Jeg liker å gå tur. En av grunnen til at vi overvintrer på Tenerife er at det ikke er hålke her. Du kan gå uten brodder.
Jeg går også uten høretelefoner. Jeg går med tomme ører.
Av to grunner.
For det første for sikkerhets skyld – langs veien her har de ikke tatt høyde for fotgjengere. Det er ingen fortau og knapt nok en vegkant å gå i, så jeg må ha ørene på stilker for å kunne hoppe av veien på kort varsel.
For det andre for å verne om min personlige frihet. Det er ikke Spotify som skal styre mine tanker og min oppmerksomhet når jeg er ute og går. Jeg vil gå i mine egne tanker.

Det er godt å tenke mens man går. Min mor er en ivrig turgjenger og også en god festtaler. Hvis det går mot en konfirmasjon i familien sier hun gjerne at hun må ut og gå og forberede talen. Det skjer mens hun går.
Jeg tenker tilbake på skoletiden da Eli og jeg gikk turer og forberedte eksamen underveis. Vi snakket sammen på engelsk, tysk eller nynorsk. Det funket som bare det.

Nå pugger jeg spanske verb mens jeg går, og avpasser takten til hablo – hablas – habla – hablamos – hablais- hablan.
Så får jeg øye på un carro azul eller una casa roja og får anledning til å pønske ut los carros azules og las casas rojas.

Jeg synes det er rart at folk fyller ørene sine med musikk og podcaster hele tiden og lar dem styre oppmerksomheten og tankene.
Hvor er personvernet? Jeg vil styre mine egne tanker.
Jeg trenger å tenke mer! Verden trenger å tenke mer.
Jeg tror Søren Kierkegaard var inne på noe da han sa:
People demand freedom of speech as a compensation for the freedom of thought that they seldom use.
(Han sa det riktignok på dansk …)