Denne boka har stått i hylla bak meg på kontoret lenge, og Britt Astrid har snakka om henne til meg fleire gonger, men det var ikkje før i dag eg tok meg tid til å lese henne.

Ei fabelaktig bok, som makta å kalle fram både latter og tårer, så eg måtte snu meg unna og sjå ut vindauget fleire gonger.
Boka handlar om Trille og bestevennen og naboen hans, Lena. Dei heng ihop; Lena er så ofte på besøk at ho nesten er nabo med seg sjølv. Dei to ungane finn på mykje rart, det gjer dei vaksne og forresten. Alt på side 27 kan vi lese at “Mor sett i eit hyl. Det var alt ho rakk før brura skrudde møkkaspredaren på full drylar i passe avstand frå bålet.”  Og slik held det fram.

Boka omtalar på eit klokt og varsamt vis store emne som venskap og kjærleik, død, sorg og saknad. Utan at det verkar påklistra og barnetilpassa. Det er berre ein naturleg del av livet. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem.

Det å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst, men likevel kan ikkje Trille og Lena leve utan kvarandre då mora hennar skal dra til byen for å verte ferdig med skulen. Lena vert att i heimbygda og bur hjå Trille, og boka endar godt når mor kjem attende og har med seg Isak som vert pappa til Lena. Det er godt, sjølv om Lena og Trille ikkje heilt veit kva ein skal bruke pappaer til.

Trille er forteljaren, men både i boka og i livet hans er det Lena som er hovudpersonen. Han veit at ho er bestevennen hans, og  når Lena til sist i boka omsider får sagt høgt at Trille er bestevennen hennar og, er livet fullkomment.

Ei bok som har vunne velfortente prisar og kan verte ein klassikar.

Alice Munro was awarded the Nobel Prize in Literature this year.
Not for the first time, the prize is awarded to a writer I have never read. In the past years, more often than not, I have not even heard of the prize winners.
Goes to show my unsophisticated taste in literature, I guess.

Alice Munro I had at least heard of, but never gotten around to reading. In order to amend this, I bought her much acclaimed collection of short stories: Dear Life. As an audiobook. I enjoy being read to.
The collection holds 14 short stories, her preferred format, I am told.

Each of the stories is like a novel-in-miniature, most of them set in the rural towns around Lake Huron in Munro’s native Ontario. Small-town people leading small-town lives. The small-town pace reflected in her slow flowing, low keyed use of language, free of rhetorical flourishes. Running smooth and unrippled, hinting at something deep and hidden below. Not one word out of place, though, not one cliché, not one empty word. Amazing.
Continue reading →

Nora Ephron gav i 1983 ut boken Heartburn. Det er en dårlig skjult selvbiografisk fortelling om skilsmissen fra Carl (“Watergate”) Bernstein. Så dårlig skjult at Bernstein truet med å saksøke henne både for boken og for filmen som ble spilt inn i 1986 med Meryl Streep og Jack Nicholson. Bernstein hadde vært utro med deres felles beste venninne, og de to fikk sitt pass påskrevet i boken – derav hans sure miner.

Boken er veldig Washington DC anno 1980. Kissingers er med på festene. Utroskap, sladder, intriger – jeg ble ikke engasjert. Boken handler om hvordan Nora oppdager og reagerer på mannens utroskap. Det er i og for seg noe jeg kan relatere til, men det foregår i en verden og en virkelighet som er så fjern at jeg ikke helt klarer å ta det inn over meg. Denne boken er gått ut på dato etter min mening.
MEN
Jeg hadde den som lydbok, og det var Meryl Streep som leste. For en kunstner! De første par kapitlene ble jeg distrahert av hvor god hun var, timing og modulasjon var perfekt.  Men så sluttet jeg å høre etter det og bare opplevde lesingen. Den smeltet på tungen.
Hvis hun leser inn telefonkatalogen kommer jeg til å kjøpe den innspillingen.

Én ting var forresten interessant i denne fortellingen. Ephron skriver den for å lage sin versjon av historien, lage en sannhet for omverdenen. Det fikk meg til å tenke over hvordan vi alle manipulerer vår egen historie og virkelighet med det vi velger å huske, de ordene vi velger å bruke. Og hvordan ett menneskes sannhet på den måten kan bli et annet menneskes løgn.

Ben Elton: Chart Throb.
Chart Throb, The ultimate pop quest. Ninety-five thousand hopefuls. Three judges. Just one winner. And that is Calvin Simms, the genious behind the show. Comic satire with a savagely hilarious deconstruction of the world of modern television talent shows.
Ben Elton skriver utrolig godt og moderne språk. Han tar vår tid på kornet både i språkbruk og tema. Denne gangen tar han for seg “reality” showene som rir tvprogrammene som en mare. Burde være obligatorisk lesning for alle som er hekta på slike program.
Men, verden vil bedras …

Vet du hva en futling er? En fremtidslingvist.
En morsom og velskreven roman fra universitetsmiljø. Det er ikke så mange interessante spenningsromaner som handler om lingvister. Det var på tide.
Jeg kan selv bli litt opphengt i preposisjonsbruk og forskjellen på “han var snill som barn” og “han var snill som et barn”.
Bra jobbet.

Der fant jeg min yttergrense. Dette ble for heftig. Denne boken er best egnet til å presse blomster under, spør du meg …

“Klokka seks om morgenen, den 10. januar 1945, ble Louis Hogganvik arrestert i sitt hjem av det tyske sikkerhetspolitiet. Under streng bevoktning ble han ført til Arkivet, Gestapos beryktede hovedkvarter i Kristiansand. Ni dager seinere tok Louis Hogganvik sitt eget liv ved å svelge biter av madrassen han sov på. ” heter det i omtalen om boka Himmelarkivet av Gaute Heivoll.

Jeg var spent på å lese den etter å ha falt så pladask for Mens jeg brenner ned. Continue reading →

Nok en gang var det Thorhild som fikk meg til å lese en bok som jeg jo selvsagt skulle ha lest på eget initiativ.
Hun hadde lest den i nynorsk oversettelse av Johannes Gjerdåker. Temmelig radikal nynorsk, må jeg si.
Sikkert ikke for alle nordmenn å lese. Eller forstå.
Men absolutt et språk som passer innholdet. Continue reading →