Lyse øyeblikk


Den gamle mannen som spurte og sagde

Julen nærmer seg igjen, og med den de gamle julesangene.
Den som begir seg på tur over sjø og land vil før eller siden støte på en gammel mann som spør og graver (eller spør og sager, som vi trodde det betød).
Den han vil vite er hvor du kommer fra. “Hvor hører du vel hjemme?”
Jeg er så heldig å høre hjemme i to land, jeg har to pass og kan kalle meg både nordmann og islending. Men det er ikke egentlig statsborgerskapet han er ute etter!
I sangen skal du svare med et tulleland, og du kan selv velge hvilket. Klappeland, trampeland, hinkeland, hoppeland, gråteland osv. (Prompeland var det alltid en av de morsomme guttene om foreslo på juletrefestene i gamle dager) Skjønner tegningen? Du skal også gjøre bevegelser og lage lyder som illustrerer landet ditt. Mye moro og latter – en klassisk julesang, nærmest helårssang vil jeg si.

les mer


Europa på kryss og tvers: Genova-Montpellier

Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi?
Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger.
Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.

les mer


Europa på kryss og tvers: Flüelen-Genova

Morgen i Flüelen var en fin opplevelse.
Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen.
Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.

les mer


Europa på kryss og tvers: Lauf-Flüelen

Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?

Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer!
Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.

les mer


Gratinert rødspette med kaviar

Dekk en ildfast form med masse spinat og finsnittet purre.
Krydre rødspettefilleter med salt og pepper, rull dem sammen og legg over. Vær forsiktig med saltet, kaviaren i sausen er ganske salt i seg selv!
Kok opp fløte, melk og vanlig tubekaviar og la det putre og tykne litt.
Finhakket gressløk eller persille gjør seg oppi sausen.
Hell sausen over fisken, strø revet ost over og sett i ovnen på 175°C til fisken er ferdig og det hele har fått en gylden og fristende farge.
Kjempegodt!


Kylling fiorentina

I alle fall en fiorentina-inspirert kylling …

Stek kyllingstykker, lårkjøtt uten bein liker jeg best, godt i smør og krydre med salt og pepper.
Mal kasjunøtter sammen med et par hvitløkvedd, tilsett turmerik og grovt kokosmel. Strø blandingen over kyllingen i gryten, rør godt og pøs på med fløte. La det hele koke godt sammen til kyllingen er gjennomkokt.
Hiv på så mange håndfull spinat du får plass til og la den putre med det siste minuttet.
Salat, eventuelt ris eller pasta, er godt tilbehør.


Europa på kryss og tvers: Wiesbaden-Lauf

Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide.
En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.

les mer


Europa på kryss og tvers: Hamburg-Wiesbaden

Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper.
Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.

les mer


Sissel Gran: Inni er vi alltid unge.

Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie.
På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!

Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder.
Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.

Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.

LES MER


Carol Burnett: This Time Together

Jeg forvillet meg bort i denne boken av en eller annen grunn. Jeg er ikke spesielt opptatt av amerikanske TV-ikoner, men de har en tendens til å dukke opp overalt, og de har jo ofte interessante ting å komme med. Det er ikke for ingenting kjendisspaltene selger!
Dette er en slags minnebok, hvert kapittel er som en en anekdote, kort og konsis, av og til med et poeng eller en punchline. Utvilsomt et fomat Burnett er komfortabel med.

les mer


Sparekniven

Jeg var med i et gospelkor i min ungdom. Og i ungdomsklubben i menigheten. Der var det et godt og kreativt miljø. Jeg trivdes, lærte mye og fikk mange gode venner. Noen av dem for livet.

LES MER


Canterbury tails (sic)

Ja, jeg mener “tails”, ikke “tales”!

Jeg har fått sansen for de gamle tidebønnene og har jobbet en stund for å finne en bra utgave av kompletorium som jeg kan ta med meg på sengen ved leggetid. Det aller beste er selvsagt ordentlig gregoriansk – jeg er blitt såpass kjent med liturgien at jeg kan ta den på latin. Problemet med den gregorianske munkesangen er at den er så nydelig og fredfull at jeg kan falle i søvn midt under Nunc Dimittis!

les mer


Håkon – in memoriam

Jeg gikk i klasse med Håkon på gymnaset i tre år, på musikklinjen på U.Pihls pikeskole.Det var en kjekk klasse, vi fikk gjøre mye gøy og annerledes på musikklinjen og vi ble gode venner. Jeg har fått i oppdrag å overbringe en hilsen her fra gamle klassekamerater som kondolerer og sitter tilbake med bare gode og kjære minner om Håkon.

Vi gikk ut i 1975 og da hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle se igjen den gjengen på en stund, men ikke før hadde jeg snudd ryggen til før Håkon hadde gått hen og giftet seg med min aller beste barndomsvenninne, Eli Marit Mikalsen.
Den så jeg ikke komme!
Men det viste seg å være en genistrek av unge Hansen. Eli er ingen hvemsomhelst. Han fikk seg en kone av gull som hadde mye å fare med og som har stått last og brast med han siden. Håkon var veldig glad i Eli og han viste det.

les mer


Hemmelig nummer

En person jeg ofte hører snakk om heter Noen.

Han dukker stadig opp i samtaler og i ulike sammenhenger. Alle ser ut til å kjenne han., selv om han er underlig fra­værende. Stadig hører jeg: Noen har tatt skoene mine. Noen har parkert foran innkjørselen. Noen har tullet vekk nøklene mine. Eller i andre sammenhenger: Noen må ringe til kommunen. Noen må betale avgiften. Noen må slå plenen.

Men når jeg trenger å få noe gjort og leiter etter Noen til å gjøre det, så finner jeg ikke nummeret hans. Det må være hemmelig.