Grammatiske former har så rare navn.
Konjunksjon. Subjunksjon. Resiprok. Infinitiv.
Pluskvamperfektum. Kondisjonalis. 1.og 2.kondisjonalis til og med.

2.kondisjonalis av verbet “å gjøre” er SKULLE HA GJORT.
Futurum av det samme verbet er SKAL GJØRE.

Jeg synes kondisjonalis er en teit verbform, futurum er mye kulere.

Jeg vil fokusere mer på det jeg SKAL GJØRE (futurum) enn alt det jeg SKULLE HA GJORT (2.kondisjonalis).

I grammatikkboken står det at kondisjonalisformen uttrykker noe “ikke virkelig, en betingelse i fortiden, noe som var planlagt, men ikke realisert.”
Planlagt, men ikke realisert. Høres kjent ut.

Nei, jeg velger meg futurum: jeg SKAL gjøre.
Planlagt – og skal realiseres! Se framover – ikke bakover.

Den aller kuleste verbtiden er likevel presens.
Den topper alt.
Jeg GJØR.
Her og nå.