Jeg passer barn for tiden, en jentunge på 7 måneder. Midt i ta-på-alt-smake-på-alt alderen. Gulvet er dekket av ringler og rangler, kosedyr og biteringer. På gulvet ligger også en mormor med penn og notisblokk og prøver å jobbe litt.

Hva er det eneste på gulvet som fanger oppmerksomheten? Kosedyret? Ranglen? Mormor?
Nei, det er mormor sin notisblokk. DEN må smakes på.
Hvis jeg listig henter en identisk notisblokk og lar henne få den å maltraktere – har det noen effekt? Nei. Det er mormor sin notisblokk som er interessant. Hvorfor?
Kan du fortelle meg det?

Og hva er det med duker som henger fram over bordkanter? Hvorfor er de så interessante? Hvorfor skal de på død og liv trekkes i?
Kan du fortelle meg det?

Og hva er det med Ro,ro til fiskeskjær som fenger så mye mer enn Bæ,bæ lille lam og alle de andre barneslagerne? Hvorfor skratter hun av full hals hver gang jeg synger den? Hva er det den har som de andre ikke har?
Kan du fortelle meg det?

Og hva er det med elektriske ledninger som er så fasinerende? Hvorfor har ingen funnet på å lage barneleker som ser ut som ledninger eller stikk-kontakter?
Kan du fortelle meg det?

Jeg er sammen med en liten person størsteparten av dagen. Hennes øyne søker mine hele tiden. Og finner dem når hun vil – bortsett fra når vi leker den skumle bø-tittei-leken.
Og jeg tenker .. hvordan er det for små personer som søker andre menneskers øyne uten å finne noen, uten å få tilfredsstilt behovet for kontakt og bekreftelse. Hva gjør det med dem?
Kan du fortelle meg det?

Med fare for å bli hengt ut som en sur gammel kjerring som mener at alt var bedre før ….

Jeg kan sykle. Gjør det ikke så ofte, men kan hvis jeg vil. Jeg har fire barn. De kan alle sykle og gjør det i varierende stor grad.
Når og hvordan de lærte å sykle kan jeg ikke huske. Vi kjøpte sykler til dem og slapp dem løs.
Først en trehjuling som var kjøpt i utlandet og ble nedarvet. Den hadde en stang bak som utålmodige voksne kunne skyve på med hvis det ble for tungt eller gikk for sakte.
I tidens fylde fikk de hver sin tohjuling. Og så lærte de å sykle. Hvordan, kan jeg som sagt ikke huske. Jeg tror de yngste lærte av de eldste og av sine venner. Mitt bidrag bestod i å komme med oppmuntrende tilrop / plaster alt ettersom. De to eldste lærte å sykle før sykkelhjelmens tid … vi hadde ikke bedre vett.

Forleden leste jeg en artikkel i BT om hvordan ansvarlige foreldre skal lære barna sine å sykle etter alle kunstens regler. Opplæringen må tilrettelegges av voksne og for all del være “lystbetont”. En liste over gode råd og overhengende farer fulgte med.

Og jeg tenker:
Herregud! Skaff ungen en sykkel og slipp han løs. Kjøp hjelm og ha plaster for hånden. La nå for Guds skyld ungen finne ut av det selv. Det går så fint, så. Du kan ikke tilrettelegge hele livet for folk.
En unge som aldri har brukket et bein har ikke levd.

Jeg er den stolte mormor til to mennesker, Aníta Liv og Hilmir Björn. Og nå er det to nye på veg. Barnebarn, altså.

Det er vanskelig å forklare hvordan det er å bli besteforelder. Det er ikke så lett å beskrive hvordan det er å bli forelder heller. Det er så vanskelig å sette ord på, og umulig å sette seg inn i for en som ikke har erfart det selv.

De små er selvfølgelig herlige, og overbærenheten mot barnebarn grenser til det usømmelige, men det handler om mye mer enn det.

Det er fantastisk å få være vitne til, på nært hold igjen, at et menneske blir til. Å se bevisstheten våkne, høre språket utvikle seg, se hvordan de finner sin plass i verden og utforsker og trekker sine egne slutninger. Se hvordan lynne og personlighetstrekk manifesterer seg i møtet med omgivelsene. Det er etter min mening det mest overveldende naturfenomen du kan møte. Grand Canyon, gå hem å vågg!

Og så kan du se hvordan slektstrekk kommer til syne. Du kjenner igjen fakter, uttrykk og reaksjoner med røtter i deg selv eller din makes arvemasse. Det fasinerer meg og gjør meg ydmyk.

Men vel så interessant som å betrakte de søte små synes jeg det er å studere foreldrene. Å se sitt eget barn i rollen som forelder. Å se ting som du har lagt ned hos dem bli viderebrakt – både på godt og vondt. Grunn til stolthet og gremmelse i skjønn forening. I diskusjon om foreldrerollen får du tilbakemelding fra dem på din egen innsats, noen ganger så ørene flagrer.

Du får en liten sjanse til å rette opp ting, gjøre ting som besteforelder som du ikke hadde vett eller tid til å legge vekt på som forelder. Håper jeg klarer å gripe den.
Nå krysser vi fingrene og gleder oss.