Jeg forvillet meg bort i denne boken av en eller annen grunn. Jeg er ikke spesielt opptatt av amerikanske TV-ikoner, men de har en tendens til å dukke opp overalt, og de har jo ofte interessante ting å komme med. Det er ikke for ingenting kjendisspaltene selger!
Dette er en slags minnebok, hvert kapittel er som en en anekdote, kort og konsis, av og til med et poeng eller en punchline. Utvilsomt et fomat Burnett er komfortabel med.
Dette var en bok jeg ikke hadde på min ønskeliste. I bakhodet hadde jeg en mistanke om at dette var en slags chick-lit etter definisjonen: “heroine-centered narratives that focus on the trials and tribulations of their individual protagonists”. Av en eller annen grunn. Og både genren og begrepet irriterer meg.
Så kom jeg tilfeldigvis til å bli sittende og se den nye dokumentarfilmen om Michelle. Den heter også Becoming, bygger på boken og følger henne rundt i USA på bokselgerturné. Det var en inspirerende film om en interessant kvinne, og derfor måtte jeg gi meg i kast med boken.
Nå er den lest.
Mye interessant og mye inspirerende.
Michelle Obama er født i 1964 og altså 56 år gammel, sånn noenlunde midt i livet som det heter. Nå er hun avgått førstedame med ekstremt høy been-there-done-that score. Hva skal hun nå ta seg til? Hvile på sine lauvbær? Hun har vel nådd alle sine mål, lenger er det vel ikke mulig å komme? Heretter går det vel nedoverbakke?
Det er ikke hennes perspektiv, tvert imot er vi alle i stadig endring, hele tiden i ferd med å BLI / BECOME noe nytt, noe mer, noe annerledes.
Hun brukte stadig ordet “story” i møte med mennesker.
Alle har sin historie. Alle historier er unike. Alle historier er interessante.
Og selv om mange premisser er lagt på forhånd, har vi mulighet til å skrive mye av historien vår selv.
Og historien er ikke over før den er over.
Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.
I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.
Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.
Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”
Nok en thriller fra Grisham, med tydelig spark mot det amerikanske rettssystemet.
Det handler nok en gang om justismord. Innsatte som er uskyldig dømt for å være svarte, fattige eller bare på feil plass til feil tid.
Helten er Cullen Post, en advokat/pastor som driver en organisasjon The Guardian Ministries som jobber for å få frikjent uskyldig dømte. Vi følger med et par saker, bl.a. en gammel mordsak der de virkelige morderne har alt å tape på at saken blir tatt opp på nytt og gjør sitt beste for å forhindre det.
Boken er som vanlig velskrevet og lettlest og jeg sitter igjen med en enda dypere forundring over det amerikanske samfunnet der de mest nødvendige samfunnsoppgaver er avhengige av veldedige gaver.
Jeg er en privilegert skattebetaler og skjønner ganske enkelt ikke tankegangen
Enda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.
Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.
Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.
Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.
Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.
Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.
Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury
For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days
Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.
John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.
Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!
Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.
Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.
Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.
Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.
Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.
Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.
Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.
Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.
Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.
Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.
Årets Pulitzervinner.
En murstein av en bok på over 700 sider. Et massivt verk som det tok 11 år å skrive.
Skrevet av en kvinne om en mannlig hovedperson. En bildungs-roman, er det ikke det det heter. Hvordan blir man den man blir? Hva er det i gener og miljø, begivenheter, valg, tilfeldigheter som leder oss?
Theo Decker heter hovedpersonen som vi følger fra han er 13 år og opplever en katastrofe som merker han for livet.
Vi ser verden gjennom hans øyne, hører hvordan han resonnerer, ser hvilke valg han tar – noen ganger mot bedre vitende, og opplever konsekvensene.
Hans resonnement er av og til lett å gjennomskue og finne feil ved, og jeg får lyst til å rope: ikke gjør det! men det er han som bestemmer, ikke leseren.
Og nettopp dette spørsmålet: hva former vår liv – i hvilken grad er vi herrer over vår egen tilværelse – er bokens tema.
Boken ble en bestseller over natten, og er nå filmatisert og televisjonert og prisbelønnet så det holder.
Fortellerkunst på nivå med Dickens! sier noen. Et persongalleri som nærmer seg John Irving! sier jeg.
Andre kritikere tar avstand og debatten rundt boken og dens verdi som litteratur har tatt av og lever sitt eget liv.
James Wood in The New Yorker mener at boken burde katalogiseres som “en barnebok for voksne”. Den fantastiske handlingen, det heseblesende tempoet, den ungdommelige synsvinkelen … en barnsliggjøring av litteraturen. Dette er ikke seriøs, men fordummende litteratur. Vi har fått en verden der voksne går rundt og leser Harry Potter – sier han.
Jeg vet ikke helt om det er nedsettende for Tartt eller oppvurderende for Rowling?
Uten å kunne sette fingeren på det, vet jeg hva disse kritikerne mener. Det er noe i fortellerstilen som minner om Rowling. Den er underholdende. Språket er billedlig, og jeg finner mange gode bilder i den, ikke så mange klisjéer som noen vil ha det til.
Historien vil vise hvem som har rett. De som mener at en slik boks popularitet er begynnelsen på slutten for den litterære smak, eller de som mener at dette er noe folk kan lese med god samvittighet og i godt selskap.
Nok en gang har Mr. Pulitzer ført meg til en spennende bok. Og en god bok, utrolig nok er det forfatterens debutroman. Er det mulig?
Den er veldig annerledes. Skrevet av en mann om en mann. Jeg merker at jeg har lest for mange bøker om kvinner skrevet av kvinner de siste årene. Vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er en forskjell.
Jeg får altså synsvinkelen til en mann, og en mann i en svært spesiell situasjon.
Hovedpersonen er sør-vietnameser og lever i Saigon under borgerkrigen. Han er ansatt som assistent for de amerikanske styrkene, men er egentlig kommunist og spion for Viet Cong. Han lever et dobbeltliv og har amerikanernes fulle tillit.
Sammen med sine arbeidsgivere flykter han hals over hode fra Saigon i april 1975 og bosetter seg som immigrant i USA. Han fortsetter som agent og melder tilbake om eksilvietnameseres aktiviteter og planer.
Presset blir etterhvert for stort og han reiser tilbake til et Vietnam som er forandret for all tid – og ikke nødvendigvis i den retning han hadde sett for seg.
Så mange filmer og så mange romaner har jeg sett og lest om vietnamkrigen. De fleste (les: alle) sett gjennom øynene til vestlige og amerikanske soldater, politikere og utenforstående. Vietnameserne har vært statister i fortellingene.
Her får jeg historien til en vietnameser som sympatiserer med kommunistene, men som lever blant amerikanerne og kjenner deres situasjon og motivasjon inngående og har nære personlige forhold til dem.
Han er verdensmester i å se saker fra to sider og sympatisere med begge.
Han ser klart sin egen situasjon og har stor selvinnsikt, men etterhvert blir det for vanskelig å holde tungen rett i munnen. Slutten er ganske uventet – eller kanskje ikke. Det er kjent at revolusjonen spiser sine barn.
Boken er velskreven og endrer tempo og stemning utfra situasjonen. Beskrivelsen av den desperate flukten fra Saigon forteller det vi ikke kan se i de gamle videopptakene på TV, grafisk og grusom. Tilværelsen i USA som immigrant, den amerikanske overfloden og selvgodheten og innflytterens jakt på den amerikanske drømmen. Tragikomisk til tider. Oppholdet i kommunistenes omskoleringsleir beskrives så det går kaldt nedover ryggen på en.
John Grisham har skrevet bedre bøker enn denne.
Som vanlig er handlingen lagt til rettsalen og hovedpersonene advokater.
Denne gangen handler det om et par utjaskete blålysjegere, advokater som følger etter sykebiler og lusker rundt på legevakten for å finne klienter som vil søke om skadeerstatning.
De får uventet hjelp av en topputdannet advokat som har fått nok av kjøret i jobben sin hos et prestisjetungt globalt advokatfirma, brenner alle broer bak seg og melder seg på hos dem. Etterhvert får han taket på sin nye tilværelse og gjett om de plutselig får klørne i en stor erstatningssak som kan gi milliongevinst både til klienter og advokater.
Handlingen fenger ikke. Boken er velskreven, det er ikke noe å si på håndtverket til Grisham, men dette er ikke en thriller. Boken gir et lite flatterende, men interessant innblikk i en kynisk verden der jurister slåss om beina som kjøtere.
Jeg leste den ut. Men leser den neppe igjen.
John Irving er og blir en av mine favoritter. Garps bok setter jeg høyest, men historien om Owen Meany er høyt oppe på listen.
Scenen er velkjent; en amerikansk småby på østkysten. Et fargerikt og bisarrt persongalleri. En ung gutt som vokser opp og formes av miljøet forteller sin historie. Denne gangen heter han John Wheelwright og er Owen Meanys beste venn. En bildungsroman heter det visst.
Og så det absurde elementet. I alle bøkene hans kommer det inn et absurd element. Her er det Owen Meanys livshistorie som går som en rød tråd gjennom fortellingen, på tvers av alle andres. Som en komét som følger sin egen bane i rommet og influerer de legemer den komme i kontakt med, for ikke å snakke om på kollisjonskurs med.
Handlingen finner sted på 50- og 60-tallet i hovedsak, og Vietnamkrigen fungerer som en person i romanen.
Owen Meany tror ikke på tilfeldigheter, og uten ironi går denne boken med på det premisset; alt har en hensikt. Når alle trådene samles til slutt, og vi får se hva som var hensikten med alle de merkelige tilfeldighetene, får vi en av litteraturens mest overraskende avslutninger.
John Wheelwright blir religiøs. Det er en logisk slutning hvis du mister troen på tilfeldigheter.
En døende manns refleksjoner.
Det er nærmest blitt en trend har jeg inntrykk av, at døende mennesker skriver sine blogger og deler sine lidelser. Jeg har ikke helt sansen, for å være ærlig. Jeg synes det sporer litt av når jeg hører utsagn som: hun tapte kampen mot kreften …
Nei, tenker jeg da. Hun tapte kampen mot døden. Den lar seg ikke vinne.
At et menneske dør er den absolutt minst oppsiktsvekkende nyhet du kan komme med. Det eneste sikre i verden er at vi skal dø.
Den fåfenge kampen mot døden er ikke tema i denne boken, den handler om kampen for og vitsen med livet.
Kalanithi er en særdeles talentfull og vellykket og tidlig moden mann. Han søker meningen med livet, og utdanner seg i litteratur og filosofi for å finne den. Det blir litt for abstrakt for den godeste Kalanithi, som omskolerer seg til nervekirurg – brain surgeon, rett og slett – og blir en av de mest ettertraktede unge spesialister på sitt felt i USA (les: verden). Han har knapt et år igjen av plikttjenesten og professorater ved Stanford og andre prestisjetunge universitet står i kø og venter på han når han blir syk og får diagnosen uhelbredelig kreft. Han er 34 år gammel. Nedtur.
Nå haster det plutselig med å finne meningen med livet.
Med sin uvanlige bakgrunn fra litteratur- og språkvitenskap, filosofi og medisin har han et solid utgangspunkt til å hanskes med den hverdagslige, almennmenneskelige virkelighet:
Han vet at han skal dø. Det vet jeg også at jeg skal.
Han vet ikke når. Det vet ikke jeg heller.
Det kan bli om to uker, to måneder eller to år. Det gjelder oss alle.
Han kan glemme å tenke 10 år fram i tid – den muligheten har vi andre. Bortsett fra det, er vi i samme båt.
Hvordan gjør vi våre valg utfra den prognosen?
Mr. Kalanithi gjør sine valg for åpen scene i boken. Han velger bl.a. å fortsette i jobben sin etter beste evne. En kollega spør bebreidende: Burde ikke du bruke mer tid sammen med familien din? (underforstått: siden du snart skal dø). Svaret gir seg selv: Burde ikke DU?.
Boken ble gitt ut postumt, han levde bare 18 måneder etter diagnosen. Den er helt usentimental, morsom, klok og velskrevet. Dette er ikke en bok du er ferdig med når du legger den fra deg. Den lever nemlig videre.
Den handler ikke om en mann som kjemper mot døden, men som streber for å leve til han dør.
Som Snoopy sier: (En dag skal vi alle dø) , men alle andre dager skal vi det ikke.
En illevarslende tittel på en bok jeg kjøpte for lenge siden. Etter anbefaling fra Mr. Pulitzer som gav den pris i 2011. Jeg har gjort flere forsøk på å få lest den, for så å miste tråden, men nå var det ferie og mange bed som skulle lukes og marker som skulle slåes og greit å ha en lydbok på øret.
Boken har 13 kapitler. Den beveger seg rundt i USA med avstikkere til Afrika og et ikke-navngitt diktatur som kan være i Afrika eller kanskje Sør-Amerika (?) i perioden 1960 – 2050 (ca). Hvert kapittel er en selvstendig historie, nærmest en novelle. Hvert kapittel har sin egen form og sjanger, tone og fortellerstemme. Jeg skvatt litt hver gang det kom et kapittelskifte, og måtte gire opp eller ned og orientere meg på nytt i terrenget. Kapitlene henger sammen likevel, det er til en viss grad det samme persongalleriet som går igjen. En person som vi såvidt får et lite forbifartglimt av i ett kapittel blir hovedpersonen i det neste. Eller omvendt, for kapitlene er ikke i kronologisk rekkefølge. Den voksne forbifartspersonen kan komme på banen igjen som barn fire kapitler senere. Høres litt slitsomt ut, men litt etter litt danner det seg et helhetsbilde og en erkjennelse av at vi alle er en del av hverandres liv. Tilværelsen består av millioner av sammenvevde livstråder i en vev som det er umulig å oppdage uten å kunne ta noen skritt tilbake og betrakte helheten i et større perspektiv.
Med min egen 60-årsdag like om hjørnet har jeg tatt noen skritt tilbake og er opptatt med å finne trådene i min egen livsvev. Derfor fanget boken min interesse og fasinasjon.
Den frister til gjenlesing fordi jeg fikk lyst til å trekke ut enkelttråder og se på hver person for seg.
Men er det egentlig mulig? Eksisterer vi uavhengige av hverandre? Er det ikke som en del av veven at tråden har sin verdi?
En fasinerende og velskrevet bok. Marcel Proust meets The Sopranos, det er de to inspirasjonskildene ifølge forfatteren selv. Den var en fryd å lese. Språket er en nytelse og Egan modulerer sømløst fra ungdomssjargong til mediaspråk til musikals fagterminologi.
Lettlest, men krevende. Den forutsetter og fortjener konsentrert lesning. Absolutt å anbefale.
Tittelen forblir meg dog en gåte. “Bølle på døra” heter den i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke, utgitt på Oktober forlag.
En av personene gir replikken: “Time’s a goon, right? You gonna let that goon push you around?”
Kanskje det ligger noe der? Vi lever i og blir manipulert av tiden …. eller?
Hva tenkte jeg på da jeg falt for dette salgstricket:
Daughter of a controlling mother, Elizabeth finally let loose one night, drinking at a nightclub and allowing a strange man’s seductive Russian accent lure her to a house on Lake Shore Drive. The events that followed changed her life forever.
Twelve years later, the woman known as Abigail Lowery lives on the outskirts of a small town in the Ozarks. A freelance programmer, she designs sophisticated security systems — and supplements her own security with a fierce dog and an assortment of firearms. She keeps to herself, saying little, revealing nothing. But Abigail’s reserve only intrigues police chief Brooks Gleason. Her logical mind, her secretive nature, and her unromantic viewpoints leave him fascinated but frustrated. He suspects that Abigail needs protection from something — and that her elaborate defenses hide a story that must be revealed.
With a quirky, unforgettable heroine and a pulse-pounding plotline, Nora Roberts presents a riveting new read that cements her place as today’s most reliably entertaining thriller — and will leave people hungering for more.
Aldri mer. Aldri mer. Sky den som pesten – den er akkurat så på jordet som reklamen antyder.
No One Would Listen: A True Financial Thriller
En moderne utgave av Keiserens nye klær.
Noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Noen historier er for utrolige til å være sanne, og noen sanne historier er ikke til å tro.
Historien om hvordan Bernie Madoff svindlet $64.8 billioner ut av kunder over hele verden, ble dømt til 150 år i fengsel og $170 billioner i erstatning er en sånn historie. Hvordan er det mulig?!
Harry Markopolos luktet lunten tidlig på 90-tallet og sendte flere advarsler og bekymringsmeldinger til SEC, det amerikanske kontrollorganet som skulle sikre markedets sunnhet. Ingen ville høre på han, og hadde ikke krakket i 2008 satt en stopper for den, er det ikke godt å vite hvor lenge svindelen hadde kunnet pågå.
Denne boken er Markopolos egen beretning om hvordan det tok han 5 minutter å skjønne at det var noe muffens på gang, 3 timer å finne ut hva det var, et par måneder å samle sterke beviser og nesten 10 år på å få gehør for argumentene sine.
Boken leses som en thriller, og hadde det ikke vært fordi man vet at det er sant, ville den virket overdreven. Det er lett å bli fascinert og revet med, på samme måte som man kan bli fascinert og trukket inn i å se på en brann, en bilulykke eller en annen katastrofe. En gåsehudopplevelse.
Markopolos bruker boken til å slakte SEC og ta personlig revansje for alle de kalde skuldrene han møtte i årenes løp. Skadefryden skinner gjennom i litt for stor grad på slutten. Men han har jo faktisk dekning for kritikken sin – og han fikk det siste ordet.
Grisham er en god spenningsforfatter. Han skriver thrillere på løpende bånd, alle med bakgrunn i rettsystemet og juridisk praksis. Grisham selv arbeidet som advokat før han slo gjennom som forfatter. Juridiske thrillere er det visst det heter, det han lager. Han skriver drivende godt og klarer å gjøre rettsprosedyrer og juridiske spissfindigheter umåtelig spennende. Bygger historien stein på stein, som en bevisføring, og kommer gjerne med en uventet twist på slutten. Stort sett seirer rettferdigheten.
Dette er ikke den beste boken hans etter min mening.
En styrtrik gamling dør og forlater sin ufordragelige familie arveløs mens en illegitim datter som ingen kjente til, arver hele sulamitten. Hun er ikke interessert i verdslig gods og har jobbet i 12 år som misjonær blant isolerte indianere i den brasilianske regnskogen (!)
Familien bestrider selvsagt testamentet, og vi har en floke som en haug med jurister tjener godt på å vase med.
Testamentfullbyrderens kollega, en såvidt tørrlagt suicidal alkoholiker, blir sendt ut i sumpen i en gammel holk for å lete etter arvingen blant alligatorer og anacondaer. En smule over-the-top.
En uventet side ved boken er at Grisham tar misjonærens religiøse tro på fullt alvor og omtaler den uten kynisme, hån og bagatallisering. Han tar hennes gudstro på strak arm og behandler den respektfullt.
En sjeldenhet i litteraturen der de kristne personlighetene heller er dustete eller direkte djevelske prester og stygge og hatefulle kvinnfolk. Som sladrer.
Rart egentlig, i lys av at hundrevis av millioner mennesker verden rundt faktisk tror. Og litt deilig for en troende leser som meg å endelig få en krim som behandler tro på en skikkelig måte.
Bortsett fra det var boken en skuffelse. Terningkast 3 i mine papirer.
Allen Eskens er nok en jurist med forfatterambisjoner.
Dette er hans første bok, og absolutt ikke noe å skamme seg over som debutroman.
Om han nødvendigvis bør gå videre i karrieren er en annen sak.
Hovedpersonen er en ung student som er ute i siste liten med en engelskoppgave. Han skal skrive en biografi om en eldre person, og oppsøker det lokale pleiehjemmet på jakt etter et intervjuobjekt.
Der finner han en gammel vietnamveteran og dømt pedofil og morder som er blitt overført fra fengselet for å ende sine dager på hjemmet.
Han har kreft i milten og ligger på det siste.
Etterhvert som han forteller sin historie blir det mer og mer tydelig for studenten at det er noe som ikke stemmer i forklaringen, og at mannen, som alltid har nektet skyld, kanskje har rett. Continue reading
Jeg har lagt meg til den vanen å skrive reisebrev når jeg kommer hjem fra turer som har vært verdt det.
Well, nå har jeg vært i NYC for første gang i mitt liv, og har fått litt å skrive om.
This is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.
Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, Continue reading