Jeg, som så mange andre, har lest boken The life-changing Magic of not Giving a F**k av Sarah Knight. I reklamen står det bl.a. “The bestselling book everyone is talking about, revealing the surprising art of caring less and getting more.“
Caring less – getting more.
Dette var en bok jeg ikke hadde på min ønskeliste. I bakhodet hadde jeg en mistanke om at dette var en slags chick-lit etter definisjonen: “heroine-centered narratives that focus on the trials and tribulations of their individual protagonists”. Av en eller annen grunn. Og både genren og begrepet irriterer meg.
Så kom jeg tilfeldigvis til å bli sittende og se den nye dokumentarfilmen om Michelle. Den heter også Becoming, bygger på boken og følger henne rundt i USA på bokselgerturné. Det var en inspirerende film om en interessant kvinne, og derfor måtte jeg gi meg i kast med boken.
Nå er den lest.
Mye interessant og mye inspirerende.
Michelle Obama er født i 1964 og altså 56 år gammel, sånn noenlunde midt i livet som det heter. Nå er hun avgått førstedame med ekstremt høy been-there-done-that score. Hva skal hun nå ta seg til? Hvile på sine lauvbær? Hun har vel nådd alle sine mål, lenger er det vel ikke mulig å komme? Heretter går det vel nedoverbakke?
Det er ikke hennes perspektiv, tvert imot er vi alle i stadig endring, hele tiden i ferd med å BLI / BECOME noe nytt, noe mer, noe annerledes.
Hun brukte stadig ordet “story” i møte med mennesker.
Alle har sin historie. Alle historier er unike. Alle historier er interessante.
Og selv om mange premisser er lagt på forhånd, har vi mulighet til å skrive mye av historien vår selv.
Og historien er ikke over før den er over.
Alltid på jakt etter nye krimforfattere fulgte jeg rådet fra Kristín og anskaffet meg min første Vera Stanhope bok. Jeg kjøpte den som lydbok, et godt trekk, for oppleseren, Janine Birkett, er fantastisk og bruker stemmen og dialekter til å differensiere og beskrive personene.
Jeg falt så pladask for bøkene at før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt hele serien. Bøkene handler om Vera, hun er hovedpersonen i dem alle sammen. En middelaldrende detektiv ved politiet i Northumberland, nordøst i England. Der vokste hun opp sammen med sin far, en småkriminell og alkoholisert jernbanearbeider som etterhvert mistet grepet og forsømte sine plikter som far for en ung jente. Vera er preget av barndommen, bor fortsatt i det skaberakle huset hun arvet etter faren, kler seg i gummistøvler og strikkejakker, er stor og ferm, jordnær og usminket i enhver forstand.
Vera er glad i og nysgjerrig på mennesker og ser på dem med stor overbærenhet, så lenge de holder seg på den smale sti.
Hun er flink til å få folk i tale og hører hva de egentlig sier, uten at hun nødvendigvis sluker alt rått. Rundt seg har hun et team av etterforskere som alle er en smule redde for henne og oppsatt på å gjøre henne til lags. Historiene finner sted i dagens utkants-England. Miljø og personer er troverdige og interessante.
I alle bøkene får vi presentert et persongalleri på 8-10 personer som alle har noe med saken å gjøre.
I alle sakene finner vi røtter tilbake til fortiden.
I alle bøkene blir personenes liv og skjebner snart mer interessante enn selve forbrytelsen og avsløringen til slutt av who-did-it får preg av et antiklimaks. Nesten. Det er vel så interessant å se hvem som IKKE gjorde det, og hvordan det går med dem.
Litt Sjöwall og Wahlöö, selv om den sosiale brodden ikke er fullt så skarp. Britisk krim på sitt beste.
The Crowtrap – miljøutredning med uforutsette konsekvenser
Telling Tales – justismord av en ung kvinne
Hidden Depths – seriemord med blomsterarrangement
Silent Voices – barnevernansatt funnet død i sauna
The Glass Room – workshop for forfattere går i vasken
Harbour street – knivstikking på toget
The Moth Catcher – “housesitter” dør uforklarlig
The Seagull – cold case med korrupt politibetjent involvert
The darkest Evening – værfast i herskapshus
Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.
I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.
Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.
Jeg elsker å lese og jeg begynte tidlig.
Jeg husker ennå den første boken jeg leste selv. Den var liten og avlang og het Trollet og nøkkelhullet. Den handlet om et fantete troll og var veldig spennende.
Dermed var jeg i gang og jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at det ikke har gått en dag siden uten at jeg har hatt en bok i hånden, eller i det minste FOR hånden.
Det er en så selvfølgelig del av hverdagen at jeg ikke kan forestille meg hvordan det er å leve uten bøker.
Det kunne vært artig å vite omtrent hvor mange bøker jeg har lest i løpet av de siste seksti årene. Noen har jeg til og med lest omigjen og omigjen. Noen hadde jeg lyst til å lese i utgangspunktet, noen var jeg nødt til å lese av ulike årsaker, noen fikk jeg anbefalt eller i gave og noen snublet jeg over av en tilfeldighet.
Noen har etterlatt dype spor, hendelser, personer, setninger eller ord og vendinger sitter igjen i hukommelsen. Andre ikke så mye. Noen ganger har jeg opplevd å være kommet til side 220 i en bok før det går opp for meg at oi, denne har jeg visst lest før!
Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”
Nok en thriller fra Grisham, med tydelig spark mot det amerikanske rettssystemet.
Det handler nok en gang om justismord. Innsatte som er uskyldig dømt for å være svarte, fattige eller bare på feil plass til feil tid.
Helten er Cullen Post, en advokat/pastor som driver en organisasjon The Guardian Ministries som jobber for å få frikjent uskyldig dømte. Vi følger med et par saker, bl.a. en gammel mordsak der de virkelige morderne har alt å tape på at saken blir tatt opp på nytt og gjør sitt beste for å forhindre det.
Boken er som vanlig velskrevet og lettlest og jeg sitter igjen med en enda dypere forundring over det amerikanske samfunnet der de mest nødvendige samfunnsoppgaver er avhengige av veldedige gaver.
Jeg er en privilegert skattebetaler og skjønner ganske enkelt ikke tankegangen
Jeg havnet borti denne ved en tilfeldighet og lyttet til den som lydbok mens jeg gjorde husarbeid.
Dette var ikke underholdende tidtrøyte, men en dypt personlig fortelling som gjorde inntrykk.
Ágúst gir detaljert og hårreisende innblikk i selvopplevd sykdom, både fysisk og psykisk. Beskrivelsene av stoma-operasjonen, av schizofrenisk virkelighetsoppfatning og manikerens overmot fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Hatten av for forfatteren og alle andre som lever med og på tross av kroniske sykdommer.
Jeg er altfor lite flink til å lese islandsk litteratur.
Etter anbefaling fra Dagný tok jeg denne for meg som karantenelektyre.
Det var egentlig ikke noe heldig valg. Den handler nemlig om et postapokalyptisk Island.
Hva skjer med land og folk helt avskåret fra omverdenen, når alle lover og regler mister sin mening og alt handler om det neste måltidet.
Landet er ikke selvforsynt og kan ikke overleve. Penicillin er ikke å få. Vi er tilbake til den mørke middelalder.
Boken er godt skrevet og lett å lese.
Handlingsforløpet blir godt nok beskrevet til at man kan kjøpe det selv om det høres fantastisk og utrolig ut. Og samfunnsforfallet går litt for hurtig for seg, synes jeg.
Men så kan man jo bare se rundt seg på en verden i pandemisk krise.
Virkeligheten overgår fantasien.
Kanskje er det nettopp i pandemitider man skal lese apokalyptiske tekster.
Hvordan kan vi sikre matforsyning og nødvendig medisin?