Du tror vel på evig liv også, du da!? spør av og til av folk som vet at jeg er kristen.
Det er vanskelig å svare ja eller nei på det, for det er vanskelig å vite hva vedkommende mener med “evig liv”.
Ber du om en nærmere definisjon er det ikke alltid du får svar, men det virker som om de fleste tenker seg det evige livet i et slags tidsperspektiv, noe som kommer til å vare i veldig, veldig, veldig, veldig mange, mange, mange år.

Jeg pleier å dukke unna og ordlegge meg annerledes. Istedenfor å si at jeg tror på evig liv, vil jeg si at jeg ikke tror på døden. Døden er lite relevant når man tror på Kristus som etter sigende har overvunnet dødens makt.
Hvis man velger å ikke tro på døden sitter man igjen med tro på livet, evig eller ikke.
Jeg sliter med evighetsperspektivet. Jeg kan ikke begripe det.

Heller enn å si at jeg tror på det evige livet, sier jeg at jeg tror på det virkelige livet. Det sanne livet.
Det lever jeg her og nå og det kommer jeg til å leve så lenge jeg lever.
Og siden jeg ikke tror på døden, så kan jo det fort bli noen år!
Veldig, veldig, veldig, veldig mange, mange, mange år. Kanskje til evig tid?
Den som lever, får se ….