Vi har vært i Roma, og tok selvsagt en svipptur over grensen til Vatikanet.
Vi reiste med følge og egen islandsk guide og forhåndsbestilte billetter, så vi slapp å stå i kø.
Heldigvis! Det var 30°C i skyggen.

Kanskje det var grunnen til at det var færre turister enn vanlig.
Vi hadde faktisk god plass og kunne gå rundt i vårt eget tempo uten å måtte stå og vente på tur, eller føle oss jaget videre. I ro og mak kunne vi spasere forbi furukongler og gjennom
Pio Clementino museum (!)
Gallery of the Tapestries (!!)
Gallery of the Geographical Maps (!!!)
Det sistinske kapell (!!!!)

Og Peterskirken.
Verdens største kirke.

Jeg kom ut fullstendig månebedotten. Himmelfallen.
Ikke i min villeste fantasi hadde jeg hatt evne til å se noe sånt for meg.
Alt jeg har vært borti i mine noen-og-seksti år blekner i sammenlikning.
Jeg har ikke vært i Kina, vel å merke. Muren deres holder kanskje samme kaliber?

Her har menneskeheten anstrengt seg for å gjøre det fint – til Guds ære.
Som troende har jeg jo den ekstra dimensjonen med i opplevelsen, en dimensjon som går ateistene hus forbi.
Dette var bygget for å gjøre inntrykk på Far. Litt som når barnehagebarn tegner hodefotinger under en blå sol og gledesstrålende kommer hjem: “Se, pappa. Den er til deg! “
Der stod jeg på Peterstorget helt fortumlet av den massive opplevelsen. Det ypperste av det ypperste mennesket kan få til.

Plutselig kommer et lite ugress blåsende forbi og fester seg på jakken min, og jeg innser i samme stund at denne lille blomsten, denne levende planten, topper hele Vatikanet ti ganger og vel så det.

Den prektigkledde sommerfugl er fløyet fra Guds hånd,
han ga den gyldne vinger og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt, høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster, men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker og alle kongebud ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene Gud.

…… som han sa, Wergeland