Vi har vært i Australia.
På gruppereise.
Første gang vi reiser i gruppe, i seg selv et interessant sosiologisk eksperiment.
Islendingene fant hverandre straks selvfølgelig, alle hadde gått i klasse med de andres bror, eller handlet i de andres onkels kolonialhandel i gamle dager eller stått til komfirmasjon med de andres fetters svigerdatter.
En sammensatt, men likevel homogen gruppe, mennesker i en viss alder, med en viss utdanningsgrad, bereiste og livserfarne, med brukbar helse og en nysgjerrighet på verden. Alle var vennlige og veloppdragne, presise og hensynsfulle så det gikk bra.
Ikke helt uten dramatikk, dog; en mistet kontrollen på oppløpssiden og holdt på å bli sendt hjem i vanære, men rutinerte reiseledere reddet situasjonen. En holdt på å stryke med under en festmiddag da han satte et kjøttstykke i halsen, men rutinerte sykepleiere og leger reddet livet hans. Heldigvis!
Noen reiste aleine, men i hovedsak var det ektepar på vår alder. Veldig artig å speile seg i de andre og se seg selv og sitt i det speilet, vel vitende om at under alle overflater er det allslags.
Reiselederen var profesjonelt og overstadig positiv med skarpt blikk og lang erfaring .
Den stedlige guiden var så overtent at det grenset til det problematiske, hun engasjerte seg i alt til de grader at vi nesten ikke turte stille spørsmål av frykt for at hun skulle sette himmel og jord i bevegelse. Da jeg nevnte at jeg hadde hatt en pennevenninne i Lower Hutt for 60 år siden, ville hun kontakte folkeregisteret for å finne frem til vedkommende ….
Flyturen Keflavík – Oslo – Bankok – Sydney – Aukland – Melbourne – Bankok – Oslo – Keflavík var lang.
På utreisen satt jeg i midtsetet hele vegen og holdt på å dø. På hjemreisen hadde vi takk og lov god plass hele vegen, hver sin seterad, så jeg kunne legge meg strak ut og sove.
Turen var gjennomorganisert med en god del tid til egen rådighet, men mange felles turer, delvis i buss, delvis til fots. Jeg strever litt med å gå i takt. Alle tok utallige bilder av de samme tingene.
Unntatt jeg. Jeg skilte meg veldig tydelig ut, tok ingen bilder og hadde ikke nødvendigvis telefonen med.
Det var påfallende og interessant og fikk meg til å lure på hvorfor? Hvorfor var jeg så påfallende annerledes?
Jeg vil se tingene gjennom mine egne øyne, mine egne linser.
Jeg synes telefonen distraherer, gir feil fokus og feil synsvinkel. Alvorlig.
Og jeg lurer på hvorfor alle de andre oppfører seg annerledes.
Hvorfor tar folk alle disse bildene?
For å huske stedene selv, for å vise dem fram til andre? For å vise at du har vært der?
I do not get it. Jeg ser jo at det er jeg som er sær, men jeg forstår det faktisk ikke.
Den største taktiske feilen jeg gjorde var å legge strikketøyet igjen hjemme. Med på laget var en gjeng med next-level strikkedamer som hadde smuglet pinner ombord i flyet og satt og strikket seg fram tvers over jordkloden. De snuste seg fram til obskure garnbutikker både i Australia og NZ og fikk lagt inn impromtu stopp på vegen.
Det var artig å være i Hobbiton for en Tolkien-fan som meg, selv om vi var uheldige og fikk pøsregn akkurat den dagen så vi var våte til skinnet.
Grafittikunsten i Melbourne var en opplevelse.
Jeg ble dypt berørt av bekjentskapet med aboriginernes og maorienes kultur og historie
Muséet i Sydney hadde en kjempefasinerende LEGO-utstilling.
Men det var operahuset i Sydney som toppet det hele. Det var en opplevelse som satte seg i kroppen.
Jeg kan ikke forklare det. Det er ikke alt som lar seg forklare.
Det var en lang reise. Operahuset i Sidney gjorde den verdt det.