Vi er på Tenerife, i El Tanque. Ikke akkurat verdens navle, men vi skal være her i tre måneder, så det kan godt være litt hverdagslig.
Vi har altan utenfor leiligheten.

Den vender mot nord-nordvest så vi har ikke så mye sol der. Hvis vi vil ha sol om ettermiddagen må vi gå ut på gatesiden. Der har vi plass til et par stoler, og kan sitte midt i glaningen for alle trafikkanter og fotgjengere. Heldigvis er det ikke så mange av dem.
Utsikten fra den skyggefulle altanen, derimot, er upåklagelig.
Vi ser rett utover havet. Mot vest. Mot Amerika. Havet er aldri kjedelig. Vekslende farger, skiftende skydekke, spillende solstråler, tåke. I flere uker nå har vi hatt vestavind med fuktighet. Sjelden regn (i alle fall ikke noe en bergenser vil kalle regn), men de ikoniske manto de nubes – ullteppeskyene.
Det er et syn når skyene kommer rullende innover havet og oppover fjellsiden, forbi oss og blir liggende og fukte jordene. Hvis vi kjører litt høyere, til Erjos f. eks, kan vi se ned på dem. De ligger som ulltepper over landskapet.
Når det er klarvær, ser vi rett opp på majestetiske EI Teide.

Et mer hverdagslig, men like gripende syn har vi fra altanen to ganger daglig. Skolebussen kommer og henter kl. 8.15 og bringer kl. 14 15 sånn cirka.
De små håpefulle i skoleT-skjorter med ransler kommer tuslende hånd-i-hånd med mamma eller bestefar, og blir vinket oppmuntrende avgårde.
Om ettermiddagen blir de møtt igjen med rørende og hjertevarmende gjensynsglede.

Det er overraskende stor forskjell på nord og sør på denne lille øyen. Sørpå har de høyere temperatur og et karrig ørkenlandskap. Her er det mer fuktig og frodig og med tilløp til årstider. Det passer en vestlending ypperlig!