Jeg er en ivrig kirkegjenger i dobbelt forstand. Jeg går gjerne i kirken for å delta i diverse evenement. Jeg trives i kirker og føler meg velkommen og hjemme der. Men jeg er også fæl til å gå til kirker bare for å gå, for å gå tur.
Her om året hadde jeg et prosjekt om å gå hjemmefra og til hver og en av de 15 kirkene i Reykjavik. Den lengste strekningen var til Neskirkja, 9km give or take. Det ble 15 fine turer.
Når jeg er på reise, pleier jeg å holde på vanen med å gå tur, og da faller det ofte naturlig å gå til nærmeste kirke. Kirkene er merket på kartet, de ligger ofte på det vakreste stedet i byen, lett synlige med lett adkomst. De er vakre, ofte med åpne torg og hvilebenker utenfor. Ofte ligger de høyt i terrenget med flott utsikt og passelig oppoverbakke for turgåere.

Denne vanen la jeg meg til den gangen vi reiste på hurtigrutetur Bergen-Kirkenes- Bergen. Det var begrenset mulighet til turgåing ombord, så hver gang vi la til kai, stod jeg klar ved landgangen i joggesko. I alle havnene, kanskje med ett unntak eller to, var det lett å få øye på kirken. Jeg jogget avgårde og rakk alltid tilbake før avgang. Heldigvis! Ved et tilfelle lå to båter ved kai samtidig, og det var nummeret før jeg gikk ombord i sørgående ved en feiltakelse. Det skulle tatt seg ut!

Nå er vi på Tenerife, i Los Realejos. Det passer ypperlig å legge morgenturer til Iglesia Nuestra Senora de Los Dolores i nabobyen Palo Blanco. Bratt opp, bratt ned, flott plaza utenfor den lille kirken og nydelig utsikt over havet, Puerto Cruz og La Orotava.
Jeg har funnet en annen liten helligdom i gangavstand, et kapell til ære for San Martin de Porres. Han levde i Peru 1579-1639 og er skytshelgen for bl. a. svarte, frisører, helsearbeidere, lottovinnere og det peruvianske flyvåpenet. Stikk den! Kapellet er åpent første søndag i måneden fra 10-12 for de interesserte.
For å minne meg selv på alle de fine kirkene jeg kommer over, pleier jeg å ta en kirkeselfie. Her er dagens: Jeg og Senora de Los Dolores.

Bilturen 2024 var lang, nesten 5000 km i tobils kolonnekjøring, Mari og Øystein i ledebilen, Kristjan og jeg på hjul. Norge på langs Bergen- Karasjok- Bergen. Det brukte vi 14 dager på.

DAG 1 – 21.8 – BERGEN-OPPDAL
Første stopp var Lærdal. Mari og de hadde ikke vært i Lærdal sentrum før, så det var på tide. Der ble det lunsj og handling av delikatesser, hjemmerøykt laks og røykt hval til fremtidig bruk. Vi hadde hver vår store kjølebag i baksetet som vi fylte opp med allslags underveis. Dette var fire gourmeter på tur, må vite.
Vi kjørte videre over Årdal og Sognefjell i kjempevær. Nydelig utsikt til Hurrungane og fjell og fjord alle vegne. Det bugnet av rognebær langs vegen, jeg har aldri sett maken! De hang ikke høyt i år – trærne formelig slepte greinene etter seg!
Vi rasket oss forbi Turtagrø, klok av tidligere skade, men tok oss god tid i den nydelige Bøverdalen. Via middag i Lom kom vi til Oppdal. Der har de skifer og skitrekk. Vi tok inn på Oppdal turisthotell og ble møtt av en moskusokse i resepsjonen. Utstoppet. Hele hotellet var faktisk fullt av ville dyr.
Før vi dro videre dagen etter fikk jeg handlet meg en fleecegenser med tanke på at vi skulle godt over polarsirkelen.

DAG 2 – 22.8 – OPPDAL-FIPLINGDAL
Så var vi i Trøndelag.
Det var som en reise gjennom Heimskringla. Jeg har nettopp funnet fram til den på Storytel, som lydbok, lest av Arnar Jonsson, Islands svar på Toralv Maurstad, uten sammenlikning forøvrig. Det er årtier siden jeg sist leste den, og gjensynet med Olav den hellige, Tryggvason, Ladejarlene og Tambarskjelve var gledelig. Snorre var en storveies forteller!
Nå er jeg for første gang i Trøndelag, midt i sagaland der alle stedsnavn vekker assosiasjoner. Vegskiltene peker mot Stiklestad.
Vår tids trøndske helter er stort sett skiløpere, har jeg forstått. Bak hver busk er det blitt unfanget en skiløper. Om skisportens vugge stod i Morgedal så må skisportens barnehage ligge i Trøndelag.
Mange flate jorder å krige eller gå på ski på, men for en vestlending ble landskapet litt ensformig etterhvert, No offence! Vakkert, men ensformig.
Stjørdal overrasket oss med Daba artkafé. Den fant vi på TripAdvisor, en nyttig reiseguide, og der fikk vi kjempegod mat i inspirerende lokaler. En skikkelig Stjørdals-Blink. Anbefales!
Fra Trøndelag kom vi over i Nordland, gjennom Nordlandsporten. Den gav meg hakeslepp og et lite fniseanfall.
Vi tok av fra E6 og begav oss ut på Villmarksveien. Oppover Fiplingdalen med kurs østover mot Sverige.
I Fiplingdal hadde Øystein slekt og barndomsminner og hadde bestilt overnatting til oss hos Siri og Tor på Strandli gård. Et godt valg! I en gammel tømmerstue med tjukke vegger, blondegardiner og rautende kyr utenfor sov vi som steiner. Kjølebaggene var fulle av snadder til kvelds, og vi etterfyllte med produkter fra gårdens ysteri. Kuene utenfor vinduet gikk nemlig ikke rundt på måfå! Bæråscammen var smakfull.

DAG 3 – 23.8 – FIPLINGDAL – JOKKMOKK
Dagen etter var det regn og tåke så vi kjørte Hattfjelldal og inn i Sverige uten å se Hatten, men, men. I Sverige svingte vi innom Tärna Vilt i Tärnaby, og fylte opp med multer og reinsdyr. Så satte vi kursen mot Jokkmokk av alle steder! Dit hadde jeg aldri trodd at jeg skulle komme. For å være helt ærlig trodde jeg at Jokkmokk var et tullenavn som noen hadde funnet på i fylla. Men altså: voilá. Navnet viste seg å stamme fra lulesamisk. Jåhkåmåhkke.
Vi kjørte gjennom en skog av nydelige høstfarger, og jeg nøt hvert minutt. Klar luft, duskregn, tåkedotter og solgløtt over et landskap av myrull, blanke tjern, lyng, mose og trær i alle aldre, størrelser og fasonger i et sant virvar, hulter til bulter uten parkvesenets innblanding. En visuell nytelse på høyde med det sixtinske kapell, kanskje over, for dette kunstverket er levende
og endrer seg fra minutt til minutt.
Jeg er veldig glad i trær så lenge de ikke slår rot i mine blomsterbed. Synet, lyden av sus i trekroner, lukten av høstløv – i det hele tatt… Jeg kan ikke få nok. Eller kan jeg det?
Ta en biltur gjennom nordlige deler av Sverige og Finland, og der tror jeg den mest hardbarkete arborist skal få metta si. Ta turen Jokkmokk – Kiruna, og jeg kan love deg at du vil nærme deg din personlige tregrense. Jeg passerte min, overdoset og var glad for avrusing etterhvert som vi kom opp på vidda.

DAG 4 – 24.8 – JOKKMOKK- KAUTOKEINO
Jokkmokk viste seg å være et ok sted å våkne til, med to flotte kirker, en gammel og en ung. Jeg gikk tur og tok kirkeselfie som vanlig. Mari var ikke i form, så vi bestemte oss for å skille lag. Hun og Øystein ble igjen for å se ting an litt, vi satte kursen mot Kiruna. Heldigvis kom hun raskt til hektene igjen, så de fikk seg en flott tur innom Finland med overnatting ved en innsjø på fem bokstaver.
Det gjorde inntrykk å komme til den sagnomsuste gruvebyen. LKAB – ´nuff said.
Vi tok oss ikke tid til gruvebesøk, men måtte jo besøke kirken. Den holdt de på å gjøre flytteklar, så tomten var avsperret, men jeg lot meg ikke stoppe og fikk studert den på nært hold fra alle kanter. Utvendig. Den var låst, dessverre. Et flott byggning som nå skal transporteres 5 km avgårde til et sikkert sted.
Vi forlot byen etter middag og dro til Kautokeino der vi hadde bestilt rom hos Thon. Der fikk vi fiskesuppe, og Kristjan klarte å hisse på seg tre koftekledde samer i vestibylen. De jekket seg ned da
det gikk opp for dem at han var islending.
Fulle av inntrykk og litt svimete etter all kjøringen gikk vil til sengs.

DAG 5 – 25.8 – KAUTOKEINO – KARASJOK
Kautokeino er et lite sted, og annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Vi besøkte selvsagt kirken og kirkegården der alle het Hætta, Gaup, Buljo eller Utsi og mange av gravsteinene var av fuksitt. Nydelig grønnfarge som minnet om nordlys. På Kautokeino museum ble vi gjenforent med Mari og Øystein. Et lite, men fasinerende museum over en norsk kultur som var ny for meg.
Lunsjen spiste vi på Essostasjonen. Reinskav selvsagt, og slett ikke dårlig.

Så dro vi til Juhls sølvsmie på anbefaling fra Elna og Rolf. Det var en av turens absolutte høydare og kan vanskelig beskrives med ord. Da vi kom, hang den 85 år gamle Regine Juhl i et stillas høyt over hodene på oss med pinsett i hånd og jobbet på en kjempemosaikk. Hun kom ned og tok imot oss personlig, hilste på Kristján på islandsk og viste oss rundt i det fantastiske huset som er et kunstverk
både inne og ute. Smykkene var nydelige og Mari og jeg fikk oss hver vår ring. Kristjan og Øystein fikk hver sin ønskeliste. Juhls sølvsmie har butikk på Bryggen i Bergen.
Vi dro videre til Karasjok, tok inn på Scandia og spiste reinhjerte til kvelds.

DAG 6 – 26.8 – KARASJOK – SKIBOTN
via VIDDA – ALTA – KVÆNANGEN – LYNGEN.
En av grunnene til at vi i det hele tatt var i Karasjok var at Kristjan hadde vært der for femten år siden med Patrick Huse og har lengtet tilbake siden. Sametinget var et hus han bare måtte vise meg. Nå viste det seg at akkurat denne dagen var huset stengt. Nedtur!
Jeg gikk på De samiske samlinger og fikk se mye interessant. Da jeg var halvferdig, ringte telefonen. Hermannsen hadde fått kontakt med en ansatt i Samediggi som var villig til å ta i mot oss og vise oss rundt. Opptur!
Det var en vidunderlig vakker bygning med mye fin kunst og en entusiastisk omviser som hadde full oversikt og kunne formidle. Det var en glede for alle. Damen i resepsjonen på De samiske samlinger husket forresten utstillingen til Patrick i 2008. Artig.
Vi hadde en lang kjøring foran oss og kunne ikke drøle og suste videre over vidda, forbi Masi, innom Alta, Kvænangen og Lyngen til Skibotn. Nesten uten å se oss om. Meningen var å komme nærmest mulig Tromsø for å slippe å kjøre så langt på selveste dagen. Kristjáns 70-års dag!
Spleiselag på rommet og til køys. Lyngenalpene fikk bare ligge der og føle seg oversett.

DAG 7 – 27.8 – SKIBOTN – TROMSØ
Den store dagen opprant med bulder og brak. Regnvær, lyn og torden. Vi kom oss på beina likevel og jubilanten fikk flott frokost i restauranten med gaveoverrekkelse men uten taler. Jeg tror han ble litt overveldet. Telefonen hans begynte å ringe og fortsatte utover dagen.
Vi satte oss i bilen og kjørte den lille biten til Tromsø, tok inn hos Thon der de heldigvis hadde paraplyer for det regnet trollkjerringer. Selve festmåltidet var bestilt på Fiskekompaniet. Full middag med spesialvalgte viner og personlig service. På menyen stod det:
Kveite rudo m tomat, harissa og urter
Sei m. smørsaus og løyrom
Klippfisk fra Halvors med dashi og bacon
Kamskjell med sellerirot og hollandaise
Dagens fangst med kantarell og kyllingkraft
Jordbær med hvit sjokolade og krem
Comté med hasselnøtt og eple.
Valgte viner og kaffe.
Vi hadde bord ved vinduet og utsikt over havnen og satt fra 18.30 til 23.30 før vi sjanglet hjem.

DAG 8 – 28.2 – TROMSØ- ANDENES
Dagen derpå var været blitt bedre, vi hadde faktisk uvanlig varmt og flott vær hele vegen bortsett fra akkurat i Tromsø. Nå var vi endelig kommet til havet, takk og pris. Skog og vidde er bra. Hav er enda braere. Nå var vi over i bro- og fergeland med sine fergeruter, fengekøer, ombordkjøringer, ilandkjøringer, sveler og sære fergemenn.
Vi tok en avstikker til Sommarøy med nydelig sandstrand. Jeg forstår godt at folk slo seg ned her steinalderen.
På Senja så vi ikke noen troll, men mange fjell som de kunne ha bodd i.
I Andenes tok vi inn hos Tore hund, en gammel kjenning fra Heimskringla, spiste spleisemiddag på rommet og binget oss.

DAG 9 – 29.8 – ANDENES – HAMARØY
Vi våknet til en strålende sommermorgen og jeg fikk en uforglemmelig morgentur rundt i Andenes med de mest overveldende synsinntrykk. Havet, stranden, havnen, fyret og ikke å forglemme den uovertrufne arkitekturen. Jeg har aldri sett så mange enestående og særpregete og rare hus som i Andenes sentrum. Den rake motsetning til det typiske norske boligfelt der hvert hus er en variasjon over nabohuset. Ikke så her!
Jeg kom hjem til bacon og egg og kaffe og så gikk turen videre sørover.
Det var mye flott å se på fergeturene. Lofotveggen i det fjerne. Hermannsen pekte på et fjell i horisonten og påstod at det var Norges nasjonalfjell. Særlig! Tar han meg for en så lettlurt søring at jeg går på den limpinnen? Det var jo et helt ordinært fjell på avstand. Stetind meg her og Stetind meg der, så godtroende er jeg ikke.
Etterhvert kom vil til Hamarøy. Der tok vi inn på Sentrumsgården hotell, fant en parkeringsplass
etter litt om og men og tok kvelden. Øystein stakk avgårde for å hilse på en slektning og traff en elg på vegen hjem.

DAG 10 – 30.8 – HAMARØY – ESVIKA
På Hamarøy ble det tid til en morgentur opp til Vetten. Nydelig utsikt og nydelig vær. Så dro vi til Hamsundsenteret. Huset ruvet i landskapet uten å virke bøllete. Tegnet av Steven Holl, en kjendisarkitekt fra USA, særegent og vellykket. Det gav en ypperlig ramme rundt utstillingen, utvidet på en vanskelig forklarbar måte bildet av Hamsund og hans forfatterskap.
Vi kjørte videre langs Helgelandskysten som viste seg fra sin aller beste side, tok oss tid til en lunsj hos Søstrene Suse i Fauske, men higet videre for nå nærmet vi oss verdens navle ifølge Øystein. Aka Halsa! Storesøster Inger-Elise hadde invitert oss til å bo hos seg i Esvika i to netter, og vi gledet oss til å møte henne og ta dette tittnevnte stedet i øyesyn. Vi ble møtt av en blid og imøtekommende dame i beste alder som hadde laget fårikål til oss. Her var det husrom og hjerterom i massevis og stor hage med fulle trær av pærer og epler og jeg vet ikke hva. En dame med fortid som nå var klar for å se framover mot en ny tilværelse og holdt på å pakke ned og forlate dette stedet som Torrissenfamilien hadde satt sitt tydelige preg på.

DAG 11 – 31.8 – VERDENS NAVLE
Vi våknet til en lang og hyggelig frokost. Det var ikke vanskelig å komme i snakk med Inger og samtalene ble personlige og givende. En klok dame.
Så var vi klar for biltur og for å la oss overbevise om at vi var kommet til paradis. Øystein tok oss med på rundtur. Vi fikk se hvor han vokste opp og gjorde sine guttestreker, det svære Storglomvatnet med Norges største demning, Glomfjord og det gamle Fykandkraftverket der operasjon Muskedunder fant sted. Et stykke norsk industrihistorie her under Svartisen, et gjenkjennelig type samfunn for folk som bor i Tyssedal i Odda kommune.
Fulle av inntrykk kom vi hjem igjen og ble sittende utover kvelden i hyggelig drøs.
Vi merket at vi hadde vært lenge på hjul, dagene var begynt å gå i surr og vi var kommet til september. Vi var nødt til å revidere reiseplanene og innse at vi ikke kunne få med oss alt denne gangen.

DAG 12 – 1.9 – ESVIKA – NAMSENTUNET.
Etter en god frokost og mange gode ønsker med på ferden satte vi oss i bilene og la i veg for å komme inn på E6 og peise sørover. Været var godt, og det var mye å se, men dette ble først og fremst en transportetappe. Vi kom helt til Namsentunet der vi hadde bestilt overnatting i hytte på det som gav seg ut for å være et unikt setertun i vikingestil. Det lå ved Namsen, den berømte lakseelven, og var dekorert med bilder og troféer og andre bevis på at her hadde mange fått napp. Vi installerte oss og fikk en middag som ikke helt levde opp til forventningene. Men vi ble mette og fikk sove.

DAG 13 – 2.9 – NAMSENTUNET – OTTA
Namsentunet levde ikke helt opp til forventningene, så vi ristet støvet av våre føtter og kjørte videre. Veien svingte av mot Stiklestad, og det gjorde vi også. Det var et møst. Andektig gikk jeg rundt på valen og muséet og planla å finne fram Heimskringla igjen og friske opp kunnskapen. Det ble tid til en is, og været var glimrende.
Noe skummelt hadde begynt å skje med ledebilen … Det kom rare lyder, og det er ikke kjekt å ha når man er på langtur i il. Vi kom oss til Otta og lette etter bilverksted.

DAG 14 – 2.9 – OTTA – BERGEN
På turens siste dag var vi oppe i Otta – bokstavelig talt. Vi våknet til regn og dårlige nyheter. Bilen til Mari måtte på verksted, ingen veg utenom, og de måtte bli igjen en natt til. Shit happens.
Vi kjørte fra dem og tok over Filefjell med et par kirkestopp på vegen. Vi var hjemme i sjutiden om kvelden og var enige om at det hadde vært en fin tur.

Nå har vi en million bilder som må sorteres…..

Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i  Occitanie og der ble vi i fire dager.

En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland.
Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet.
Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument.
Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer.
Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne?
Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.

Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi?
Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger.
Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.

Morgen i Flüelen var en fin opplevelse.
Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen.
Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.

Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?

Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer!
Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.

Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide.
En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.

Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper.
Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.

Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den!
Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.

I år ferierte vi på vestlandet.
Ops – beklager.
I VESTLAND, mener jeg!
Vi ferierte i Vestland.
Hordaland hører historen til og har slått seg sammen med både Sogn og Fjordane under navnet Vestland.
Rygene takket nei og forble i Rogaland.

Nok om det.
Dette var tidenens sommer i Vestland. Sol og varme dag etter dag. Hele familien med stort og smått i Gulehuset i ukevis. Bare fryd og gammen. Ungene vokste så vi kunne se det på kjøkkenveggen – der har vi målestokk.
Oppvaskmaskinen gikk 24/7 og på komfyren stod en gryte og kokte havregrøt fra morgen til kvelds. Litt som i eventyret. En sommer med så mange høydare at jeg går i surr. Mine villeste forventninger overgått.

Plutselig var alle reist igjen og vi satt toeine tilbake og hørte Gislefoss jr si at finværet var på hell.
Vi pakket i bilen og dro nordvestover for å ta en nærmere titt på Vestland.
Kjørte gjennom Sogn og Jølster uten å la oss distrahere – been there, done that.

Og jo – det var absolutt Vestland der vi kom. Jeg følte meg hjemme.

Hav, hav, hav, hav.
Fjell, fjell, fjell, fjell.
Vestlandske fjell. Ikke Aasmund-Olavsson-type gamle fjell i syningom .
Dette er gamle fjell in your face!
Og ikke er de alltid eins aa sjaa heller.
Nå er mange av dem prydet med mektige vindmøller med enorme vingespenn som går rundt og rundt og lager kraft og faller like godt inn i landskapet som monstermaster.

Første etappe gikk til Nordfjordeid.
Vi var innom kinarestauranten i Førde og spiste middag. Min mann har fått en forkjærlighet for det stedet, så det var et møst.
Jeg har aldri vært i Nordfjord før. Der ble vi innhentet av regnet og måtte ta paraply med på kveldspromenaden i sentrum. Vi fikk lokalisert Sagastaden og tatt noen bilder. Jeg sikret meg en selfie med Nordfjordeid kirke.

På døren til Sagastaden stod det et skilt med en barkode som jeg kunne scanne på min mobil og ta med hjem til hotellet og se film om vikingenes begravelsesskikker. Hva blir det neste???

Tidlig frokost (buffet – og det i disse coronatider) og så stilte vi opp hos vikingene idet de åpnet. Interessant utstilling om utgravingen av Myklebustskipet og gravskikker for lenge siden. Fasinerende. De omstendige og overdådige gravskikkene vitner om at folk trodde på en tilværelse etter døden og satte alle kluter til. Skipet var rekonstruert og kolossalt. 30 meter langt. Hvis vi sto i hver vår ende måtte vi rope til hverandre.

Vi skyndet videre til Selje der vi gikk ombord i klosterbåten og dro til Selja. Det var opplett, men grått. Klosteret kom langsomt til syne idet båten svingte rundt neset. Og det falt mye bedre inn i omgivelsene enn de før omtalte vindmøllene. Det gikk i ett med naturen. Et magisk sted.
Vi fikk et lite foredrag og ble så sluppet løs på egenhånd. Beliggenheten spektakulær. Historiens sus var hørbart. Jeg klatret opp til hulen. Det var så bratt at det nesten var litt skummelt. Jeg har så korte bein at jeg måtte sette meg og ake meg ned igjen som en unge der trinnene var høyest. Jeg droppet vindetrappen opp i tårnet.
Jeg ringte med kirkeklokken. Den hadde en klar og sildrende stemme som fyllte hele øyen og inviterte til kontemplasjon.

Regnet lot det bli med tanken og stilte ikke opp, heldigvis.
Vi kjørte videre til Vestkapp. Veien ble smalere og smalere, og brattere og brattere og høyere og høyere. Vi parkerte da vi trodde vi var kommet til veis ende. Der sto vi og så utover Stadthavet i 20°C pluss. Ikke et vindpust.
Mot vest så vi Stadt med store skip nordgående og sørgående. De virket forsvinnende små i sammenhengen.

Mot øst hadde vi utsikt over Vanylven og Sykkylven og Nordfjord.
Hva er forresten en ylv? Og hvorfor er den ene ylven van- og den andre syk-?

Da vi hadde sett oss mette oppdaget vi at vi ikke var ved veis ende likevel, men at det lå en vei videre opp og rundt en kulle. Der oppe lå det et lite hus. Stedets kiosk og restaurant med terrasse utenfor. Og utsikt i fleng.
In the eff-ing middle of the absolute eff-fing nowhere.
Været var herlig og utsikten sublim. Skulle vi koste på oss en is?
– Vi spiser middag, sa Kristján.
– Her?? sa jeg. In the eff-ing middle of eff-ing nowhere? Hva har de her, tror du? Oppvarmet frossen karbonade fra i går? Toro tomatsuppe?
Jeg lot meg overtale og fikk mitt livs overraskelse. Gourmetmat. Den breiflabben med risotto verde som jeg fikk servert ville ha hevdet seg på Manhattan!

Jeg bestilte overnatting i Måløy. Hos Thon. Han stoler vi på.
Vi måtte lete litt etter hotellet selv om det hadde den greie adressen Gate 1.
Vi tok kvelden tidlig.

Dagen etter gjorde vi gågaten i Måløy og jeg fikk kjøpt meg en ny veske. Jeg må bli litt flinkere til å fornye meg, så jeg gjorde en innsats. Merket var norsk og het Lycke og jeg hadde aldri hørt om det før. Da jeg hadde betalt, oppdaget jeg at modellen het Askøy. Av alle ting! En strileveske – ikke rart jeg falt for den!

Vi gikk til Måløyraidsenteret. Informativ utstilling om et rystende tema. Jeg visste ikke at Martin Linge mistet livet der. Hospitalbunkersen i kjelleren gjorde inntrykk.

Vi rakk fergen til Oldeide.
I første kryss ville sjåføren sette nesen mot Førde (og kinarestauranten, antakelig). Jeg stod opp og pekte vestover, omtrent som Leiv Eiriksson på Christian Kroghs maleri. Jeg fikk viljen min.
Skiltet sa at veien gikk til Smørhamn. Aldri hørt om det før. I Bremanger kommune. Hørt om det.

Regnet fortsatte å glimre med sitt fravær. Hele Bremanger var full av sol, sommer og idyll.
Å Vestland, Vestland!
Vi endte til slutt opp i Kalvåg der sommeridyllen toppet seg i Brekkestø møter Henningsvær. Hvite små hus, røde rorbuer, fiskemottak, trebrygge, klukkende bølgeskvulp og bratte fjell i bakgrunnen.
Reker og hvitvin på bryggekanten. Kan det bli bedre?

Vi bestemte oss for en overnatting til – ingen grunn til å haste til Bergen.
Hvor skal vi sove i natt? Jeg satte fingeren på kartet. Svelgen.
Svelgen? Kommunesenteret i Bremanger. Ok. Vi prøver Svelgen.
Vel fremme kastet vi et blikk på Elkem Bremanger og ble enige om at dette ikke var noe blivende sted.

Florø kanskje? Norges vestligste by? Er vi vestpå, så er vi vestpå!

På telefon fikk jeg kontakt med verten på Comfort hotel. Han var overstadig imøtekommende og fant et rom til oss med utsikt over havnen.
Middagsrestauranten var full av folk. Mange gikk i grønt. Jeg tror det var valgstrategimøte hos Florø senterparti. Hun der Navarsete var midtpunkt. Hun gikk riktignok i rosa.
Alle i restauranten bestilte buffet unntatt jeg som bestilte fiskesuppe uten blåskjell. Den var kjempegod.

Dagen etter var det hjemreise, og det begynte å regne, så det passet jo fint.
Vi kjørte i ett strek. I Sandane gjorde vi riktignok et forsøk på å stoppe og mingle med de innfødte – de feiret Sandanedagane. Men etter halvannet år i Covid-isolasjon ble vi så overveldet av den hemningsløse folkemassen at vi rømte tilbake til bilen (som var feilparkert) og rystet sandanestøvet av våre føtter.

Etterhvert som vi nærmet oss Bergen ble landskapet mer og mer sånn som vi kjenner det og det pleier å være. Vanskelig å definere, men det er forskjell på Vestland og Vestland.
Hjemme er tross alt best. Og Askøyvesken var kommet hjem.

Overskriften “Vestr fór ek of ver” er første linje i Höfuðlausn av Egill Skallagrímsson.
Det har ingen sammenheng med vår biltur.
Bortsett fra at det er snakk om hav begge steder.
Og litt snakk om vikinger og vikingskip også.
Og både jeg og Egill har vært på Askøy.
Og vi har begge dradd i vesterled.

Uansett er det et kult kvad – første eksempel på enderim i norrøn diktning.
Snedig kar, han Egill.

Vestr fórk of ver,
en ek Viðris ber
munstrandar mar,
svá’s mitt of far;
drók eik á flot
við ísa brot,
hlóðk mærðar hlut
míns knarrar skut.

Vi synes det er kjekt med bilturer på ukjente veier.
Hos oss er det som regel han som sitter bak rattet.
Jeg er en like god sjåfør vil jeg påstå, men han er en håpløs sidemann. Han kan ikke lese kart og han kan ikke holde munn. Han er en back-seat-driver selv når han sitter i forsetet.
Jeg holder det ikke ut.
Ergo: han kjører.

Det er et postulat at menn ikke liker å spørre om vegen.
Det er ikke noe problem, for ved sin side har han en kompetent og erfaren kartleser og stifinner: meg. Jeg kan bruke kart og jeg har et årvåkent blikk for veiskilt og merkinger, kan legge sammen to og to og er flink til å finne fram.
Jeg peker og sier: Kjør der! Han lystrer og svinger uten å kny. Full tillit.
Sånn har vi klart oss i førti år på vegene.

Men nå har det skjedd noe!
Min tidligere så lydige og medgjørlige ektemann har kommet i trass-alderen.
Jeg har fått konkurranse fra uventet hold!

Et annet postulat sier at menn er svake for dingser.
Tekniske duppeditter som blinker og piper og kan trykkes på og som skal utføre handlinger som menneskeheten hittil har klart å utføre på egenhånd.
En sånn greie har vi fått installert i bilen.
En GPS. Eller PMS, MMA eller PTSD eller hva i helsikke det heter.
Med et strålende smil presenterte min bedre halvdel meg for denne innretningen som settes opp i bilen og kan stilles inn på hvilken som helst adresse og gjøre meg overflødig.
Stor stas!
Apparatet tas fluksens i bruk. På død og liv skal adressen stilles inn om vi så bare skal på butikken. En veg vi kan kjøre i søvne. Det er mer tidkrevende å slå inn adressen enn å kjøre dit. Det lønner seg å gå!
Jeg er sur.

Maskinen snakker til deg. Den har “personlighet”, du kan selv velge hvilken. 
Første alternativ er en laid-back ung mann med bred, snøvlende australsk aksent. Når bilen starter, våkner han til live med et tydelig gjesp, en rap og et rungende “G´day mate!”
En halvtime med den fyren tytende ved hver korsveg – og jeg stiller et ultimatum: Nå er det enten jeg eller Crocodile-Dundee her som avslutter turen! På flekken!
Neste alternativ er  en foxy lady som må være rekruttert fra et telefon-sex byrå. Hun nærmest stønner ordene ut av seg med hes røst – så laidback at det høres ut som om hun har lagt seg helt flat. Uanstendig flat.
Med forførende stemme oppfordrer hun sjåføren til å ta tredje avkjørsel i rundkjøringen.
Og han gjør det!
Selv om jeg protesterer heftig!
Jeg har vært her hundre ganger før. Jeg vet at det er lurere å ta avkjørsel nummer to.
Tror du jeg når fram når lokkedamen frister med en avstikker?
“Er du sikker på det?” spør han med dårlig skjult skepsis.
Fra å alltid ta mine ord for god fisk har han gått over til å tvile.

Jeg furter sjalu og sier: “Ok da. Bare hør på det kvinnemennesket, du.  Bare  ta tredje avkjørsel du,  så få vi se hvor det bærer hen..”
Han blir usikker og kjører rundt og rundt i rondellen en stund – tynget av valgets kval.
Mye står på spill …..

Fjorårets biltur gikk til Stockholm via Tønsberg i følge med mamma, Mari og Øystein.
Det var en kjekk tur med mange opplevelser og gjensyn med gamle venner.
Vi kjørte østover langs en eller annen Låg gjennom Uvdal. Uv? Hva er en uv? Alle stedsnavnene var fremmede. Skahjem, Lampeland, Tute, Rollag, Fjøse, Aslefet, Toskje, Efteløt. Avorlig? Manglet bara Huttaheiti.
Var vi i det hele tatt i Norge? Hva slags språk snakker de her? På dodøren på bensinstasjonen stod det “skunteklevin”. Alvorlig?
Fra Stockholm holdt vi på å ikke finne vegen tilbake til Norge igjen, og surret rundt i Dalarna en stund,men det gikk bra til slutt. Vegene skiltes i Hamar og Kristján og jeg kjørte hjemover aleine.

På tilbakevegen stopper vi på en veikro i Valdres for å benytte skunteklevin, fylle bensin og ta en is. Det er kjempevarmt. Jeg sitter på terrassen utenfor ansikt til ansikt med reklamefiguren til Diplom-is i noe som jeg antar er naturlig størrelse.

Jeg har aldri før sett så nøye på den fremtoningen i gult og rødt som jeg jo har sett tusen ganger før. Hva er det han/hun skal fore­stille? En skapning i gult og rødt som holder på en overdimensjonert kroneis. Hva er dette for en skapning? Ansiktet er smilende, men skjult inne i noe som kan være en enorm hette. Håret er unorsk svart og det kan se ut som om øynene er en anelse skråstilte. Er det en japaner? En asiat som er glad i is? Eller kan det være en eskimo? Habitten er heldekkende med kanter som kan se lodne ut. Pels? Solgult skinn med røde fartsstriper? Er det eskimo-farger?
Is og eskimoer tilhører jo på en måte samme referanseområde.
Er det foresten lov å si eskimo lenger? Eller faller den glosen i samme kategori som hottentott og negerkonge? Skal vi kanskje si inuit?

Var det ikke en sak her for noen år siden om at negerfolk ville ha seg frabedt å være stiliserte reklamefigurer for mokkabønner. Leste jeg ikke noe om joikakaker her om dagen? Hva med eskimoene? Er de blitt spurt-som folkeslag- om de vil stå utenfor norske kiosker og promotere Diplomis? Er det på tide å ta hansken, for ikke å si polvotten, opp for eskimoene?

Vi kjører videre vestover. Foss meg her og foss meg der! Vi gidder ikke å stoppe ved Vøringen. Vi vører den ikke. Vi gir oss i kast med Måbødalen og streit Knutsen i Marken.

Hjemme igjen var vi enige om at det hadde vært en fin tur.

Vi hadde som vanlig bestilt setene A og C med et sete (B) mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet.
– Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett!
– Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du.
Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der.
– Vil du sitte ved vinduet?
– Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet!
Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er med den saken, så virker metoden med å velge seter med mellomrom nok en gang, og vi kan bre oss utover.

Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.

Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Fedje, Mongstad og Nordhordalandsbroen er gode kjennemerker å orietere seg etter.
Hvis jeg er heldig kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??

Det vestlandet, altså! Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder som klamrer seg fast og avsides hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.