J. S. Bach var et geni. Kan vi være enige om det?
Det må han ha vært.
Han levde et dramatisk liv, mistet foreldrene sine tidlig, flyttet ofte, hadde mange krevende jobber og konflikter med arbeidsgivere og kolleger, fikk tjue barn i to ekteskap og mistet ti av dem i ung alder. Han må ha visst litt om livet.
Category Archives: _on arts
Firkantet hjerte
En liten førjulstur til by´n.
Det var ÷ 6°C og det er kaldt i Bergen, særlig for en som aldri bruker lue og votter.
Jeg gikk av på Festplassen og tok en runde på julemarkedet. Ble fristet til å kjøpe sjokoladefigurer til barnebarna – på vegne av Hurðaskellir.
Det var for kaldt til å gå rundt og se på folk. Da hadde jeg to alternativ: gå i butikker og se på ting eller gå på galleri og se på kunst. Valget var enkelt. Med mitt KODEabonnement kom jeg meg inn på Stenersen. Jeg er så glad for at museene har fått tilbake sine virkelige navn!
Der hadde de en utstilling som het Kvadratets hjerte og viste verk fra Erling Nebys samling.
Hvem er egentlig Erling Neby? Det var litt av en samling i alle fall.
Museet har et prosjekt gående med å sette fokus på viktige samlere og donatorer, eller givere som vi sier på norsk. (Gud elsker en glad “donator”? Nei!)
Utstillingen var fengslende. Slående. Viste konkret kunst – rendyrket geometri. Det er min greie!
Jo færre kruseduller, jo bedre, og dette var kremen av kremen.
Rachmaninoff – my kinda guy
Harmonien inviterte til Rachmaninoff-festival og jeg lot meg ikke be to ganger, men tre!
Ens ærend kom jeg flygende over havet for å få med meg to pianokonserter, Vesper og Klokkene. Jeg fikk Johan Halvorsens norske rapsodi på kjøpet. Det var verdt det. (Symfoni nr 2 i e-moll gikk jeg glipp av, men det er en annen historie.)
Den første konserten foregikk i en stappfull Grieghall med fullt mannskap på dekk, tredobbelt kor, tre solister og en Gardner i fin form. Jeg hadde aldri hørt Klokkene før. Jeg hadde ikke hørt om Klokkene en gang, for å være helt ærlig, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. En “korsymfoni” var den klassifisert som. Hørtes lovende ut – alt blir bedre med kor!
Verdens underverker
Det er usikkert om jeg noen gang får se den kinesiske mur eller Machu Picchu.
Eller Mt Everest i det fjerne. Svært usikkert.
MEN
jeg har fått høre Messiaen Livre du Saint-Sacrament i Bergen domkirke spilt av Hans-Ola Ericsson. Det må telle som ett av verdens underverker! Det må det bare. Noe så hinsides monumentalt!
For meg er det ufattbart at noen kan høre dette verket uten å begynne å tro på Gud.
Her har ateistene et seriøst forklaringsproblem, spør du meg.
Jeg fikk med meg en konsert til da jeg var i Bergen. Víkingur Ólafsson spilte Bachs Goldbergvarisjoner i Håkonshallen. Ikke så grensesprengende som Messiaen, men dog.
Publikum, ateistene også, må jo spørre seg: hvor tok Bach dette fra?
Jeg vet bare at han pleide å merke alle komposisjonene sine med S.D.G.
Soli Deo Gloria. Gud alene æren.
Lambda til tross
Munch har flyttet til Bjørvika, inn i sitt nye, påkostede hjem vegg i vegg med Operaen. Huset heter Lambda og har fått seg en knekk øverst. Flyttingen tok tid med ekstra utfordringer på grunn av koronaen, og ble behørig dokumentert i NRK-dokumentaren Vi flytter Munch. Huset har vært kontroversielt fra første dag, nesten som bybanen i Bergen har jeg inntrykk av, men nå står det nå der og jeg har vært der sammen med Nils og Kristjan. En nydelig vårlørdag i mars, etter at vi først hadde gått tur på operataket og spist lunsj på Døgnvill. Det var et yrende liv i byen. Lørdag, litt vår i luften og ingen koronarestriksjoner.
les merNytt år.
Da er det nye året her. Igjen!
Jeg starter hvert nytt år med Nyttårskonsert fra Wien, og kan ikke tenke meg en bedre begynnelse.
Årets konsert var spektakulær. Orkesteret spilte presist, som én mann, de spilte hverandre gode – som det heter på fotballspråket. Dirigenten var seriøs med minimalistiske gester, men storslått uttrykk. Fjernsynsproduksjonen var sømløs, kameravinklene oppfinnsomme, blomsterdekorasjonene så bugnende at du formelig kjente roseduften i stuen. Danserne var unge og spenstige, koreorgrafien tidsriktig, kostymene oppsiktsvekkende. Omgivelsene, gobelinene, parkettgulvene, marmorbalustradene, prismekronene, schlottene, ruinene, die Bürgen, die Bergen. die blaue Donau. Publikum i feststemning, soignerte og coiffurerte herrer, perlepyntete damer og kimonokledde japanere.
Overveldende overdådig overgikk Wienersymfonikerne seg selv denne gangen. Hver detalj gjennomtenk og utsøkt forseggjort. Finkultur på sitt aller ypperste og mest raffinerte.
Så høyt kan mennesket nå for å skape nytelse, skjønnhet og skjær fryd.
På kanalen ved siden av viste de nyhetskavalkade med bilder fra Jemen.
Så lavt kan mennesket nå for å skape smerte, redsel og skjær fortvilelse.
Hver detalj utpønsket og gjennomtenkt. Blottlagt grusomhet på sitt mest barbariske.
Den menneskelige spennvidden blir synlig. Fra det mest opphøyde til det mest nedrige.
Nyttårskonserten gir meg alltid håp, for den viser meg at vi er i stand til å skape stor skjønnhet og dele den med hverandre.
Mitt håp er uadskillelig fra min tro. Som kristen har jeg ingen illusjoner om enkeltmenneskets og menneskehetens evne til å frelse seg selv. Men jeg tror det finnes en sannhet som fører til en veg som fører til livet. (Joh. 14,6)
Komme ditt rike.
Godt år 2019
Vegbúinn
Noen mennesker er mer musikalske enn andre.
Noen mennesker ER musikk. Musikk er en så essensiell del av dem at den ikke kan utskilles.
Her på Island har jeg møtt mange musikalske mennesker, musikere av internasjonal kaliber for den del, men bare to om hvem jeg kan si at de ER musikk. De to er Björk og KK.
Björk kunne du se det på fra hun var liten jentunge. Hun var annerledes. Hun VAR musikk, kunne ikke defineres uten den. Det var åpenbart for alle å se. Hun har fått muligheten til å utvikle det videre og er blitt en verdenskjent om enn kontroversiell artist og fortsetter å gå sine egne veier. Continue reading
Carmen og rosenkålnevrose
Jeg var i Norge i mars. Litt hjemme og litt i Oslo. På vift med Ellen. Vi hadde planlagt det et år i forvegen. Etter den vellykkete langhelgen i København i fjor har vi bestemt oss for én storby i året. Neste år blir det Stockholm.
Men i år altså; metropolen Oslo. Continue reading
StumbleUpon
Dette kom jeg over ved en tilfeldighet. Et glimt fra gamle dager, fullt av gode minner og kjente og kjære ansikter – deriblant noen som ikke er med oss lenger.
Det var den gangen briller var briller og alle var 20 år yngre!
Bare måtte ta det med.
William Byrd: Laudibus in Sanctis Dominum.
William H. Harris: Bring us, O Lord God.
Og til slutt en julesang
Íslandsklukkan
Fór í leikhús um daginn og sá Íslandsklukkuna.
Fyrsti kafli í bókinni er einn af uppáhaldsköflum mínum í heimsbókmenntasögunni.
Þess vegna þessi mynd:
Sýningin var góð.
Sýnishorn
Too close to home
Ég fór að sjá Finnska hestinn í gær. Leikrit eftir Sirrku Peltola, eitt helsta leikskáld Finna nú um stundir.
Í umfjöllun um leikritið sagði m.a.:
“Bráðfyndið og snargeggjað verk um mergjað fjölskyldulíf og mál sem brenna á Íslendingum í dag!
Á bóndabæ í afskekktri sveit í Finnlandi er sambýlinu þannig háttað að faðirinn og móðirin eru fráskilin, en hafa ekki efni á því að flytja í sundur. Faðirinn fær að búa í einu herbergi á bænum, með eina hillu í ísskápnum, og þegar vel liggur á öðrum fjölskyldumeðlimum má hann fá kærustuna sína í heimsókn. Tannhvöss amma nuddar móðurinni sífellt upp úr því að hafa klúðrað lífi sínu með því að hafa setið fyrir nakin á sauna-dagatali, uppkominn sonurinn á allt til að vera mótórhjólatöffari nema hjólið og unglingsdóttirin “væntir mjög mikils af lífinu, bæði hvað varðar kærasta, föt, partý, kynlíf og annað sem gefur lífinu gildi”.
Já, það má til sanns vegar færa að þetta brennur á Íslendingum í dag.
Hesturinn var eiginlega íslenskur! Bæði í eiginlegri og yfirfærðri merkingu.
Og ömurlegar aðstæður þessa fólks, þar sem heimilið bókstaflega hrundi á meðan á leiksýningu stóð, voru líka íslenskar.
Örvænting fjölskyldunnar var svo mikil að enginn hafði orku aflögu til að láta falla fallegt og uppbyggilegt orð. Handritið samanstóð af nöldri og meiðyrðum.
Mér fannst það ekki fyndið. Mér fannst það hitta much too close for comfort.
Brahms Ein Deutsches Requiem
I went to a concert last night. The Motet Choir in Hallgrims church, orchestra and soloists performed Brahms. Final concert of this Year´s Festival of Sacred Arts. Conductor was Hörður and soloists Andres Schmidt (who is now professor in Dresden) and Birgitte Christensen from Norway. Continue reading
Orgeltónleikar
Eitt af því sem ég er virkilega þakklát fyrir í þessu lífi er að hafa lært að njóta góðrar listar. Bókmennta, leiklistar, tónlistar, myndlistar. Það hefur auðgað líf mitt no end.
Hver þarf að fara í heimsreisu til að upplifa stórkostlega hluti og öðlast lífsreynslu þegar maður getur skroppið í Langholtskirkju eina kvöldstund og gert það?
STAR TREK XI
At last. At long last.
A new StarTrek movie. I am, and always will be, a nerd. I cannot get enough of this. The entire family attended avidly on opening night. As a matter of course.
It was a thoroughly successful effort. They managed to sow this new patch seamlessly into the fabric of Trek. The Characters were totally believable as younger versions of the cast from the 60ties.
Though I didn´t remember Sulu to be quite so proficient.
And this new Chekov was much more fun.
And what´s with Spock and Uhura ..???
I will now watch the original series with new eyes.
Man on wire
Ég for í bío í gær með Stinu og Sæu. Þökk sé Grænum Biódögum í Háskólabíó.
Áhugaverðar myndir, ekki bara þetta venjulega Hollywood stuff.
Við sáum óscarsverðlaunamyndina Man on Wire. Um Phillipe Petit, línugöngukarlinn, sem gekk á línu milli turnana tvo í New York (blessuð sé minning þeirra)
Undarleg mynd um undarlegan mann. Hann fékk þessa áráttu í hausinn sem krakki að hann ætlaði að gera þetta. Þá var ekki einu sinni búið að byggja turnana.
Það þurfti að skipuleggja atburðinn eins og um meiriháttar bankarán var að ræða. Að koma tonn af græjum óséð upp í báða turnana, strekkja vírinn eftir allra eðlisfræðilegum reglum og leggja svo lífið að veði.
Þetta er sjálfhverfasta manneskja sem ég hef séð.
Enda sátu vinir hans eftir með sárt ennið þegar giggið var afstaðið.
But it was a beautiful heist
Die Welle
I went to the movies yesterday. For the second day in a row. That happens once every ten years or so.
I went with Kristín and we saw the German movie Die Welle.
Based on a true story I believe.
About an experiment made in a German High School. I teacher wanted to teach his students about autocracy by staging an example.
His students, heirs of the Third Reich, believed that autocracy was unthinkable in their modern world. But he managed in the span of one project-week to create a full-blown autocratic group: Die Welle.
An interesting experiment with a dramatic conclution.
You cannot fuck with peoples feelings and social patterns without doing some damage.
A provoking movie.
And you have to ask yourself, is this a German thing? This need to march in line.
I do not see it happening i Iceland. Icelanders being so aggressively individualistic.
Mma Afrika
Það fór þá aldrei svo að ég fengi ekki að heyra og sjá Miriam Makeba live.
Mér fannst heiður að fá að vera í sama húsi og hún.
Að vera í návist þessarar femme formidable og vita um allt sem hún hefur gengið í gegnum og afrekað á sinni löngu ævi.
Hún er orðin 74 ára og þetta voru hennar síðustu tónleikar.
Hún átti erfitt með gang, en gat dillað sér og blikkað forsetanum á fremsta bekk eins og unglingsstúlka.
Þegar hún talaði var eins og hún hafði enga rödd, en þegar hún byrjaði að syngja var þvílíkt páver í henni.
Með henni var hljómsveit færra manna frá allri Afríku.
Höllin var full af fólki sem stóð upp í lokin og stappaði og klappaði.
Saguguka sathi beka nantsi, pata pata.
Peer Gynt
Ég fór á Peer Gynt um daginn, Uppfærsla Baltazars í Kassanum. Ég fór með hálfum huga.
Peer Gynt er þjóðargersemi Norðmanna. Nokkurs konar Hávamál eða Íslandsklukka okkar.
Mér leist ekki á að einhver íslenskur tilraunarmaður skyldi hakka það í sig og sviðsetja allan pakkann á geðveikrahæli.
En ég er ekki fordómafull. Ég mætti með opnum huga. Ég varð ekki fyrir vonbrigðum.
Það var bara flott hjá honum.
Mér leist vel á að láta stykkið hefjast á fundinum með hnappasmiðnum. Það gaf nýtt perspektíf á söguna.
Mér fannst það kalla fram sjónarhorn fórnarlambanna miklu skýrar. Þau urðu jafnmiklar aðalpersónur og Peer sjálfur.
Svona sjálfumglaðir menn hleypa venjulega ekki öðrum að í ævisögu sína, það snýst allt um þá sjálfa, þeir eru sjálfum sér næstir.
Mér fannst fínt hvernig hann kom tónlist Grieg að og heiðraði þannig menningararfinum mínum.
Mér fannst flott hvernig hann beitti vasapelanum.
Mér fannst leikurinn góður, þó að Peer hafi talað aðeins of hratt fyrir minn smekk, og óhjákvæmilega fallið aðeins í skugga Ingvars Sigurðssonar hnappasmiðs m.m. Ólafur Darri var magnaður Dofri. Hann er tröllslegur. Ólafía Hrönn aðeins of mónotón sem Ása.
Margt í sviðsetningunni var frábært.
Sólveig á skíðum var ekta jók, fæðing tröllkróans var áhrifamíkil, flott að nota útgöngudyrnar og snjóboltakast fyrir utan. Rúmin og tjöldin.
En allra flottast var Bøygen.
Senan þar sem Bøygen lagði Peer undir sig var mögnuð. Hún gleymist ekki.
Kulturmaraton
Jeg er heldig som har sånne venner som Thorhild.
Da hun hørte at jeg var på veg til Oslo, brettet hun opp ermene og begynte å planlegge årets kulturmaraton. Ikke før var jeg landet i Norge før vi gikk på med krum hals. Hun hadde funnet ut hvordan hun kunne proppe mest mulig kultur i meg på kortest mulig tid.
Vi begynte i Munch-muséet, unnskyld Mu-u-nch muséet. Der var det utstilling om vitalismen som impuls i nordisk kunst 1900-1930. Det så ut til å dreie seg om nakne mannfolk som løp rundt i naturen og badet og koste seg. Vi syntes det så spennende ut. Det syntes Arne også, som kom og var med oss.
Det var faktisk en interessant utstilling, sånne temautstillinger kan være både opplysende og vakre når de er så profesjonelt satt opp. Det var nakne mannfolk über alles. Menneskets (les:mannens) livskraft formelig sprutet ut av lerretene. Naturmenneskene inspirert av Nietzches naturfilosofiske idéer drev sine herdende gymnastiske øvelser ute i snøfonnene, nakne. Helt Nansen-sk.
Jeg hadde liksom trodd at kroppsdyrkelse var et produkt av vår tid, med det er det jo ikke i det hele tatt. Den sunne og sterke kroppen var idealet dengang, dyrkelsen av livskraft. I dag er det kanskje mer dyrkelsen av utseende. Den sunne og spreke kropp kan vi beundre foran tv-skjermen når vi ser profesjonelle utøvere boltre seg.
Etter ustillingen hadde vi tenkt å ta en vanningspause i kaféen, men der var det stengt. At Munch, unnskyld Mu-u-nch muséet stenger kl. 16.00 en fredag er en skandale. Skal folk skulke jobben for å se kunst, eller?
Vi dro til Nasjonalbiblioteket og så utstillingen Skulpturer møter kildene. Det var skulpturer av Nina Sundbye, motiv: Ibsens kvinner.
Det var interessant å se, og også fint å besøke det erværdige gamle biblioteket. Det er alltid en egen stemning på sånne steder.
Jeg ser at jeg må lese Ibsen på nytt i anledning året. Det er sikkert 20 år siden sist. Minst. Nå blander jeg villender, fruer fra havet, byggmestre, små Eyjolfer og grønnkledde folkefiender i villt sammensurium. Jeg må skjerpe meg.
15. mai skal jeg se Peer Gynt på Islands nasjonalscene, regissert av Baltazar. Det er en “moderne” forestilling og foregår i sin helhet på et sinnsykeasyl. Jeg har bange anelser, “moderne” er et ord jeg har blandet erfaring med i teatersammenheng. Men, men, jeg får stille med åpent sinn.
Jeg har jo sett en del Ibsen i min tid. De som sitter best i minnet er Gisle Straume som Stockmann i fjernsynsteateret (hvis jeg ikke husker helt feil), en alternativ oppsetting av Hedda Gabler på den Nationale Scene i Bergen. Oppsettingen var laget av en engelskmann og het bare Hedda. Og Peer Gynt på Akureyri byteater, halvprofesjonell, men med en norsk scenograf og lysdesigner, Kristin Bredal, som hadde de mest geniale løsninger jeg har sett.
Vi traff Inger Sofie og gikk på kino for å se Gymnaslærer Pedersen. Arne, som allerde hadde sett den, stod over. Jeg gikk på gymnaset i 70-årene og husker de ulike personene i filmen. Hele den perioden i norsk politikk og kulturliv må være enestående, og jeg skjønner ikke hvordan AKP-ml kunne oppstå i landet. Kanskje har det bakgrunn i samme folkesjel som forårsaker religiøse vekkelser. Troen på den absolutte sannhet. Evnen til å ta seg selv så inmari høytidelig.
Vi spiste middag på Grand. Ifølge menyen spiste jeg fiske suppe og brei flabb.
Maten var god den, selv om det var så som så med skrivekunsten. Og det på Ibsens gamle stamsted!
Søndag besøkte vi Bogstad gård.Jeg har ikke vært der før, men har tenkt å dra tilbake dit i sommer. Ekki spurning. Vi dro for å besøke Nico i smien hans. Det var fascinerende å se. Jern er et materiale jeg aldri har hatt noe forhold til, ikke det mest nærliggende liksom. Men jo mer jeg tenker over det, jo mer fascinert blir jeg. Han gav meg en lysestake med varmt fargespill og raffinert form. Det var koselig.
Jeg fikk med meg to utrolige skulpturer. Foran Oslo S stod det en kolossal TIGER! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Hvor teit er det lov å være. En TIGER i Oslo sentrum?? Tigerstaden?? Er det det som er saken? En mer malplassert og ille tilpass tiger har jeg aldri sett.
Denne skulpturen ble likevel forbigått på teithetsskalaen av Hansken. Wenche Gulbrandsens skulptur midt på Christiania torg. Noe så PINLIG. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Alvorlig talt. En skulptur kan være stygg, forargende, provoserende, kjedelig og likevel gjøre nytte for seg. Men teit? Nei, det holder ikke.
Det var nydelig vintervær i Oslo denne helgen og folk i alle størrelser var ute på ski. Oppe i Holmenkollen smala og smalt det i skiskyttere på tur. Jeg kunne tenke meg en Holmenkollsøndag en gang.