Jeg misliker ordet “bare”. Det har noe nedsettende, fornedrende ved seg.
Når jeg hører det brukt, begynner mine bjeller å ringe.
Det samme gjelder “ikke bare”. Continue reading
Tag Archives: ord
Dank
Hva driver du med?
Dank.
Er dank det motsatte av dont?
Taus etter gull
På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?
Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”
Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?
Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.
Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.
Jeg ønsker meg et ord
Jeg er glad i ord, eller for å være ærlig: jeg er lidenskapelig opptatt av dem. Jeg er en ordidiot. Som det går an å være bilidiot og fotballidiot, går det også an å være ordidiot.
Min mann er papiridiot. Han er papirforhandler og -ekspert. Han leser ikke bøker, han beføler dem. Når vi er på restaurant og skal velge fra menyen, kommer han aldri til saken. Han må studere materialet som menyen er trykket på. Mens jeg sulter …
Ikke for det … jeg kan også hefte kelneren hvis jeg finner uvanlig ordbruk på menyen, eller ikke får meg til å bestille “lamme lår” uten kommentar. Vi har alle vårt …
Men altså .. jeg er glad i ord.
Fra jeg var liten har ord fasinert meg. Ordkunst var min kunstart. Et godt ord, en god formulering kunne sitte igjen i min ellers ganske hullete hukommelse. Som andre barn samlet på fine steiner og klinkekuler, samlet jeg på ord. Jeg laget lister over ord jeg satte pris på. SMARAGD toppet listen. Det var så vakkert og fullt av østerlandsk mystikk. Jeg lurer på om det var selve lydbildet, alle a-ene. Det er flere a-ord som klinger eksotisk og spennende i mine ører; Samarkand, Kazakstan, Madagaskar, Ama Dablam, Avasarala, Granada, Alhambra, Taj Mahal, ananas, banan …
Som bilidioten bruker tid på å se på biler, tenke på biler og automatisk legger merke til uvanlige biler i omgivelsene, går jeg rundt og tenker på ord og kvekker til når jeg hører et nytt eller møter noen som ordlegger seg på en fiks måte. Eller på en ufiks måte, for den saks skyld. Det slår begge veier.
Som en bilspesialist himler med øynene og mumler “tulling!” etter en sjåfør som kjører rundt i en bil han ikke har kompetanse og erfaring til å mestre, reagerer jeg når jeg møter mennesker som bruker et språk de ikke rår med.
Det er ikke snobberi, det vil jeg ikke belite meg på, det er en automatisk refleks som jeg veloppdragent straks tar meg i og konsentrerer meg om innholdet og budskapet og prøver å overse den uheldige språkbruken.
Det er tross alt budskapet som er det viktigste, er det ikke…?
Jeg setter pris på ord. Men jeg topper ikke Anne Middelboe Christensen. Hun har åpnet sin egen ordbutikk i København.
Hun selger ett og ett ord til 500 kroner stykket. Det kaller jeg å sette pris på ord!
Hvis noen vil gi meg et ord til jul, så ønsker jeg meg SMARAGD
Et ord jeg ikke har lyst på er GJERDESMETT. Av en eller annen grunn. Det ville jeg ha byttet i TÅRNSVALE.
Lydhør
… er et ganske interessant ord. I mine ører høres det umiddelbart litt gammelmodig og avleggs ut, men jeg kan ta feil.
Det er i alle fall ikke et ord jeg har brukt mye, eller hatt mye bruk for, i min hverdag. Ordet er ganske nedstøvet i mitt vokabular.
Lydhør = Oppmerksom, velvillig og god til å oppfatte små nyanser, signaler osv. (og til å reagere deretter). Imøtekommende; positivt innstilt.
Et tvers igjennom positivt ord.
Jeg burde trene opp evnen til å være lydhør. Her er det et stort forbedringspotensiale.
Sindighet
… er et godt ord.
Jeg anser meg selv for å være sindig.
Rolig og besindig – sier ordboken at det betyr.
Rolig, stødig, vettig.
I sindighet ligger et element av overveielse, ettertanke, refleksjon.
Et element av is i magen.
I sitt andre brev til Timoteus sier Paulus at Gud gav oss ikke en Ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.
Sindighet som våpen mot motløshet. Der tror jeg Paulus er inne på noe.