Lyse øyeblikk


WIIFM?

Mange av mine venner synes det er rart at jeg er kristen, troende og bekjennende kristen, men de respekterer det og lar meg stort sett være i fred. Litt godlyndt erting av og til må jeg tåle, og når kirkens folk gjør eller sier noe som går over alle støvleskaft, får jeg av og høre det. Hvor farlig gudstro er for individet og for samfunnet i helhet. Noen ganger blir jeg oppfordret til å ta opp hansken for Gud, eller til å forsvare kirkens politikk eller enkeltpersoners utsagn. Det hender at jeg blir bedt om å forklare treenigheten eller jomfrufødselen-noe jeg må melde pass på.
Men stort sett får jeg være i fred og av og til får jeg oppriktig interesserte spørsmål og invitasjon til samtale om livets gåte utfra mitt ståsted.

les mer


Sommeren er i rute

Takk og pris – nå er sommeren her!
Det ligger i selve navnet; Island er ikke Sommerlandet. Her er det kaldt og mørkt store deler av året. Sommeren er kort og intens, hvis den kommer i det hele tatt. Av og til, hvis man snur seg unna, kan man risikere å gå glipp av den.
Islendingene har tatt konsekv­ensen av det, og istedenfor å sette seg ned og vente på godt vær, har de like godt plottet sommeren inn på kalenderen. “Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det,” har jeg hørt folk si. Vel, islendingene tar ansvar!

les mer


Salmer til alle tider

Takk og pris for at salmesjangeren fortsatt lever i beste velgående. At det stadig er nye mennesker, gamle og unge, som finner uttrykk for troen sin og livet sitt i salmer. Kunstnere og artister bruker salmeformatet til å formidle sine tanker og sin tro og sin tvil. For meg ser det ut som om salmen har fått en aldri så liten renessanse i de seinere år, og det synes jeg er kjempebra.
Både i Norge og på Island har det kommet ut nye salmebøker. Den norske kom riktignok i 2013, for ti år siden. At jeg fortsatt kaller den for “ny” sier mer om meg enn om salmeboken. Alt som er yngre enn ti år er “nytt” for meg! Et alderstegn antakelig.
Den islandske kom i fjor og må kunne kalles ny. Jeg fikk den til bursdagen av Kristján. Den er flott både utvendig og innvendig. Heldigvis er den kun på islandsk. Med absolutt all respekt for sidemål, lulesamisk. nordsamisk. sørsamisk og kvensk; Den norske salmeboken er for tjukk og tung til å være brukervennlig.
Selve utvalget av salmer er fint. Gamle slagere går igjen og nytt kommer til, både på norsk og islandsk. Og sikkert også på lule-, nord-, sørsamisk og kvensk. Halleluja!

les mer


Snøklokken

Takk og pris!
Jeg har funnet igjen det lille emaljesmykket mitt. Jeg trodde jeg hadde mistet det, selv om jeg ikke kunne forstå hvordan skulle kunne ha gått til. Jeg pleier ikke å miste og tulle bort ting! Og når jeg en sjelden gang gjør det, så finner jeg det alltid igjen. Før eller siden.
Dette er et lite halssmykke fra David Andersen. Snøklokke fra serien Flora. Det er egentlig for lite og spinkelt til å kle min hals, men det er så vakkert. Jeg er veldig glad i emalje og har flere smykker fra DA, smykker som jeg sjelden går med, men som jeg nyter synet av.

Jeg hadde oppdaget at smykket var forsvunnet. Jeg hadde lett på alle de sannsynlige stedene uten resultat. Jeg gav opp – i overbevisning om at det ville dukke opp igjen. Før eller siden.

les mer


Bussen er sjefen.

En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! sang vi som barn. Mest fordi humør rimer på sjåfør antakelig. Uansett må det være en stor fordel for en bussjåfør å ha godt humør. For oss alle, for den saks skyld, godt humør er bra å ha.

Jeg er glad i bussen og har stor respekt for den. Da veiene på Askøy var enda smalere enn de er i dag
og stort sett laget av grus, var det bussen som var sjefen. Da var det bare å trå ut i grøfta og slippe den forbi i ærbødighet Bussen hadde mål og med og foran hadde den et skilt som fortalte hva den holdt
på med; Turbuss, Skolebuss. Opplæring. Eller rett og slett Ikke i rute.
De fleste bussene var nok i rute og ute i et bestemt ærend. De skulle til Hanevik. Stenrusten eller Marikoven. Noen til og med til Hetlevik eller helt til Herdla.

les mer


Nå slukker moder alle lys

Julen er over og alle lysene som mor tente, er slukket.
Som alle andre har vi en mengde tradisjoner knyttet til julefeiringen, og en av dem er at julen er over 6. januar. Trettende dag jul. Da vender den siste islandske julenissen Kertasníkir nesen hjemover igjen. Da slukker jeg@moderen alle adventststaker og julestjerner og trekker ut ledningen på juletreet. Det er et vemodig og litt tungt øyeblikk. Et punktum.

les mer


Frontfigur

Jeg fikk ny mobil til jul. En superfin og slank en, litt større enn min gamle, både innvendig og utvendig.
Du kommer til å merke forskjellen, sa den lille jentungen som tok mot meg i butikken, mens hun skjelte til min gamle Huawei. Å, hvordan da? spurte jeg. Tja, mest på kameraet og batteriet.
OK, det høres bra ut. Jeg ble aldri helt dus med den kinesiske Huaweien, og etter alle konspirasjonsteoriene knyttet til navnet var jeg blitt skeptisk. Var det rett og slett min samfunns- og borgerplikt å bytte telefon?
I alle fall fikk jeg en ny. Samsung S22 Ultra+. Kult navn som ser flott ut på displayet i bilen når min Volvo sier fra om at den har fått kontakt med Gry S22 Ultra +

les mer


Alltid beredt!

Sunniva Gylver er en klok dame med stort engasjement og sine meningers mot.
Hun bruker det fasinerende begrepet “eksistensiell beredskap”. En klok tanke.

Beredskap har vært et buzzord de siste årene etter mange kriser på rappen; pandemi, krig i Europa, varemangel, stigende strømpriser og andre priser. Samfunnets sårbarhet blottlagt.

les mer


Den gamle mannen som spurte og sagde

Julen nærmer seg igjen, og med den de gamle julesangene.
Den som begir seg på tur over sjø og land vil før eller siden støte på en gammel mann som spør og graver (eller spør og sager, som vi trodde det betød).
Den han vil vite er hvor du kommer fra. “Hvor hører du vel hjemme?”
Jeg er så heldig å høre hjemme i to land, jeg har to pass og kan kalle meg både nordmann og islending. Men det er ikke egentlig statsborgerskapet han er ute etter!
I sangen skal du svare med et tulleland, og du kan selv velge hvilket. Klappeland, trampeland, hinkeland, hoppeland, gråteland osv. (Prompeland var det alltid en av de morsomme guttene om foreslo på juletrefestene i gamle dager) Skjønner tegningen? Du skal også gjøre bevegelser og lage lyder som illustrerer landet ditt. Mye moro og latter – en klassisk julesang, nærmest helårssang vil jeg si.

les mer


Europa på kryss og tvers: Genova-Montpellier

Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi?
Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger.
Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.

les mer


Europa på kryss og tvers: Flüelen-Genova

Morgen i Flüelen var en fin opplevelse.
Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen.
Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.

les mer


Europa på kryss og tvers: Lauf-Flüelen

Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?

Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer!
Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.

les mer


Europa på kryss og tvers: Wiesbaden-Lauf

Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide.
En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.

les mer


Europa på kryss og tvers: Hamburg-Wiesbaden

Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper.
Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.

les mer


Sissel Gran: Inni er vi alltid unge.

Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie.
På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!

Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder.
Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.

Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.

LES MER


Canterbury tails (sic)

Ja, jeg mener “tails”, ikke “tales”!

Jeg har fått sansen for de gamle tidebønnene og har jobbet en stund for å finne en bra utgave av kompletorium som jeg kan ta med meg på sengen ved leggetid. Det aller beste er selvsagt ordentlig gregoriansk – jeg er blitt såpass kjent med liturgien at jeg kan ta den på latin. Problemet med den gregorianske munkesangen er at den er så nydelig og fredfull at jeg kan falle i søvn midt under Nunc Dimittis!

les mer


Håkon – in memoriam

Jeg gikk i klasse med Håkon på gymnaset i tre år, på musikklinjen på U.Pihls pikeskole.Det var en kjekk klasse, vi fikk gjøre mye gøy og annerledes på musikklinjen og vi ble gode venner. Jeg har fått i oppdrag å overbringe en hilsen her fra gamle klassekamerater som kondolerer og sitter tilbake med bare gode og kjære minner om Håkon.

Vi gikk ut i 1975 og da hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle se igjen den gjengen på en stund, men ikke før hadde jeg snudd ryggen til før Håkon hadde gått hen og giftet seg med min aller beste barndomsvenninne, Eli Marit Mikalsen.
Den så jeg ikke komme!
Men det viste seg å være en genistrek av unge Hansen. Eli er ingen hvemsomhelst. Han fikk seg en kone av gull som hadde mye å fare med og som har stått last og brast med han siden. Håkon var veldig glad i Eli og han viste det.

les mer