Jeg har fått meg en diagnose, helt uten å ha bedt om det! PMR har legen konkludert med etter utallige blodprøver og undersøkelser. Alt skal jo akronymiseres i våre dager – før i tiden ville hun sagt at jeg var giktbrudden. Uansett, når jeg først skulle få en diagnose er dette ikke den verste jeg kunne tenke meg. Jeg har fått en ny virkelighet å forholde meg til, med nedsatt funksjon og energinivå, men jeg er i den priviligerte situasjon at jeg har både tid og råd til det, og jeg bor i et land der jeg får helsehjelp og rådyre medisiner med innviklete navn gratis. Det eneste jeg har å gjøre er å omstille meg.
Å omstille seg er ikke lett, men spennende. En superanledning til å revidere og revurdere livet. Hva er viktig, og hva vil jeg bruke de begrensete kreftene på nå når kroppen ikke lenger “spiller på lag”, som idrettsessene pleier å uttrykke det. (Til kroppens forsvar må sies at jeg ikke alltid har vært så flink til å spille på lag med den heller, men det er en annen sak). Multitaskingens tid er forbi, nå er det monotasking som gjelder. Eller “tasking” i det hele tatt, for den saks skyld. Ting som jeg tidligere bare gjorde, som å kle på meg om morgenen, er plutselig blitt en greie, ubehagelig på grensen til smertefull. En oppgave som krever tid, noe jeg heldigvis har nok av. Jeg har outsourcet litt; et reingjøringsbyrå har overtatt husvasken, en frisør har overtatt hårvasken og treningsprogrammet har gått fra å inneholde benkpress og markløft til å dreie seg om bevegelighet og corestyrke. Å reise seg fra gulvet uten å bruke hendene, å stå på ett bein med øynene igjen i mer enn tre sekunder… der er jeg nå. Så her er det bare å hive seg rundt. På 70-årsdagen min skal jeg stå på ett bein hele dagen!
Den vanskeligste omstillingen foregår i hodet, å unngå å irritere seg over at alt er blitt så bale. Å beholde smilet. Jeg har funnet noen gode vitsesider på Youtube. En god latter forlenger livet og jeg satser på livsforlengende tiltak.
For meg er det blitt en hjertesak å gå tur. Jeg var til hjertesjekk og legen ble tankefull da hun fikk se blodtrykkstallene . Hun ville gripe inn. Jeg ble også tankefull. Her går jeg rundt med et hjerte av gull, og så behandler jeg det så dårlig at det strever og trenger medisin? Nei! Her må det skjerpings til! Ikke medisin i en sådann stund – rekk meg joggeskoene!
Så nå går jeg for livet og spiser alt jeg har godt av å spise, ikke alt jeg har lyst til å spise. Jeg måler blodtrykket hver dag og det raser nedover. I dag målte jeg 115/75 som ifølge google, mitt orakel, er det optimale.
Det er ideelt terreng her for en revmatiker som ikke kan gå så veldig langt i ulendt terreng, men må stole på den slagne landevei. Det er bratt som i Stoltzekleiven, så bratt at det er rekkverk langs fortauet enkelte steder. Jeg får maksimalt utbytte av hvert steg. Som om ikke det var nok er det 23 bratte trappetrinn opp til leiligheten vår. Når du har handlet to femliters dunker med vatn og skal bære dem hjem får du pulsen opp.
Camino un poco todos los dias. Exelente para mi salud. Previniendo hipertension.
Jeg liker å gå tur. En av grunnen til at vi overvintrer på Tenerife er at det ikke er hålke her. Du kan gå uten brodder. Jeg går også uten høretelefoner. Jeg går med tomme ører. Av to grunner. For det første for sikkerhets skyld – langs veien her har de ikke tatt høyde for fotgjengere. Det er ingen fortau og knapt nok en vegkant å gå i, så jeg må ha ørene på stilker for å kunne hoppe av veien på kort varsel. For det andre for å verne om min personlige frihet. Det er ikke Spotify som skal styre mine tanker og min oppmerksomhet når jeg er ute og går. Jeg vil gå i mine egne tanker.
Det er godt å tenke mens man går. Min mor er en ivrig turgjenger og også en god festtaler. Hvis det går mot en konfirmasjon i familien sier hun gjerne at hun må ut og gå og forberede talen. Det skjer mens hun går. Jeg tenker tilbake på skoletiden da Eli og jeg gikk turer og forberedte eksamen underveis. Vi snakket sammen på engelsk, tysk eller nynorsk. Det funket som bare det.
Nå pugger jeg spanske verb mens jeg går, og avpasser takten til hablo – hablas – habla – hablamos – hablais- hablan. Så får jeg øye på un carro azul eller una casa roja og får anledning til å pønske ut los carros azules og las casas rojas.
Jeg synes det er rart at folk fyller ørene sine med musikk og podcaster hele tiden og lar dem styre oppmerksomheten og tankene. Hvor er personvernet? Jeg vil styre mine egne tanker. Jeg trenger å tenke mer! Verden trenger å tenke mer. Jeg tror Søren Kierkegaard var inne på noe da han sa: People demand freedom of speech as a compensation for the freedom of thought that they seldom use. (Han sa det riktignok på dansk …)
I 2024 hadde vi vært her i halvannen måned før det gikk opp for meg at jeg hadde mitt livs sjanse til å lære spansk, og jeg hadde latt den gå fra meg! Jeg lastet ned Babble og Duolingo på flekken og begynte. Det var kjempegøy, og jeg fikk så pass taket på det at da vi inviterte vertskapet vårt over til avskjedsmiddag, kunne jeg sende invitasjonen på spansk og de skjønte hva det handlet om og møtte opp til rett tid! Jeg hadde planer om å holde det ved like når vi kom hjem, men det gikk i vasken (les: det gadd jeg ikke).
Nå er vi tilbake på Tenerife igjen og denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tyren ved hornene – som en ekte spansk toreador. Vekk med dilettantisk bruk av apper – inn med skikkelig profesjonell og systematisk undervisning. Jeg abonnerer på The Great Courses og har tatt flere av deres kurser tidligere. De kan anbefales. Nå meldte jeg meg på spanskkurset til Dr. Bill Warden, en erfaren språklærer som kan og bruker alle knepene i boken. Som pensjonert språklærer nikker jeg anerkjennende stadig vekk. Nå er jeg i gang, og har begynt å skrive handlelappene på spansk. På dagens står det foreløpig platanos, panos de cocina, salsa de soya og pan. Den eneste måten å lære et språk på er nemlig å bruke det. Som å lære å sykle. Du kan ikke lese deg til det, du må ut og tryn´an noen ganger, så blir det bedre etter hvert.
Google har fått med seg hva jeg holder på med, og svarer nå alle mine spørsmål på spansk. Jeg tar det som en utfordring. Å ta hindringer som utfordringer er noe jeg lærte av Baron, vår gamle boxer som vandret heden for mange år siden. Da vi satte opp hageport så han ikke skulle stikke av, lærte han å hoppe høyere.
Jeg er en ivrig kirkegjenger i dobbelt forstand. Jeg går gjerne i kirken for å delta i diverse evenement. Jeg trives i kirker og føler meg velkommen og hjemme der. Men jeg er også fæl til å gå til kirker bare for å gå, for å gå tur. Her om året hadde jeg et prosjekt om å gå hjemmefra og til hver og en av de 15 kirkene i Reykjavik. Den lengste strekningen var til Neskirkja, 9km give or take. Det ble 15 fine turer. Når jeg er på reise, pleier jeg å holde på vanen med å gå tur, og da faller det ofte naturlig å gå til nærmeste kirke. Kirkene er merket på kartet, de ligger ofte på det vakreste stedet i byen, lett synlige med lett adkomst. De er vakre, ofte med åpne torg og hvilebenker utenfor. Ofte ligger de høyt i terrenget med flott utsikt og passelig oppoverbakke for turgåere.
Denne vanen la jeg meg til den gangen vi reiste på hurtigrutetur Bergen-Kirkenes- Bergen. Det var begrenset mulighet til turgåing ombord, så hver gang vi la til kai, stod jeg klar ved landgangen i joggesko. I alle havnene, kanskje med ett unntak eller to, var det lett å få øye på kirken. Jeg jogget avgårde og rakk alltid tilbake før avgang. Heldigvis! Ved et tilfelle lå to båter ved kai samtidig, og det var nummeret før jeg gikk ombord i sørgående ved en feiltakelse. Det skulle tatt seg ut!
Nå er vi på Tenerife, i Los Realejos. Det passer ypperlig å legge morgenturer til Iglesia Nuestra Senora de Los Dolores i nabobyen Palo Blanco. Bratt opp, bratt ned, flott plaza utenfor den lille kirken og nydelig utsikt over havet, Puerto Cruz og La Orotava. Jeg har funnet en annen liten helligdom i gangavstand, et kapell til ære for San Martin de Porres. Han levde i Peru 1579-1639 og er skytshelgen for bl. a. svarte, frisører, helsearbeidere, lottovinnere og det peruvianske flyvåpenet. Stikk den! Kapellet er åpent første søndag i måneden fra 10-12 for de interesserte. For å minne meg selv på alle de fine kirkene jeg kommer over, pleier jeg å ta en kirkeselfie. Her er dagens: Jeg og Senora de Los Dolores.
Hver søndag, eller deromkring, reiser jeg meg i kirken og proklamerer med høy røst: Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Det er modig sagt. Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Seks små og lett begripelige ord som rommer evighetens mystikk, og som teologer og vanlige menige har kranglet om i tusenvis av år. Jeg engasjerer meg ikke i samtalen om Gud er fader eller moder. Verken/eller/både/og tenker jeg, og griper til det hendige pronomenet HEN. Jeg engasjerer meg heller ikke i diskusjonen om hvorvidt Gud fikset dette på en uke, eventuelt en veldig laang uke, eller om Darwin var inne på noe. Jo mer kosmologene og andre naturvitere finner ut, jo tydeligere blir det for meg at universet ikke kom til “av seg selv”. Det ligger en tanke bak. Så ergo: jeg tror på en skaper; alt som er underlagt tid, rom og fysiske lover er skapt. Alt som finnes er skapt. Gud, som ikke er underlagt tid, rom og fysiske lover finnes med andre ord ikke. Hen er ikke skapt. Hen bare ER. For å sitere Exodus 3, 14: Jeg er den Jeg er. Yours truly, derimot, er en skapning, en kreasjon, et kreatur. Den overbevisningen er grunnleggende for mitt selvbilde og min virkelighetsoppfatning. Det innebærer bl.a. at jeg verken kan eller skal skape meg selv, og det betyr at mitt liv er et anleggsområde under stadig utbygging, som en moderne storflyplass. Jeg tror nemlig ikke at Gud skapte meg 9. november 1956, tok en kvalitetssjekk, stemplet Made in Heaven og sendte meg ut i verden for å finne ut av det på best mulig måte. Nei, her må vi ta en tenkepause og la lingvisten slippe til. Himmelens og jordens skaper er ikke en som i preteritum/perfektum “skapte/har skapt”, men en som i presens stadig “skaper”. Gud skaper og holder meg og resten av verden oppe. HER. NÅ. As we speak. Det er derfor folk går rundt og roper halleluja.
Jeg har en liten dattersønn som heter Snævar Kári. Han er født 11.desember 2022 – veldig praktisk for en glemsk mormor at han har fødselsnummer 111222. Han er en våken og aktiv krabat, en handlingens mann med et øye for knapper som kan trykkes på og ting som lager lyd. En mann av få ord, men nå har han begynt å snakke. Å få være vitne til dette enda en gang, at et menneske tenker, er seg sine tanker bevisst og føler trang til og finner en måte å dele tankene sine med andre på – det er meg en stadig kilde til ærefrykt. Ærefrykt. Min datter, barnemoren, fortalte meg en historie i høst. Hun hentet Snævar i barnehagen. Han var ute i sandkassen, og da han så henne, pekte han på pjokken ved siden av og sa: Þetta er vinur minn! Dette er vennen min. Han er 2 1⁄2 år, har så vidt begynt å uttale seg, har funnet en venn og er seg det bevisst, vil og kan dele det med sin mor, har en mor som registrerer hva han sier, ser storheten i det og forteller det videre til mormor. Dette er ikke en hverdagslig sak. Dette er mennesket på sitt ypperste. Det innbyr til ærefrykt i min verden.
Epler og pærer de vokser på trær, som vi alle vet. Og når de er modne, så faller de ned. Greit nok det. Her i landet, på Tenerife, vokser det også appelsiner på trær. De er så gode! De er så saftige! Som spiselig solskinn. For en god idé! All ære til hen som fant opp appelsinen. En genistrek! Den ser jo til og med ut som en sol, og er full av allslags! C-vitamin som styrker immunforsvaret, for á nevne noe. Å spise en appelsin har direkte virkning i min kropp! Kan du tenke deg?! Hvor godt designet er det, må jeg spørre? Appelsinen inneholder ikke stivelse og kan derfor ikke ettermodnes, den er best rett fra treet. Langs min morgenturrute vokser det appelsintrær med greiner som bugner ut over gjerdet. Appelsinslang er vel innafor da? Tror du ikke?
Det er stas å ha barnebarn, og stas å ha besteforeldre. Under optimale forhold er det vinn-vinn. Begge parter har mye å lære og mye å lære bort. Vi er så heldige å ha seks barnebarn i ulike aldre, tre av hver og i ganske umiddelbar nærhet. Foreldrene viser oss tillit og velvilje, og ser verdien i positive besteforeldrerelasjoner, både for barnas og sin egen del. Eldste barnebarnet er blitt 15 år og konfirmert og har fått andre ting å gjøre enn å besøke ömmu og afa. Det er som det skal være. Heldigvis har hun en søster som er seks år og midt i den beste mormoralderen.
Årets biltur gikk til Vestfjordene. Det er den halvøyen som stikker ut som en hånd øverst til venstre på islandskartet. Vestfjarðarkjálkinn. Det er ikke i alfarveg. Hvis du skal dit, må du ville det. Vi la i veg tidlig nok til å rekke fergen fra Stykkishólm klokken 11. Baldur er en gammel båt som går i rute over Breiðafjord med stopp i Flatey. Vi fikk fint vær, rolig sjø, men ingen sveler under overfarten. Vi tok land i Vatnsfjord og spiste lunsj i Flókalund. Jeg bestilte grillet røye, det pleier å være et trygt valg. Så dro vi over fjellet til Arnarfjord. Den er lang og blå og full av sjøuhyrer, og innerst i fjorden faller den spektakulære fossen Dynjandi. Som de fleste andre fjordene har Arnarfjord fått navn etter den landnåmsmannen som først slo seg ned der. Örn. Alle vestfjordene er omgitt av bratte fjell som stuper rett i havet. Stor rasfare/skredfare. I bunnen av fjordene ligger det daler der det går an å bo, men hvis du vil bo ute ved havet må du finne deg en øyr. Slik som de f.eks. har gjort i Lærdal. Lærdalsøyri er en avsetning av sand og grus fra elven, og der er det flatt nok til at du kan sette opp et hus eller to. Slik også på Vestfjordene. Så godt som alle tettstedene langs fjordene heter noe med -eyri!
Første stopp var Hrafnseyri ved Arnarfjord. Landnåmsparet Ánn og Grélöð (sic) slo seg ned der a.d. 900-ish. Ánn var nordmann på rømmen fra Harald Hårfagre, Grélöð var en irsk jarlsdatter som han plukket opp på vegen. De kjøpte fjorden av den tidligere nevnte Örn og reiste gården sin på …. wait for it … Eyri. Her dufter det så deilig, sa Grélöð og dermed var det avgjort. Arkeologene har i seinere tid gravd fram en masse interessante saker på tomten deres, bl.a. et 30 meter langt våningshus, kullmile, smie, en kristen kirkegård og en kirke fra år 1000+. I dag kalles Eyri bare for Hrafnseyri til minne om Hrafn Sveinbjarnarson som bodde der 1166-1213. Hrafn var en mektig godordsmann og høvding, velutdannet og bereist. Han tok den obligatoriske dannelsesferden til Norge, men stoppet ikke der. Han reiste rundt i Europa, gikk til Roma, var i Frankrike, innom Santiago de Compostella og i Canterbury der han forærte erkebiskop Thomas Becket hvalrosstenner! På vegen studerte han alt han kom over av medisin og legekunst og betraktes som Islands første lege. Jeg tipper at den viktigste og mest revolusjonerende metoden hans var almenn renslighet – men han visste nok også mye om medisinske urter og sårstell og skal også ha utført operasjoner.
Broren min har vært pilot hele sitt yrkesaktive liv, og nå skulle han gå av. Lande for godt. Tiden flyr! Det gikk plutselig opp for meg at jeg var den eneste i familien, i bekjentskapskretsen, ja kanskje i hele Norge som aldri hadde sittet på med han. Det var now-or-never. Jeg kastet meg rundt og kjøpte plass med Olga (!?) Viking, SK 252 til Oslo på selveste pinsesøndag. Du kan få sitte i karnappet, sa Håvard. Det var utrolig kult! Jeg satt mellom pilotene med hodetelefon og store øyne. Nå skjønner jeg hvorfor alle piloter går med solbriller, gjenskinnet fra skyene gir et blendende lys. Kommunikasjonen med Polaris Control foregikk på et så snøvlete språk at det var et under at vi fant fram i det hele tatt, tenkte jeg. -Diksjon, diksjon! som min gamle sanglærer ville ha sagt. Min bror, kapteinen, hadde full kontroll og landet på Gardermoen 20 minutter før tiden. Han kunne godt ha flydd litt saktere, synes jeg, forlenget opplevelsen, men nå fikk vi litt mer tid til kaffe og prat før han skulle videre til Harstad. Det er ikke så ofte vi har anledning til sånne tomannshåndssamtaler.
Langfredag er en blodig dag. Dagen for død og fordervelse. Henrettelse. Tortur. Svik. Dagen som viser så tydelig at når mennesker skal løse konflikter, er bruk av vold og overmakt alltid et alternativ. Hvis noen står i vegen for deg, er vold en mulig løsning. Killing is always an option. Korsfest! Drep! Nuk’em. Bare se rundt deg, les avisen, daglig ser vi eksempler. Langfredag demonstrerer denne typen problemløsing. Den endelige løsning. Jesus skaper uro og problemer, blir dømt til døden og henrettet. Ferdig med han!
Sånn gikk det ikke. I dag, 2000 år senere, fortsetter denne forbryteren å skape uro og prege menneskers og menneskehetens historie og hverdag. Hva gikk galt? Hvorfor ble han ikke begravd og glemt som andre ekstremister og oppviglere?
Etter henrettelsen rådde det full forvirring blant vennene hans. Så begynte et rykte å spre seg om at han var blitt sett i live! At han gikk rundt og viste seg, spiste fisk og snakket med folk. Myndighetene reagerte med å bestikke vitnene til å lyge eller holde munn. Disiplene reagerte med vantro. Etterhvert fikk de møte den korsfestede og oppstandne, og han gav dem en forklaring der han viste til skriftene og profetiene og påstod seg å være oppfyllelsen av dem. Han gav vennene sine et oppdrag og et fremtidsperspektiv, og lovet å sende dem en hjelper som skulle være med dem alle dager, helt til verdens ende. De fikk et helt nytt tidsperspektiv, en ny virkelighetsforståelse, en ny mening med livet. To tusen år seinere feirer vi denne oppstandelsen. Vi som har møtt den korsfestede og oppstandne, som har fått et nytt tidsperspektiv, en ny virkelighetsforståelse, en ny mening med livet. Denne dagen ble alle ting nye. Det er all grunn til å starte en ny tidsregning; før og etter påsken og oppstandelsen. Volden på langfredag gav ikke ønsket resultat. Det finnes sterkere krefter enn død og fordervelse. Den endelige løsningen er funnet.
VM i Trondheim er over. Drama hele vegen, både i og utenfor løypene. Litt rusk i maskineriet i hoppleiren, så det ut til; flere diskvalifikasjoner og kryptiske uttalelser, men i det store og hele en opptur for Norge og Skiforbundet og Trondheim. Helt fram til mesterskapets siste dag. Da detonerte bomben! Gjennom en gløtt i forhenget ble det norske støttemannskapet snikfilmet der de satt lutet over symaskinene i nattens mulm og mørke. Tatt på fersken med nålen i hånd. Avsløringen kunne ikke vært bedre iscenesatt av Tarantino. Nordmenn fikk kollektivt hakeslepp. Trump og tredje verdenskrig raste ned til andreplass i nyhetsbildet. Og hopperne som hadde gjort det så bra! Og nettopp gjort nye sponsoravtaler!
þegar þú tekur kristna trú færðu eilífðarverkefni. Að berjast gegn syndinni í öllum sínum myndum, að verða betri manneskja, að vaxa í vísku og trú. Ekkert smámál.
“Synd” er orð sem ekki er beinlínis í tísku nú til dags. Það hefur fengið á sig svo margar og óljósar merkingar að það er nánast ónothæft í umræðunni. Vinir mínir verða vandræðalegir eða hneykslaðir ef ég segist vera í syndabaráttu, en sperra hins vegar eyrun ef ég segist hafa fundið frábæra leið til sjálfsræktunnar, hraðbraut til aukins þroska og innsæis. Það hljómar nútímalegra og áhugaverðara. Meira svona 21.aldar. En í raun er ég að tala um sama hlutinn.
Bilturen 2024 var lang, nesten 5000 km i tobils kolonnekjøring, Mari og Øystein i ledebilen, Kristjan og jeg på hjul. Norge på langs Bergen- Karasjok- Bergen. Det brukte vi 14 dager på.
DAG 1 – 21.8 – BERGEN-OPPDAL Første stopp var Lærdal. Mari og de hadde ikke vært i Lærdal sentrum før, så det var på tide. Der ble det lunsj og handling av delikatesser, hjemmerøykt laks og røykt hval til fremtidig bruk. Vi hadde hver vår store kjølebag i baksetet som vi fylte opp med allslags underveis. Dette var fire gourmeter på tur, må vite. Vi kjørte videre over Årdal og Sognefjell i kjempevær. Nydelig utsikt til Hurrungane og fjell og fjord alle vegne. Det bugnet av rognebær langs vegen, jeg har aldri sett maken! De hang ikke høyt i år – trærne formelig slepte greinene etter seg! Vi rasket oss forbi Turtagrø, klok av tidligere skade, men tok oss god tid i den nydelige Bøverdalen. Via middag i Lom kom vi til Oppdal. Der har de skifer og skitrekk. Vi tok inn på Oppdal turisthotell og ble møtt av en moskusokse i resepsjonen. Utstoppet. Hele hotellet var faktisk fullt av ville dyr. Før vi dro videre dagen etter fikk jeg handlet meg en fleecegenser med tanke på at vi skulle godt over polarsirkelen.
DAG 2 – 22.8 – OPPDAL-FIPLINGDAL Så var vi i Trøndelag. Det var som en reise gjennom Heimskringla. Jeg har nettopp funnet fram til den på Storytel, som lydbok, lest av Arnar Jonsson, Islands svar på Toralv Maurstad, uten sammenlikning forøvrig. Det er årtier siden jeg sist leste den, og gjensynet med Olav den hellige, Tryggvason, Ladejarlene og Tambarskjelve var gledelig. Snorre var en storveies forteller! Nå er jeg for første gang i Trøndelag, midt i sagaland der alle stedsnavn vekker assosiasjoner. Vegskiltene peker mot Stiklestad. Vår tids trøndske helter er stort sett skiløpere, har jeg forstått. Bak hver busk er det blitt unfanget en skiløper. Om skisportens vugge stod i Morgedal så må skisportens barnehage ligge i Trøndelag. Mange flate jorder å krige eller gå på ski på, men for en vestlending ble landskapet litt ensformig etterhvert, No offence! Vakkert, men ensformig. Stjørdal overrasket oss med Daba artkafé. Den fant vi på TripAdvisor, en nyttig reiseguide, og der fikk vi kjempegod mat i inspirerende lokaler. En skikkelig Stjørdals-Blink. Anbefales! Fra Trøndelag kom vi over i Nordland, gjennom Nordlandsporten. Den gav meg hakeslepp og et lite fniseanfall. Vi tok av fra E6 og begav oss ut på Villmarksveien. Oppover Fiplingdalen med kurs østover mot Sverige. I Fiplingdal hadde Øystein slekt og barndomsminner og hadde bestilt overnatting til oss hos Siri og Tor på Strandli gård. Et godt valg! I en gammel tømmerstue med tjukke vegger, blondegardiner og rautende kyr utenfor sov vi som steiner. Kjølebaggene var fulle av snadder til kvelds, og vi etterfyllte med produkter fra gårdens ysteri. Kuene utenfor vinduet gikk nemlig ikke rundt på måfå! Bæråscammen var smakfull.
DAG 3 – 23.8 – FIPLINGDAL – JOKKMOKK Dagen etter var det regn og tåke så vi kjørte Hattfjelldal og inn i Sverige uten å se Hatten, men, men. I Sverige svingte vi innom Tärna Vilt i Tärnaby, og fylte opp med multer og reinsdyr. Så satte vi kursen mot Jokkmokk av alle steder! Dit hadde jeg aldri trodd at jeg skulle komme. For å være helt ærlig trodde jeg at Jokkmokk var et tullenavn som noen hadde funnet på i fylla. Men altså: voilá. Navnet viste seg å stamme fra lulesamisk. Jåhkåmåhkke. Vi kjørte gjennom en skog av nydelige høstfarger, og jeg nøt hvert minutt. Klar luft, duskregn, tåkedotter og solgløtt over et landskap av myrull, blanke tjern, lyng, mose og trær i alle aldre, størrelser og fasonger i et sant virvar, hulter til bulter uten parkvesenets innblanding. En visuell nytelse på høyde med det sixtinske kapell, kanskje over, for dette kunstverket er levende og endrer seg fra minutt til minutt. Jeg er veldig glad i trær så lenge de ikke slår rot i mine blomsterbed. Synet, lyden av sus i trekroner, lukten av høstløv – i det hele tatt… Jeg kan ikke få nok. Eller kan jeg det? Ta en biltur gjennom nordlige deler av Sverige og Finland, og der tror jeg den mest hardbarkete arborist skal få metta si. Ta turen Jokkmokk – Kiruna, og jeg kan love deg at du vil nærme deg din personlige tregrense. Jeg passerte min, overdoset og var glad for avrusing etterhvert som vi kom opp på vidda.
DAG 4 – 24.8 – JOKKMOKK- KAUTOKEINO Jokkmokk viste seg å være et ok sted å våkne til, med to flotte kirker, en gammel og en ung. Jeg gikk tur og tok kirkeselfie som vanlig. Mari var ikke i form, så vi bestemte oss for å skille lag. Hun og Øystein ble igjen for å se ting an litt, vi satte kursen mot Kiruna. Heldigvis kom hun raskt til hektene igjen, så de fikk seg en flott tur innom Finland med overnatting ved en innsjø på fem bokstaver. Det gjorde inntrykk å komme til den sagnomsuste gruvebyen. LKAB – ´nuff said. Vi tok oss ikke tid til gruvebesøk, men måtte jo besøke kirken. Den holdt de på å gjøre flytteklar, så tomten var avsperret, men jeg lot meg ikke stoppe og fikk studert den på nært hold fra alle kanter. Utvendig. Den var låst, dessverre. Et flott byggning som nå skal transporteres 5 km avgårde til et sikkert sted. Vi forlot byen etter middag og dro til Kautokeino der vi hadde bestilt rom hos Thon. Der fikk vi fiskesuppe, og Kristjan klarte å hisse på seg tre koftekledde samer i vestibylen. De jekket seg ned da det gikk opp for dem at han var islending. Fulle av inntrykk og litt svimete etter all kjøringen gikk vil til sengs.
DAG 5 – 25.8 – KAUTOKEINO – KARASJOK Kautokeino er et lite sted, og annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Vi besøkte selvsagt kirken og kirkegården der alle het Hætta, Gaup, Buljo eller Utsi og mange av gravsteinene var av fuksitt. Nydelig grønnfarge som minnet om nordlys. På Kautokeino museum ble vi gjenforent med Mari og Øystein. Et lite, men fasinerende museum over en norsk kultur som var ny for meg. Lunsjen spiste vi på Essostasjonen. Reinskav selvsagt, og slett ikke dårlig.
Så dro vi til Juhls sølvsmie på anbefaling fra Elna og Rolf. Det var en av turens absolutte høydare og kan vanskelig beskrives med ord. Da vi kom, hang den 85 år gamle Regine Juhl i et stillas høyt over hodene på oss med pinsett i hånd og jobbet på en kjempemosaikk. Hun kom ned og tok imot oss personlig, hilste på Kristján på islandsk og viste oss rundt i det fantastiske huset som er et kunstverk både inne og ute. Smykkene var nydelige og Mari og jeg fikk oss hver vår ring. Kristjan og Øystein fikk hver sin ønskeliste. Juhls sølvsmie har butikk på Bryggen i Bergen. Vi dro videre til Karasjok, tok inn på Scandia og spiste reinhjerte til kvelds.
DAG 6 – 26.8 – KARASJOK – SKIBOTN via VIDDA – ALTA – KVÆNANGEN – LYNGEN. En av grunnene til at vi i det hele tatt var i Karasjok var at Kristjan hadde vært der for femten år siden med Patrick Huse og har lengtet tilbake siden. Sametinget var et hus han bare måtte vise meg. Nå viste det seg at akkurat denne dagen var huset stengt. Nedtur! Jeg gikk på De samiske samlinger og fikk se mye interessant. Da jeg var halvferdig, ringte telefonen. Hermannsen hadde fått kontakt med en ansatt i Samediggi som var villig til å ta i mot oss og vise oss rundt. Opptur! Det var en vidunderlig vakker bygning med mye fin kunst og en entusiastisk omviser som hadde full oversikt og kunne formidle. Det var en glede for alle. Damen i resepsjonen på De samiske samlinger husket forresten utstillingen til Patrick i 2008. Artig. Vi hadde en lang kjøring foran oss og kunne ikke drøle og suste videre over vidda, forbi Masi, innom Alta, Kvænangen og Lyngen til Skibotn. Nesten uten å se oss om. Meningen var å komme nærmest mulig Tromsø for å slippe å kjøre så langt på selveste dagen. Kristjáns 70-års dag! Spleiselag på rommet og til køys. Lyngenalpene fikk bare ligge der og føle seg oversett.
DAG 7 – 27.8 – SKIBOTN – TROMSØ Den store dagen opprant med bulder og brak. Regnvær, lyn og torden. Vi kom oss på beina likevel og jubilanten fikk flott frokost i restauranten med gaveoverrekkelse men uten taler. Jeg tror han ble litt overveldet. Telefonen hans begynte å ringe og fortsatte utover dagen. Vi satte oss i bilen og kjørte den lille biten til Tromsø, tok inn hos Thon der de heldigvis hadde paraplyer for det regnet trollkjerringer. Selve festmåltidet var bestilt på Fiskekompaniet. Full middag med spesialvalgte viner og personlig service. På menyen stod det: Kveite rudo m tomat, harissa og urter Sei m. smørsaus og løyrom Klippfisk fra Halvors med dashi og bacon Kamskjell med sellerirot og hollandaise Dagens fangst med kantarell og kyllingkraft Jordbær med hvit sjokolade og krem Comté med hasselnøtt og eple. Valgte viner og kaffe. Vi hadde bord ved vinduet og utsikt over havnen og satt fra 18.30 til 23.30 før vi sjanglet hjem.
DAG 8 – 28.2 – TROMSØ- ANDENES Dagen derpå var været blitt bedre, vi hadde faktisk uvanlig varmt og flott vær hele vegen bortsett fra akkurat i Tromsø. Nå var vi endelig kommet til havet, takk og pris. Skog og vidde er bra. Hav er enda braere. Nå var vi over i bro- og fergeland med sine fergeruter, fengekøer, ombordkjøringer, ilandkjøringer, sveler og sære fergemenn. Vi tok en avstikker til Sommarøy med nydelig sandstrand. Jeg forstår godt at folk slo seg ned her steinalderen. På Senja så vi ikke noen troll, men mange fjell som de kunne ha bodd i. I Andenes tok vi inn hos Tore hund, en gammel kjenning fra Heimskringla, spiste spleisemiddag på rommet og binget oss.
DAG 9 – 29.8 – ANDENES – HAMARØY Vi våknet til en strålende sommermorgen og jeg fikk en uforglemmelig morgentur rundt i Andenes med de mest overveldende synsinntrykk. Havet, stranden, havnen, fyret og ikke å forglemme den uovertrufne arkitekturen. Jeg har aldri sett så mange enestående og særpregete og rare hus som i Andenes sentrum. Den rake motsetning til det typiske norske boligfelt der hvert hus er en variasjon over nabohuset. Ikke så her! Jeg kom hjem til bacon og egg og kaffe og så gikk turen videre sørover. Det var mye flott å se på fergeturene. Lofotveggen i det fjerne. Hermannsen pekte på et fjell i horisonten og påstod at det var Norges nasjonalfjell. Særlig! Tar han meg for en så lettlurt søring at jeg går på den limpinnen? Det var jo et helt ordinært fjell på avstand. Stetind meg her og Stetind meg der, så godtroende er jeg ikke. Etterhvert kom vil til Hamarøy. Der tok vi inn på Sentrumsgården hotell, fant en parkeringsplass etter litt om og men og tok kvelden. Øystein stakk avgårde for å hilse på en slektning og traff en elg på vegen hjem.
DAG 10 – 30.8 – HAMARØY – ESVIKA På Hamarøy ble det tid til en morgentur opp til Vetten. Nydelig utsikt og nydelig vær. Så dro vi til Hamsundsenteret. Huset ruvet i landskapet uten å virke bøllete. Tegnet av Steven Holl, en kjendisarkitekt fra USA, særegent og vellykket. Det gav en ypperlig ramme rundt utstillingen, utvidet på en vanskelig forklarbar måte bildet av Hamsund og hans forfatterskap. Vi kjørte videre langs Helgelandskysten som viste seg fra sin aller beste side, tok oss tid til en lunsj hos Søstrene Suse i Fauske, men higet videre for nå nærmet vi oss verdens navle ifølge Øystein. Aka Halsa! Storesøster Inger-Elise hadde invitert oss til å bo hos seg i Esvika i to netter, og vi gledet oss til å møte henne og ta dette tittnevnte stedet i øyesyn. Vi ble møtt av en blid og imøtekommende dame i beste alder som hadde laget fårikål til oss. Her var det husrom og hjerterom i massevis og stor hage med fulle trær av pærer og epler og jeg vet ikke hva. En dame med fortid som nå var klar for å se framover mot en ny tilværelse og holdt på å pakke ned og forlate dette stedet som Torrissenfamilien hadde satt sitt tydelige preg på.
DAG 11 – 31.8 – VERDENS NAVLE Vi våknet til en lang og hyggelig frokost. Det var ikke vanskelig å komme i snakk med Inger og samtalene ble personlige og givende. En klok dame. Så var vi klar for biltur og for å la oss overbevise om at vi var kommet til paradis. Øystein tok oss med på rundtur. Vi fikk se hvor han vokste opp og gjorde sine guttestreker, det svære Storglomvatnet med Norges største demning, Glomfjord og det gamle Fykandkraftverket der operasjon Muskedunder fant sted. Et stykke norsk industrihistorie her under Svartisen, et gjenkjennelig type samfunn for folk som bor i Tyssedal i Odda kommune. Fulle av inntrykk kom vi hjem igjen og ble sittende utover kvelden i hyggelig drøs. Vi merket at vi hadde vært lenge på hjul, dagene var begynt å gå i surr og vi var kommet til september. Vi var nødt til å revidere reiseplanene og innse at vi ikke kunne få med oss alt denne gangen.
DAG 12 – 1.9 – ESVIKA – NAMSENTUNET. Etter en god frokost og mange gode ønsker med på ferden satte vi oss i bilene og la i veg for å komme inn på E6 og peise sørover. Været var godt, og det var mye å se, men dette ble først og fremst en transportetappe. Vi kom helt til Namsentunet der vi hadde bestilt overnatting i hytte på det som gav seg ut for å være et unikt setertun i vikingestil. Det lå ved Namsen, den berømte lakseelven, og var dekorert med bilder og troféer og andre bevis på at her hadde mange fått napp. Vi installerte oss og fikk en middag som ikke helt levde opp til forventningene. Men vi ble mette og fikk sove.
DAG 13 – 2.9 – NAMSENTUNET – OTTA Namsentunet levde ikke helt opp til forventningene, så vi ristet støvet av våre føtter og kjørte videre. Veien svingte av mot Stiklestad, og det gjorde vi også. Det var et møst. Andektig gikk jeg rundt på valen og muséet og planla å finne fram Heimskringla igjen og friske opp kunnskapen. Det ble tid til en is, og været var glimrende. Noe skummelt hadde begynt å skje med ledebilen … Det kom rare lyder, og det er ikke kjekt å ha når man er på langtur i il. Vi kom oss til Otta og lette etter bilverksted.
DAG 14 – 2.9 – OTTA – BERGEN På turens siste dag var vi oppe i Otta – bokstavelig talt. Vi våknet til regn og dårlige nyheter. Bilen til Mari måtte på verksted, ingen veg utenom, og de måtte bli igjen en natt til. Shit happens. Vi kjørte fra dem og tok over Filefjell med et par kirkestopp på vegen. Vi var hjemme i sjutiden om kvelden og var enige om at det hadde vært en fin tur.
Ta bort resultattavlene fra barnekamper? Hva handler det om? Vi spilte fotball borte på marken fra vi var en neve små, og vi talte målene. Vi hadde ikke klokke, så det ble gjerne førstemann til 5 som vant. Eller 10 alt etter hvor god målvakten var. Hvis det var Ludden holdt det med 5. Han var god til å slenge seg. Vi spilte håndball, slåball, fotball og kanonball. Vitsen var å ha det gøy, men det var jo greit å vinne av og til, i alle fall ikke å tape hele tiden.
Jeg har fått ny komfyr. Kjøleskap også, forresten, men det er en annen historie. Ny komfyr er ikke noe å skrive hjem om, sier du kanskje, men hvis du visste hvor lenge vi hadde hatt den gamle ville du forstå hvorfor jeg skriver likevel. Vi bytter ikke ut bare for å bytte ut her i gården. Ungene mine har seg imellom begynt å kalle barndomshjemmet sitt for “tidsboblen” – The time capsule – stedet der ingenting endrer seg. Noe er det i det. Jeg foretrekker å snakke om mitt hjem som “retro”. Jeg er vokst opp på et sted og i en tid der man ikke kastet. Alt hadde verdi. Julepapir, knapper, plastposer og hyssing, alt ble tatt vare på til seinere bruk. Finkjolen gikk etterhvert over til hverdagskjole, til arbeidskjole til malingsantrekk for så å bli klippet opp og ende sine dager som dukkekjole, pussefille eller underlag i kattesengen. Eventuelt fillerye. Mitt første skrivebord da jeg fikk eget rom, var snekret av en gammel dør som ikke var i bruk lenger. Bruk-og-kast mentaliteten var ikke funnet opp enda. Gjenbruk var heller ikke et begrep, det var bare noe man gjorde.
Jeg hørte på morgenandakten her en fredag, dvs. om fredagen sender de ikke andakt, de sender noe som de kaller Ord for dagen. Det er ikke andakter i vanlig forstand, de mangler den uttrykte kristne innfallsvinkelen, men det er enkle og ofte kloke ord som skaper ettertanke og sender deg ut i dagen med åpne øyne, og det er vel uansett vitsen med en andakt. I dag var det en kar som fortalte om et kafébesøk. En nokså banal fortelling med et enkelt, nesten banalt språk. Like hverdagslig som et dikt av Olav Hauge. Ikke noe spesielt. Likevel sitter jeg her og skriver om det, for de banale ordene gjorde et inntrykk som ikke kan forbigås i stillhet. Jeg sitter også på kafé. Faktisk.
Kan du huske hvordan du lærte å svømme? Jeg var i femårsalderen, og lærte det i sommerferien. På en strand. Det var ikke så mange svømmebasseng den gangen. Det var et svømmekurs, og jeg var etterpåmeldt. Møtte ikke opp før til andre eller tredje time og kom litt på etterskudd i utgangspunktet. Kom skeivt ut … Vi begynte, jeg tuller ikke, med tørrtrening. Den første timen lå vi på magen i sanden og gjorde svømmetak. I ettertid er det helt koko å tenke på. Du kan ikke tørrtrene på å svømme! Du må uti! Har du sett folk som er nybegynnere i svømming? Du kan spotte dem på lang avstand. Med dødsangst i blikket og stiv nakke plasker de panisk rundt med bein og armer i frykt for å gå under. Jeg husker det selv. Jeg gikk aldri lenger ut enn jeg kunne stå, og øvde meg på å svømme innover igjen. Gå ut – svømme inn. Etterhvert lærte jeg å stole på oppdriften, og forsto at jeg ikke trengte å mase og kave for å holde meg flytende. Oppdriften bar meg. Jeg kunne stole på den. Jeg trengte ikke, kunne ikke, holde meg flytende ved egen hjelp. Kavingen gjorde saken bare verre.
Litt som i kristenlivet. Du trenger ikke å kave rundt og kjempe for å holde hodet over vann. Guds nåde er oppdriften, du kan stole på at den holder deg oppe, du kan hvile i den. Du er i ditt rette element, der du hører til. Som fisken i vannet.
– Hva er sannhet? spurte Pontius. Og det kan man jo spørre seg! Mannen som fikk spørsmålet, sa ved en annen anledning: -Jeg er sannheten! Ikke: -Jeg snakker sant, men -Jeg er sannheten. Kan sannheten være en person?
– Hva er sannhet? spør jeg meg også. Sannhet er ikke det samme som fakta, og fakta er ikke det samme som sannhet. Det råder en viss forvirring rundt det i noen kretser, har jeg inntrykk av. Noen har problemer med å skille mellom fakta og sannhet. Lar enhver sannhet seg naturvitenskapelig bevise? Kan fakta lyve? Jeg blir stundom litt oppgitt når jeg møter folk som påstår at det ikke kan eksistere noen Gud fordi verken kjemikere, fysikere, matematikere, kosmologer, biologer, psykologer, astrofysikere, arkeologer eller genetikkere har lagt fram bevis for det. Ingenting kan eksistere som ikke er målbart med et fysisk apparat, mener de antakelig.
Naturvitenskapen er fantastisk og vitner om skaperens ordenssans og menneskets vitebegjær, oppfinnsomhet og evne til å legge sammen to og to. Den utforsker en del av vår virkelighet: naturen. Virkeligheten har flere dimensjoner, og ikke alle er begrenset av eller lar seg forklare utfra naturlovene. Den som ikke ser det, går rundt med skylapper og en altfor snever synsvinkel. Jakten på sannhet begrenser seg ikke til jakten på fakta.
