an old silent pond..
a frog jumps into the pond
Splash! Silence again
Bashō
Haiku
Tag Archives: .jp
Haruki Murakami: 1Q84
Denne boken kom opprinnelig ut i tre bind 2009 – 900 sider, 400 000 ord. Første utgave ble utsolgt på dagen. I løpet av den første måneden solgte den en million eksemplarer. Ergo er det meg det er noe i vegen med.
Jeg får ikke til Murakami. Ikke på vilkår! Til tross for utallige forsøk. Han er jo Nobel-kandidat av første klasse og omtales som en kultforfatter av dem som har greie på det.
Jeg melder pass.
Jeg går med på at han er en ordkunstner par excellence. Jeg kan åpne bøkene hans i blinde og lese et par sider og nyte øyeblikket, men å prøve å få tak i sammenhengen og forstå hvor han vil hen? Glem det. Det er ingen framdrift i det. Jeg mister tålmodigheten.
Jeg gir opp!
Hermed opphører mine forsøk på å begripe Murakami. Til han eventuelt får Nobelprisen. Da må jeg vel til pers igjen ..
Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
For en vemmelig bok. Historien er til å få frysninger av.
Den er utsøkt godt skrevet, sofistikert, men for lang. Den er for lang til å kunne holde på interessen helt til slutt. Det blir for mange minner.
Men historien er grim, synsvinkelen er uvanlig, det er ikke alltid offeret som kommer til orde.
Den begynte som en thriller, en sci-fi detektivroman som gikk over til å bli en bok om alle. En bok om hvordan vi konsturerer vår egen tilværelse med å velge ut minner og tolkninger av minner fra våre egne liv.
Interessant. Og uhyre velskreven.
Murakami, Haruki: The Wind-up Bird Chronicles
Jeg fikk denne boken til jul av Bára og Haukur. En av mine yndlingsbøker, sa Bára. Jeg begynte å lese. Den er VELDIG spesiell og veldig tunglest. Skrevet på en annen måte enn andre bøker jeg har lest. Den er statisk, mye tid brukt på detaljer. Jeg er en utålmodig leser, har problemer med å sette meg inn i lyriske skildringer.
Han har en veldig språkbeherskelse. Boken er som et maleri. Et abstrakt maleri med et utall bisarre personer som tilsynelatende har lite med hverandre å gjøre. Jeg ble ikke fanget og klarte ikke å lese boken ferdig. Men det var mange gode episoder underveis.
En av de mest grafiske og grymme tekster jeg noen gang har lest var beskrivelsen av den japanske spionen som ble flådd levende av mongolske soldater. Det var så grotesk at jeg måtte lese det med lukkete øyne.