Prestens minnetale

Rolf Henrik Ek
Født: 27. juni 1932 Død: 25. oktober 2017

Rolf Henrik Ek ble født på Nøtterøy 27.juni 1932.

Han hadde 2 yngre søstre, Inger Johanne, alltid kalt «Tiddi» og Laila. De vokste opp på Ringshaug hos foreldrene Hildur og Fillip.

Rolf hadde i utgangspunktet planer om å bli ingeniør, men etter gymnaset tok han et års lærervikariat i Lofoten. Det ble et vendepunkt i livet. Han fant ut at han likte å arbeide med mennesker og begynte istedet på lærerskolen på Hamar. Det ble et nytt vendepunkt i livet, for der møtte han Astrid. I en lunsjpause prøvde han å snike seg i køen på konditoriet , en bestemt ung dame med vestlandsdialekt satte foten ned, på neste dansekveld bød han henne opp, og dermed var det gjort. Den dansen varte livet ut.

De giftet seg i Strusshamn kirke i 1956 og slo seg ned på Askøy. Begge ble ansatt som lærere på Kleppe skole og arbeidet der hele livet. Fra 1971 hadde Rolf stilling som rektor. Rolf var omgjengelig og raus og det ble ingen problemer selv om de bosatte seg sammen med svigerforeldrene i Astrid sitt barndomshjem. Gjensidig respekt og hensynsfullhet preget hjemmet og Rolf hadde alltid et godt forhold til svigerforeldrene Nils og Lina. Huset ble en generasjonsbolig- en stund med 4 generasjoner under samme tak.

De fikk 3 barn; Gry, Håvard og Mari. De har bosatt seg på Island, Kvernaland og i Tyssedal. Etterhvert kom det 7 barnebarn; Torbjørn, Ivar, Vegard og Bára, Nils, Astrid og Dagny og 7 oldebarn.

De tok oppgaven som besteforeldre alvorlig og var flinke til å bruke tid med barnebarna selv om de bodde langt vekke. Rolf hadde en egen evne til å få barn i tale. Han snakket med dem på deres premisser, leste eventyr, spilte spill (nesten uten å fuske), sang og lekte og tok dem med i Snillebjørneskogen og juletreskogen. Barnebarna har gode minner om en nærværende og snill farfar og soffafai. Torbjørn har bodd lenge på Askøy og besøkte farfar ofte. De hadde et særlig nært forhold.

Da Rolf valgte å slå seg ned på Askøy syntes familien i Tønsberg at det var litt vel langt vekke, men det gikk seg til etterhvert og det var alltid et godt forhold til familien østpå. I mange år ble somrene tilbrakt i Tønsberg hos foreldrene hans eller i telt på «øya». Rolf var påpasselig med å holde kontakten til familien der og likte å gå på gamle tomter, og han og Astrid trivdes godt i lag med Tiddi og Oldemar og Laila og Ede og familiene deres.

Da Rolf kom til Askøy kjente han ingen.

Det ble det fort en endring på.

Han kom fra andre forhold enn dem han møtte i Kleppebygden i 1956 og et lite kultursjokk må det ha vært for alle parter.

Rolf var en engasjert og initiativrik mann, heftig og begeistret, nysgjerrig på mennesker og villig til å bruke tid og krefter på saker han var opptatt av.

Astrid mente det var viktig at han skulle bli integrert og finne sin plass i bygden og gav han fritt spillerom til å utfolde seg på fritiden. Etterhvert fant de sitt mønster: De var sammen i arbeidstiden, om ettermiddagen tok Astrid seg av hjem og barn, og Rolf var ute på noe.

Det betydde ikke at Rolf ikke tok sine tak i hjem og oppdragelse. Han la ned mye arbeid i hus og hage og fulgte med i barnas aktiviteter. Og Astrid fikk tilsnakk av sin bestemor for at hun tillot at Rolf trillet barnevognen på offentlig veg og hengte ut bleier til tørk i alles påsyn. At noe var særlig kvinnearbeid eller mannsarbeid var en fremmed tanke for Rolf. Hans tankegang var lite heftet av konvensjoner og fordommer. Hvis det virket og var til nytte, så var det bra.  

Men altså: fritiden gikk med til frivillig arbeid særlig innenfor idrett og musikkliv. Han kunne nok være utålmodig av og til. Ting skulle helst skje i går, men så fikk han også gjort mye. Her er bare noen eksempler:

 – han var med å starte opp Askøy O-lag, Askøy svømmeklubb og Kleppe musikklag
– han var formann i Hordaland Idrettskrets og representerte fylket i Norges håndballforbund
– han hadde mange verv i Florvåg idrettsforening, i styret og som håndballtrener
– han var formann i Askøy sang- og musikksamskipnad  

Alt dette og mere til førte til at han i 1988 fikk tildelt Kipekjerringa, Askøy kommunes kulturpris. Det satte han pris på selv om han aldri var opptatt av ære og heder og offentlig påskjønnelse. Han ofret ikke tiden sin for å oppnå annerkjennelse, men for å bruke kreftene sine på noe meningsfyllt.
Som pensjonist engasjerte han seg også i Askøy Helsesportslag og Nasjonalforeningen for folkehelse.  

Rolf hadde et travelt, men fint liv sammen med sin Astrid.
Da de gikk av med pensjon og skulle nyte alderdommen sammen, fikk de sin største utfordring. Det viste seg at Rolf hadde fått Alzheimers og at de neste årene ville bli annerledes enn de hadde sett for seg. Sammen klarte de å finne en måte å leve med sykdommen på. Selv om Rolf ble dårligere etterhvert «hadde vi mange gode år og fine stunder» sier Astrid. Huset og hagen, barn og barnebarn, kveldsturer, høytlesning og katten kunne de samle seg om.
Rolf var åpen om sykdommen sin og det han var mest lei seg for var at han visste hvor tungt det ville bli for familien etterhvert. Han fryktet også at sykdommen skulle gå videre fra han til kommende generasjoner.

Det var en tung dag 4. august 2009 da Astrid på hans vegne tok imot varig plass på Ask Bo- og omsorgssenter.
Rolf kom aldri mer til hjemmet på Kleppe.
På Ask hadde han det godt, men det ble lang reiseveg for Astrid og i 2014 flyttet Rolf til Kleppestø sykehjem.

Rolf mistet mye den siste tiden. Det han likevel klarte å uttrykke glede over helt til det siste, var stundene familien var samlet rundt sengen hans i samtale og sang.
Han døde  25.oktober med sine nærmeste rundt seg. 

Kæru vinir Takako.

Barátta.

Lítið blóm brýst í gegnum snjóinn
Vorið kemur
Og sólin skín.

Laxinn syndir á móti straumnum
Kemst upp ána
Og hrygnir

Krían flýgur milli heimskautanna
Í hlýrra veður
Og til baka

Baráttan er í eðli allra hluta
Átökin hefjast
Og þeim lýkur

Þetta eru orð Indriða Inga Stefánssonar, samstarfmanns Takako og fylgdu kveðju frá vinnufélögum. Þetta er baráttukveðja. Takako var óttalaus kona, hún óttaðist ekki baráttuna og gafst ekki upp fyrr en í fulla hnefana. Hún elskaði fjölskyldu sína og hún elskaði lífið. Henni fannst það þess virði að berjast fyrir.

les mer