatfruer, psykotiske bulldoserførere og militære kompanier. De lar seg ikke stoppe. Og når det røyner på, drar de til skogs. Der bjørkorna susar.
Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord.
Og jeg som trodde at finnene ikke hadde humor. Dette er uten sammenlikning en av de morsomste bøker jeg har lest i mitt liv. Og det til tross for at temaet er selvmord.
Og boka tar slett ikke lett på temaet. Vi får høre om de mest tragiske skjebner, og det kryr av fulle, tungsindige finner som ikke har annen utvei enn badstu når livet blir for tøft. Continue reading
Too close to home
Ég fór að sjá Finnska hestinn í gær. Leikrit eftir Sirrku Peltola, eitt helsta leikskáld Finna nú um stundir.
Í umfjöllun um leikritið sagði m.a.:
“Bráðfyndið og snargeggjað verk um mergjað fjölskyldulíf og mál sem brenna á Íslendingum í dag!
Á bóndabæ í afskekktri sveit í Finnlandi er sambýlinu þannig háttað að faðirinn og móðirin eru fráskilin, en hafa ekki efni á því að flytja í sundur. Faðirinn fær að búa í einu herbergi á bænum, með eina hillu í ísskápnum, og þegar vel liggur á öðrum fjölskyldumeðlimum má hann fá kærustuna sína í heimsókn. Tannhvöss amma nuddar móðurinni sífellt upp úr því að hafa klúðrað lífi sínu með því að hafa setið fyrir nakin á sauna-dagatali, uppkominn sonurinn á allt til að vera mótórhjólatöffari nema hjólið og unglingsdóttirin “væntir mjög mikils af lífinu, bæði hvað varðar kærasta, föt, partý, kynlíf og annað sem gefur lífinu gildi”.
Já, það má til sanns vegar færa að þetta brennur á Íslendingum í dag.
Hesturinn var eiginlega íslenskur! Bæði í eiginlegri og yfirfærðri merkingu.
Og ömurlegar aðstæður þessa fólks, þar sem heimilið bókstaflega hrundi á meðan á leiksýningu stóð, voru líka íslenskar.
Örvænting fjölskyldunnar var svo mikil að enginn hafði orku aflögu til að láta falla fallegt og uppbyggilegt orð. Handritið samanstóð af nöldri og meiðyrðum.
Mér fannst það ekki fyndið. Mér fannst það hitta much too close for comfort.
Nordic walking
Nydelig søndag morgen i Vaasa. Det har snødd og det er stilt og kaldt og sol. Jeg går en tur. Alle er ute og går. Det ser ut til at finnene er like turgale som nordmenn.
Men ingen går tomhendte. Alle har med seg noe.
Hund, sykkel eller staver.
Annet hvert menneske går med staver på bar mark. Det er tydeligvis svært trendy her.
I flyet på vegen hit leste jeg en artikkel om det. Marimekko har designet spesielle Marimekko-staver. Det er nok ikke lenge til du kan få Nokia-staver med innbygget telefon og datamaskin som registrerer automatisk hvor mange skritt du har gått og har direkte satelittkontakt så du ikke kan gå deg vill.
Og alle hadde mössa. Unntatt jeg. Jeg har aldri brukt mössa.
Jeg savner Golfstrømmen
Gode, gamle Golfstrømmen.
Nå er jeg i Bottniska Viken. Her er det ikke mye golfstrøm. Det er kaldt her.
Finsk kulde. Den virker nesten russisk, synes jeg. Ikke at jeg har vært i Russland, men jeg kan tenke meg at kulden blir mer og mer sånn jo lenger østover du kommer.
Den er helt stille.
På Island er det ikke noe særlig kulde. Ikke i Bergen heller. Men hvis det kommer kulde, så rører den på seg. Her er den helt taus. Iskald.
Og jeg tenker: Vinterkrig! At de orket!
Vaasa
Jeg har vært en del ute og flydd i det siste. Nå er jeg i Vaasa/Wasa i østerbotten. En finsk/svensk by. Jeg fløy over Bergen via Arlanda.
Hver gang jeg flyr inn over norskekysten slår det meg at Bjørnstjerne virkelig var inne på det. Furet og værbitt er akkurat det det er.
Jeg fløy videre over Sverige, og der var det ikke furet og værbitt. Mer udefinerbart.
Å fly inn over Vaasa er all right. De har en merkelig byggeskikk her. Ute på åkrene har de bygd løer. Hver åker og hver eng sin løe. Det ser litt rart ut. Midt ute i hver store åker står det en enslig løe uten forbindelse med omverdenen forøvrig. De er ikke i bruk lenger, forteller Petra, men de får stå fordi de er en del av byggetradisjonen her.