Lyse øyeblikk


Alenetid

Soknepresten i Hallgrimskirke, senere biskop over Island, Karl Sigurbjörnsson, holdt engang en preken som jeg ikke har kunnet glemme. I talen fortalte han om en islandsk bondekone med mange barn, mye arbeid og en stor gudstro. Hun hadde hendene fulle fra morgen til kveld og ikke mye “alenetid” i dagens strev.

LES MER


Skrivekrampe

På Facebook kan du finne sann­heten om deg selv. Ta en enkel quiz og få vite hvilken farge auraen din har, hvilket dyr du ligner mest på, hvilken nasjon i Europa du best hører hjemme i og hvilken superhelt du burde gifte deg med. Kjekt å vite.
Jeg har nettopp tatt en sånn quiz og funnet ut at jeg egentlig burde blitt en “writer“. Skribent?
Det var den konklusjonen FB kom til etter at jeg hadde røpet at jeg heller ville hoppe i fallskjerm enn å campere i Amazonas, hadde høyere terskel for ustabilt vær enn for klamme håndtrykk og kunne tenke meg en sjusifret årslønn.
Konklusjonen gav seg tydeligvis selv: sånn svarer en skribent.

LES MER


Riktige briller

Jon Herwig Karlsen var en entusiastisk sportsreporter i NRK i en årrekke. Folk på min alder husker han godt, om ikke annet så for alle limerickene han vartet opp med fra kommentator­boksen.
Som språkinteressert var jeg alltid vel så opptatt av journa­listenes ordbruk som scorings-statistikker, og Karlsen og co kunne skape både fryd og forferdelse hos en lingvist.
Jeg husker en fotballkamp han kommenterte på TV en gang. Glemt er hvem som spilte og hvem som vant, men spikret sitter setningen: Dette skulle ha vært straffe! l alle fall sett med norske sjåvinistiske briller!

LES MER


Enginn leitar augna minna

Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.


Hysj!

Jeg har et råd jeg pleier å gi til meg selv før jeg tar valg i livet, det være seg store eller dagligdagse småvalg:
Kjenn etter – tenk etter – gi klar beskjed – forlang klar beskjed.

Dette er et godt råd. Det er viktig for meg å vite hva jeg føler om saken, tenke gjennom eventuelle konsekvenser, være tydelig på hvor jeg står og få klart for meg hvor andre står. Det gjør det lettere å ta avgjørelser.
Sånn har jeg jobbet i 65 år.

Nå, i mitt 66 år, har jeg tatt et skritt videre og fått opp øynene for at det mangler noe her.
Det er greit å bruke magefølelsen , og det er greit å tenke etter, men det er også nødvendig å HØRE etter. Det er jeg ikke alltid så flink til.
Å faktisk gi både meg selv og andre den oppmerksomheten, og ikke minst tiden,  som skal til for å gjennomskue hva det egentlig handler om.
For ikke å bli dupért av fasader, skremt av sabelrasling eller bondefanget av smiskere.

Kjenn etter – HØR etter – tenk etter. 
Arbeidsregelen anno 2022. 


Jeg melder overgang

Jeg er blitt 65 og kjenner på at ting endrer seg, både inne og ute. 
I år feiret vi første jul hjemmefra på over 40 år, hjemme hos vår datter og hennes familie.
Stadig flere venner har solgt hus, flyttet, skiftet jobb eller gått ut av arbeidslivet helt og fullt. Flere har mistet make og sitter enslige av ulike grunner. Flere har fått helseutfordringer som snur opp ned på livet.
Det er tiden for det. Vi er i overgangsalderen.

Det nytter ikke å stritte imot, jeg må være klar for endringer, enten jeg vil eller ikke. Noen endringer er tap – andre er nyvinninger. Jeg prøver å glede meg over det nye, og glede meg over minner om det som er tilbakelagt. Hukommelsen virker fortsatt sånn noenlunde. 

I verste fall få jeg gripe til galgenhumor.
Alt er en overgang sa reven, han ble flådd. 


Ord på ting

Jeg blir ofte svett av idrettsreporteren som stikker mikrofonen opp i fjeset på en andpusten og snørrete utøver og spør: Hva føler du nå? Kan du sette ord på det? 

Psykologer og andre som jobber med mennesker som har det vanskelig ber gjerne om det: Sett ord på det. Hva føler du nå?
Ofte er det et stort skritt i riktig retning – å sette ord på ting. Det kan være nok. Det kan være terapi i å si ting høyt.
Er det ikke rart? Hvor stor makt ordet kan ha? 

Kanskje burde vi gå sportsreporteren i næringen og stille både oss selv og andre dette klassiske spørsmålet i det daglige: Hva føler du nå?
Kan du sette ord på det?

Jeg er ikke så flink til å sette ord på ting. Ikke som denne karen i  Absurdgalleriet


Forlate standplass

Kongeparet vårt fyllte 75 år 2012. I den anledning ble det holdt en festforestilling til ære for dem på operataket i Oslo.
Det var temmelig nøyaktig et år etter 2011.
Jeg tror mange med meg husker innslaget til Ole Paus den kvelden. Ordene hans rørte jubilantene tydelig, og flere med dem. Han snakket om hvordan deres nærvær og nærværenhet hadde hjulpet mange etter massakren. Og han snakket om sin egen erkjennelse av kongehusets samlende rolle og store betydning. Ordrett sa han: “Det er bare jeg som er så treig at det tok så lang tid før jeg skjønte dette …” 

Man kan mene hva man vil om Ole Paus og om monarkiet.
Det jeg stopper opp ved er den erkjennelsen han gjør seg – at det tok han så mange år å innse noe som i dag står krystallklart for han.
Jeg blir glad over dette eksempelet på at vi lærer så lenge vi lever, at vi kan forandre standpunkt og synspunkt. Innsikt, erkjennelse, forståelse kan vokse hele livet. Vokse, modnes, endres. Så lenge man lever er det håp.
Så få vi heller leve med den litt bitre innrømmelse – at jeg var treig som ikke skjønte før. Bedre seint en aldri. 
Men det forutsetter et åpent sinn og mot til å overgi gammel standplass. 


Skulle ha gjort ….

Grammatiske former har så rare navn.
Konjunksjon. Subjunksjon. Resiprok. Infinitiv.
Pluskvamperfektum. Kondisjonalis. 1.og 2.kondisjonalis til og med.

2.kondisjonalis av verbet “å gjøre” er SKULLE HA GJORT.
Futurum av det samme verbet er SKAL GJØRE.

Jeg synes kondisjonalis er en teit verbform, futurum er mye kulere.

Jeg vil fokusere mer på det jeg SKAL GJØRE (futurum) enn alt det jeg SKULLE HA GJORT (2.kondisjonalis).

I grammatikkboken står det at kondisjonalisformen uttrykker noe “ikke virkelig, en betingelse i fortiden, noe som var planlagt, men ikke realisert.”
Planlagt, men ikke realisert. Høres kjent ut.

Nei, jeg velger meg futurum: jeg SKAL gjøre.
Planlagt – og skal realiseres! Se framover – ikke bakover.

Den aller kuleste verbtiden er likevel presens.
Den topper alt.
Jeg GJØR.
Her og nå.