Bønn i vekst

Når du blir kristen, får du en oppgave for livet; å kjempe mot synden, å bli et bedre menneske, å vokse i tro og visdom. Det er ingen smal sak.

“Synd” er et ord som i vår tid nesten har mistet sin betydning. Ordet er blitt så befengt med urelevante konnotasjoner at det nesten er ubrukelig. Folk som himler med øynene hvis du sier at du kjemper mot synden, setter seg interesserte opp i stolen hvis du sier at du har funnet en fantastisk veg til selvutvikling, autostradaen til personlig vekst. Det høres mer moderne ut, men er i praksis det samme.
Synd er det som står i veien for at jeg får fullt utbytte av livet. Det som hindrer meg i å utnytte mine evner til fulle, hindrer meg fra å fylle min rolle i Guds rike, holder meg tilbake. Synden ligger gjemt i min svakhet og gjør at jeg forsømmer viktige oppgaver, ødelegger for og tar motet fra andre, ikke stiller opp når det gjelder. Kampen mot synden går ut på å oppdage sine egne svakheter, se i øynene de konsekvensene mine handlinger og ord og unnlatelser har fått for andre og ta det innover seg. Det er ingen smal sak. Det er noe av det mest krevende og vanskelige et menneske kan gi seg i kast med. Bare spør alle psykologene og terapeutene som jobber i dette faget. Mange mennesker stritter imot og går utenom, fortrenger det vanskelige og unndrar seg ansvar. Det er ikke den kristne måten å gjøre det på.

Når du blir kristen, slår du inn på bekjennelsens veg, den smale sti. Stien starter ved skiltet der det står: ” bekjenn dine synder”. Se deg selv i øynene, studer på nært hold din egen svakhet og styrke. Der starter vegen mot selvutvikling og vekst.

På denne smale, minebelagte sti kan det være godt og trygt å ha kyndig reisefølge og godt lys. Som kristen har du det. Reisefølget er ingen annen en Den hellige ånd. Han er til å stole på, og han har med seg en sterk lykt, Guds ord. I lyset av Guds ord kommer dine tabber og din ondskap til syne. I lyset av de kravene som der stilles, går din selvgodhet på trynet. Du oppdager hvem du er, og det er ikke nødvendigvis den du trodde du var, eller den du vil at andre skal tro at du er.

Å kjempe mot synden, de ødeleggende kreftene i seg selv, er som å starte en hulevandring. Du begir deg inn i ukjent terreng i en stor, mørk hule med skumle og overraskende irrganger, stadig nye fallgruver og snublesteiner. Hvis du tar mot til deg og ikke snur etter fem minutter, kan du komme dypt, dypt inn i fjellet og finne stadig smalere ganger og trangere passasjer. Mørket blir tettere og det blir vanskeligere å puste, her er det gammel og muggen luft. Hvis du tør å gå videre kan du komme inn til din dypeste skam og groveste forbrytelse. Og hvis du kommer dit, i denne avkroken lengst fra folkeskikken og løfter lyset og lar det falle på huleveggen, så vil du se det. Det første lyset faller på, det første du får se, er denne grafittien: JESUS WAS HERE.

Uansett hvor dypt i avgrunnen du har forvillet deg, har Jesus kommet deg i forkjøpet med sin nåde. Og nå har du havnet opp i det virkelige eventyret! Nå begynner det virkelige livet – veien snur nemlig her og går tilbake. Tilbake til det livet du egentlig er skapt til.

Jeg bekjenner mine synder. Jeg har mye å jobbe med.
Å bekjenne sine synder, å se seg selv i øynene, er grunnlaget for vekst i troen.
Jeg har fått en kropp og fysisk helse. For å få det optimale ut av den, bør jeg motstå fristelser og unngå synd. Jeg bør lever sundt. Alle fristelser som jeg faller for, reduserer min fysiske helse. Og hvis jeg ikke kjemper for å holde meg på den smale sti, kan det gå helt galt.
På samme måte er det med den åndelige helse. En bør leve sunt. Unngå fristelser og kjempe mot synden.
Bekjennelsen av synden er begynnelsen på vegen til vekst. Den er ikke målet. Det er ikke meningen at vi skal bli der og ligge og velte oss i vår egen elendighet. Jeg vet ikke hvorfor så mange kristne er så fokuserte på synden og bare tenker på hvor skrøpelige de er. Hva er problemet? Er det ikke fornøyde med frelsen? Det er feil fokus å ha fokus på synden. For ikke å snakke om å ha fokus på andres synd! Es. 44,22.

Hvis du fokuserer på hvor håpløs du er, hvor lite du kan, er du som den utro tjeneren i liknelsen i Matt. 25.
Den mektige herren gav tjenerne sine ulike evner, en fikk fem, en fikk to og en fikk bare en talent. Han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger. Han brukte dem ikke, han syntes det var så lite at det kunne være det samme. Da herren kom tilbake sa han: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.
Var det lurt? Nei. Sånn svarte herren: Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Hva har du å jobbe med?

Skriv det ned.

%d bloggers like this: