Lyse øyeblikk


Sissel Gran: Inni er vi alltid unge.

Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie.
På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!

Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder.
Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.

Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.

LES MER


Canterbury tails (sic)

Ja, jeg mener “tails”, ikke “tales”!

Jeg har fått sansen for de gamle tidebønnene og har jobbet en stund for å finne en bra utgave av kompletorium som jeg kan ta med meg på sengen ved leggetid. Det aller beste er selvsagt ordentlig gregoriansk – jeg er blitt såpass kjent med liturgien at jeg kan ta den på latin. Problemet med den gregorianske munkesangen er at den er så nydelig og fredfull at jeg kan falle i søvn midt under Nunc Dimittis!

les mer


Håkon – in memoriam

Jeg gikk i klasse med Håkon på gymnaset i tre år, på musikklinjen på U.Pihls pikeskole.Det var en kjekk klasse, vi fikk gjøre mye gøy og annerledes på musikklinjen og vi ble gode venner. Jeg har fått i oppdrag å overbringe en hilsen her fra gamle klassekamerater som kondolerer og sitter tilbake med bare gode og kjære minner om Håkon.

Vi gikk ut i 1975 og da hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle se igjen den gjengen på en stund, men ikke før hadde jeg snudd ryggen til før Håkon hadde gått hen og giftet seg med min aller beste barndomsvenninne, Eli Marit Mikalsen.
Den så jeg ikke komme!
Men det viste seg å være en genistrek av unge Hansen. Eli er ingen hvemsomhelst. Han fikk seg en kone av gull som hadde mye å fare med og som har stått last og brast med han siden. Håkon var veldig glad i Eli og han viste det.

les mer


Hemmelig nummer

En person jeg ofte hører snakk om heter Noen.

Han dukker stadig opp i samtaler og i ulike sammenhenger. Alle ser ut til å kjenne han., selv om han er underlig fra­værende. Stadig hører jeg: Noen har tatt skoene mine. Noen har parkert foran innkjørselen. Noen har tullet vekk nøklene mine. Eller i andre sammenhenger: Noen må ringe til kommunen. Noen må betale avgiften. Noen må slå plenen.

Men når jeg trenger å få noe gjort og leiter etter Noen til å gjøre det, så finner jeg ikke nummeret hans. Det må være hemmelig.


Lambda til tross

Munch har flyttet til Bjørvika, inn i sitt nye, påkostede hjem vegg i vegg med Operaen. Huset heter Lambda og har fått seg en knekk øverst. Flyttingen tok tid med ekstra utfordringer på grunn av koronaen, og ble behørig dokumentert i NRK-dokumentaren Vi flytter Munch. Huset har vært kontroversielt fra første dag, nesten som bybanen i Bergen har jeg inntrykk av, men nå står det nå der og jeg har vært der sammen med Nils og Kristjan. En nydelig vårlørdag i mars, etter at vi først hadde gått tur på operataket og spist lunsj på Døgnvill. Det var et yrende liv i byen. Lørdag, litt vår i luften og ingen koronarestriksjoner.

les mer


På veg til VM

Jeg sitter på toget på veg fra København til VM i Halmstad. Det er ombord i tog man får forståelse av hva verbet “å krenge” betyr.
September 2021, det er faktisk Bára sin 40 års dag i dag. For 40 år siden lå jeg på fødestuen! Tenk det. Nå skal jeg representere Island på kongressen og unne meg å se de islandske løfterne i aksjon.

les mer


CREDO

Tro er stedet der Gud og mennesket møtes. I tro møter jeg min skaper.

For å tro på Gud må jeg i ut­gangspunktet kjøpe den ideen at det kan finnes en virkelighet utenfor min fatte- og sanseevne, at det er tenkbart at det finnes en virkelighet som jeg ikke har over­sikt over.
Hvis du ikke kan ta høyde for det, har du spilt deg selv ut over sidelinjen og tatt på deg skylapper som utelukker deg fra religion.

LES MER


Den smale sti

“Synd” er et ord som i vår tid nesten har mistet sin betydning. Ordet er blitt så befengt med urelevante konnotasjoner at det nesten er ubrukelig. Folk som himler med øynene hvis du sier at du kjemper mot synden, setter seg interesserte opp i stolen hvis du sier at du har funnet en fantastisk veg til selvutvikling, autostradaen til personlig vekst. Det høres mer moderne ut, men er i praksis det samme.

LES MER


Skrivekrampe

På Facebook kan du finne sann­heten om deg selv. Ta en enkel quiz og få vite hvilken farge auraen din har, hvilket dyr du ligner mest på, hvilken nasjon i Europa du best hører hjemme i og hvilken superhelt du burde gifte deg med. Kjekt å vite.
Jeg har nettopp tatt en sånn quiz og funnet ut at jeg egentlig burde blitt en “writer“. Skribent?
Det var den konklusjonen FB kom til etter at jeg hadde røpet at jeg heller ville hoppe i fallskjerm enn å campere i Amazonas, hadde høyere terskel for ustabilt vær enn for klamme håndtrykk og kunne tenke meg en sjusifret årslønn.
Konklusjonen gav seg tydeligvis selv: sånn svarer en skribent.

LES MER


Riktige briller

Jon Herwig Karlsen var en entusiastisk sportsreporter i NRK i en årrekke. Folk på min alder husker han godt, om ikke annet så for alle limerickene han vartet opp med fra kommentator­boksen.
Som språkinteressert var jeg alltid vel så opptatt av journa­listenes ordbruk som scorings-statistikker, og Karlsen og co kunne skape både fryd og forferdelse hos en lingvist.
Jeg husker en fotballkamp han kommenterte på TV en gang. Glemt er hvem som spilte og hvem som vant, men spikret sitter setningen: Dette skulle ha vært straffe! l alle fall sett med norske sjåvinistiske briller!

LES MER


Enginn leitar augna minna

Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.


Hysj!

Jeg har et råd jeg pleier å gi til meg selv før jeg tar valg i livet, det være seg store eller dagligdagse småvalg:
Kjenn etter – tenk etter – gi klar beskjed – forlang klar beskjed.

Dette er et godt råd. Det er viktig for meg å vite hva jeg føler om saken, tenke gjennom eventuelle konsekvenser, være tydelig på hvor jeg står og få klart for meg hvor andre står. Det gjør det lettere å ta avgjørelser.
Sånn har jeg jobbet i 65 år.

Nå, i mitt 66 år, har jeg tatt et skritt videre og fått opp øynene for at det mangler noe her.
Det er greit å bruke magefølelsen , og det er greit å tenke etter, men det er også nødvendig å HØRE etter. Det er jeg ikke alltid så flink til.
Å faktisk gi både meg selv og andre den oppmerksomheten, og ikke minst tiden,  som skal til for å gjennomskue hva det egentlig handler om.
For ikke å bli dupért av fasader, skremt av sabelrasling eller bondefanget av smiskere.

Kjenn etter – HØR etter – tenk etter. 
Arbeidsregelen anno 2022. 


Jeg melder overgang

Jeg er blitt 65 og kjenner på at ting endrer seg, både inne og ute. 
I år feiret vi første jul hjemmefra på over 40 år, hjemme hos vår datter og hennes familie.
Stadig flere venner har solgt hus, flyttet, skiftet jobb eller gått ut av arbeidslivet helt og fullt. Flere har mistet make og sitter enslige av ulike grunner. Flere har fått helseutfordringer som snur opp ned på livet.
Det er tiden for det. Vi er i overgangsalderen.

Det nytter ikke å stritte imot, jeg må være klar for endringer, enten jeg vil eller ikke. Noen endringer er tap – andre er nyvinninger. Jeg prøver å glede meg over det nye, og glede meg over minner om det som er tilbakelagt. Hukommelsen virker fortsatt sånn noenlunde. 

I verste fall få jeg gripe til galgenhumor.
Alt er en overgang sa reven, han ble flådd. 


Ord på ting

Jeg blir ofte svett av idrettsreporteren som stikker mikrofonen opp i fjeset på en andpusten og snørrete utøver og spør: Hva føler du nå? Kan du sette ord på det? 

Psykologer og andre som jobber med mennesker som har det vanskelig ber gjerne om det: Sett ord på det. Hva føler du nå?
Ofte er det et stort skritt i riktig retning – å sette ord på ting. Det kan være nok. Det kan være terapi i å si ting høyt.
Er det ikke rart? Hvor stor makt ordet kan ha? 

Kanskje burde vi gå sportsreporteren i næringen og stille både oss selv og andre dette klassiske spørsmålet i det daglige: Hva føler du nå?
Kan du sette ord på det?

Jeg er ikke så flink til å sette ord på ting. Ikke som denne karen i  Absurdgalleriet