Sunniva Gylver er en klok dame med stort engasjement og sine meningers mot.
Hun bruker det fasinerende begrepet “eksistensiell beredskap”. En klok tanke.
Beredskap har vært et buzzord de siste årene etter mange kriser på rappen; pandemi, krig i Europa, varemangel, stigende strømpriser og andre priser. Samfunnets sårbarhet blottlagt.
les merJeg fikk denne boken opp i hendene ubedt. Ikke en bok jeg ville plukket opp på eget initiativ.
Tro er stedet der Gud og mennesket møtes. I tro møter jeg min skaper.
For å tro på Gud må jeg i utgangspunktet kjøpe den ideen at det kan finnes en virkelighet utenfor min fatte- og sanseevne, at det er tenkbart at det finnes en virkelighet som jeg ikke har oversikt over.
Hvis du ikke kan ta høyde for det, har du spilt deg selv ut over sidelinjen og tatt på deg skylapper som utelukker deg fra religion.
“Synd” er et ord som i vår tid nesten har mistet sin betydning. Ordet er blitt så befengt med urelevante konnotasjoner at det nesten er ubrukelig. Folk som himler med øynene hvis du sier at du kjemper mot synden, setter seg interesserte opp i stolen hvis du sier at du har funnet en fantastisk veg til selvutvikling, autostradaen til personlig vekst. Det høres mer moderne ut, men er i praksis det samme.
LES MER
Gabrielle Bernstein kan lære meg å elske meg selv og ta kontroll over livet mitt.
Salgstrikset lyder:
These Six Messages are simple, reliable, spiritual solutions that will free you from fear and inner turmoil. You are the guru.
Are you ready to work miracles? Gabrielle Bernstein believes that simple, consistent shifts in our thinking and actions can lead to the miraculous in all aspects of our daily lives, including our relationships, finances, bodies, and self-image.
We can expect incredible transformation in 40 powerful days: simply by adding up subtle shifts to create miraculous change.
Jeg er med andre ord bare et kurs unna sjelefreden.
Selvhjelpsbøker?
Nei, det holder ikke for meg.
Uansett hvor mye jeg prøver å mobilisere min indre styrke, være tilstede i øyeblikket, unclutter my mind så holder det ikke. Jeg har en snikende mistanke om at mindfulness egentlig er minefulness, å være full av seg selv, selvopptatt med andre ord. Jeg er ikke sikker på at det er veien å gå.
Jeg trenger noe annet og mer håndgripelig å stole på. Jeg trenger Gud. DA først blir det vei i vellingen.
Jeg trenger ikke gå over bekken etter vann. Jeg har den store, kloke boken allerede liggende på nattbordet. Der finner jeg en overflod av simple, reliable, spiritual solutions that will free you from fear and inner turmoil
Stephen Fry er ateist. Han tror ikke på Gud og snakket om det i et TV intervju som han gav til Gay Byrne i 2015. Intervjuet went viral som det heter, til Stephens store overraskelse. Han fikk mange reaksjoner, noe som er interessant i seg selv.
Fry har ordet i sin makt og det er en fryd å høre han ordlegge seg. Ingen bruker så mange flotte og lange ord som han.
Han kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden. Hvis det finnes en gud så må det være en jævlig Gud som er ute for å ta oss. Han mener kanskje det er lettere å tro på en Gud som ordner alt, at det bare er i en perfekt verden kan man tro på Gud?
For å gjøre det klart med én gang: Jeg tror heller ikke på den guden Fry ikke tror på.
Ingen har noensinne sett Gud, sier folk.
Men det stemmer vel ikke helt, gjør det vel? Vi kristne tror på en Gud som ble menneske og i aller høyeste grad var både synlig og tydelig.
Jesus viste oss Gud, så den kristne Gud er synlig med det blotte øye.
Viste han seg å være et vesen som sitter i sin himmel og sender lyn, torden, flom og AIDS ned over syndige mennesker mens han gjerrig holder tilbake mirakelkurer for trakom og kreft hos barn?
Nei, det viste seg at Gud VAR et barn. Et barn av fattige foreldre, et flyktningebarn ifølge evangeliet etter Mattheus.
Sånn ser Gud ut:
Det dere gjør mot en av mine minste små har dere gjort mot meg.
Den kristne Gud menger seg med de utstøtte, han tjener andre.
Hvis vi vil tjene Gud er det de retningslinjene han har gitt oss.
Hvorfor har vi krig? Hvorfor voldtar voksne menn babyer? Hvorfor kom det tsunami i Thailand? Hvorfor dør folk? Hvor er du Gud midt oppi all elendigheten?
Jeg tror på Gud midt i en uperfekt verden. Midt i den verden vi mennesker har skapt og skaper. Jeg tilhører en kirke som tilber en lidende gud ikke en opphøyet fjern Gud. En Gud som har visitert i den menneskelige verden og fått smake lidelse, sorg og død. Som selv ropte: Eli, Eli, lama sabakhtani. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Min Gud er nær både i glede og sorg.
—
Jeg fikk, som mange andre, et anheng til konfirmasjonen med hjerte, kors og anker, symbolene på de tre gudommelige dydene; tro, håp og kjærlighet.
Hjertet er det universelle symbolet på kjærligheten.
Korset er det mest kjente symbolet på den kristne tro.
Men hvordan kan et anker symbolisere håpet?
Det har jeg egentlig aldri reflektert over.
Ankeret viser til noe som er trygt og bunnsolid, stødig, urokkelig, noe som holder fast uansett vind og vær.
Men håpet, er ikke det noe som i sitt vesen er usikkert, litt i løse luften, avhengig av vind og vær, noe som kan gå i oppfyllelse eller ikke?
Hvordan kan et anker være symbolet på håp?
Så kan jeg feire påske igjen.
Dauðinn dó. Lífið lifir.
Jesus lever, graven brast.
Seier´n er vår.
På grunn av pandemien er alle kirkene tomme. Paven holder påskemesse i en tom Peterskirke, bare hjulpet av en håndfull assistenter som blar om og bærer korset. Det kjennes stille og rart, litt ensomt. Uro, engstelse, framtidsfrykt og sorg ligger i luften.
Det må ha vært ganske stille og ensomt rundt de tre kvinnene i Getsemane også, i fordums dager. Det var ikke mye jubel og fest. De kjente nok også uro, engstelse, forvirring og framtidsfrykt. De kom i fortvilelse og sorg – og de fant en tom grav. Forvirringen total!
Korset er symbolet på vår religion. Det kunne like gjerne ha vært den tomme graven. Vår religion er den tomme gravens religion. Det vil si; den er ikke helt tom. I graven finner de et gjenlagt likklede og to skikkelse i hvite klær som sier at “Han er ikke her. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?”
Evangeliet forteller at Jesus la fra seg likkledet og gikk sin veg – til “seierens rike” som det heter i salmen.
Vår religion forteller at vi som har funnet frem til den tomme graven kan legge fra oss vårt jordiske “jeg” der, og følge Jesus over i seierens rike.
Vi kan legge fra oss frykten, uroen, sorgen, hatet, bitterheten, misunnelsen, gjerrigheten, arrogansen, feigheten, depresjonen, rusmisbruket, tyvaktigheten, hva det nå er vi drar på og som plager oss. Vi kan la det ligge igjen i graven.
Det gamle mennesket er dødt – det hører hjemme i graven.
Det nye mennesket kan slutte seg til Jesus i seierens rike.
I dag handler det ikke om tomme kirker, sorg og frykt.
Det handler om den tomme graven, glede og trygghet.
I disse coronatider klarer jeg ikke å dy meg for å ta med denne dårlige spøken – jeg synes egentlig den er litt morsom. God påske!
Joh 5, 13-15
Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds sønns navn. Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt han om.
En av de tingene ikketroende synes er teit er at kristne kan få seg til å tro på bønn og forbønn. Hvor dum og godtroende er det lov å være?
Tror dere at det sitter en gud der og hører på dere? Og tror dere at dere får det dere ber om? Oh please!!
Dette skriftstedet utdyper etter deres mening de troendes villfarelse. For her garderer man seg med å si at Gud hører oss NÅR VI BER OM NOE SOM ER ETTER HANS VILJE.
Ok, så et manglende bønnesvar er da lett å bortforklare med at dette ikke var etter Hans vilje. Dah …
Og som om ikke det var nok, så sier de troende at de allerede har fått det de ber om. Nettopp!
For oss kristne er dette ikke så vanskelig. En kristen vil hele tiden be om det som er etter Hans vilje, skje din vilje vil følge enhver kristen bønn. Og vi kristne vet at vi er i Herrens hender hva som enn skjer, så vi har allerede alt vi trenger.
Voilá .
Overmoden /-ig
Den kristne troen er for duster, de uvitende, de uopplyste uten utdanning, de naïve og godtroende. For, ærlig talt, hvor dum går det an å bli?
En jødisk snekker står opp fra de døde og vippser frelse og evig liv til den som tror??
Vi som har utdannelse, har reist en del, har tenkt oss om ser jo med et halvt øye at det er hull i hodet. Hvordan kan noen ta det på alvor? Se deg rundt! Verden er et jævlig sted og ingen tegn på noen guddom. Tro er en farlig selvillusjon. Opium for folket and all that jazz.
Troen er dårskap. Dårskap – det er ordet brukt i 1.kor 1,18.
For oss som tror, derimot er troen Guds kraft.
Vi modne vet bedre. Vi tror ikke menneskelig visdom og innsikt kan gi fullgode svar. Vi tror på en virkelighet som ikke kan måles med instrumenter.
En sannhet man best kan oppfatte når man blir som et barn! Som barnet i eventyret om keiserens nye klær.
Kunnskap er bra. Å søke kunnskap og utvide horisonter er bra. Men kunnskap er ikke det samme som visdom. Kunnskap er ikke det samme som tro.
Man kan vite mye og likevel være dum – så merkelig som det kan høres ut.
Paulus sier at vi skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde. Rom.16.19
Det er ikke så dumt sagt, tror jeg.
Hvernig lítur Guð út?
Það er eitthvað sem menn velta fyrir sér, ekki síst börn. Og eitthvað sem er erfitt að svara, því enginn veit hvernig Guð lítur út. Enginn hefur séð Guð. Hann er víst ósýnilegur.
Menn hafa gert tilraunir til að sjá hann fyrir sér og teiknað og málað myndir af honum. Í okkar menningarsögu er hann ekki ósvipaður jólasveininum, gamall karl með skegg og hempu sem situr í skýjum og horfir yfir. Þessa staðalmynd hafa aðrir gagnrýnt harðlega og haldið fram að móti hugsanir okkar um almættið óheppilega og að myndin gæti alveg eins verið af fatlaðri konu af inuita-ættum eins og af gömlum hvítum karli. Því má eflaust til sanns vegar færa. Sumir hafa tekið þann pól í hæðina að banna með öllu guðslíkneski til að koma í veg fyrir að menn skapi Guð í sinni ímynd. Meikar alveg sens ….
Því enginn veit jú hvernig Guð lítur út. Enginn hefur séð Guð.
Eða hvað?
Við kristnir menn tilheyrum einu af fáu, kannski eina, trúarsamfélagið sem þykist hafa séð Guð. Við höldum því fram í okkar trúarjátningu að við vitum hvernig Guð lítur út. Vegna þess að hann hefur sýnt sig fyrir okkur.
Orðið var hold. Guð varð maður. Það er atburðurinn sem við fögnum á jólum. Guð fæddist!
Við trúum og játum að Kristur var Guð. Eins og segir í Níkeujátningunni: Guð af Guði, ljós af ljósi, sannur Guð af Guði sönnum, fæddur, eigi gjörður, samur föðurnum.
Þau sem voru honum samtíða gátu séð Guð eigin augum. Horft á hann. Þau gátu komið við hann. Talað við hann. Við byggjum okkar trú á þeirra vitnisburði. Verst að það skyldi ekki verið búið að finna upp instagram. …
Sá sem hefur séð mig, hefur séð föðurinn (Joh. 14,9) segir Kristur.
Og hvernig lítur svo Guð út í alvörunni?
Hann er lítið, varnarlaust flóttamannabarn. Þannig lítur Guð út.
Hann er ósköp venjulegur verkamaður. Þannig lítur Guð út.
Hann er dæmdur, pýntaður glæpamaður tekinn af lífi. Þannig lítur Guð út.
þannig sýnir Guð sig fyrir okkar augum. Við vitum hvernig Guð lítur út.
Ef þú vilt vita hvernig Guð lítur út skaltu horfa á næsta mann. Hann er kannski ekkert sérstaklega fríður, kannski beinlínis ljótur og leiðinlegur, jafnvel vondur. Að þínu mati.
En þannig lítur Guð út. Það er það næsta sem við komumst.
Við tilbiðjum Guð sem hefur birst í mannslíki og boðið okkur að nefna sig bróður. Sem hefur sagt okkur að virða hvort annað sem bræður.
Við vitum hvernig Guð lítur út og hvernig við eigum að þjóna honum, því hann hefur sagt okkur það: Sannlega segi ég yður: Allt sem þér gerðuð einum minna minnstu bræðra, það hafið þér gert mér. ……. og ….Allt sem þér gerðuð ekki einum minna minnstu bræðra, það hafið þér ekki heldur gert mér.
Guð birtist okkur á jólunum. Við vitum hvernig hann lítur út.
Mindfulness er et av de nye hype-ordene i menneskenes jakt på lykken.
En form for tilstedeværelse – bli kjent med deg selv.
Jeg har ikke sett noe norsk ord for det ennå?
Bli lykkelig med mindfulness – lykken er bare et kveldskurs unna….
Fare for at det kan utarte til MINEfulness … at man blir full av seg selv og glemmer Øverland:
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.
Eller for å sitere Mikael Aksnes:
Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad;
og vil du gjerne lukka nå,
då først deg sjølv du gløyma må.
Jeg er kristen og har drevet et aktivt bønneliv i årtier.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tanke og sinn fokuseres 100% på noe annet enn deg selv, noe annet enn de daglige bekymringer, konflikter og følelser.
Du går ut av deg selv og inn i et hellig rom der du selv ikke er i sentrum.
Du går inn i samfunn med universets skaper. Du plasserer deg selv i en kontekst av evighet og uendelighet.
Det gir perspektiv på fortiden, framtiden og hverdagen. Det avstresser helt og fullt.
Minner på mange måter om det de beskriver som driver meditasjon. Only more so …
Det gir styrke og pågangsmot, overskudd og glede og åpner øynene for andre rundt deg.
Og sist men ikke minst, det kommer ikke bare deg selv til gode.
Gjennom bønn kan du nemlig hjelpe andre og få veiledning og, i fortsettelsen, konkrete oppgaver fra oven.
Bønn kan avstedkomme mirakler. NO shit – trust me, I know. Det ER makt i de foldede hender.
For den som vil oppleve tilstedeværelse i nuet, bakkekontakt med virkeligheten, innsikt i seg selv, frihet fra bekymring, en tilstand av takknemlighet, ydmykhet, indre fred – (ikke den fred som verden gir – Joh.14,27) anbefaler jeg bønn. På det varmeste!
Det er gratis, kan bedrives når og hvor som helst, sammen med andre eller på enerom.
Gode greier!
Jeg tror på en levende Gud. Jeg tror at Jesus fra Nasareth er Kristus.
Jeg tror at gjennom han er jeg blitt et Guds barn, en borger av Guds rike, et virkelig rike som er evig og eksisterer utenfor mine sanser.
Jeg tror at jeg er en del av den virkeligheten og at hvis jeg lever i den, vil mitt liv være et virkelig liv.
Et liv med mening.
Jeg tror at dette er sant. At denne virkeligheten er uavhengig av min helse, mitt intellekt, min utdanning, min bakgrunn, min livssituasjon, mine hormonsvingninger.
Er det vanskelig å tro på Gud?
Du kan ikke tenke deg fram til tro. Det er ikke sånn at de som er intelligente og tenker mest har lettere for å finne han. Snarere tvert imot. Les 1.Kor 1, 10
Tanken og intellektet kan brukes til mange nyttige ting. Det kan brukes til å analysere og forstå den fysiske verden i den grad menneskelige sanser kan oppfatte. Det kan brukes til å analysere og forstå menneskelige følelser og relasjoner.
Men det kan ikke brukes til å analysere og forstå Gud.
Å leite etter Gud gjennom analyser og menneskekonstruerte tester er som å bestemme kroppsvekt med bruk av lakmustest.
Det er feil metode.
Du trenger ikke høy IQ for å finne troen. Du trenger mot. først og fremst mot til å ta en sjanse. A leap of faith.
Jeg husker alltid en scene i en av Indiana Jones filmene, jakten på den hellige gral.
For å komme fram til målet, må helten gjøre a leap of faith, en handling i full tillit.
Han må stige rett ut i det tomme intet i tro. Sansene hans sier at dette er det rene vannvidd. Men sansene og tankene hans kan ikke føre han lenger. Han er kommet til veis ende. Nå er det bare troen som kan bringe han videre.
Tro er å kaste seg ut på 70.000 favner dyp, sa Kierkegaard. Og det kan alle vi troende skrive under på.
Det handler om det. Intellektet kan bare ta deg så langt. Hvis du vil videre, må du ta sjansen.
Den som tar skrittet får seg en stor overraskelse.
Det som skiller kristendom, og kanskje andre religioner også for alt jeg vet, fra andre ideologier og tankekonstrusjoner, politiske, økonomiske og vitenskapelige, er at den tar høyde for den menneskelige faktor.
Noen sier at det som kjennetegner religionen er at den tar det guddommelige med i beregningen. Nei, sier jeg. Det som kjennetegner kristendommen er vel så mye at den tar det menneskelige med i beregningen.
Hvis du stiller opp en vitenskapelig teori og har tenkt å legge den til grunn uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, kan du fort komme skjevt ut.
Hvis du vil kalkulere økonomisk vekst utfra økonomiske regneformler uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, vil du bli overrasket.
Hvis du vil drive politikk utfra sosiologiske teorier og ideologisk overbevisning uten å ta høyde for den menneskelige faktor, kan du fort tape et valg.
Det er ikke alle som tror som jeg at Bibelen forteller sannheten om Gud, det får så være.
Men at den forteller sannheten om Mennesket, det er det ikke mye tvil om.
Da jeg var liten, var ungene ute og lekte om ettermiddagen og kvelden.
Særlig om våren, når det var lyst lenge, var det spennende å være ute så sent som mulig.
Vi fikk streng beskjed om når vi skulle komme hjem.
Kor lenge får du lov å være ute? var et vanlig spørsmål. Det var litt status å få være lenge ute, og teit å være den første som måtte pitle seg hjemover. Hvis noen var ulydig og ikke passet tiden, ble det roping og hauking fra trapper og altaner.
Kom hjem! Øyeblikkelig!
Sånn ser jeg på døden. Et rop om å komme hjem. Nå er tiden ute.
Jeg takker for meg. Leken er over for mitt vedkommende. Nå må jeg gå hjem.
Gullet skal hem – som de pleier å si, Brannsupporterne.
Min tid er ute. Min far har sagt at no må eg komme hem. Takk for meg.
Jeg tror at jeg lever på Guds bud. Jeg tror at jeg dør på Guds bud.
At jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.
Det er viktig med gode morgenrutiner.
Like viktig som en skje Møllers på fastende mage er morgenbønnen. For meg i alle fall.
Noen minutter til å samle seg, sette kursen for dagen, vie seg til tjeneste.
Ikke én gang for alle, men for dagen i dag.
Det er så mange ting i omgivelsene som skaper forstyrrelse, forvirring og fortvilelse. Så mange falske krav og pålegg, kunstige behov og forventninger. Så mye unødvendig å ta stilling til og velge mellom.
Eller som det heter på bibelspråk: så mange fristelser.
Verden er full av fristelser, ting som trekker oss vekk fra virkeligheten og det som er viktig. Den er fullere en noen sinne, og overveldet av inntrykk og input blir mennesket fristet til å tro at det er viktig og nødvendig å engasjere seg i alt. Det er ikke bare én sak vi skal ta stilling til, men tusen. Å velge seg et klesplagg er blitt et moralsk anliggende.
Det er ikke bare én bok du skulle ha lest, én film du skal ha sett og én fjelltopp du skulle ha erobret.
Du må foreta et opplyst valg mellom stevia og aspartam. Skal du unngå gluten?
Det krever sin mann å manøvrere på den smale sti.
Mennesker i sin beste alder er utslitte og utbrente midt i velstand og makelighet. Tjueåringer kaster inn håndkléet. De har mistet gnisten.
Da har latt seg lokke og kjørt seg ut på den brede veg av timeligheter.
Hjelp tilbys, i forskjellige former og til ulike priser. Kjøp sjelefred og suksess, i bokform, som kurs, eller hos en personlig coach/trener.
Mindfulness er et buzz-ord.
Lære å være tilstede, ta kontroll over egne tanker, sette seg ned og holde kjeft et øyeblikk, sette fristeren på vent (aka slå av mobilen), få pusten igjen, gå off-line. Å få kontakt med seg selv her og nå.
Sikkert gode greier, så langt som det når.
Bønn er noe helt annet og next level.
Det handler ikke om å få kontakt med seg selv. Det handler om å få kontakt med universets skaper. I hvis nærvær fristelser blir uinteressante og likegyldige som fjerdeplasser i OL.
En daglig dose styrkemiddel mot stress, frykt, forvirring og motløshet. Like nødvendig som Møllers tran.
Jeg ser at de som selger mindfulness har konstruert en Mindfulness-app. Ikke dumt. Den koster ikke så mye.
Det er i tråd med tidens ånd – hvis du skal motivere mennesker til å gjøre noe, må du konstruere en app først.
Kanskje en morgenbønn-app er tingen? Den vil koste enda mindre, for som denne gateselgeren har fått med seg: info om Jesus er gratis …
Þaðan hélt Jesús til byggða Týrusar og Sídonar. Þá kom kona nokkur kanversk úr þeim héruðum og kallaði: „Miskunna þú mér, Drottinn, sonur Davíðs! Dóttir mín er mjög kvalin af illum anda.“
En Jesús svaraði henni engu orði. Lærisveinar hans komu þá og báðu hann: „Láttu hana fara, hún eltir okkur með hrópum.“
Jesús mælti: „Ég er ekki sendur nema til týndra sauða af Ísraelsætt.“
Konan kom, laut honum og sagði: „Drottinn, hjálpa þú mér!“
Hann svaraði: „Ekki sæmir að taka brauð barnanna og kasta því fyrir hundana.“
Hún sagði: „Satt er það, Drottinn, þó eta hundarnir mola þá sem falla af borðum húsbænda þeirra.“
Þá mælti Jesús við hana: „Kona, mikil er trú þín. Verði þér sem þú vilt.“ Og dóttir hennar varð heil frá þeirri stundu.
Hugleiðing á konudaginn 2016 Continue reading
Så er pinsen over oss igjen. Språklærernes høytid.
Den Hellige Ånd kommer susende, og hva er det første den setter i gang med? Et lynkurs i fremmedspråk! For en vanlig menig språklærer er dette stort.
Her må noe gjøres i en fei, tenkte Den Hellige Ånd, for å få slutt på denne babelske forvirring. Og visp, så var apostlene polyglotter hele gjengen. For en metodikk! For en pedagogisk evne!
En av pinsetekstene er hentet fra 1.Mosebok og omhandler hendelsene i Babel, grunnen til at Ånden måtte ta affære. Den fortellingen vil jeg helst forbigå i stillhet, for jeg synes ikke Gud gjør den helt gode figuren her. Å gripe inn og skape forvirring blant folk for at de ikke skal kunne samarbeide? Burde ikke det tiltaket ha vært ute til høring? Jeg er forbauset over at Stephen Fry ikke nevnte dette i sin hovmodige tirade, han – en språkmann par excellence. Men, aldri så galt så er det godt for noen. I dette tilfellet; språklærere.
Jeg tror. På hele rukla. Fader, sønn og Hellig Ånd. Om de er én eller tre, treenige eller uenige … det overlater jeg til teologene å diskutere. Jeg bygger min tro på egen erfaring, ren empiri. Og Ånden er ute og går, det kan jeg skrive under på. Vi er på talefot. Den snakker et språk som er lett å forstå, det handler om å høre etter. 
Jeg sakser denne også, jeg.
Morgenandakten i dag. Hanne Elstrøm
Til ungdommen:
Vi snakker så ofte om dere. Ikke så ofte til dere. Kanskje fordi vi er redd for å bli avvist. Kanskje fordi dere minner oss om oss selv.
Dere lytter neppe på radio nå. Dere er på vei et sted. Men kanskje snakker jeg like mye til meg selv. Og alle som lever i fellesskap med dere.
Våre liv har helt ubegrenset med rom. Rom i den forstand at vi har utallige tilstander vi beveger oss i på både fysisk og psykisk. Og vi har åpne rom og lukkede rom. Lyse og mørke rom. Stille rom og rom med mye lyd.
Det å vokse opp er å være på evig jakt etter gode romløsninger. Og på et tidspunkt kanskje finne ut at jeg har det altfor trangt eller jeg har for mange rom.. Er det noe det ville vært klokt å velge bort?
Å vokse opp er vedlikeholdsarbeid. Er det noe i mitt liv jeg forsømmer? Å lære seg hvilke rom som er gode å oppsøke, som gjør deg godt. Gir deg påfyll og overskudd.
Rommene våre er vår familie, våre venner, interesser, behov, skolen, jobben, musikken. Og det kan være troen din. Det rommet i deg som inneholder tankene om Gud. Tvilen, undringen, spørsmålene, tilliten.
Det rommet – som handler om deg og Gud – har vært der alltid. Og det kommer alltid til å være der. Og jeg liker å tenke på at den døra alltid står åpen. Selv om vi velger å lukker den hardt igjen og går derfra, så er det alltid en som åpner den fra innsiden og lar lyset strømme ut.
Den Gud som skapte deg, ville og ønsket deg, og som ikke på noe tidspunkt står med ryggen til deg, han åpner den døra og holder den åpen.
Dere har flere rom og større hus enn noen av oss som har oppdradd dere eller som oppdro oss igjen. Vår verden var så mye mindre enn deres og jeg tenker ofte på hvor uendelig mange flere som skriker etter deres oppmerksomhet enn da jeg vokste opp.
Dere har langt flere aktører som legger press på deres liv. Hele tiden. Valgene er flere og presset på å lykkes, hva det nå enn er å lykkes, er større.
Dermed er også frykten for å mislykkes større. Det viser seg at flere og flere av dere, våre ungdommer, har et rom som heter depresjon. Flere og flere har mørke rom der de er bitte små og ingenting verd i egne øyne. Flere og flere skader seg selv for å få ut den smerten de ikke kan snakke om til noen. Det er ikke noe rom for det.
Behovet for å fortelle dere hvor utrolig flott dere er blir så stort! I hver eneste en av dere ligger denne muligheten som heter “i morgen”. Og dette “i morgen” det er bare ditt. Og du vakre, kloke, gode deg. Du kan åpne og lukke de dørene du vil.
For noen dører skal lukkes. Det er ikke alle rom som er gode rom å være i. Det er situasjoner og mennesker vi har lov å lukke døren for. Bruk tid på å finne ut hvem du er. Hvilke rom du trenger for å ha det godt.
Oppsøk det rommet der du kan snakke om det som er vondt. Det rommet finnes. Jeg lover. Som kan bære din fortelling. Åpne døra på vidt gap inn til det rommet som gir deg glede. Besøk det ofte!
Hold ved like med omsorgsfull hånd det rommet som kalles vennskap. Vær selv en god venn. En du kan stole på.
Og husk at Gud har vanvittig mange rom!! Han vet jo hvor forskjellig vi er! I hans hus er døren alltid åpen.
Jeg sier det ofte til meg selv: Den som sier at ungdommer er umulige dømmer seg selv.
Langfredag er dagen for død og forferdelse.
Den dagen menneskets verste egenskaper viser seg. Mennesket som alltid er åpent for den tanken at problemer lar seg løse med vold. Å drepe motstanderen er alltid et alternativ.
Den tanken er grunnen for kriger og mord til alle tider. Med bakgrunn i den tanken skaffer menige amerikanere seg våpen i huset, av denne grunn må danske journalister ha politivakt og kvinner trygghetsalarm.
Hvis et menneske eller en gruppe mennesker ikke gjør som du vil, blir for umedgjørlige og obsternasige, er det alltid et alternativ å ta kverken på dem.
Jesus var umedgjørlig og obsternasig. Han provoserte myndighetene i den grad at de ikke så noen annen utvei enn å ta livet av han.
Det er uhyggelig å lese pasjonsfortellingen og gjenkjenne mønsteret. De mektige føler seg truet av en dissident. Med aktiv lobbyisme og dårlig skjulte trusler får de myndighetene til å legge prinsippene til side og gi etter for presset. Den lettbevegelige pøbelen, hvermannsens, modig i mengden, lar seg hisse opp til å rope korsfest – korsfest. Folkeviljen må respekteres. Pilatus toer sine hender og skyver ansvaret over på flertallet.
Hver dag får vi eksempler på at sånn holder mennesket på ennå.
Jesus gjorde det ikke lett for Pilatus. Han tidde eller gav enigmatiske svar under forhøret. Han gikk med åpne øyne inn i tortur og korsfestelse. Hvorfor i all verden?
For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst, sa han.
For å vise en annen utvei. For å vise et alternativ: tilgivelse er også alltid et alternativ.
Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør….
Er det mulig? Å vaske sin fiendes føtter? Å vende det andre kinnet til?
Er det innenfor menneskelig makt å fatte vitsen med en sånn oppførsel. Viser ikke historien at det strir mot menneskelig natur.
Jeg er pessimist må jeg tilstå. Sorry Jesus, men dette er ikke realistisk. Jeg frykter at hvermannsens (les: min) etiske modenhet, kjærlighet, uselviskhet og raushet ikke strekker til. Jeg er redd for at vi ligger tynt an.
Hvis Kristus blir en del av ligningen tror jeg den har større sjanse for å gå opp.
Jeg er konge. Mitt rike er ikke av denne verden.
Vel, da må jeg stemme i med resten av kristenheten: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden…