Jeg har begynt å lese dødsannonsene i avisen. Morbid? Nei, det vil jeg ikke si. Det er et sted jeg stadig oftere finner viktige nyheter, dessverre. Og havner du på den siden, er det virkelig spørsmål om liv eller død. 

Forleden leste jeg at Hallstein Holmedal var død. 59 år gammel. Tilbake sitter Marit. Så stod det tre navn til; Trude, Lene og Anders – antakelig barna deres.
Jeg kjente ikke Hallstein spesielt godt, ikke i det hele tatt rettere sagt. Men vi var av samme årgang. Han gikk i parallellklassen, A-klassen. Jeg gikk i B-klassen. Det var alltid litt kiving der. Hvorfor skulle de være A og vi være B? Han var nabo til min bestevenninne og de hadde en del med hverandre å gjøre under oppveksten.
Vi var en del av det samme miljøet, hadde felles venner og kjente. Senere fikk jeg med meg at han hadde giftet seg med Marit Evensen. Hun var også en del av en gjeng jeg tilhørte, Strusshamngjengen. Var hun ikke litt yngre, tro? Jeg husker henne som en frisk og freidig ung jente, og når jeg ser på gamle bilder fra den tiden, kan jeg finne henne i bakgrunnen på en eller annen fest eller sammenkomst.
Jeg kjente verken Hallstein eller Marit, men jeg vet hvem de er – som det heter. Og jeg kjenner at det stikker i meg når jeg leser annonsen. På et eller annet nivå har jeg også mistet noe.
Så rart!
Det er som om mitt liv består av en million små øyeblikk, en million små og store møter med mennesker som har satt spor etter seg.
Jeg er bombesikker på at det aldri streifet Hallstein at jeg skulle bli berørt av å lese hans dødsannonse. Og nyheten endrer ikke noe i min hverdag. Jeg legger fra meg avisen og fortsetter med det jeg holdt på med som om ingenting var hendt.

Men likevel, likevel …
rører det ved meg, og jeg tenker på Marit og føler med henne – og husker på at vi alle er en del av hverandres liv.