Årets biltur gikk til Vestfjordene. Det er den halvøyen som stikker ut som en hånd øverst til venstre på islandskartet. Vestfjarðarkjálkinn. Det er ikke i alfarveg. Hvis du skal dit, må du ville det.
Vi la i veg tidlig nok til å rekke fergen fra Stykkishólm klokken 11. Baldur er en gammel båt som går i rute over Breiðafjord med stopp i Flatey. Vi fikk fint vær, rolig sjø, men ingen sveler under overfarten.
Vi tok land i Vatnsfjord og spiste lunsj i Flókalund. Jeg bestilte grillet røye, det pleier å være et trygt valg. Så dro vi over fjellet til Arnarfjord. Den er lang og blå og full av sjøuhyrer, og innerst i fjorden faller den spektakulære fossen Dynjandi.
Som de fleste andre fjordene har Arnarfjord fått navn etter den landnåmsmannen som først slo seg ned der. Örn.
Alle vestfjordene er omgitt av bratte fjell som stuper rett i havet. Stor rasfare/skredfare. I bunnen av fjordene ligger det daler der det går an å bo, men hvis du vil bo ute ved havet må du finne deg en øyr. Slik som de f.eks. har gjort i Lærdal. Lærdalsøyri er en avsetning av sand og grus fra elven, og der er det flatt nok til at du kan sette opp et hus eller to. Slik også på Vestfjordene. Så godt som alle tettstedene langs fjordene heter noe med -eyri!
Første stopp var Hrafnseyri ved Arnarfjord.
Landnåmsparet Ánn og Grélöð (sic) slo seg ned der a.d. 900-ish. Ánn var nordmann på rømmen fra Harald Hårfagre, Grélöð var en irsk jarlsdatter som han plukket opp på vegen. De kjøpte fjorden av den tidligere nevnte Örn og reiste gården sin på …. wait for it … Eyri. Her dufter det så deilig, sa Grélöð og dermed var det avgjort. Arkeologene har i seinere tid gravd fram en masse interessante saker på tomten deres, bl.a. et 30 meter langt våningshus, kullmile, smie, en kristen kirkegård og en kirke fra år 1000+.
I dag kalles Eyri bare for Hrafnseyri til minne om Hrafn Sveinbjarnarson som bodde der 1166-1213. Hrafn var en mektig godordsmann og høvding, velutdannet og bereist. Han tok den obligatoriske dannelsesferden til Norge, men stoppet ikke der. Han reiste rundt i Europa, gikk til Roma, var i Frankrike, innom Santiago de Compostella og i Canterbury der han forærte erkebiskop Thomas Becket hvalrosstenner! På vegen studerte han alt han kom over av medisin og legekunst og betraktes som Islands første lege. Jeg tipper at den viktigste og mest revolusjonerende metoden hans var almenn renslighet – men han visste nok også mye om medisinske urter og sårstell og skal også ha utført operasjoner.
Hrafn var uvanlig gjestfri, selv til islending å være, og hadde mat stående og båt liggende for dem som var sultne eller trengte skyss over fjorden.
Den tidens høvdinger pleide å krangle med hverandre, og Hrafn hadde det gående med Þorvald fra Vatnsfjord, som vi kan lese om i Hrafns saga. Denne Torvald var ikke helt god, og 14.mars 1213 tok han turen over fjellet til Eyri og hogg hodet av Hrafn. Femten år senere hadde de to Hrafnssønnene fått summet seg tilstrekkelig til å dra over til Vatnsfjord og sette fyr på Torvald og hele hans hus. Sånn gjorde de det den gangen. Torvald var forresten gift med en datter av Snorre Sturluson. Hun brant vel inne hun også, går jeg ut fra.
Den de flagger for på Hrafnseyri i dag er Jón Sigurðsson, Islands store sønn og selvstendighetsforkjemper. Han levde 1811-1879 og var en slags krysning av Nansen og Bjørnson. Han bodde og virket i København og var sprenglærd om islandsk historie og de gamle sagaene. Han oversatte og gav ut en haug med bøker og grunnla tidsskriftet Ný Félagsrit der han (og andre) spredte opplysning og idéer om frihandel, demokrati og selvstyre.
Jón var ingen nasjonalromantiker, men overbevist om at islendingene både kunne og burde styre sitt eget land. Da danskekongen kastet inn håndkleet i 1849 og fraskrev seg eneveldet, var Jón frampå og krevde at Island måtte få sin egen grunnlov. Da danskene hadde fått tenkt seg om i 25 år, ble det virkelighet i 1874, men Altinget ble gjenreist som rådgivende forsamling i 1844 og Jón ble en innflytelsesrik personlighet der.
Jón var forut for sin tid på så mange måter, også når det gjaldt PR. Han brukte penger på fotografier og distribuerte bilder av seg selv i stor stil. Da folk tok ned bildet av kongen, hengte de opp bilde av Jón i stuene sine. Utenfor Altingshuset i Reykjavik står han på pidestall, og 17.juni hvert år kommer statsministeren og legger ned krans mens et blandakor synger en fedrelandssang. 17.juni er Islands nasjonaldag og Jóns bursdag.
På hans fødested, Hrafnseyri, har de fått opp et interessant museum. Vi besøkte det og avsluttet med kaffe og hjónabandssæla og prat med den unge damen i resepsjonen som viste seg å komme fra Snæfellsnes og være på ett eller annet vis i slekt med Kristján. Typisk islandsk.
Neste fjord var Dýrafjord, besatt av Dýri fra Sunnmøre. På disse kanter var det min gamle helt fra gymnastiden, Gísli Súrsson, holdt til. Her herjet de på, Gísli og Torkel, Torgrim og Vestein, Aud og Åsgerd, Tordis og Gunnhild og alle de andre. En skikkelig whodunit av en saga, full av kjærlighet og hat, troskap og svik, mord, snikmord, slåsskamper og hevn, sladder og løgn, fyndord og humor, kvad, skjebnetro, visdom og fyll. Anbefales! Jeg mener at Aud burde ha fått sin egen saga. Ikke for å være woke, men for et liv hun levde!
Litt lenger ute i Dýrafjord kom vi over det som må være verdens mest avsidesliggende teater. Komdieteateret. Jeg trodde ikke mine egne øyne og måtte stoppe og gå ut av bilen for å ta på det. Og for å ta bilde av grunnmuren som var dekorert med en fantastisk skjellmosaik. Full hakeslepp fikk jeg først da det gikk opp for meg at det nettopp hadde vært premiære på Jon Fosse! Slik var det = Þannig var það. Her ute i huttaheiti. Islendingene slutter aldri å imponere meg.
For noen år siden satte teateret opp et stykke om Nansen. Han bodde noen uker på Þingeyri mens han psyket seg opp til Grønlandsskituren sin. Det gav stoff til en forestilling – en musikal, no less! Den skulle jeg ha likt å se. Nå måtte jeg nøye meg med å kjøpe plakaten som forestilte Nansen som en utklippbar sprellemann – det er et komedieteater, tross alt. Alt dette fikk jeg vite av damen i turistinformasjonen på Þingeyri. Hun hadde god tid, grønt hår, en farlig utringet topp og var på min alder. Da hun reiste seg for å hente plakaten, viste det seg at hun gikk i bare undikken. Litt vel mye informasjon der, spør du meg, men vi hadde en hyggelig prat om Fosse, Nansen og teater.
Tettstedet i Dýrafjord heter Þingeyri. Her var min svigerinne prest i årevis, og jeg besøkte henne aldri. Med skam å melde. Nå fikk jeg i det minste besøkt kirken. Nøklene fikk jeg utlevert av badevakten i svømmebassenget vis-a-vis på betingelse av at jeg bad for han og låste etter meg. Han var opptatt med å styre gravemaskinen som preppet sandvollyballbanen til helgens turnering.
Kirken hadde en umiddelbare wow-effekt med kraftige farger på takbjelkene og en uvanlig altertavle. Der sitter Jesus midt i Dyrafjord omgitt av islandske jenter i nasjonalfargene.
Før vi forlot Þingeyri måtte vi innom Simbahöllin, det gusjegrønnehuset med den gusjegrønne bussen utenfor. Der regjerer Janne, en driftig dansk dame som dro til Belgia og skaffet seg en ektemann og et vaffeljern til 35.000 NOK, tok det med til Þingeyri, pusset opp et kondemnert hus med sjel og startet kafé. De belgiske vaflene med hjemmelaget rabarbrasyltetøy er til å dø for. Himmelske, med andre ord.
På hinn siden av fjorden ligger Núpur med hagen Skrúður. Den er fredet og verdt et besøk.
Så bar det videre til Önundarfjord. Landsnåmsmann: Önundur. Tettsted: Flateyri.
Navnet Flateyri framkaller grøss i islendinger, vi tenker på snøskredet i oktober 1995 der 29 hus ble ødelagt og 20 mennesker omkom. Ledevollene i fjellet over bebyggelsen er en stadig påminnelse og har vist seg å funke bra. Da rasene gikk i 2020 var det heldigvis bare seks båter i havnen som gikk med, ingen liv.
På Flateyri besøkte vi Gamla bókabúðin. Der fikk jeg kjøpt meg nye Commonplace-bøker, håndlaget av Galen Leather på Tomoe River papir. Kjøpmann og papirentusiast Eyþór Jóvinsson og Kristján fant tonen umiddelbart.
Fulle av inntrykk dro vi videre til Skutulsfjord. Det ligger administrasjonssenteret i landsdelen, som regel kalt Ísafjörð, med sykehus, flyplass, cruisehavn, videregående skole, trafikklys, rundkjøringer og i det hele tatt ….
Vi hadde ett ærend på stedet: å spise fisk på Tjöruhúsið. Vi hadde meldt oss på første bordsetning kl 18.00. Jeg smakte på steinbiten, flyndren, ueren og torsketungene – det er absolutt et av de beste fiskemåltidene jeg har fått i mitt liv. Jeg gjorde den taktiske feilen å ta to porsjoner av hummersuppen til forrett – av ren grådighet – og ergo ble det mindre plass til hovedrettene. Det lokale ølet jeg drakk tok også opp litt mageplass som jeg kunne ha brukt til andre ting, som torsk eller breiflabb. Live and learn. Det var nummeret før jeg måtte bæres ut bilen, så mett var jeg.
For å komme til overnattingsstedet vårt i Heydal måtte vi kjøre gjennom Álftafjord, Seyðisfjord, Hestfjord, Skötufjord og Mjóifjord. Det gjorde vi – dvs det gjorde Kristján. Jeg nøt utsikten imens.
Det var godt å komme i hus. Vi gikk til sengs og droppet svømmebassenget og varmekulpene som var åpne 24/7.
Dag 3 startet med frokost i det som en gang må ha vært løen på gården. Hjemmebakt brød, hjemmelaget syltetøy, hjemmefisket laks og ørret både røykt og gravet – gode greier. De hadde til og med tran i buffeten. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempelet på et frokostbord. Havregrøt og tran må være med. Oppe under taket satt det en papegøye og holdt øye med oss. Den hadde øvd inn et variert og skingrende repertoar av ringetoner, og hver gang den stemte i begynte folk å famle i lommene sine etter mobilen. Hilarious. Den hadde også lært å bjeffe som en hund.
På hjul igjen suste vi gjennom Vatnsfjord, Reykjafjord, Ísafjord og Steingrímsfjord uten å la oss distrahere. Jeg ble fristet av skiltet til Kotbýli kuklarans, med det får bli en annen gang.
Da vi kom over fjellet og ned i Gílsfjord hadde vi lagt vestfjordene bak oss og foran oss lå Dalene. Et helt annet landskap med gårder og beitende kyr. Vi kjørte forbi den uberørte Garpsdal der det nå skal bygges svære vindmøller til nærsamfunnets begeistring.
Dalene er åsted for mange sagaer. Landsnåmsmannen var en kvinne – Auður Djúpúðga, som slo seg ned i Hvamsfjord – hun har ikke fått sin egen saga, by the way! Eirik raude og sønnen Leif Eiriksson bodde her. Sturlungene med Snorre i spissen stammer herfra. Guðrún Ósvífursdóttir, Islands svar på den vakre Helena, vokste opp her. Hallgerður langbrók Höskuldsdóttir, Islands svar på Brunhilde, vokste opp her.
I dag ligger kremmeriet Erpsstaðir her og lokker med hjemmelaget is, skyr, ost, fløte m.m. I besøksfjøset hadde de en nyfødt kalv å vise fram. Jeg smakte på blåbærisen og løvetannsirupisen. Is er aldri feil!
Vi fikk med oss tre fjorder til; Borgarfjord, Hvalfjord og Kollafjord før vi var hjemme.
Borgarfjord er en av mine absolutte yndlingsfjorder, jeg skjønner godt hvorfor Egill Skallagrímsson slo seg ned her. Hvalfjord gikk vi glipp av – veien går gjennom en undersjøisk tunnel. Kollafjord ligger for nærmt hjemme til at vi får øye på den. Så var vi i Reykjavík.
Og vi var enige om at det hadde vært en fin tur.