Jeg har nettopp lest boken Parental Discretion is Advised av Gerrick D. Kennedy
The Rise of N.W.A and the Dawn of Gangsta Rap 2017
Straight outta Compton har jeg sett tre ganger og nå må jeg vel se den igjen etter å ha lest boken.
Boken har mange intervjuer og mye research ligger bak. Den tegner den utrolige historien om guttene som forandret en hel verdens syn på musikk og kultur, brakte sin virkelighet fram og utfordret samfunnet rundt seg.
Dr. Dre med sitt musikalske geni. Ice Cube med sin ordkunst. Eazy-E med sin pågåenhet og frekkhet. Historien er uendelig fasinerende og fengslende.
Tekstene er ordbruk på høyt nivå. Ord brukt som våpen. Rytmene, samplingen, ingenting overlatt til tilfeldighetene i studio, men veldig mye overlatt til tilfeldighetene ellers.
Det står stor respekt av verkene og det de har fått til.

Og så kommer det store spørsmålet: Kan jeg med god samvittighet rose, elske og kjøpe kunst laget av forbrytere! Dette er jo fyrer med fortid narko-langere, voldsmenn og overgrepsforbrytere.

Kan jeg høre på denne musikken? Eller bør jeg slå meg sammen med dem som ikke vil lese bøkene om Harry Potter lenger, fordi forfatteren mener at en kvinne må kalles en kvinne og en trans-kvinne må kalles noe annet.
Hvis jeg hører på Fuck the  Police, betyr det at jeg ikke tror på lov og orden og støtter opptøyer?
Ord og uttrykk som „stupid bitches“ og „slappin the hoes“ –  går jeg god for slik ordbruk hvis jeg lytter til den?

Jeg må skille mellom kunstverk og kunstner.
Jeg er helt motstander av kanselleringer og meningspoliti. Helt!