Et av de vakreste lyriske bilder jeg vet om er første linjen i Gunnar Reiss-Andersens dikt Fuglene bygger; Måkene bygger i lys
Måkene bygger i lys …
Den linjen, den forestillingen har sittet spikret i mitt hode siden jeg leste den først for mange år siden.
Måkene bygger i lys.
Måkene har mistet litt av sin popularitet de siste årene, etter at de gikk mer og mer over til å bli innlands søppelfugler. Det har ikke slått an. De er blitt en pest og en plage for mange.
Men i sitt rette element er de majestetiske kunstflygere. Blendende hvite med uovertrufne flyegenskaper.
Måkeskrik er selve lyden av sommer og god fangst for oss som bor ved havet.
Det er disse blendende havmåkene dikteren har for sine indre øyne. Han ser deres fantastiske flukt og de usynlige linjene i kjølfaret som tegner luftige tårn og eventyrslott og palasser.
Den som har evnen til å sanse dette trenger ikke reise til India for å se Taj Mahal. Han har utsikt til verdens underverker fra sitt kjøkkenvindu.
Det som imponerer meg mest er ikke fuglenes flukt, men dikterens evne til å sanse dette bildet og dele det med meg med noen enkle ord på et papir.
De ordene har fulgt meg hele livet og gitt meg glede. Og sikkert ikke bare meg. Ord er mektige.
Måkene bygger i lys. Luftslottene er flyktige.
Forfatteren bygger i ord. Ordene kan vare lenge.
Jeg bygger av og til i ord, på denne bloggen. Jeg kaller det Lyse øyeblikk, og det er ganske beskrivende. Ingen inngående argumentasjoner og polemiske utgytelser, men enkle strøtanker. Jeg aner ikke om noen leser det, jeg skriver det mer for meg selv enn andre. Jeg har ingen ambisjoner om å influere.
(apropos: Influenser er et begrep jeg får latterkrampe av – og litt avsmak for nå i disse influensatider. Agitator, misjonær, propagandist, selger? Ja.
Influenser? Hahahahahahahahahahaha – jeg tror jeg dør).
Men ord har innflytelse, og Reiss-Andersen har gitt meg et bilde på skjønnheten i verden, skjønnheten i det dagligdagse rund meg og den muligheten den fattigste av oss har til å skape noe vakkert.
Byggherren av de luftige katedralene kommer fra et fattigslig, flatklemt rede.
FUGLENE BYGGER.
Måkene bygger i lys
en hvit katedral over sundet—,
bygger og river den ned–,
river og reiser den høyt.
Ternene svever en stund
på toppen av spisse buer
og kaster seg ned fra seg selv
mot sitt eget bilde i vannet.
En smal, gotisk søyle skinner
et nu mellem hvelv og vann.
Måkene slynger sin hvithet
med langt, hvitt kjølvann av lys,
føyer den hvilende flukten
inn i romanske hvelv
og oppreiser øyeblikkets
blennhvitt svevende kupler.
Jeg gjemmer bak øynene bildet
av fuglenes fattige reder–,
flatklemte bygg av strå,
foret med avslitt dun.
Jeg gjemmer bak øynenen bildet,
men skyver det lengre inn
og drukner mitt blikk i fluktens
blennende arkitektur.
