J. S. Bach var et geni. Kan vi være enige om det?
Det må han ha vært.
Han levde et dramatisk liv, mistet foreldrene sine tidlig, flyttet ofte, hadde mange krevende jobber og konflikter med arbeidsgivere og kolleger, fikk tjue barn i to ekteskap og mistet ti av dem i ung alder. Han må ha visst litt om livet.

Og i tillegg var han altså et geni.
Han har fyllt flere menneskers dager med mer glede og inspirasjon enn de fleste andre av oss noen gang kan drømme om. Arbeidet hans har fått historiens kvalitetsstempel. Han var ingen døgnflue, intet blaff. I dag, 300 år senere, blir vi fortsatt glade og inspirerte av det han fant på på 1700-tallet.

Det overbeviser meg om at det han formidler er sant. Grunnleggende sant.
Han visste noe. Han hadde skjønt noe.
Han merket alle sine komposisjoner med SDG.
Jeg tror han gjorde det med vilje. Han var ingen idiot.
I rest my case.