Jeg lever et liv i overflod. Jeg kan når som helst det passer meg gå i kjøleskapet og hente meg det jeg har lyst på. Og hvis jeg ikke finner det, kan jeg stikke på butikken og kjøpe det, eller kanskje til og med ringe og få noen til bringe det til meg. Hvis jeg ikke gidder å gå ut eller ikke vil gå glipp av den siste episoden av Hva-det-måtte-være.
Går det an å forestille seg noe mer bortskjemt. Jeg er naturligvis overvektig i den grad at legen ser ettertenksom på meg.
Det er uanstendig, er det! Men veldig behagelig.

Rundt meg, ikke bare ute i den store verden, men i husene rundt meg her i gaten bor det folk som ligger våkne om nettene og lurer på om de skal betale strømmen eller kjøpe vintersko til ungene. Som kanskje til og med er sultne og ikke vet hvor det neste måltidet skal komme fra.
Det er uanstendig! Uanstendig og farlig.
En verden så urettferdig fordelt er i uballanse og gir grobunn for faendskap; hat, grådighet, misunnelse, ufred, krig og vold.

En av de mest kjente fortellingene i NT handler om at Jesus mettet tusenvis av mennesker med fem brød og to fisker. Alle evangelistene forteller om dette. (Markus og Mattheus forteller også at han ved en annen anledning mettet 4000 med sju brød, men det har Lukas og Johannes ikke fått med seg). Jeg liker best gjengivelsen hos Johannes, der er det et barn som i utgangspunktet eier brødene og fiskene.

Det er gjennomgående mye snakk om mat i Bibelen, som næring for både kropp og sjel.
Jesus var opptatt av at alle skulle ha nok å spise samtidig som han kalte seg selv livets brød.
I disse fortellingene kommer det til uttrykk ved at han bekymrer seg over at alle disse menneskene
som har fulgt etter han ut i ødemarken, er sultne. Og siden han er Gud, kan han drøye fem brød og to fisker så de ikke bare metter 5000 men gir tolv fulle kurver av restemat!
Spør ikke meg hvordan det gikk til, men folk ble mette, og det var sikkert det de var mest opptatt av der og da.

Jeg har aldri vært sulten. Jeg har aldri måttet tigge om noe som helst, har aldri måttet ydmyke meg for å kunne gi barna mine kveldsmat.
Den konkrete betydningen av denne hendelsen, at sultne mennesker ble mette, resonnerer ikke med meg, som det heter.
Fra mitt ståsted er det den lille gutten som eide nistepakken som er interessant. Han som gav vekk det han hadde; fem brød og to fisker. Sikkert ikke fem fullblods langebrød, men fem småbrød,
lomper av middelhavstype. Og sikkert ikke to svære lofottorsker, men to småfisker. To sardiner, type.
Han gav det vekk. Frivillig, får vi anta. Kanskje litt motvillig? Han gav vekk det han hadde.
Jesus velsignet det og det skjedde store ting.

Jeg finner litt trøst i det. Når jeg kommer med det lille jeg har å bidra med, føles det som en dråpe i havet. Jeg føler at jeg står der med én sardin. Uten velsignelse vil det være og bli én sardin.
Med velsignelse kan det bli noe mer.