Tro er stedet der Gud og mennesket møtes. I tro møter jeg min skaper.

For å tro på Gud må jeg i ut­gangspunktet kjøpe den ideen at det kan finnes en virkelighet utenfor min fatte- og sanseevne, at det er tenkbart at det finnes en virkelighet som jeg ikke har over­sikt over.
Hvis du ikke kan ta høyde for det, har du spilt deg selv ut over sidelinjen og tatt på deg skylapper som utelukker deg fra religion.

“Synd” er et ord som i vår tid nesten har mistet sin betydning. Ordet er blitt så befengt med urelevante konnotasjoner at det nesten er ubrukelig. Folk som himler med øynene hvis du sier at du kjemper mot synden, setter seg interesserte opp i stolen hvis du sier at du har funnet en fantastisk veg til selvutvikling, autostradaen til personlig vekst. Det høres mer moderne ut, men er i praksis det samme.

Unleashing Your Infinite Potential

1500+ Daily Affirmations for Success, Wealth, Positive Thinking, Health, Self-Esteem, Abundance, Prosperity and Success

Gabrielle Bernstein kan lære meg å elske meg selv og ta kontroll over livet mitt. 
Salgstrikset lyder: 
These Six Messages are simple, reliable, spiritual solutions that will free you from fear and inner turmoil. You are the guru. 
Are you ready to work miracles? Gabrielle Bernstein believes that simple, consistent shifts in our thinking and actions can lead to the miraculous in all aspects of our daily lives, including our relationships, finances, bodies, and self-image.
We can expect incredible transformation in 40 powerful days: simply by adding up subtle shifts to create miraculous change.

Jeg er med andre ord bare et kurs unna sjelefreden. 

Selvhjelpsbøker? 
Nei, det holder ikke for meg. 
Uansett hvor mye jeg prøver å mobilisere min indre styrke, være tilstede i øyeblikket, unclutter my mind så holder det ikke. Jeg har en snikende mistanke om at mindfulness egentlig er minefulness, å være full av seg selv, selvopptatt med andre ord. Jeg er ikke sikker på at det er veien å gå. 

Jeg trenger noe annet og mer håndgripelig å stole på. Jeg trenger Gud. DA først blir det vei i vellingen.

Jeg trenger ikke gå over bekken etter vann. Jeg har den store, kloke boken allerede liggende på nattbordet. Der finner jeg en overflod av simple, reliable, spiritual solutions that will free you from fear and inner turmoil

Stephen Fry er ateist. Han tror ikke på Gud og snakket om det i et TV intervju som han gav til Gay Byrne i 2015. Intervjuet went viral som det heter, til Stephens store overraskelse. Han fikk mange reaksjoner, noe som er interessant i seg selv.
Fry har ordet i sin makt og det er en fryd å høre han ordlegge seg. Ingen bruker så mange flotte og lange ord som han.
Han kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden. Hvis det finnes en gud så må det være en jævlig Gud som er ute for å ta oss. Han mener kanskje det er lettere å tro på en Gud som ordner alt, at det bare er i en perfekt verden kan man tro på Gud?
For å gjøre det klart med én gang: Jeg tror heller ikke på den guden Fry ikke tror på.

Ingen har noensinne sett Gud, sier folk.
Men det stemmer vel ikke helt, gjør det vel? Vi kristne tror på en Gud som ble menneske og i aller høyeste grad var både synlig og tydelig.
Jesus viste oss Gud, så den kristne Gud er synlig med det blotte øye.
Viste han seg å være et vesen som sitter i sin himmel og sender lyn, torden, flom og AIDS ned over syndige mennesker mens han gjerrig holder tilbake mirakelkurer for trakom og kreft hos barn?
Nei, det viste seg at Gud VAR et barn. Et barn av fattige foreldre, et flyktningebarn ifølge evangeliet etter Mattheus.
Sånn ser Gud ut:

Det dere gjør mot en av mine minste små har dere gjort mot meg.
Den kristne Gud menger seg med de utstøtte, han tjener andre.
Hvis vi vil tjene Gud er det de retningslinjene han har gitt oss.

Hvorfor har vi krig? Hvorfor voldtar voksne menn babyer? Hvorfor kom det tsunami i Thailand? Hvorfor dør folk? Hvor er du Gud midt oppi all elendigheten?

Jeg tror på Gud midt i en uperfekt verden. Midt i den verden vi mennesker har skapt og skaper. Jeg tilhører en kirke som tilber en lidende gud ikke en opphøyet fjern Gud. En Gud som har visitert i den menneskelige verden og fått smake lidelse, sorg og død. Som selv ropte: Eli, Eli, lama sabakhtani. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Min Gud er nær både i glede og sorg.

—

Jeg fikk, som mange andre, et anheng til konfirmasjonen med hjerte, kors og anker, symbolene på de tre gudommelige dydene; tro, håp og kjærlighet.
Hjertet er det universelle symbolet på kjærligheten.
Korset er det mest kjente symbolet på den kristne tro.
Men hvordan kan et anker symbolisere håpet?
Det har jeg egentlig aldri reflektert over.

Ankeret viser til noe som er trygt og bunnsolid, stødig, urokkelig, noe som holder fast uansett vind og vær.
Men håpet, er ikke det noe som i sitt vesen er usikkert, litt i løse luften, avhengig av vind og vær, noe som kan gå i oppfyllelse eller ikke?
Hvordan kan et anker være symbolet på håp?

Continue reading →

Så kan jeg feire påske igjen.
Dauðinn dó. Lífið lifir.
Jesus lever, graven brast.
Seier´n er vår.

På grunn av pandemien er alle kirkene tomme. Paven holder påskemesse i en tom Peterskirke, bare hjulpet av en håndfull assistenter som blar om og bærer korset. Det kjennes stille og rart, litt ensomt. Uro, engstelse, framtidsfrykt og sorg ligger i luften.
Det må ha vært ganske stille og ensomt rundt de tre kvinnene i Getsemane også, i fordums dager. Det var ikke mye jubel og fest. De kjente nok også uro, engstelse, forvirring og framtidsfrykt. De kom i fortvilelse og sorg – og de fant en tom grav. Forvirringen total!

Korset er symbolet på vår religion. Det kunne like gjerne ha vært den tomme graven. Vår religion er den tomme gravens religion. Det vil si; den er ikke helt tom. I graven finner de et gjenlagt likklede og to skikkelse i hvite klær som sier at “Han er ikke her. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?”

Evangeliet forteller at Jesus la fra seg likkledet og gikk sin veg – til “seierens rike” som det heter  i salmen.  
Vår religion forteller at vi som har funnet frem til den tomme graven kan legge fra oss vårt jordiske “jeg” der, og følge Jesus over i seierens rike.
Vi kan legge fra oss frykten, uroen, sorgen, hatet, bitterheten, misunnelsen, gjerrigheten, arrogansen, feigheten, depresjonen, rusmisbruket, tyvaktigheten, hva det nå er vi drar på og som plager oss. Vi kan la det ligge igjen i graven.
Det gamle mennesket er dødt – det hører hjemme i graven.
Det nye mennesket kan slutte seg til Jesus i seierens rike.

I dag handler det ikke om tomme kirker, sorg og frykt.
Det handler om den tomme graven, glede og trygghet.  

I disse coronatider klarer jeg ikke å dy meg for å ta med denne dårlige spøken – jeg synes egentlig den er litt morsom. God påske!

Overmoden  /-ig

Den kristne troen er for duster, de uvitende, de uopplyste uten utdanning, de naïve og godtroende. For, ærlig talt, hvor dum går det an å bli?

En jødisk snekker står opp fra de døde og vippser frelse og evig liv til den som tror??
Vi som har utdannelse, har reist en del, har tenkt oss om ser jo med et halvt øye at det er hull i hodet. Hvordan kan noen ta det på alvor? Se deg rundt! Verden er et jævlig sted og ingen tegn på noen guddom. Tro er en farlig selvillusjon. Opium for folket and all that jazz.  

Troen er dårskap. Dårskap – det er ordet brukt i 1.kor 1,18.

For oss som tror, derimot er troen Guds kraft.
Vi modne vet bedre. Vi tror ikke menneskelig visdom og innsikt kan gi fullgode svar. Vi tror på en virkelighet som ikke kan måles med instrumenter.
En sannhet man best kan oppfatte når man blir som et barn! Som barnet i eventyret om keiserens nye klær.   

Kunnskap er bra. Å søke kunnskap og utvide horisonter er bra. Men kunnskap er ikke det samme som visdom. Kunnskap er ikke det samme som tro. 
Man kan vite mye og likevel være dum – så merkelig som det kan høres ut. 

Paulus sier at vi skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde. Rom.16.19  
Det er ikke så dumt sagt, tror jeg. 

Hvernig lítur Guð út?
Það er eitthvað sem menn velta fyrir sér, ekki síst börn. Og eitthvað sem er erfitt að svara, því enginn veit hvernig Guð lítur út. Enginn hefur séð Guð. Hann er víst ósýnilegur.
Menn hafa gert tilraunir til að sjá hann fyrir sér og teiknað og málað myndir af honum. Í okkar menningarsögu er hann ekki ósvipaður jólasveininum, gamall karl með skegg og hempu sem situr í skýjum og horfir yfir. Þessa staðalmynd hafa aðrir gagnrýnt harðlega og haldið fram að móti hugsanir okkar um almættið óheppilega og að myndin gæti alveg eins verið af fatlaðri konu af inuita-ættum eins og af gömlum hvítum karli. Því má eflaust til sanns vegar færa. Sumir hafa tekið þann pól í hæðina að banna með öllu guðslíkneski til að koma í veg fyrir að menn skapi Guð í sinni ímynd. Meikar alveg sens ….
Því enginn veit jú hvernig Guð lítur út. Enginn hefur séð Guð.

Eða hvað?

Við kristnir menn tilheyrum einu af fáu, kannski eina, trúarsamfélagið sem þykist hafa séð Guð. Við höldum því fram í okkar trúarjátningu að við vitum hvernig Guð lítur út. Vegna þess að hann hefur sýnt sig fyrir okkur.
Orðið var hold. Guð varð maður. Það er atburðurinn sem við fögnum á jólum. Guð fæddist!
Við trúum og játum að Kristur var Guð. Eins og segir í Níkeujátningunni: Guð af Guði, ljós af ljósi, sannur Guð af Guði sönnum, fæddur, eigi gjörður, samur föðurnum.
Þau sem voru honum samtíða gátu séð Guð eigin augum. Horft á hann. Þau gátu komið við hann. Talað við hann. Við byggjum okkar trú á þeirra vitnisburði. Verst að það skyldi ekki verið búið að finna upp instagram. …

Sá sem hefur séð mig, hefur séð föðurinn (Joh. 14,9) segir Kristur.
Og hvernig lítur svo Guð út í alvörunni?
Hann er lítið, varnarlaust flóttamannabarn. Þannig lítur Guð út.
Hann er ósköp venjulegur verkamaður. Þannig lítur Guð út.
Hann er dæmdur, pýntaður glæpamaður tekinn af lífi. Þannig lítur Guð út.
þannig sýnir Guð sig fyrir okkar augum. Við vitum hvernig Guð lítur út.

Ef þú vilt vita hvernig Guð lítur út skaltu horfa á næsta mann. Hann er kannski ekkert sérstaklega fríður, kannski beinlínis ljótur og leiðinlegur, jafnvel vondur. Að þínu mati.
En þannig lítur Guð út. Það er það næsta sem við komumst.
Við tilbiðjum Guð sem hefur birst í mannslíki og boðið okkur að nefna sig bróður. Sem hefur sagt okkur að virða hvort annað sem bræður.
Við vitum hvernig Guð lítur út og hvernig við eigum að þjóna honum, því hann hefur sagt okkur það: Sannlega segi ég yður: Allt sem þér gerðuð einum minna minnstu bræðra, það hafið þér gert mér. ……. og ….Allt sem þér gerðuð ekki einum minna minnstu bræðra, það hafið þér ekki heldur gert mér.

Guð birtist okkur á jólunum. Við vitum hvernig hann lítur út.

Jeg tror på en levende Gud. Jeg tror at Jesus fra Nasareth er Kristus.
Jeg tror at gjennom han er jeg blitt et Guds barn, en borger av Guds rike, et virkelig rike som er evig og eksisterer utenfor mine sanser.
Jeg tror at jeg er en del av den virkeligheten og at hvis jeg lever i den, vil mitt liv være et virkelig liv.
Et liv med mening.
Jeg tror at dette er sant. At denne virkeligheten er uavhengig av min helse, mitt intellekt, min utdanning, min bakgrunn, min livssituasjon, mine hormonsvingninger.

Er det vanskelig å tro på Gud?
Du kan ikke tenke deg fram til tro. Det er ikke sånn at de som er intelligente og tenker mest har lettere for å finne han. Snarere tvert imot. Les 1.Kor 1, 10
Tanken og intellektet kan brukes til mange nyttige ting. Det kan brukes til å analysere og forstå den fysiske verden i den grad menneskelige sanser kan oppfatte. Det kan brukes til å analysere og forstå menneskelige følelser og relasjoner.
Men det kan ikke brukes til å analysere og forstå Gud.

Å leite etter Gud gjennom analyser og menneskekonstruerte tester er som å bestemme kroppsvekt med bruk av lakmustest.
Det er feil metode.
Du trenger ikke høy IQ for å finne troen. Du trenger mot. først og fremst mot til å ta en sjanse. A leap of faith.

Jeg husker alltid en scene i en av Indiana Jones filmene, jakten på den hellige gral.
For å komme fram til målet, må helten gjøre a leap of faith, en handling i full tillit.
Han må stige rett ut i det tomme intet i tro. Sansene hans sier at dette er det rene vannvidd. Men sansene og tankene hans kan ikke føre han lenger. Han er kommet til veis ende. Nå er det bare troen som kan bringe han videre.

Tro er å kaste seg ut på 70.000 favner dyp, sa Kierkegaard. Og det kan alle vi troende skrive under på.
Det handler om det. Intellektet kan bare ta deg så langt. Hvis du vil videre, må du ta sjansen.

Den som tar skrittet får seg en stor overraskelse.

Da jeg var liten, var ungene ute og lekte om ettermiddagen og kvelden.
Særlig om våren, når det var lyst lenge, var det spennende å være ute så sent som mulig.
Vi fikk streng beskjed om når vi skulle komme hjem.
Kor lenge får du lov å være ute? var et vanlig spørsmål. Det var litt status å få være lenge ute, og teit å være den første som måtte pitle seg hjemover. Hvis noen var ulydig og ikke passet tiden, ble det roping og hauking fra trapper og altaner.

Kom hjem! Øyeblikkelig!

Sånn ser jeg på døden. Et rop om å komme hjem. Nå er tiden ute.
Jeg takker for meg. Leken er over for mitt vedkommende. Nå må jeg gå hjem.
Gullet skal hem – som de pleier å si, Brannsupporterne.

Min tid er ute. Min far har sagt at no må eg komme hem. Takk for meg.

Jeg tror at jeg lever på Guds bud. Jeg tror at jeg dør på Guds bud.
At jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.