Årets Pulitzervinner.

En murstein av en bok på over 700 sider. Et massivt verk som det tok 11 år å skrive.

Skrevet av en kvinne om en mannlig hovedperson. En bildungs-roman, er det ikke det det heter. Hvordan blir man den man blir? Hva er det i gener og miljø, begivenheter, valg, tilfeldigheter som leder oss?

Theo Decker heter hovedpersonen som vi følger fra han er 13 år og opplever en katastrofe som merker han for livet.
Vi ser verden gjennom hans øyne, hører hvordan han resonnerer, ser hvilke valg han tar – noen ganger mot bedre vitende, og opplever konsekvensene.
Hans resonnement er av og til lett å gjennomskue og finne feil ved, og jeg får lyst til å rope: ikke gjør det! men det er han som bestemmer, ikke leseren.
Og nettopp dette spørsmålet: hva former vår liv – i hvilken grad er vi herrer over vår egen tilværelse – er bokens tema.

Boken ble en bestseller over natten, og er nå filmatisert og televisjonert og prisbelønnet så det holder.
Fortellerkunst på nivå med Dickens! sier noen. Et persongalleri som nærmer seg John Irving! sier jeg.

Andre kritikere tar avstand og debatten rundt boken og dens verdi som litteratur har tatt av og lever sitt eget liv.

James Wood in The New Yorker mener at boken burde katalogiseres som “en barnebok for voksne”. Den fantastiske handlingen, det heseblesende tempoet, den ungdommelige synsvinkelen … en barnsliggjøring av litteraturen. Dette er ikke seriøs, men fordummende litteratur. Vi har fått en verden der voksne går rundt og leser Harry Potter – sier han.
Jeg vet ikke helt om det er nedsettende for Tartt eller oppvurderende for Rowling?

Uten å kunne sette fingeren på det, vet jeg hva disse kritikerne mener. Det er noe i fortellerstilen som minner om Rowling. Den er underholdende. Språket er billedlig, og jeg finner mange gode bilder i den, ikke så mange klisjéer som noen vil ha det til.

Historien vil vise hvem som har rett. De som mener at en slik boks popularitet er begynnelsen på slutten for den litterære smak, eller de som mener at dette er noe folk kan lese med god samvittighet og i godt selskap.

Nok en gang har Mr. Pulitzer ført meg til en spennende bok. Og en god bok, utrolig nok er det forfatterens debutroman. Er det mulig?

Den er veldig annerledes. Skrevet av en mann om en mann. Jeg merker at jeg har lest for mange bøker om kvinner skrevet av kvinner de siste årene. Vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er en forskjell.

Jeg får altså synsvinkelen til en mann, og en mann i en svært spesiell situasjon.

Hovedpersonen er sør-vietnameser og lever i Saigon under borgerkrigen. Han er ansatt som assistent for de amerikanske styrkene, men er egentlig kommunist og spion for Viet Cong. Han lever et dobbeltliv og har amerikanernes fulle tillit.

Sammen med sine arbeidsgivere flykter han hals over hode fra Saigon i april 1975 og bosetter seg som immigrant i USA. Han fortsetter som agent og melder tilbake om eksilvietnameseres aktiviteter og planer.

Presset blir etterhvert for stort og han reiser tilbake til et Vietnam som er forandret for all tid – og ikke nødvendigvis i den retning han hadde sett for seg.

Så mange filmer og så mange romaner har jeg sett og lest om vietnamkrigen. De fleste (les: alle) sett gjennom øynene til vestlige og amerikanske soldater, politikere og utenforstående. Vietnameserne har vært statister i fortellingene.
Her får jeg historien til en vietnameser som sympatiserer med kommunistene, men som lever blant amerikanerne og kjenner deres situasjon og motivasjon inngående og har nære personlige forhold til dem.

Han er verdensmester i å se saker fra to sider og sympatisere med begge.
Han ser klart sin egen situasjon og har stor selvinnsikt, men etterhvert blir det for vanskelig å holde tungen rett i munnen. Slutten er ganske uventet – eller kanskje ikke. Det er kjent at revolusjonen spiser sine barn.

Boken er velskreven og endrer tempo og stemning utfra situasjonen. Beskrivelsen av den desperate flukten fra Saigon forteller det vi ikke kan se i de gamle videopptakene på TV, grafisk og grusom. Tilværelsen i USA som immigrant, den amerikanske overfloden og selvgodheten og innflytterens jakt på den amerikanske drømmen. Tragikomisk til tider. Oppholdet  i kommunistenes omskoleringsleir beskrives så det går kaldt nedover ryggen på en.

En illevarslende tittel på en bok jeg kjøpte for lenge siden. Etter anbefaling fra Mr. Pulitzer som gav den pris i 2011. Jeg har gjort flere forsøk på å få lest den, for så å miste tråden, men nå var det ferie og mange bed som skulle lukes og marker som skulle slåes og greit å ha en lydbok på øret.

Boken har 13 kapitler. Den beveger seg rundt i USA med avstikkere til Afrika og et ikke-navngitt diktatur som kan være i Afrika eller kanskje Sør-Amerika (?) i perioden 1960 – 2050 (ca). Hvert kapittel er en selvstendig historie, nærmest en novelle. Hvert kapittel har sin egen form og sjanger, tone og fortellerstemme. Jeg skvatt litt hver gang det kom et kapittelskifte, og måtte gire opp eller ned og orientere meg på nytt i terrenget. Kapitlene henger sammen likevel, det er til en viss grad det samme persongalleriet som går igjen. En person som vi såvidt får et lite forbifartglimt av i ett kapittel blir hovedpersonen i det neste. Eller omvendt, for kapitlene er ikke i kronologisk rekkefølge. Den voksne forbifartspersonen kan komme på banen igjen som barn fire kapitler senere. Høres litt slitsomt ut, men litt etter litt danner det seg et helhetsbilde og en erkjennelse av at vi alle er en del av hverandres liv. Tilværelsen består av millioner av sammenvevde livstråder i en vev som det er umulig å oppdage uten å kunne ta noen skritt tilbake og betrakte helheten i et større perspektiv.

Med min egen 60-årsdag like om hjørnet har jeg tatt noen skritt tilbake og er opptatt med å finne trådene i min egen livsvev. Derfor fanget boken min interesse og fasinasjon.
Den frister til gjenlesing fordi jeg fikk lyst til å trekke ut enkelttråder og se på hver person for seg.
Men er det egentlig mulig? Eksisterer vi uavhengige av hverandre? Er det ikke som en del av veven at tråden har sin verdi?

En fasinerende og velskrevet bok. Marcel Proust meets The Sopranos, det er de to inspirasjonskildene ifølge forfatteren selv. Den var en fryd å lese. Språket er en nytelse og Egan modulerer sømløst  fra ungdomssjargong til mediaspråk til musikals fagterminologi.
Lettlest, men krevende. Den forutsetter og fortjener konsentrert lesning. Absolutt å anbefale.

Tittelen forblir meg dog en gåte. “Bølle på døra” heter den i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke, utgitt på Oktober forlag.
En av personene gir replikken: “Time’s a goon, right? You gonna let that goon push you around?”
Kanskje det ligger noe der? Vi lever i og blir manipulert av tiden …. eller?