Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi?
Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger.
Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.

Morgen i Flüelen var en fin opplevelse.
Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen.
Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.

Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?

Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer!
Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.

Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide.
En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.

Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper.
Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.

Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den!
Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.

I år ferierte vi på vestlandet.
Ops – beklager.
I VESTLAND, mener jeg!
Vi ferierte i Vestland.
Hordaland hører historen til og har slått seg sammen med både Sogn og Fjordane under navnet Vestland.
Rygene takket nei og forble i Rogaland.

Nok om det.
Dette var tidenens sommer i Vestland. Sol og varme dag etter dag. Hele familien med stort og smått i Gulehuset i ukevis. Bare fryd og gammen. Ungene vokste så vi kunne se det på kjøkkenveggen – der har vi målestokk.
Oppvaskmaskinen gikk 24/7 og på komfyren stod en gryte og kokte havregrøt fra morgen til kvelds. Litt som i eventyret. En sommer med så mange høydare at jeg går i surr. Mine villeste forventninger overgått.

Plutselig var alle reist igjen og vi satt toeine tilbake og hørte Gislefoss jr si at finværet var på hell.
Vi pakket i bilen og dro nordvestover for å ta en nærmere titt på Vestland.
Kjørte gjennom Sogn og Jølster uten å la oss distrahere – been there, done that.

Og jo – det var absolutt Vestland der vi kom. Jeg følte meg hjemme.

Hav, hav, hav, hav.
Fjell, fjell, fjell, fjell.
Vestlandske fjell. Ikke Aasmund-Olavsson-type gamle fjell i syningom .
Dette er gamle fjell in your face!
Og ikke er de alltid eins aa sjaa heller.
Nå er mange av dem prydet med mektige vindmøller med enorme vingespenn som går rundt og rundt og lager kraft og faller like godt inn i landskapet som monstermaster.

Første etappe gikk til Nordfjordeid.
Vi var innom kinarestauranten i Førde og spiste middag. Min mann har fått en forkjærlighet for det stedet, så det var et møst.
Jeg har aldri vært i Nordfjord før. Der ble vi innhentet av regnet og måtte ta paraply med på kveldspromenaden i sentrum. Vi fikk lokalisert Sagastaden og tatt noen bilder. Jeg sikret meg en selfie med Nordfjordeid kirke.

På døren til Sagastaden stod det et skilt med en barkode som jeg kunne scanne på min mobil og ta med hjem til hotellet og se film om vikingenes begravelsesskikker. Hva blir det neste???

Tidlig frokost (buffet – og det i disse coronatider) og så stilte vi opp hos vikingene idet de åpnet. Interessant utstilling om utgravingen av Myklebustskipet og gravskikker for lenge siden. Fasinerende. De omstendige og overdådige gravskikkene vitner om at folk trodde på en tilværelse etter døden og satte alle kluter til. Skipet var rekonstruert og kolossalt. 30 meter langt. Hvis vi sto i hver vår ende måtte vi rope til hverandre.

Vi skyndet videre til Selje der vi gikk ombord i klosterbåten og dro til Selja. Det var opplett, men grått. Klosteret kom langsomt til syne idet båten svingte rundt neset. Og det falt mye bedre inn i omgivelsene enn de før omtalte vindmøllene. Det gikk i ett med naturen. Et magisk sted.
Vi fikk et lite foredrag og ble så sluppet løs på egenhånd. Beliggenheten spektakulær. Historiens sus var hørbart. Jeg klatret opp til hulen. Det var så bratt at det nesten var litt skummelt. Jeg har så korte bein at jeg måtte sette meg og ake meg ned igjen som en unge der trinnene var høyest. Jeg droppet vindetrappen opp i tårnet.
Jeg ringte med kirkeklokken. Den hadde en klar og sildrende stemme som fyllte hele øyen og inviterte til kontemplasjon.

Regnet lot det bli med tanken og stilte ikke opp, heldigvis.
Vi kjørte videre til Vestkapp. Veien ble smalere og smalere, og brattere og brattere og høyere og høyere. Vi parkerte da vi trodde vi var kommet til veis ende. Der sto vi og så utover Stadthavet i 20°C pluss. Ikke et vindpust.
Mot vest så vi Stadt med store skip nordgående og sørgående. De virket forsvinnende små i sammenhengen.

Mot øst hadde vi utsikt over Vanylven og Sykkylven og Nordfjord.
Hva er forresten en ylv? Og hvorfor er den ene ylven van- og den andre syk-?

Da vi hadde sett oss mette oppdaget vi at vi ikke var ved veis ende likevel, men at det lå en vei videre opp og rundt en kulle. Der oppe lå det et lite hus. Stedets kiosk og restaurant med terrasse utenfor. Og utsikt i fleng.
In the eff-ing middle of the absolute eff-fing nowhere.
Været var herlig og utsikten sublim. Skulle vi koste på oss en is?
– Vi spiser middag, sa Kristján.
– Her?? sa jeg. In the eff-ing middle of eff-ing nowhere? Hva har de her, tror du? Oppvarmet frossen karbonade fra i går? Toro tomatsuppe?
Jeg lot meg overtale og fikk mitt livs overraskelse. Gourmetmat. Den breiflabben med risotto verde som jeg fikk servert ville ha hevdet seg på Manhattan!

Jeg bestilte overnatting i Måløy. Hos Thon. Han stoler vi på.
Vi måtte lete litt etter hotellet selv om det hadde den greie adressen Gate 1.
Vi tok kvelden tidlig.

Dagen etter gjorde vi gågaten i Måløy og jeg fikk kjøpt meg en ny veske. Jeg må bli litt flinkere til å fornye meg, så jeg gjorde en innsats. Merket var norsk og het Lycke og jeg hadde aldri hørt om det før. Da jeg hadde betalt, oppdaget jeg at modellen het Askøy. Av alle ting! En strileveske – ikke rart jeg falt for den!

Vi gikk til Måløyraidsenteret. Informativ utstilling om et rystende tema. Jeg visste ikke at Martin Linge mistet livet der. Hospitalbunkersen i kjelleren gjorde inntrykk.

Vi rakk fergen til Oldeide.
I første kryss ville sjåføren sette nesen mot Førde (og kinarestauranten, antakelig). Jeg stod opp og pekte vestover, omtrent som Leiv Eiriksson på Christian Kroghs maleri. Jeg fikk viljen min.
Skiltet sa at veien gikk til Smørhamn. Aldri hørt om det før. I Bremanger kommune. Hørt om det.

Regnet fortsatte å glimre med sitt fravær. Hele Bremanger var full av sol, sommer og idyll.
Å Vestland, Vestland!
Vi endte til slutt opp i Kalvåg der sommeridyllen toppet seg i Brekkestø møter Henningsvær. Hvite små hus, røde rorbuer, fiskemottak, trebrygge, klukkende bølgeskvulp og bratte fjell i bakgrunnen.
Reker og hvitvin på bryggekanten. Kan det bli bedre?

Vi bestemte oss for en overnatting til – ingen grunn til å haste til Bergen.
Hvor skal vi sove i natt? Jeg satte fingeren på kartet. Svelgen.
Svelgen? Kommunesenteret i Bremanger. Ok. Vi prøver Svelgen.
Vel fremme kastet vi et blikk på Elkem Bremanger og ble enige om at dette ikke var noe blivende sted.

Florø kanskje? Norges vestligste by? Er vi vestpå, så er vi vestpå!

På telefon fikk jeg kontakt med verten på Comfort hotel. Han var overstadig imøtekommende og fant et rom til oss med utsikt over havnen.
Middagsrestauranten var full av folk. Mange gikk i grønt. Jeg tror det var valgstrategimøte hos Florø senterparti. Hun der Navarsete var midtpunkt. Hun gikk riktignok i rosa.
Alle i restauranten bestilte buffet unntatt jeg som bestilte fiskesuppe uten blåskjell. Den var kjempegod.

Dagen etter var det hjemreise, og det begynte å regne, så det passet jo fint.
Vi kjørte i ett strek. I Sandane gjorde vi riktignok et forsøk på å stoppe og mingle med de innfødte – de feiret Sandanedagane. Men etter halvannet år i Covid-isolasjon ble vi så overveldet av den hemningsløse folkemassen at vi rømte tilbake til bilen (som var feilparkert) og rystet sandanestøvet av våre føtter.

Etterhvert som vi nærmet oss Bergen ble landskapet mer og mer sånn som vi kjenner det og det pleier å være. Vanskelig å definere, men det er forskjell på Vestland og Vestland.
Hjemme er tross alt best. Og Askøyvesken var kommet hjem.

Overskriften “Vestr fór ek of ver” er første linje i Höfuðlausn av Egill Skallagrímsson.
Det har ingen sammenheng med vår biltur.
Bortsett fra at det er snakk om hav begge steder.
Og litt snakk om vikinger og vikingskip også.
Og både jeg og Egill har vært på Askøy.
Og vi har begge dradd i vesterled.

Uansett er det et kult kvad – første eksempel på enderim i norrøn diktning.
Snedig kar, han Egill.

Vestr fórk of ver,
en ek Viðris ber
munstrandar mar,
svá’s mitt of far;
drók eik á flot
við ísa brot,
hlóðk mærðar hlut
míns knarrar skut.

Vi synes det er kjekt med bilturer på ukjente veier.
Hos oss er det som regel han som sitter bak rattet.
Jeg er en like god sjåfør vil jeg påstå, men han er en håpløs sidemann. Han kan ikke lese kart og han kan ikke holde munn. Han er en back-seat-driver selv når han sitter i forsetet.
Jeg holder det ikke ut.
Ergo: han kjører.

Det er et postulat at menn ikke liker å spørre om vegen.
Det er ikke noe problem, for ved sin side har han en kompetent og erfaren kartleser og stifinner: meg. Jeg kan bruke kart og jeg har et årvåkent blikk for veiskilt og merkinger, kan legge sammen to og to og er flink til å finne fram.
Jeg peker og sier: Kjør der! Han lystrer og svinger uten å kny. Full tillit.
Sånn har vi klart oss i førti år på vegene.

Men nå har det skjedd noe!
Min tidligere så lydige og medgjørlige ektemann har kommet i trass-alderen.
Jeg har fått konkurranse fra uventet hold!

Et annet postulat sier at menn er svake for dingser.
Tekniske duppeditter som blinker og piper og kan trykkes på og som skal utføre handlinger som menneskeheten hittil har klart å utføre på egenhånd.
En sånn greie har vi fått installert i bilen.
En GPS. Eller PMS, MMA eller PTSD eller hva i helsikke det heter.
Med et strålende smil presenterte min bedre halvdel meg for denne innretningen som settes opp i bilen og kan stilles inn på hvilken som helst adresse og gjøre meg overflødig.
Stor stas!
Apparatet tas fluksens i bruk. På død og liv skal adressen stilles inn om vi så bare skal på butikken. En veg vi kan kjøre i søvne. Det er mer tidkrevende å slå inn adressen enn å kjøre dit. Det lønner seg å gå!
Jeg er sur.

Maskinen snakker til deg. Den har “personlighet”, du kan selv velge hvilken. 
Første alternativ er en laid-back ung mann med bred, snøvlende australsk aksent. Når bilen starter, våkner han til live med et tydelig gjesp, en rap og et rungende “G´day mate!”
En halvtime med den fyren tytende ved hver korsveg – og jeg stiller et ultimatum: Nå er det enten jeg eller Crocodile-Dundee her som avslutter turen! På flekken!
Neste alternativ er  en foxy lady som må være rekruttert fra et telefon-sex byrå. Hun nærmest stønner ordene ut av seg med hes røst – så laidback at det høres ut som om hun har lagt seg helt flat. Uanstendig flat.
Med forførende stemme oppfordrer hun sjåføren til å ta tredje avkjørsel i rundkjøringen.
Og han gjør det!
Selv om jeg protesterer heftig!
Jeg har vært her hundre ganger før. Jeg vet at det er lurere å ta avkjørsel nummer to.
Tror du jeg når fram når lokkedamen frister med en avstikker?
“Er du sikker på det?” spør han med dårlig skjult skepsis.
Fra å alltid ta mine ord for god fisk har han gått over til å tvile.

Jeg furter sjalu og sier: “Ok da. Bare hør på det kvinnemennesket, du.  Bare  ta tredje avkjørsel du,  så få vi se hvor det bærer hen..”
Han blir usikker og kjører rundt og rundt i rondellen en stund – tynget av valgets kval.
Mye står på spill …..

Fjorårets biltur gikk til Stockholm via Tønsberg i følge med mamma, Mari og Øystein.
Det var en kjekk tur med mange opplevelser og gjensyn med gamle venner.
Vi kjørte østover langs en eller annen Låg gjennom Uvdal. Uv? Hva er en uv? Alle stedsnavnene var fremmede. Skahjem, Lampeland, Tute, Rollag, Fjøse, Aslefet, Toskje, Efteløt. Avorlig? Manglet bara Huttaheiti.
Var vi i det hele tatt i Norge? Hva slags språk snakker de her? På dodøren på bensinstasjonen stod det “skunteklevin”. Alvorlig?
Fra Stockholm holdt vi på å ikke finne vegen tilbake til Norge igjen, og surret rundt i Dalarna en stund,men det gikk bra til slutt. Vegene skiltes i Hamar og Kristján og jeg kjørte hjemover aleine.

På tilbakevegen stopper vi på en veikro i Valdres for å benytte skunteklevin, fylle bensin og ta en is. Det er kjempevarmt. Jeg sitter på terrassen utenfor ansikt til ansikt med reklamefiguren til Diplom-is i noe som jeg antar er naturlig størrelse.

Jeg har aldri før sett så nøye på den fremtoningen i gult og rødt som jeg jo har sett tusen ganger før. Hva er det han/hun skal fore­stille? En skapning i gult og rødt som holder på en overdimensjonert kroneis. Hva er dette for en skapning? Ansiktet er smilende, men skjult inne i noe som kan være en enorm hette. Håret er unorsk svart og det kan se ut som om øynene er en anelse skråstilte. Er det en japaner? En asiat som er glad i is? Eller kan det være en eskimo? Habitten er heldekkende med kanter som kan se lodne ut. Pels? Solgult skinn med røde fartsstriper? Er det eskimo-farger?
Is og eskimoer tilhører jo på en måte samme referanseområde.
Er det foresten lov å si eskimo lenger? Eller faller den glosen i samme kategori som hottentott og negerkonge? Skal vi kanskje si inuit?

Var det ikke en sak her for noen år siden om at negerfolk ville ha seg frabedt å være stiliserte reklamefigurer for mokkabønner. Leste jeg ikke noe om joikakaker her om dagen? Hva med eskimoene? Er de blitt spurt-som folkeslag- om de vil stå utenfor norske kiosker og promotere Diplomis? Er det på tide å ta hansken, for ikke å si polvotten, opp for eskimoene?

Vi kjører videre vestover. Foss meg her og foss meg der! Vi gidder ikke å stoppe ved Vøringen. Vi vører den ikke. Vi gir oss i kast med Måbødalen og streit Knutsen i Marken.

Hjemme igjen var vi enige om at det hadde vært en fin tur.

Vi hadde som vanlig bestilt setene A og C med et sete (B) mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet.
– Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett!
– Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du.
Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der.
– Vil du sitte ved vinduet?
– Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet!
Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er med den saken, så virker metoden med å velge seter med mellomrom nok en gang, og vi kan bre oss utover.

Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.

Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Fedje, Mongstad og Nordhordalandsbroen er gode kjennemerker å orietere seg etter.
Hvis jeg er heldig kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??

Det vestlandet, altså! Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder som klamrer seg fast og avsides hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.

Den store jubileumsturen til Antarktis med MS Roald Amundsen endte opp med å bli akkurat det … LITT av turen.
Vi kom oss til Patagonia, men idet vi skulle gå ombord ble seilasen avblåst på grunn av koronavirussmittefare.
Tidenes lengste bomtur KEF – PUQ – KEF eller 27.000 km tur-retur.
Sånn gikk det:

DAG 0 – Dagen før dagen – 9/3
Det er koronautbrudd over hele verden og vi skal ut og reise. Hvor lurt er det?
Vi skal til Patagonia og Antarktis, de minst folksomme stedene på kloden, så faren for å bli smittet der er vel liten? Men vi skal reise med cruiseskip – en smittefelle de lux. Stu folk fra alle verdens kanter inn i et fellesområde og send dem avgårde så langt unna helsevesen og respiratorer som det er mulig å komme. Er det klokt?
Vi er jo i faresonen begge to. Jeg er riktignok ennå på den sikre siden av 65, men jeg har nettopp vært til lege og fått diagnosen “voksenastma” og bruker inhalator hver morgen. Det er sikkert ikke så lurt for meg å få denne influensaen.
Kristján ligger enda dårligere an. Han har fylt 65, har hjertetrøbbel, diabetes og 50 års fartstid som storrøyker. Elendig utgangspunkt.
Jeg har ikke vært med på en sånn pandemigreie før, og har ikke helt oversikten. Jeg skjønner at hvis alle slutter å reise og bare holder seg innendørs så vil det være bra for kloden og kunne hefte spredningen av pesten. Men …
Vi bestilte denne turen i 2017! Vi skulle reist i fjor, men da ble det utsatt fordi båten ikke var ferdig. Skal det bli utsatt IGJEN? Er det ikke meningen at vi skal ta denne turen?
Hva sier Urd, Verdandi og Skuld?

DAG 1 – KEF – CDG – 10/3
Min bedre halvdel sliter med det som kalles “trust-issues” på engelsk. Han stoler ikke helt på sine medmenneskers evne til å utføre daglige oppgaver og vil gjerne detaljstyre. Han er den typen som kan finne på å stå over bilmekanikeren på verkstedet og komme med innspill på hva som kan være lurt å gjøre.
Nok om det.
Vi skulle fly til Santiago via Paris og nå stolte han ikke helt på at bakkemannskapet på Charles de Gaulle har kontrollen og klarte å flytte koffertene våre over på flyet til Santiago, så istedenfor å sjekke inn hele veien tar vi koffertene ut og sjekker inn igjen på nytt. Ettersom vi ikke kan sjekke inn før tre timer før avgang blir vi gående i sju timer utenfor terminalen og vente. Som om ikke bakkemannskapet likevel kan klare å sende veskene til Singapore!
Men ..
Den lange ventetiden hadde den effekten at da vi omsider kom fram til skranken var vi blitt så trøtte at vi likegodt oppgraderte til businessclass med tilhørende spesialbehandling. Full middag med champagne og hvit duk på flyet, liggesete, tøfler, tannbørste og hele pakken. Like greit, for flyturen tok 14 timer.
I den eksklusive ventehallen var det Hermésbutikk så jeg fikk med meg et skaut i samme slengen. Med giraffer på.

DAG 2 – Santiago de Chile – 11/3
Det går litt i surr med dagene. Da vi kom til Sheraton hotel Santiago hadde vi vært på reise fra 04.30 den 10 mars til 15.00 den 11 mars islandsk tid. 34 timer.
Sikkerhetskontrollen på flyplassen var annerledes enn vanlig. Det var ikke våpenkontroll, men feberkontroll. Skjema å fylle ut, nødprosedyrer å gjøre oss kjent med og så kom de og pekte med et termometer på pannen vår. For å måle kroppstemperatur? Det virket ikke videre effektivt for å si det mildt.
Santiago var et varmt og støvete sted. Vi tok en lang spasertur i Providence distriktet som så fattigslig og nedslitt ut, men som viste seg å være et ettertraktet strøk å bo i. Chilenerne og jeg har en ting til felles, bortsett fra å være småvokst. Vi har ikke problemer med å sette/legge oss ned hvor som helst hvis behovet melder seg. Jeg har ofte blitt uglesett i Europa for å sette meg i trapper, på gulv, på fortau, på gjerder o.l. Jeg trenger ingen benk.
Det gjør ikke chilenerne heller. De satt og lå hvor som helst. Det likte jeg.
Vi spiste middag på Aqui Esta Coco, en fabelaktig fiskerestaurant som Loreta, Hurtigrutens representant, hadde anbefalt. Jeg spiste abalones og conger og drakk pisco sour og chilensk hvitvin av klasse.

DAG 3 – Da pesten kom til Norge – 12/3
Vi våknet opp til nyheten om at Trump hadde stengt USA og Erna hadde stengt Norge. Familien er spredt for alle vinder. Bára er i Danmark, Dagny er i Berlin, Nils er nettopp kommet hjem fra CPH med hoste og sitter i selvpåført karantene hjemme og vi er i Santiago på veg til Purto Natales. Pesten er ikke registrert her ennå. Tenk om vi har den med oss!! Kommer jeg til å gå inn i historien som Patagonias svar på Pesta i trappen?
Vi holder oss oppdatert, coronaviruset minutt-for-minutt.
Tilbrakte dagen ved svømmebassenget i sol og sommervær. De har deilig frukt her i landet, deilige bær og deilige grønsaker. Og avocado!

Continue reading →

Mormor- og morfartur med de to eldste barnebarna til Dyreparken var årets sommerprosjekt, forhåndsindoktrinering av Sabeltann og Hakkebakkeskogen inkludert.

Vi pakket i bilen og la av gårde via Haukeli og Setesdal. Er det bare jeg, eller er Setesdal Norges kjedeligste dal?
Det var rekordvarmt i Norge, og vi tok oss god tid underveis. Fergeoverganger er gode avbrekk, og dem er det heldigvis en del av. Vi måtte spise is og tisse litt med jevne mellomrom, og sånn gikk nå dagen …
Det var skogbranner hele veien nedover dalen, og spennende utsikt til brannvernhelikoptre som drev slukningsarbeid.
Ungene var beundringsverdig tålmodige i baksetet. Når det røynet på, satte vi  Kaptein Sabeltann i gang i høytaleren. Mormor hadde av prinsipp latt alle smarttelefoner og iPader ligge igjen hjemme. Dette var ikke noen Netflix eller CandyCrush tur!

Sjåføren plugget ørene med skumgummi da vi var kommet forbi Låtefoss og sånn gikk det stort sett greit.
Det tok 12 timer fra vi la avgårde til vi var i hus på Hamresanden appartements. Fint anlegg, men det var jo så varmt at vi måtte sette på full gjennomtrekk for å få sove. Ungene, som hadde sittet i ro hele dagen, fikk  ikke sove før langt på natt.

Frokost og så avgårde til Dyreparken. Det var 30¨C + og rekordmange besøkende. Køen sto helt opp på motorveien som var korket i flere kilometer.
Vi ble henvist til parkeringsplass uti huttaheiti der det heldigis gikk shuttlebuss til parken. Mormor hadde innsett at her handlet det om å økonomisere med kreftene og legge opp løpet etter forholdene. Vi hadde beregnet 10 minutters kjøretid til parken etter tips fra googlemaps. Kjempekøen gjorde den spådommen til intet, så vi gikk rett til Hakkebakkeskogen for å få med oss turen som var forhåndsbestilt. Heldigvis! Jeg hadde sympati med dem som stod i den hundremeter lange billettkøen i solsteiken med hylende babyer og sure tenåringer på slep.

Vi kom oss ombord i toget og fikk rundturen med rev og mus og hare og pepperkakebaking og hele greien. Veldig fint laget til og et pluss med hele parken at den er i natur og det er ordentlige trær og steiner og ugress og fluer og mygg og maur du har å forholde deg til. Hilmir var litt skuffet over at det ikke var ordentlige dyr som spilte rollene, han gjenomskuet de voksne som hadde kledd seg ut som dyr. De snakket norsk som han ikke forstod, så han var bare glad til da det hele var over. Anita var mer med på notene. Hun hadde fått sukkerspinn mens vi ventet på tur, så hun var i utgangspunktet positivt innstilt.

De åpne lekeplassene i parken der ungene kan bruke kroppen sin er en god side ved denne parken. Det er ikke bare lekemaskiner som du må stå i kø til, eller lekeapparater som bare går rundt og rundt eller opp og ned. Det er mange anledninger til å løpe, gå, hoppe, klatre, ballansere, henge, falle, skli, krype, åle seg, få skrubbsår, i det hele tatt …..
Vi tok leke- og drikkepauser underveis. Varmen var i overkant.
Kø for å komme i tråbilene var det neste. Bilene kjørte en runde og ombord i danskebåten som tok dem over en liten dam og i havn. I Danmark formodentlig. Stor stas.
Heldigvis fant vi en kiosk som solgte slush, så vi kunne få regulert væskeballansen igjen. Kiosken tok bare imot betaling på Vipps – første gang jeg opplever det. Men mormor er oppdatert og vippset iveg forbi halve køen av folk som stod og fomlet med telefonene sine og ikke fikk det til.

Hilmir begynte å få nok. Han trives ikke i varmen, men vi gikk videre og da vi kom til Afrika var vi dumme nok til å gå inn i reptilhuset. DER var det varmt, der! Ut igjen i en fart.
Apene og de andre jungeldyrene hadde skygget banen, bokstavelig talt. De lå urørlige under busker og bak murer og peste og var vanskelige å få øye på. Vi fikk likevel sett en leopard og en tiger og en sjiraff som var imponerende langhalset, sebra, antilope, lama og tapir.

Nå var Hilmir fullstendig på felgen, så vi tok vegen hjem.
Morfar laget middag og etter restitusjon var ungene fit for fight igjen. Ut på Hamresanden på jakt etter nye eventyr. Vi hadde balkong med utsikt over stranden, så mormor og morfar kunne følge med fra oven. Dusj og tannbørsting og høytlesing fra Egners bøker og dermed tok vi kvelden.

Planene var klare for dag 2. Nå skulle vi seile med den Sorte Dame og besøke Kardemommeby og spøkelseshuset.
Vi spiste frokost og kledde ungene og sendte dem ut for å løpe av seg litt energi mens vi gjorde oss klare. Da vi kom ut for å plukke dem opp, hadde de kastet habitten og løp fram og tilbake i vannkanten i bare undikken og gravde kanaler og bygget slott.
Det var bare å gi seg over. Mormor hentet badetøy og håndklær, bøtter og spader og dagen ble tilbrakt på stranden. Sol, sjø, sand … hva kan du be om mer?
Begge to klarte å svømme ut til flåten – en bragd – litt nifst, men med mormor i kjølvannet.

Etter middag, når solen var på veg ned, gikk vi til parken mot strømmen. Vi fikk med oss mye på kort tid – seilas med sjørøverskuta og besøk i spøkelseshuset. Hilmir lot seg ovehode ikke sette ut av spøkelser og skumle lyder, han var bare opptatt av å finne ut hvor de kom fra og hvordan effektene var laget. Fasinerende.
Og så benket vi oss i Tjuttavika i tussmørket og fikk med oss hele forestillingen med sang og musikk og pyroteknikk.
Full pakke.

Nå har jeg også vært i Las Vegas og det var akkurat så overdrevent overdådig og dekadent som jeg hadde forestilt meg. Only more so ..
En gigantisk lekeplass for voksne. Ballbingen på IKEA x 1 000 000.
Vi bodde vegg i vegg med hotellet Venice. De hadde innendørs kanaler med gondoler som ble staket rundt på av gondolierer med stråhatter som sang serenader på italiensk. Under en evigblå lettskyet middelhavshimmel.
Badestranden lå i 3.etasje. Ølkjelleren lå i 20.etasje.
Fra vinduet vårt kunne vi se rett over på Trumphotellet som glitrer som gull i kveldssolen.

Byen ligger midt i ødemarken. In the middle of effing absolutely nowhere. Det mest trøstesløse sted du kan tenke deg. Så her er alle midler tatt i bruk for å overbevise deg om at du egentlig befinner det et helt annet sted.

Sengene var gode, det skal de ha!

Årets kusinetur gikk til Hedmarken. Den ble amputert, for vi manglet en kusine. Irene, som i hovedsak hadde planlagt hele greien, ble syk og måtte melde pass. Dette ble derfor mer en søster-/dattertur, men, men ..
Øystein og Kristjan ble med, ikke bare på kjøtt og flesk, men også på egg og bacon.

Vi pakket oss i to biler, og mor fordelte seg likelig mellom oss for å unngå søskenrivalisering Hun holdt stort sett fred i baksetet og var grei å ha med å gjøre.

Turen gikk over Filefjell til Hamar uten de store begivenhetene underveis. I Lærdal ble vi riktignok forsøkt praiet av en eldre dame på krykker som ville ha skyss til Gjøvik. Vi dysset ned nestekjærligheten og bad henne ryke og reise med bussen isteden. På Fagernes spiste vi en verre middag på Chen´s Beijing House.

I Hamar var det full sommer og et yrende liv på og ved Mjøsen. Vi ble tatt godt i mot av Stordalens medsammensvorne på Clarion hotel. De ansatte var påfallende imøtekommende og kveldsmaten var inkludert. Way to go! Kveldspromenade langs stranden avsluttet en lang dag.

Morgenen etter var i varmeste laget og ingen hadde solkrem, men vi utfordret skjebnen på soldekket på Skibladner som var mindre og holdt større fart enn jeg hadde sett for meg. Det var fint med damp og fløyte og skovler, hvitmaling og messing. Vi gikk fra Hamar 11.15 og seilte til Gjøvik, Moelv og Lillehammer der vi gikk i land.

Ferden var behagelig og utsikten fortreffelig. Bleikir akrar og slegin tun, som han sa, Gunnar fra Lidarende.
Et tallrikt reisefølge fra Tyrili var på utflukt, og når de ikke stod på fordekket og damprøykte eller sugde på kjærlighet, satt de på øvre dekk hos oss og ble opplyst av en lokalkjent deltaker. Jeg smuglyttet og fikk med meg mye interessant som ikke nødvendigvis var hentet fra den offisielle reisehåndboken. Høytaleranlegget ombord var heldigvis ødelagt, så vi ble spart for uønsket guiding på hedmarks og gebrokken engelsk.

Mellom Gjøvik og Moelv ble vi bespist i den mondene salongen. Trangt og lavt under taket, men gøy med hvite duker, blomsterdekor, parafinlysekroner i taket og uniformerte tjenere. Laks med poteter, agurksalat, sandefjorsmør, jordbær, fløte og bobler i glasset – mer sommerlig kan det ikke bli.
Vi sendte et Skibladnerkort til vår altfor fjerne slektning på rekonvalesens på Jeløy kurbad.

I Lillehammer gikk vi i land og Øystein orget skyss til jernbanestasjonen der det krydde av forventningsfulle speidere på veg mot Trondheim i full mundur.

Vi hentet bilene i Hamar og tok til Hoel gård på Nes, et sted det kan skrives mye om. Kristján og jeg ble innkvartert i den ikke helt ferdigstilte kårboligen som vertskapet skal trekke seg tilbake til med tiden.  Alt i huset var overdimensjonert, antakelig vanskelig å trappe ned for folk som har bodd på herregård hele sitt liv. Jeg rakk ikke opp til kjøkkenskapene, men hadde sansen for de gedigne gulv-til-tak vinduene vendt uhindret mot Mjøsa og Helgøya.
Morgenutsikten mot vannspeilet var uovertruffen og verdt å våkne til.

Frokosten var solid med varmt, nystekt brød bakt på hvete, rug, sirop, karve og ristete solsikkefrø. Kristján var på kjøkkenet hos den litauiske bakstekona og sjarmerte til seg oppskriften som var i Schønberg-Erkensk målestokk. Nå gjelder det å dividere, subtrahere og kokkelere.
Vi fikk omvisning i hovedhuset av bonden sjøl i kjeledress fra Felleskjøpet. Kompromissløst restaurert til moderne bruk. Ballsalen har vært mye brukt til politiske og økonomiske forhandlinger, sa han, bl.a. mellom FARC og columbianske myndigheter og i arbeidet med Osloavtalen i sin tid. Vi lyttet respektfullt og det var nummeret før jeg gjorde honnør.

Turen gikk videre.

Mor dro til Brumunddal for å besøke en eldgammel venninne fra 65 år tilbake. Det var som om vi hadde sett hverandre i går! kom hun gledesstrålende hjem igjen. Sånt kan skje ..

Imens gikk jeg fra konseptene i fabrikkutsalget til Ment på Fåberg. Født på Fåberg – ment for verden var konseptet jeg gikk til. Jeg hadde fått øye på en mugge i vinduet på Husfliden på Fagernes og falt som et tonn murstein. Kristján gav sitt tiende samtykke og satte opp en tapper mine, og vi stilte trippende utålmodige utenfor huset en halvtime før åpningstid. Det var vel helst jeg som trippet… Vi handlet frokostsett i Beite, ferdig med flue i suppen, Krum mugge og vase m.m. Vi fikk en Bestemor sukkertøyskål på kjøpet.

Været var wunderbart.

Jeg fortsatte til Bjerkebæk der jeg var eneste gjest og fikk privatomvisning i hus og hage og kunne spørre og grave usjenert. Guiden var en ung kvinne, jeg en litt eldre kvinne, og sammen diskuterte vi Undsets forfatterskap, konvertering og kvinnesyn. En inspirerende opplevelse. Jeg handlet med meg Torbjørg Ørjasæters biografi som jeg aldri har lest, og en bok med sidestilte sitater fra Undset og Bjørnson i ulike livsepoker.
De andre var kommet fra Brumunddal, Kristján hadde sjekket oss inn på Mølla og vi lunsjet på Egon. Øystein tok en hvil mens vi dro til Hett Glass blåseri og fabrikkutsalg for å handle, og så tilbake til Fåberg for mer keramikk.

Nedlastet returnerte vi til hvile og middag på Bryggeriet. Elgburger og diverse i friluft en nydelig sommerkveld som vi avsluttet på Toppen bar. Jeg prøvde en Espresso Martini for første gang; espresso – kahlúa – stolichnaya rystet med is. Perfekt punktum. Den må jeg trene på.

Siste dagen la vi avgårde mot vest, med blandete følelser etter å ha sjekket yr.no.

Vi hilste på Patrick, Solveig, Mikael og Ruth i Skåbu i forbifarten. De holdt på å legge nytt tak på stabburet, og Patrick så ut som en ulk med det flotte skjegget. Han kunne sittet modell for Krohg.

Himmelsk rømmegrøt på Bygdin, fjellmat innkjøpt på Bitibua, flere innkjøp hos Valdres sølvsmie og keramikkverksted (der de hadde stengt, men karen hadde glemt pipen sin og var kommet tilbake, åpnet for oss og viste seg å være en innbitt islandsvenn som trakk fram gamle fotografier av sine eskapader med jeep i straumtunge elver og ble perlevenn med Kristján på flekken), kaffe og vafler i Lærdal, medkjøpt pizza fra Svingen og hjem.

Astrid og Anita hadde vasket huset fint, en million e-poster ventet. I morgen avgjør jeg om jeg leser dem eller sletter dem …

Regnet kom. Jeg gikk til sengs.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Hva blir det neste?

Vi får strekke oss mot nye høyder.

En rask svipptur til Thorhild i Oslo.
Det koselige, gamle huset med masse smijern, tømmer og kunst. Champagne, te og lunsj stod og ventet på meg.
Så inn til byen som var overraskende full av folk i stille og kaldt vær.
Oslo viste seg fra sin sjarmerende side, bortsett fra all gravingen som ikke ser ut til å være å unngå i noen by for tide. I spikersuppa holdet de på sette opp bodene til julemarkedet. Antipelsproduksjonsgjengen stod på proteststand og arrangerte fakkeltog som var nydelig i mørket.
Nasjonalteateret. Vi var på amfiscenen helt oppe på det som må være verdens verste sted å oppholde seg i tilfelle brann. I etasjen under hadde vi felles garderobe med publikum til øvre balkong i hovedsalen. Der viste de Reisen til julestjernen. Barn og familien i finstasen på veg til teater. Forventningen lyste lang veg. Barneteater – et eventyrlig barndomsminne.
Vi skulle se Lygres La deg være. Husdikter i teateret.
Det er den kjedeligste teaterforestilling jeg har sett. Jeg duppet rett og slett av.
– monotont i to timer.
– jeg hadde lyst til å gå.
Så på Thorhild. Hun var enig. Vi dro hjem helt oppgitte og fulle av medlidenhet med skuespillerne.
Hjem til reker og hvitvin og bål i ovnen og lørdagskryssord.
Og så rødvin og ost og Werner Hertsogs Nosferatu den sagnomsuste kultfilmen som vi så på kino i 1979 og ble så mørkredde av at vi ikke turte å ta bussen hjem.
Nå kveilet vi oss i sofaen og lo oss skakke over gjensynet. Thorhild lo på seg et astmaanfall. Den har ikke tålt tidens tann.
Da jeg la meg hadde hun lagt Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid på nattbordet.
Som talt ut av mitt hjerte.
Jeg krøp under dynen med doble ulltepper – utslitt. Det er kaldt i gamle hus.

Lang og lat frokost og avgårde på nye eventyr.
Vi gikk til den katolske bokhandelen som var en koselig og fredelig oase i en del av byen jeg ikke har vært i før. Handle litt av hvert, bl.a. en adventskalender. Gikk til østbanen forbi flere interessante skulpturer. Lunsj på restaurant. Så på Barcode og var på galleri og så Kai Fjell og fotogalleri og så Dag Verdal. Som jeg falt helt for. Tok banen til Majorstuen, spiste på BadFork og gikk på Colosseum med Gudrun og så Kongens nei. Den var fabelaktig.
Drosje hjem – helt ferdig. Nosferatu til ost og rødvin. Mye latter.

Lang og lat morgen og frokost alein i huset. Det regnet, men Thorhild hadde lagt igjen paraply. Jeg dro til byen, innom Bedre leker og kjøpte Thomastog til Hilmir. Kjøpte meg skoletter og bøker på Norli. Spiste litt og traff Thorhild etter jobb. Vi prøvde ut cocktailmenyen i Sky bar på SAS hotellet, spiste indisk middag med Inger Sofie og var på Nasjonalteateret og så Enemy of the Duck. Oppsetning av de samme som lagde Njála. En sammenkoking av En folkefiende og Vildanden. Strålende.

Nok et vellykket kulturmaraton i Thorhilds regi!

Sommerens jentetur gikk til Rosendal.
Der hadde jeg bare vært én gang før, og da var det så varmt at det ikke var gøy engang. Den gangen måtte vi bare finne oss en skygge og sette oss ned og drikke vann. Continue reading →