Jeg gikk i klasse med Håkon på gymnaset i tre år, på musikklinjen på U.Pihls pikeskole.Det var en kjekk klasse, vi fikk gjøre mye gøy og annerledes på musikklinjen og vi ble gode venner. Jeg har fått i oppdrag å overbringe en hilsen her fra gamle klassekamerater som kondolerer og sitter tilbake med bare gode og kjære minner om Håkon.
Vi gikk ut i 1975 og da hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle se igjen den gjengen på en stund, men ikke før hadde jeg snudd ryggen til før Håkon hadde gått hen og giftet seg med min aller beste barndomsvenninne, Eli Marit Mikalsen.
Den så jeg ikke komme!
Men det viste seg å være en genistrek av unge Hansen. Eli er ingen hvemsomhelst. Han fikk seg en kone av gull som hadde mye å fare med og som har stått last og brast med han siden. Håkon var veldig glad i Eli og han viste det.
Tag Archives: inMemoriam
Minneord ved båren
Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten. Continue reading
In memoriam
Prestens minnetale
Rolf Henrik Ek
Født: 27. juni 1932 Død: 25. oktober 2017

Rolf Henrik Ek ble født på Nøtterøy 27.juni 1932.
Han hadde 2 yngre søstre, Inger Johanne, alltid kalt «Tiddi» og Laila. De vokste opp på Ringshaug hos foreldrene Hildur og Fillip.
Rolf hadde i utgangspunktet planer om å bli ingeniør, men etter gymnaset tok han et års lærervikariat i Lofoten. Det ble et vendepunkt i livet. Han fant ut at han likte å arbeide med mennesker og begynte istedet på lærerskolen på Hamar. Det ble et nytt vendepunkt i livet, for der møtte han Astrid. I en lunsjpause prøvde han å snike seg i køen på konditoriet , en bestemt ung dame med vestlandsdialekt satte foten ned, på neste dansekveld bød han henne opp, og dermed var det gjort. Den dansen varte livet ut.
De giftet seg i Strusshamn kirke i 1956 og slo seg ned på Askøy. Begge ble ansatt som lærere på Kleppe skole og arbeidet der hele livet. Fra 1971 hadde Rolf stilling som rektor. Rolf var omgjengelig og raus og det ble ingen problemer selv om de bosatte seg sammen med svigerforeldrene i Astrid sitt barndomshjem. Gjensidig respekt og hensynsfullhet preget hjemmet og Rolf hadde alltid et godt forhold til svigerforeldrene Nils og Lina. Huset ble en generasjonsbolig- en stund med 4 generasjoner under samme tak.
De fikk 3 barn; Gry, Håvard og Mari. De har bosatt seg på Island, Kvernaland og i Tyssedal. Etterhvert kom det 7 barnebarn; Torbjørn, Ivar, Vegard og Bára, Nils, Astrid og Dagny og 7 oldebarn.
De tok oppgaven som besteforeldre alvorlig og var flinke til å bruke tid med barnebarna selv om de bodde langt vekke. Rolf hadde en egen evne til å få barn i tale. Han snakket med dem på deres premisser, leste eventyr, spilte spill (nesten uten å fuske), sang og lekte og tok dem med i Snillebjørneskogen og juletreskogen. Barnebarna har gode minner om en nærværende og snill farfar og soffafai. Torbjørn har bodd lenge på Askøy og besøkte farfar ofte. De hadde et særlig nært forhold.
Da Rolf valgte å slå seg ned på Askøy syntes familien i Tønsberg at det var litt vel langt vekke, men det gikk seg til etterhvert og det var alltid et godt forhold til familien østpå. I mange år ble somrene tilbrakt i Tønsberg hos foreldrene hans eller i telt på «øya». Rolf var påpasselig med å holde kontakten til familien der og likte å gå på gamle tomter, og han og Astrid trivdes godt i lag med Tiddi og Oldemar og Laila og Ede og familiene deres.
Da Rolf kom til Askøy kjente han ingen.
Det ble det fort en endring på.
Han kom fra andre forhold enn dem han møtte i Kleppebygden i 1956 og et lite kultursjokk må det ha vært for alle parter.
Rolf var en engasjert og initiativrik mann, heftig og begeistret, nysgjerrig på mennesker og villig til å bruke tid og krefter på saker han var opptatt av.
Astrid mente det var viktig at han skulle bli integrert og finne sin plass i bygden og gav han fritt spillerom til å utfolde seg på fritiden. Etterhvert fant de sitt mønster: De var sammen i arbeidstiden, om ettermiddagen tok Astrid seg av hjem og barn, og Rolf var ute på noe.
Det betydde ikke at Rolf ikke tok sine tak i hjem og oppdragelse. Han la ned mye arbeid i hus og hage og fulgte med i barnas aktiviteter. Og Astrid fikk tilsnakk av sin bestemor for at hun tillot at Rolf trillet barnevognen på offentlig veg og hengte ut bleier til tørk i alles påsyn. At noe var særlig kvinnearbeid eller mannsarbeid var en fremmed tanke for Rolf. Hans tankegang var lite heftet av konvensjoner og fordommer. Hvis det virket og var til nytte, så var det bra.
Men altså: fritiden gikk med til frivillig arbeid særlig innenfor idrett og musikkliv. Han kunne nok være utålmodig av og til. Ting skulle helst skje i går, men så fikk han også gjort mye. Her er bare noen eksempler:
– han var med å starte opp Askøy O-lag, Askøy svømmeklubb og Kleppe musikklag
– han var formann i Hordaland Idrettskrets og representerte fylket i Norges håndballforbund
– han hadde mange verv i Florvåg idrettsforening, i styret og som håndballtrener
– han var formann i Askøy sang- og musikksamskipnad
Alt dette og mere til førte til at han i 1988 fikk tildelt Kipekjerringa, Askøy kommunes kulturpris. Det satte han pris på selv om han aldri var opptatt av ære og heder og offentlig påskjønnelse. Han ofret ikke tiden sin for å oppnå annerkjennelse, men for å bruke kreftene sine på noe meningsfyllt.
Som pensjonist engasjerte han seg også i Askøy Helsesportslag og Nasjonalforeningen for folkehelse.
Rolf hadde et travelt, men fint liv sammen med sin Astrid.
Da de gikk av med pensjon og skulle nyte alderdommen sammen, fikk de sin største utfordring. Det viste seg at Rolf hadde fått Alzheimers og at de neste årene ville bli annerledes enn de hadde sett for seg. Sammen klarte de å finne en måte å leve med sykdommen på. Selv om Rolf ble dårligere etterhvert «hadde vi mange gode år og fine stunder» sier Astrid. Huset og hagen, barn og barnebarn, kveldsturer, høytlesning og katten kunne de samle seg om.
Rolf var åpen om sykdommen sin og det han var mest lei seg for var at han visste hvor tungt det ville bli for familien etterhvert. Han fryktet også at sykdommen skulle gå videre fra han til kommende generasjoner.
Det var en tung dag 4. august 2009 da Astrid på hans vegne tok imot varig plass på Ask Bo- og omsorgssenter.
Rolf kom aldri mer til hjemmet på Kleppe.
På Ask hadde han det godt, men det ble lang reiseveg for Astrid og i 2014 flyttet Rolf til Kleppestø sykehjem.
Rolf mistet mye den siste tiden. Det han likevel klarte å uttrykke glede over helt til det siste, var stundene familien var samlet rundt sengen hans i samtale og sang.
Han døde 25.oktober med sine nærmeste rundt seg.


En del av hverandres liv
Jeg har begynt å lese dødsannonsene i avisen. Morbid? Nei, det vil jeg ikke si. Det er et sted jeg stadig oftere finner viktige nyheter, dessverre. Og havner du på den siden, er det virkelig spørsmål om liv eller død. Continue reading
Viðar Daníelsson – in memoriam
Fyrir tveimur áratugum kynntust tvær litlar hnátur i leikskólanum Hólaborg í Breiðholti.
Þær bundust hreinum tryggðarböndum sem halda enn.
Önnur var Dagný Lóa, yngst í okkar fjölskyldu, hin var Ásdís María Viðarsdóttir Daníelssonar. Continue reading
Valla – in memoriam
Valdís Halldórsdóttir er látin.
Síðustu misserin voru henni erfið, læknaheimsóknir tíðar og líkaminn lúinn. Hún hélt heimili sjálf þangað til á síðasta ári þegar hún kom sér fyrir á hjúkrunarheimilinu Hömrum þar sem hún kunni vel við sig. Þar fékk hún hægt andlát í eigin rúmi 27.maí sl eftir skammvinn veikindi.
Minningar Continue reading
Ólafur Sigurgeirsson
Látinn er í Reykjavík maður sem ég þekkti sama og ekkert. Ég hitti hann kannski svona tíu sinnum, ef þá það. Þess vegna skil ég ekki af hverju andlátsfregnin var svona míkið kjaftshögg. Ég vankaðist.
Kannski var það vegna þess hvað það var óvænt. Ég sá hann síðast á íslandsmótinu um daginn. Við ritaraborðið eins og venjulega, færandi miðana sína fram og tilbaka, haldandi uppi reglu og skipulagi í hita leiksins. Ordnung muss sein.
les merTakako – minningarorð
Kæru vinir Takako.
Barátta.
Lítið blóm brýst í gegnum snjóinn
Vorið kemur
Og sólin skín.
Laxinn syndir á móti straumnum
Kemst upp ána
Og hrygnir
Krían flýgur milli heimskautanna
Í hlýrra veður
Og til baka
Baráttan er í eðli allra hluta
Átökin hefjast
Og þeim lýkur
Þetta eru orð Indriða Inga Stefánssonar, samstarfmanns Takako og fylgdu kveðju frá vinnufélögum. Þetta er baráttukveðja. Takako var óttalaus kona, hún óttaðist ekki baráttuna og gafst ekki upp fyrr en í fulla hnefana. Hún elskaði fjölskyldu sína og hún elskaði lífið. Henni fannst það þess virði að berjast fyrir.
les merTakako – minning
Takakó Inaba Jónsson, minning.
Í fyrra kom hingað til lands vinsæl japönsk sjónvarpskona til að taka upp efni um Takako fyrir þáttinn sinn. Henni fannst það í meira lagi frásagnarvert að japönsk kona skyldi hafa sest að í þessu afskekkta landi. Takako var líka merkileg kona sem átti heima bæði í fjölmenninu hjá japönsku stórþjóðinni, og í fámenninu á Íslandi. Hún var heima bæði í Tokyo og Vík í Mýrdal. Þetta gaf henni mjög einstakt sjónarhorn á marga hluti.
les merHeimir Steinsson, minning
Haustið 1975 kom ég, þá 18 ára gömul, til Íslands til að stunda nám í Lýðháskólanum í Skálholti. Ég hafði frétt af skólanum og sendi eftir upplýsingum um hann. Fljótlega barst mér svarið – 14 þéttskrifaðar blaðsíður með upplýsingum um staðinn, skólann og námið – á íslensku, undirritað af Heimi Steinssyni, rektor. Á dönsku lét hann þess getið að til að geta haft gagn af skólavistinni þyrfti ég að hafa nægilegt vald á íslensku til að geta skilið bréfið. Eftir tveggja daga uppflettingar í orðabók Blöndals á háskólabókasafninu í Bergen var ég litlu nær um Skálholtsskóla, en ákvað að láta það ekki aftra mér og sótti um skólavist. Það reyndist afdrifarík ákvörðun í mínu lífi.
Þetta var mín fyrsta ferð að heiman og Heimir og Dóra gengu mér í foreldrastað. Þau tóku á móti mér á gulu bjöllunni sinni og opnuðu heimili sitt fyrir mig í mánuð áður en skólinn byrjaði til að ég gæti lært íslensku. Ég fékk einkakennslu í íslensku hjá sr. Heimi. Það voru skemmtilegir tímar, þar sem ekki var eytt miklum tíma í glósun og málfræðistagl, ég veit ekki hvort okkar skemmti sér betur. Heimir var krefjandi kennari og gerði ekki ráð fyrir að þurfa að endurtaka hlutina oft. Hann kenndi mér ekki bara tungumálið, heldur vakti hann áhuga minn og ást á málinu, íslenskum bókmenntum, sögu og menningu og lagði grunninn að því hversu vel mér hefur síðan gengið að aðlagast þessu nýja heimalandi mínu.
Þetta var 4. starfsár Lýðháskólans í Skálholti og þau hjónin ráku skólann af miklum eldmóði og umhyggju fyrir nemendum. Heimir var margfróður maður og miðlaði óspart af sínu, en var um leið mjög fróðleiksfús og tilbúinn til að læra af nemendunum. Hann var forvitinn um alla hluti og hafði áhuga á að heyra sjónarmið þess unga fólks sem honum var trúað fyrir. Hann hvatti stöðugt til rökræðna og umræðna um allt milli himins og jarðar og var ekki feiminn við að ræða við okkur um grundvallaratriði í heimspeki, pólitík og trúmálum af opnum huga og á jafnræðisgrundvelli. Hann lagði stöðugt áherslu á gildi menntunar, ekki bara sem tæki til frægðar og frama, heldur sem tæki til að öðlast skilning á manninum og samfélagi mannanna. Þannig stjórnaði hann þessum skóla í besta anda lýðháskólahugsjónarinnar. Ég veit um marga nemendur sem notuðu árið í Skálholti til að hugsa sinn gang og ákveða framtíðarstefnuna undir áhrifum og leiðsögn sr. Heimis.
Eftir að Heimir og Dóra fóru frá Skálholti hittumst við sjaldnar, en alltaf þegar leiðir lágu saman fundum við einlæga vináttu og áhuga þeirra.
Minningargreinaskrif var eitt þeirra séríslensku fyrirbæra sem sr. Heimir kynnti og skýrði fyrir mér og því langar mig að minnast hans með þessu móti. Elsku Dóra, við Kristján sendum þér og þínum okkar innilegustu samúðarkveðjur. Okkur hefur alltaf þótt svo vænt um ykkur og þið höfðuð mótandi áhrif á líf okkar beggja.
Gry og Kristján Eggert