Langfredag er en blodig dag. Dagen for død og fordervelse. Henrettelse. Tortur. Svik. Dagen som viser så tydelig at når mennesker skal løse konflikter, er bruk av vold og overmakt alltid et alternativ. Hvis noen står i vegen for deg, er vold en mulig løsning. Killing is always an option.
Korsfest! Drep! Nuk’em. Bare se rundt deg, les avisen, daglig ser vi eksempler.
Langfredag demonstrerer denne typen problemløsing. Den endelige løsning. Jesus skaper uro og problemer, blir dømt til døden og henrettet. Ferdig med han!

Sånn gikk det ikke. I dag, 2000 år senere, fortsetter denne forbryteren å skape uro og prege menneskers og menneskehetens historie og hverdag.
Hva gikk galt? Hvorfor ble han ikke begravd og glemt som andre ekstremister og oppviglere?

Etter henrettelsen rådde det full forvirring blant vennene hans. Så begynte et rykte å spre seg om at han var blitt sett i live! At han gikk rundt og viste seg, spiste fisk og snakket med folk. Myndighetene reagerte med å bestikke vitnene til å lyge eller holde munn. Disiplene reagerte med vantro.
Etterhvert fikk de møte den korsfestede og oppstandne, og han gav dem en forklaring der han viste til skriftene og profetiene og påstod seg å være oppfyllelsen av dem. Han gav vennene sine et oppdrag og et fremtidsperspektiv, og lovet å sende dem en hjelper som skulle være med dem alle dager, helt til verdens ende. De fikk et helt nytt tidsperspektiv, en ny virkelighetsforståelse, en ny mening med livet.
To tusen år seinere feirer vi denne oppstandelsen. Vi som har møtt den korsfestede og oppstandne, som har fått et nytt tidsperspektiv, en ny virkelighetsforståelse, en ny mening med livet.
Denne dagen ble alle ting nye. Det er all grunn til å starte en ny tidsregning; før og etter påsken og oppstandelsen.
Volden på langfredag gav ikke ønsket resultat. Det finnes sterkere krefter enn død og fordervelse.
Den endelige løsningen er funnet.

þegar þú tekur kristna trú færðu eilífðarverkefni. Að berjast gegn syndinni í öllum sínum myndum, að verða betri manneskja, að vaxa í vísku og trú. Ekkert smámál.

“Synd” er orð sem ekki er beinlínis í tísku nú til dags. Það hefur fengið á sig svo margar og óljósar merkingar að það er nánast ónothæft í umræðunni. Vinir mínir verða vandræðalegir eða hneykslaðir ef ég segist vera í syndabaráttu, en sperra hins vegar eyrun ef ég segist hafa fundið frábæra leið til sjálfsræktunnar, hraðbraut til aukins þroska og innsæis. Það hljómar nútímalegra og áhugaverðara. Meira svona 21.aldar.
En í raun er ég að tala um sama hlutinn. 

Jeg er kristen, “personlig kristen” som noen kaller det.
I motsetning til hva, spør jeg. “Upersonlig kristen”?
Det betyr at jeg har et radikalt annerledes verdensbilde og virkelighetsoppfatning enn de som ikke er det. Jeg tror på en virkelighet utenfor, eller i grenseland av, min fatte- og sanseevne.

Det er faste. En opplagt anledning for kristne som meg til å reflektere med enda større flid over livets og troens store spørsmål. Det er sjelden bortkastet tid.
I adventstiden ser vi fram mot og prøver å forberede oss på inkarnasjonens magnum mysterium – at Gud blir menneske. Mindblowing.

Som nevnt har jeg oppdaget at det har noe for seg å bekjenne sine synder.
Det er egentlig det beste utgangspunktet for personlig utvikling.
For å gå tilbake til AA og 12-trinnsprogrammet så lyder det første budet deres omtrent sånn: Jeg innrømmer at jeg er maktesløs og ikke mestrer mitt liv.
Der starter de.
Det er utgangspunktet for kristen vekst også: Hjelp meg. Jeg vil leve et liv i lyset, med mening, uten frykt, det livet jeg er skapt til.

Poenget med denne „synds“-bekjennelsen er at det ikke er den som er hovedsaken.
Den er bare 1. trinn.
Den er de skitne skoene som vi tar av oss og setter i gangen før vi går inn i lyset og varmen til de andre.
At „Gud er trofast og rettferdig og tilgir oss all synd“  betyr i praksis at du får nye og rene sko, et helt nytt festantrekk faktisk, så ingen må stå utenfor fordi de ikke „har noe å gå med“.  

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett. 1. Joh. 1. 9

Kristendommen har gode nyheter om hvordan jeg, et hverdagslig menneske, får del i Guds rike, på jorden som i himmelen. Den forteller at Jesus Kristus har betalt inngangsbilletten dit med sin død og oppstandelse. Jeg har en stående invitasjon til samvær med Gud. I Matt 22 er det sammenliknet med et bryllup, i Luk 14 med en stor fest.

Jeg har fått en invitasjon, „an offer I can´t refuse“, for å si det med Marlon Brando.
Et tilbud som lyder for godt til å være sant.
Og da våkner min mistanke: Det som høres ut til å være for godt til å være sant, er som regel det.
Er det mulig? Kan det stemme? At hvis jeg tar JK på ordet får jeg gratisbillett til Guds rike?
Har jeg oversett den små skriften? Var det ikke noen betingelser her? F.eks. noe om at jeg hele tiden må huske på å bekjenne mine synder?