Vi overvintrer på Tenerife for andre gang.
I 2024 hadde vi vært her i halvannen måned før det gikk opp for meg at jeg hadde mitt livs sjanse til å lære spansk, og jeg hadde latt den gå fra meg!
Jeg lastet ned Babble og Duolingo på flekken og begynte. Det var kjempegøy, og jeg fikk så pass taket på det at da vi inviterte vertskapet vårt over til avskjedsmiddag, kunne jeg sende invitasjonen på spansk og de skjønte hva det handlet om og møtte opp til rett tid!
Jeg hadde planer om å holde det ved like når vi kom hjem, men det gikk i vasken (les: det gadd jeg ikke).
Nå er vi tilbake på Tenerife igjen og denne gangen har jeg bestemt meg for å ta tyren ved hornene – som en ekte spansk toreador. Vekk med dilettantisk bruk av apper – inn med skikkelig profesjonell og systematisk undervisning. Jeg abonnerer på The Great Courses og har tatt flere av deres kurser tidligere. De kan anbefales.
Nå meldte jeg meg på spanskkurset til Dr. Bill Warden, en erfaren språklærer som kan og bruker alle knepene i boken. Som pensjonert språklærer nikker jeg anerkjennende stadig vekk.
Nå er jeg i gang, og har begynt å skrive handlelappene på spansk. På dagens står det foreløpig platanos, panos de cocina, salsa de soya og pan. Den eneste måten å lære et språk på er nemlig å bruke det. Som å lære å sykle. Du kan ikke lese deg til det, du må ut og tryn´an noen ganger, så blir det bedre etter hvert.
Google har fått med seg hva jeg holder på med, og svarer nå alle mine spørsmål på spansk. Jeg tar det som en utfordring.
Å ta hindringer som utfordringer er noe jeg lærte av Baron, vår gamle boxer som vandret heden for mange år siden. Da vi satte opp hageport så han ikke skulle stikke av, lærte han å hoppe høyere.
Category Archives: _on language
Ingen hverdagslig sak
Jeg har en liten dattersønn som heter Snævar Kári. Han er født 11.desember 2022 – veldig praktisk for en glemsk mormor at han har fødselsnummer 111222.
Han er en våken og aktiv krabat, en handlingens mann med et øye for knapper som kan trykkes på og ting som lager lyd. En mann av få ord, men nå har han begynt å snakke.
Å få være vitne til dette enda en gang, at et menneske tenker, er seg sine tanker bevisst og føler trang til og finner en måte å dele tankene sine med andre på – det er meg en stadig kilde til ærefrykt.
Ærefrykt.
Min datter, barnemoren, fortalte meg en historie i høst. Hun hentet Snævar i barnehagen. Han var ute i sandkassen, og da han så henne, pekte han på pjokken ved siden av og sa: Þetta er vinur minn!
Dette er vennen min.
Han er 2 1⁄2 år, har så vidt begynt å uttale seg, har funnet en venn og er seg det bevisst, vil og kan dele det med sin mor, har en mor som registrerer hva han sier, ser storheten i det og forteller det videre til mormor.
Dette er ikke en hverdagslig sak.
Dette er mennesket på sitt ypperste. Det innbyr til ærefrykt i min verden.
Innsjø på fem bokstaver
Jeg er en ihuga kryssordløser. Det tilfredsstiller både min forkjærlighet for ord og ordbruk og min trang til å systematisere og få orden på virkeligheten rundt meg.
les merJeg har ikke ord!
Det kan ikke være bare bare å være sportskommentator. Å skulle, midt i kampens hete, formidle både opplysninger, stemninger og handlingsforløp, analysere og prognosene på direkten.
Én fotballkamp er den annen lik – unnskyld at jeg sier det. Har du sett ett hopprenn, har du sett dem alle. Egentlig. Å finne på nye uttrykksmåter er ikke lett.
Bedehusmåten å si det på
Om Gud vil, sa de gamle.
Ef Guð lofar, sier de som snakker islandsk.
Inshallah sier muslimene.
God willing.
Bare bare ..
Jeg misliker ordet “bare”. Det har noe nedsettende, fornedrende ved seg.
Når jeg hører det brukt, begynner mine bjeller å ringe.
Det samme gjelder “ikke bare”. Continue reading
Dank
Hva driver du med?
Dank.
Er dank det motsatte av dont?
Taus etter gull
På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?
Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”
Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?
Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.
Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.
Jeg ønsker meg et ord
Jeg er glad i ord, eller for å være ærlig: jeg er lidenskapelig opptatt av dem. Jeg er en ordidiot. Som det går an å være bilidiot og fotballidiot, går det også an å være ordidiot.
Min mann er papiridiot. Han er papirforhandler og -ekspert. Han leser ikke bøker, han beføler dem. Når vi er på restaurant og skal velge fra menyen, kommer han aldri til saken. Han må studere materialet som menyen er trykket på. Mens jeg sulter …
Ikke for det … jeg kan også hefte kelneren hvis jeg finner uvanlig ordbruk på menyen, eller ikke får meg til å bestille “lamme lår” uten kommentar. Vi har alle vårt …
Men altså .. jeg er glad i ord.
Fra jeg var liten har ord fasinert meg. Ordkunst var min kunstart. Et godt ord, en god formulering kunne sitte igjen i min ellers ganske hullete hukommelse. Som andre barn samlet på fine steiner og klinkekuler, samlet jeg på ord. Jeg laget lister over ord jeg satte pris på. SMARAGD toppet listen. Det var så vakkert og fullt av østerlandsk mystikk. Jeg lurer på om det var selve lydbildet, alle a-ene. Det er flere a-ord som klinger eksotisk og spennende i mine ører; Samarkand, Kazakstan, Madagaskar, Ama Dablam, Avasarala, Granada, Alhambra, Taj Mahal, ananas, banan …
Som bilidioten bruker tid på å se på biler, tenke på biler og automatisk legger merke til uvanlige biler i omgivelsene, går jeg rundt og tenker på ord og kvekker til når jeg hører et nytt eller møter noen som ordlegger seg på en fiks måte. Eller på en ufiks måte, for den saks skyld. Det slår begge veier.
Som en bilspesialist himler med øynene og mumler “tulling!” etter en sjåfør som kjører rundt i en bil han ikke har kompetanse og erfaring til å mestre, reagerer jeg når jeg møter mennesker som bruker et språk de ikke rår med.
Det er ikke snobberi, det vil jeg ikke belite meg på, det er en automatisk refleks som jeg veloppdragent straks tar meg i og konsentrerer meg om innholdet og budskapet og prøver å overse den uheldige språkbruken.
Det er tross alt budskapet som er det viktigste, er det ikke…?
Jeg setter pris på ord. Men jeg topper ikke Anne Middelboe Christensen. Hun har åpnet sin egen ordbutikk i København.
Hun selger ett og ett ord til 500 kroner stykket. Det kaller jeg å sette pris på ord!
Hvis noen vil gi meg et ord til jul, så ønsker jeg meg SMARAGD
Et ord jeg ikke har lyst på er GJERDESMETT. Av en eller annen grunn. Det ville jeg ha byttet i TÅRNSVALE.
Lydhør
… er et ganske interessant ord. I mine ører høres det umiddelbart litt gammelmodig og avleggs ut, men jeg kan ta feil.
Det er i alle fall ikke et ord jeg har brukt mye, eller hatt mye bruk for, i min hverdag. Ordet er ganske nedstøvet i mitt vokabular.
Lydhør = Oppmerksom, velvillig og god til å oppfatte små nyanser, signaler osv. (og til å reagere deretter). Imøtekommende; positivt innstilt.
Et tvers igjennom positivt ord.
Jeg burde trene opp evnen til å være lydhør. Her er det et stort forbedringspotensiale.
Sindighet
… er et godt ord.
Jeg anser meg selv for å være sindig.
Rolig og besindig – sier ordboken at det betyr.
Rolig, stødig, vettig.
I sindighet ligger et element av overveielse, ettertanke, refleksjon.
Et element av is i magen.
I sitt andre brev til Timoteus sier Paulus at Gud gav oss ikke en Ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.
Sindighet som våpen mot motløshet. Der tror jeg Paulus er inne på noe.
Ljose augeblink
Eg strevar med nynorsken.
Eit språk eg elskar å lese, men ikkje rår med sjølv. Når eg attpåtil er bergensar, ligg eg tynt an. Er det ein eller ei pute? Ein eller eit kompass? Eller kanskje ei? Ei kompass – kompassa – kompasser – kompassene? Nei, det lyder fånigt, som den svenske kollegaen min seier.
Eg hugsar parolane på 70-talet då bergensarane óg ville vere med på leiken og det var a-formene som gjaldt. Utanfor Studentsenteret var det sett opp ein stor plakat med fyndordet LA PARKA LEVA!
Eit døme til åtvaring for alle bergensarar som vil prøve seg.
Eg tek åtvaringa til meg, men held fram med friskt mot. Dette skal eg klare!
Eg satsar på at øving gjer meister, det er eg van med å seie til elevane mine.
Bruk ordboka! Les og skriv! Kjenn grensene dine; hald deg langt vekke frå kløyvd infinitiv!!
No skulle eg hatt Eli her, allerbestevenninna mi frå realskule- og gymnastida. Vi var vane med å gå lange turar saman når vi budde oss på eksamenar. Då snakka vi om faget, og skulle vi opp i engelsk, snakka vi engelsk heile vegen. Var det tysk som stod for døra, gjekk det på tysk. Og – sjølvsagt – på nynorsk når det var sidemål vi skulle ha. Turar til Bergheim der vi snakka nynorsk heile vegen – det var tider det! Kor er Eli no når eg treng henne som mest.
Eg har planar om å vere flink og lese nynorske bloggar kvar dag.
Den første eg fann, var denne: http://hjartesmil.com/.
Sjarmerande, ung og forelska jente oppteken av seg og sitt. Eg veit ikkje om ho følgjer læreboknormalen, men ho skriv i det minste på nynorsk. Og litt engelsk. Det må ein vel reikne med no til dags.
On Language
Der ingen skulle tru ….
Da jeg vokste opp på Kleppe bodde det folk de underligste steder.
Peder bodde f. eks. “i haugen”. Jeg lurte fælt på det. Var han kanskje en hobbitt? Continue reading
Finnst þér ekki íslenskan erfitt tungumál?
Ég hafði ekki verði lengi á Íslandi þegar ég var búin að læra að það er sumt sem útlendingar mega ekki hafa í flimtingum eða gera grín að.
Efst á því blaði, heilög og hafin yfir gagnrýni er Íslenska Tungan. Continue reading
Vi kjemper videre. Nå mot særskriving.
Auda ..
Snikksnakk
Språket er en evig kilde til mer eller mindre frivillig komikk.
Det er lett å forsnakke seg, misforstå, eller som islendingene så treffende uttrykker det “verða fótaskortur á tungunni”
Ka e tiss?
Tidig, daier, undikk, ani, pillekyrende, tjommi, slit´an, belit deg, snop, ka ho´n, løvang, smite seg, witten, månebedotten, pillehytt?
Er dette bergensk?
Jeg trodde det var helt kurante gloser.
Har riktignok ikke slått dem opp i Tanums ..
Velg riktig preposisjon
Jeg er språklærer. Min arbeidsdag går med til å gi islandske barn trening i å bruke norsk. Fortrinnsvis riktig.
En av de tingene vi trener på, en av de tingene som er vanskelig i fremmedspråk, er å velge riktig preposisjon. Det er ingen enkel sak, særlig når preposisjonen står som en del av et fast uttrykk og den opprinnelige betydningen ikke er tydelig.
Hvordan skal en stakkars liten islending vite forskjellen på å ta på – å ta av – å ta i – å ta fra – å ta etter – å ta over – å ta med – å ta rundt?
Jeg har brukt dager på å lage treningsoppgaver.
I bønnearbeid er det også viktig å velge riktig preposisjon.
Jeg tror det er viktig å tenke over om man skal be om eller be for