Vi har vært i Australia. På gruppereise. Første gang vi reiser i gruppe, i seg selv et interessant sosiologisk eksperiment. Islendingene fant hverandre straks selvfølgelig, alle hadde gått i klasse med de andres bror, eller handlet i de andres onkels kolonialhandel i gamle dager eller stått til konfirmasjon med de andres fetters svigerdatter. En sammensatt, men likevel homogen gruppe mennesker i en viss alder, med en viss utdanningsgrad, bereiste og livserfarne, med brukbar helse og en nysgjerrighet på verden. Alle var vennlige og veloppdragne, presise og hensynsfulle så det gikk bra. Ikke helt uten dramatikk, dog; en mistet kontrollen på oppløpssiden og holdt på å bli sendt hjem i vanære, men rutinerte reiseledere reddet situasjonen. En holdt på å stryke med under en festmiddag da han satte et kjøttstykke i halsen, men rutinerte sykepleiere og leger reddet livet hans. Heldigvis! Noen reiste aleine, men i hovedsak var det ektepar på vår alder. Veldig artig å speile seg i de andre og se seg selv og sitt i det speilet, vel vitende om at under alle overflater er det allslags.
Reiselederen var profesjonelt og overstadig positiv med skarpt blikk og lang erfaring . Den stedlige guiden var så overtent at det grenset til det problematiske, hun engasjerte seg i alt til de grader at vi nesten ikke turte stille spørsmål av frykt for at hun skulle sette himmel og jord i bevegelse. Da jeg nevnte at jeg hadde hatt en pennevenninne i Lower Hutt for 60 år siden, ville hun kontakte folkeregisteret for å finne frem til vedkommende ….
Flyturen Keflavík – Oslo – Bankok – Sydney – Aukland – Melbourne – Bankok – Oslo – Keflavík var lang. På utreisen satt jeg i midtsetet hele vegen og holdt på å dø. På hjemreisen hadde vi takk og lov god plass hele vegen, hver sin seterad, så jeg kunne legge meg strak ut og sove.
Turen var gjennomorganisert med en god del tid til egen rådighet, men mange felles turer, delvis i buss, delvis til fots. Jeg strever litt med å gå i takt. Alle tok utallige bilder av de samme tingene. Unntatt jeg. Jeg skilte meg veldig tydelig ut, tok ingen bilder og hadde ikke nødvendigvis telefonen med. Det var påfallende og interessant og fikk meg til å lure på hvorfor jeg er så annerledes. Jeg vil se tingene gjennom mine egne øyne, mine egne linser. Jeg synes telefonen distraherer, gir feil fokus og feil synsvinkel. Alvorlig. Og jeg lurer på hvorfor alle de andre tar alle disse bildene. For å huske hvor de har vært? For å vise dem fram til andre? Jeg innser at det er meg det er noe i veien med, men jeg forstår det faktisk ikke.
Den største taktiske feilen jeg gjorde var å legge strikketøyet igjen hjemme. Med på laget var en gjeng med next-level strikkedamer som hadde smuglet pinner ombord i flyet og satt og strikket seg fram tvers over jordkloden. De snuste seg fram til obskure garnbutikker både i Australia og NZ og fikk lagt inn impromtu stopp på vegen.
Australia så kjent ut ved første øyekast, men så viste det seg at alt var annerledes; trærne var annerledes, gresset var annerledes. blomstene var annerledes, fuglene var annerledes, dyrene var annerledes – det var kort sagt et bakvendtland. Det var artig å være i Hobbiton for en Tolkien-fan som meg, selv om vi var uheldige og fikk pøsregn akkurat den dagen så vi var våte til skinnet. Grafittikunsten i Melbourne var en opplevelse. Jeg ble dypt berørt av bekjentskapet med aboriginernes og maorienes kultur og historie Muséet i Sydney hadde en kjempefasinerende LEGO-utstilling. Men det var operahuset i Sydney som toppet det hele. Det gjorde et inntrygg som satte seg i kroppen. Jeg kan ikke forklare det. Det er ikke alt som lar seg forklare.
Jeg er en ivrig kirkegjenger i dobbelt forstand. Jeg går gjerne i kirken for å delta i diverse evenement. Jeg trives i kirker og føler meg velkommen og hjemme der. Men jeg er også fæl til å gå til kirker bare for å gå, for å gå tur. Her om året hadde jeg et prosjekt om å gå hjemmefra og til hver og en av de 15 kirkene i Reykjavik. Den lengste strekningen var til Neskirkja, 9km give or take. Det ble 15 fine turer. Når jeg er på reise, pleier jeg å holde på vanen med å gå tur, og da faller det ofte naturlig å gå til nærmeste kirke. Kirkene er merket på kartet, de ligger ofte på det vakreste stedet i byen, lett synlige med lett adkomst. De er vakre, ofte med åpne torg og hvilebenker utenfor. Ofte ligger de høyt i terrenget med flott utsikt og passelig oppoverbakke for turgåere.
Denne vanen la jeg meg til den gangen vi reiste på hurtigrutetur Bergen-Kirkenes- Bergen. Det var begrenset mulighet til turgåing ombord, så hver gang vi la til kai, stod jeg klar ved landgangen i joggesko. I alle havnene, kanskje med ett unntak eller to, var det lett å få øye på kirken. Jeg jogget avgårde og rakk alltid tilbake før avgang. Heldigvis! Ved et tilfelle lå to båter ved kai samtidig, og det var nummeret før jeg gikk ombord i sørgående ved en feiltakelse. Det skulle tatt seg ut!
Nå er vi på Tenerife, i Los Realejos. Det passer ypperlig å legge morgenturer til Iglesia Nuestra Senora de Los Dolores i nabobyen Palo Blanco. Bratt opp, bratt ned, flott plaza utenfor den lille kirken og nydelig utsikt over havet, Puerto Cruz og La Orotava. Jeg har funnet en annen liten helligdom i gangavstand, et kapell til ære for San Martin de Porres. Han levde i Peru 1579-1639 og er skytshelgen for bl. a. svarte, frisører, helsearbeidere, lottovinnere og det peruvianske flyvåpenet. Stikk den! Kapellet er åpent første søndag i måneden fra 10-12 for de interesserte. For å minne meg selv på alle de fine kirkene jeg kommer over, pleier jeg å ta en kirkeselfie. Her er dagens: Jeg og Senora de Los Dolores.
Det er stas å ha barnebarn, og stas å ha besteforeldre. Under optimale forhold er det vinn-vinn. Begge parter har mye å lære og mye å lære bort. Vi er så heldige å ha seks barnebarn i ulike aldre, tre av hver og i ganske umiddelbar nærhet. Foreldrene viser oss tillit og velvilje, og ser verdien i positive besteforeldrerelasjoner, både for barnas og sin egen del. Eldste barnebarnet er blitt 15 år og konfirmert og har fått andre ting å gjøre enn å besøke ömmu og afa. Det er som det skal være. Heldigvis har hun en søster som er seks år og midt i den beste mormoralderen.
Årets biltur gikk til Vestfjordene. Det er den halvøyen som stikker ut som en hånd øverst til venstre på islandskartet. Vestfjarðarkjálkinn. Det er ikke i alfarveg. Hvis du skal dit, må du ville det. Vi la i veg tidlig nok til å rekke fergen fra Stykkishólm klokken 11. Baldur er en gammel båt som går i rute over Breiðafjord med stopp i Flatey. Vi fikk fint vær, rolig sjø, men ingen sveler under overfarten. Vi tok land i Vatnsfjord og spiste lunsj i Flókalund. Jeg bestilte grillet røye, det pleier å være et trygt valg. Så dro vi over fjellet til Arnarfjord. Den er lang og blå og full av sjøuhyrer, og innerst i fjorden faller den spektakulære fossen Dynjandi. Som de fleste andre fjordene har Arnarfjord fått navn etter den landnåmsmannen som først slo seg ned der. Örn. Alle vestfjordene er omgitt av bratte fjell som stuper rett i havet. Stor rasfare/skredfare. I bunnen av fjordene ligger det daler der det går an å bo, men hvis du vil bo ute ved havet må du finne deg en øyr. Slik som de f.eks. har gjort i Lærdal. Lærdalsøyri er en avsetning av sand og grus fra elven, og der er det flatt nok til at du kan sette opp et hus eller to. Slik også på Vestfjordene. Så godt som alle tettstedene langs fjordene heter noe med -eyri!
Første stopp var Hrafnseyri ved Arnarfjord. Landnåmsparet Ánn og Grélöð (sic) slo seg ned der a.d. 900-ish. Ánn var nordmann på rømmen fra Harald Hårfagre, Grélöð var en irsk jarlsdatter som han plukket opp på vegen. De kjøpte fjorden av den tidligere nevnte Örn og reiste gården sin på …. wait for it … Eyri. Her dufter det så deilig, sa Grélöð og dermed var det avgjort. Arkeologene har i seinere tid gravd fram en masse interessante saker på tomten deres, bl.a. et 30 meter langt våningshus, kullmile, smie, en kristen kirkegård og en kirke fra år 1000+. I dag kalles Eyri bare for Hrafnseyri til minne om Hrafn Sveinbjarnarson som bodde der 1166-1213. Hrafn var en mektig godordsmann og høvding, velutdannet og bereist. Han tok den obligatoriske dannelsesferden til Norge, men stoppet ikke der. Han reiste rundt i Europa, gikk til Roma, var i Frankrike, innom Santiago de Compostella og i Canterbury der han forærte erkebiskop Thomas Becket hvalrosstenner! På vegen studerte han alt han kom over av medisin og legekunst og betraktes som Islands første lege. Jeg tipper at den viktigste og mest revolusjonerende metoden hans var almenn renslighet – men han visste nok også mye om medisinske urter og sårstell og skal også ha utført operasjoner.
Broren min har vært pilot hele sitt yrkesaktive liv, og nå skulle han gå av. Lande for godt. Tiden flyr! Det gikk plutselig opp for meg at jeg var den eneste i familien, i bekjentskapskretsen, ja kanskje i hele Norge som aldri hadde sittet på med han. Det var now-or-never. Jeg kastet meg rundt og kjøpte plass med Olga (!?) Viking, SK 252 til Oslo på selveste pinsesøndag. Du kan få sitte i karnappet, sa Håvard. Det var utrolig kult! Jeg satt mellom pilotene med hodetelefon og store øyne. Nå skjønner jeg hvorfor alle piloter går med solbriller, gjenskinnet fra skyene gir et blendende lys. Kommunikasjonen med Polaris Control foregikk på et så snøvlete språk at det var et under at vi fant fram i det hele tatt, tenkte jeg. -Diksjon, diksjon! som min gamle sanglærer ville ha sagt. Min bror, kapteinen, hadde full kontroll og landet på Gardermoen 20 minutter før tiden. Han kunne godt ha flydd litt saktere, synes jeg, forlenget opplevelsen, men nå fikk vi litt mer tid til kaffe og prat før han skulle videre til Harstad. Det er ikke så ofte vi har anledning til sånne tomannshåndssamtaler.
Bilturen 2024 var lang, nesten 5000 km i tobils kolonnekjøring, Mari og Øystein i ledebilen, Kristjan og jeg på hjul. Norge på langs Bergen- Karasjok- Bergen. Det brukte vi 14 dager på.
DAG 1 – 21.8 – BERGEN-OPPDAL Første stopp var Lærdal. Mari og de hadde ikke vært i Lærdal sentrum før, så det var på tide. Der ble det lunsj og handling av delikatesser, hjemmerøykt laks og røykt hval til fremtidig bruk. Vi hadde hver vår store kjølebag i baksetet som vi fylte opp med allslags underveis. Dette var fire gourmeter på tur, må vite. Vi kjørte videre over Årdal og Sognefjell i kjempevær. Nydelig utsikt til Hurrungane og fjell og fjord alle vegne. Det bugnet av rognebær langs vegen, jeg har aldri sett maken! De hang ikke høyt i år – trærne formelig slepte greinene etter seg! Vi rasket oss forbi Turtagrø, klok av tidligere skade, men tok oss god tid i den nydelige Bøverdalen. Via middag i Lom kom vi til Oppdal. Der har de skifer og skitrekk. Vi tok inn på Oppdal turisthotell og ble møtt av en moskusokse i resepsjonen. Utstoppet. Hele hotellet var faktisk fullt av ville dyr. Før vi dro videre dagen etter fikk jeg handlet meg en fleecegenser med tanke på at vi skulle godt over polarsirkelen.
DAG 2 – 22.8 – OPPDAL-FIPLINGDAL Så var vi i Trøndelag. Det var som en reise gjennom Heimskringla. Jeg har nettopp funnet fram til den på Storytel, som lydbok, lest av Arnar Jonsson, Islands svar på Toralv Maurstad, uten sammenlikning forøvrig. Det er årtier siden jeg sist leste den, og gjensynet med Olav den hellige, Tryggvason, Ladejarlene og Tambarskjelve var gledelig. Snorre var en storveies forteller! Nå er jeg for første gang i Trøndelag, midt i sagaland der alle stedsnavn vekker assosiasjoner. Vegskiltene peker mot Stiklestad. Vår tids trøndske helter er stort sett skiløpere, har jeg forstått. Bak hver busk er det blitt unfanget en skiløper. Om skisportens vugge stod i Morgedal så må skisportens barnehage ligge i Trøndelag. Mange flate jorder å krige eller gå på ski på, men for en vestlending ble landskapet litt ensformig etterhvert, No offence! Vakkert, men ensformig. Stjørdal overrasket oss med Daba artkafé. Den fant vi på TripAdvisor, en nyttig reiseguide, og der fikk vi kjempegod mat i inspirerende lokaler. En skikkelig Stjørdals-Blink. Anbefales! Fra Trøndelag kom vi over i Nordland, gjennom Nordlandsporten. Den gav meg hakeslepp og et lite fniseanfall. Vi tok av fra E6 og begav oss ut på Villmarksveien. Oppover Fiplingdalen med kurs østover mot Sverige. I Fiplingdal hadde Øystein slekt og barndomsminner og hadde bestilt overnatting til oss hos Siri og Tor på Strandli gård. Et godt valg! I en gammel tømmerstue med tjukke vegger, blondegardiner og rautende kyr utenfor sov vi som steiner. Kjølebaggene var fulle av snadder til kvelds, og vi etterfyllte med produkter fra gårdens ysteri. Kuene utenfor vinduet gikk nemlig ikke rundt på måfå! Bæråscammen var smakfull.
Vi er på Tenerife i januar. Det er alltid godt vær. Som flotte norske sommerdager. Ruskevær og hålke er altså ingen unnskyldning for ikke å gå morgentur. Vi bor i El Tanque alto, 630moh, Øvre El Tanque. Nedre del av byen, El Tanque bajo, ligger 519moh. Det er med andre ord bratt her. Fra altanen har vi utsikt rett ut over havet 600 meter under oss. Bak oss kneiser El Teide med sine 3715 meter. Spanias høyeste fjell. Men tilbake til morgenturen.
Da vi kom til Charleroi, var klokken blitt 01.00 og hotellet lå i et område som var under ombygging. Gater var stengte og omkjøringer overalt. Det var mørkt og google maps var helt ute på viddene. Vi holdt på å bli sprø, men fant omsider nedkjørselen til hotellets parkeringskjeller. Vi sov og kjørte videre til Bergisch Gladbach neste dag.
Denne byen er sagnomsust i familien, hjemmet til Zanders papirfabrikk – grunnlaget for forretningen og formuen vår. Her har Kristján vært utallige ganger i businessøyemed, og han viste meg begeistret rundt i byen som tidligere var mer eller mindre eid og drevet av Zanders. Omtrent som Årdal var drevet og eid av Hydro.
En sjarmerende by. Erketysk. Vi spiste lunsj på Bergischer Löwe med en kelner som var som klippet ut av en Strauss-operette. Vi var innom Villa Zanders, familiens herskapsvilla gjort om til museum. Det var fullt av papirkunst natürlicherweise! Fra tapeter til bilder til andre dekorasjoner. De holdt på å forberede en ny utstilling om bokkunst, så vi fikk ikke slippe inn. Isteden tok vi et tog til Köln, besøkte katedralen og tok en Limoncello Spritz. Vel tilbake tok vi inn på Tannenhof. Sært sted, men biergarten hadde de så det ble anledning til en night-cap før bingen.
2. september var vi kommet til. Det ble walk-about i BG med innlagt pilegrimsvandring til det svære Zandersområdet som nå skal utvikles til A Vibrant Urban Prosject (sic) Kristjan ble grepet av nostalgi.
Så satte vi oss i bilen og sprengkjørte til København, masse kø i Bremen. Vi tok inn i 23 etasje på Marriot ved Kastrup. Baren hadde toaletter der alt gikk i svart! Toalettskålen, gulvene, veggene, vaskene… Det var ekkelt! Ikke vellykket i det hele tatt.
3. september bar det videre til Norge via broen og den svenske skjærgården. Vi stoppet i Åsa og fikk se svensk camplingliv på nært hold. Minnet om Saltkråkan. På Åsa hembakeri spiste vi vi en aldeles fortreffelig lunsj som holdt oss gående til vi kom fram til Irene i Tønsberg som hadde laget deilig laksemiddag til oss. Vi installerte oss hos henne og tok kvelden. Dagen etter var det sen frokost og spasertur til kirkegården. Så kom Miriam og tante Laila på kaffebesøk. Vemodig å vite at dette ble siste gang vi traff tante. Hun er skral. Lammlår til middag og et barnebarn på overnattingsbesøk hos farmor. Stort husrom og stort hjerterom. Det uvanlige navnet Guttorm dukket opp i praten ofte nok til at jeg begynte å spisse ørene. Er det noe i gjære? Veloppdragent lot jeg være å spørre…
5. sept var siste reisedag. Via Hardanger kom vi oss hjem nedlastet med eplekaker og -sider og hermetiske plommer og jeg vet ikke hva.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Vi kjørte fra Gascogne til Normandie uten å se oss verken til høyre eller venstre. Det var en lang reise og vi var ganske ferdige da vi kom fram. I Normandie hadde det gått for seg i verdenskrigen, det var det tegn på over alt. Slagmarker, minnesmerker og svære kirkegårder. Tyske, amerikanske, engelske og franske. Det var tydelig at de falne ikke var glemt. Gravene var velstelte og mange bar preg av at slektninger hadde brukt sommerferien på å komme langveisfra for å vise respekt. Det gjorde inntrykk.
Vi hadde ikke planlagt noen overnatting og kjørte rundt på måfå. Da vi kom til St Quentin-Sur-le-Homme orket vi ikke mer. Vi fant et hotel som het Hôtel le Gué du Holme og der tok vi inn. Det så helt greit ut. Helt landsens – ute i huttaheiti, men kort veg fra morgendagens mål. Vil dere ha middag? spurte damen i resepsjonen. Nei, sa jeg. Ja, sa heldigvis Kristján. Vi satte koffertene på rommet og gikk til restauranten i våre joggesko og shorts og Tskjorter. Der ble vi overrasket av propre dekkete bord med lys og hvite duker og et klientell i finstasen. Dette var mer eksklusivt enn vi hadde tatt høyde for. Det var en skikkelig gourmet restaurant med Michelinstjerne og vi fikk et av de beste måltidene på hele turen. Kjempeoverraskende for oss begge.
Dagen etter kjørte vi til Mont-Saint-Michel og var tidlig ute. Det var perfekt timing, skoleferien var nettopp over og stedet derfor ikke så vanvittig fullt av folk som vanlig. Vi spaserte til øyen og det var virkelig en magisk opplevelse. Stedet kan ikke beskrives, det må oppleves. Jeg får henvise til Wikipedia. De fastboende munkene var bortreist på dagen. På retreat. Retreat fra MstM??? Går det an å finne et mer tilbaketrukket sted i Frankrike? På flukt fra turistene antakelig, eller fra håndtverkerne. Kirken var under høylydt oppussing, så det lå ikke an til stille kontemplasjon. Munkene må ha sterke knær! Ikke bare kneler de på kalde steingulv til fastsatte tider, men de må gå i trapper hver gang de skal noe sted. Dette er ikke stedet for folk med dårlige knær. Fysioterapister ville kunne etablere luksuriøse forretninger her.
Da vi kom i land igjen, var vi innom salgsboder som lokale fruktprodusenter hadde satt opp. Epler, plommer og pærer i alle mulige utgaver. Plutselig gikk det opp for meg at vi var på grensen til Calvados! Jeg handlet flere flasker av min yndlingsbrennevin Da vi var ferdige, fikk Kristján ånden over seg og kjørte tvers over France. Jeg tok fram hodeputen som hadde ligget uantastet i baksetet, lukket øynene og ble med på ferden. Vi suste forbi severdigheter i fleng, katedraler, chateauer, fossilparker, kniplinger, ja selv Bayeux! Jeg måtte bare lukke øynene og tenke på kongen og fedrelandet. Kjør i vei, sa jeg til min ektemann. Vi stoppet ikke før i Charleroi godt inne i Belgia. For å overnatte.
Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i Occitanie og der ble vi i fire dager.
En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland. Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet. Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument. Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer. Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne? Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.
Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi? Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger. Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.
Morgen i Flüelen var en fin opplevelse. Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen. Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.
Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?
Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer! Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.
Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide. En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.
Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper. Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.
Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den! Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.
Munch har flyttet til Bjørvika, inn i sitt nye, påkostede hjem vegg i vegg med Operaen. Huset heter Lambda og har fått seg en knekk øverst. Flyttingen tok tid med ekstra utfordringer på grunn av koronaen, og ble behørig dokumentert i NRK-dokumentaren Vi flytter Munch. Huset har vært kontroversielt fra første dag, nesten som bybanen i Bergen har jeg inntrykk av, men nå står det nå der og jeg har vært der sammen med Nils og Kristjan. En nydelig vårlørdag i mars, etter at vi først hadde gått tur på operataket og spist lunsj på Døgnvill. Det var et yrende liv i byen. Lørdag, litt vår i luften og ingen koronarestriksjoner.
Jeg sitter på toget på veg fra København til VM i Halmstad. Det er ombord i tog man får forståelse av hva verbet “å krenge” betyr. September 2021, det er faktisk Bára sin 40 års dag i dag. For 40 år siden lå jeg på fødestuen! Tenk det. Nå skal jeg representere Island på kongressen og unne meg å se de islandske løfterne i aksjon.
I år ferierte vi på vestlandet. Ops – beklager. I VESTLAND, mener jeg! Vi ferierte i Vestland. Hordaland hører historen til og har slått seg sammen med både Sogn og Fjordane under navnet Vestland. Rygene takket nei og forble i Rogaland.
Nok om det. Dette var tidenens sommer i Vestland. Sol og varme dag etter dag. Hele familien med stort og smått i Gulehuset i ukevis. Bare fryd og gammen. Ungene vokste så vi kunne se det på kjøkkenveggen – der har vi målestokk. Oppvaskmaskinen gikk 24/7 og på komfyren stod en gryte og kokte havregrøt fra morgen til kvelds. Litt som i eventyret. En sommer med så mange høydare at jeg går i surr. Mine villeste forventninger overgått.
Plutselig var alle reist igjen og vi satt toeine tilbake og hørte Gislefoss jr si at finværet var på hell. Vi pakket i bilen og dro nordvestover for å ta en nærmere titt på Vestland. Kjørte gjennom Sogn og Jølster uten å la oss distrahere – been there, done that.
Og jo – det var absolutt Vestland der vi kom. Jeg følte meg hjemme.
Hav, hav, hav, hav. Fjell, fjell, fjell, fjell. Vestlandske fjell. Ikke Aasmund-Olavsson-type gamle fjell i syningom . Dette er gamle fjell in your face! Og ikke er de alltid eins aa sjaa heller. Nå er mange av dem prydet med mektige vindmøller med enorme vingespenn som går rundt og rundt og lager kraft og faller like godt inn i landskapet som monstermaster.
Første etappe gikk til Nordfjordeid. Vi var innom kinarestauranten i Førde og spiste middag. Min mann har fått en forkjærlighet for det stedet, så det var et møst. Jeg har aldri vært i Nordfjord før. Der ble vi innhentet av regnet og måtte ta paraply med på kveldspromenaden i sentrum. Vi fikk lokalisert Sagastaden og tatt noen bilder. Jeg sikret meg en selfie med Nordfjordeid kirke.
På døren til Sagastaden stod det et skilt med en barkode som jeg kunne scanne på min mobil og ta med hjem til hotellet og se film om vikingenes begravelsesskikker. Hva blir det neste???
Tidlig frokost (buffet – og det i disse coronatider) og så stilte vi opp hos vikingene idet de åpnet. Interessant utstilling om utgravingen av Myklebustskipet og gravskikker for lenge siden. Fasinerende. De omstendige og overdådige gravskikkene vitner om at folk trodde på en tilværelse etter døden og satte alle kluter til. Skipet var rekonstruert og kolossalt. 30 meter langt. Hvis vi sto i hver vår ende måtte vi rope til hverandre.
Vi skyndet videre til Selje der vi gikk ombord i klosterbåten og dro til Selja. Det var opplett, men grått. Klosteret kom langsomt til syne idet båten svingte rundt neset. Og det falt mye bedre inn i omgivelsene enn de før omtalte vindmøllene. Det gikk i ett med naturen. Et magisk sted. Vi fikk et lite foredrag og ble så sluppet løs på egenhånd. Beliggenheten spektakulær. Historiens sus var hørbart. Jeg klatret opp til hulen. Det var så bratt at det nesten var litt skummelt. Jeg har så korte bein at jeg måtte sette meg og ake meg ned igjen som en unge der trinnene var høyest. Jeg droppet vindetrappen opp i tårnet. Jeg ringte med kirkeklokken. Den hadde en klar og sildrende stemme som fyllte hele øyen og inviterte til kontemplasjon.
Hva er fjell og hva er kloster?
Regnet lot det bli med tanken og stilte ikke opp, heldigvis. Vi kjørte videre til Vestkapp. Veien ble smalere og smalere, og brattere og brattere og høyere og høyere. Vi parkerte da vi trodde vi var kommet til veis ende. Der sto vi og så utover Stadthavet i 20°C pluss. Ikke et vindpust. Mot vest så vi Stadt med store skip nordgående og sørgående. De virket forsvinnende små i sammenhengen.
Mot øst hadde vi utsikt over Vanylven og Sykkylven og Nordfjord. Hva er forresten en ylv? Og hvorfor er den ene ylven van- og den andre syk-?
Da vi hadde sett oss mette oppdaget vi at vi ikke var ved veis ende likevel, men at det lå en vei videre opp og rundt en kulle. Der oppe lå det et lite hus. Stedets kiosk og restaurant med terrasse utenfor. Og utsikt i fleng. In the eff-ing middle of the absolute eff-fing nowhere. Været var herlig og utsikten sublim. Skulle vi koste på oss en is? – Vi spiser middag, sa Kristján. – Her?? sa jeg. In the eff-ing middle of eff-ing nowhere? Hva har de her, tror du? Oppvarmet frossen karbonade fra i går? Toro tomatsuppe? Jeg lot meg overtale og fikk mitt livs overraskelse. Gourmetmat. Den breiflabben med risotto verde som jeg fikk servert ville ha hevdet seg på Manhattan!
Jeg bestilte overnatting i Måløy. Hos Thon. Han stoler vi på. Vi måtte lete litt etter hotellet selv om det hadde den greie adressen Gate 1. Vi tok kvelden tidlig.
Dagen etter gjorde vi gågaten i Måløy og jeg fikk kjøpt meg en ny veske. Jeg må bli litt flinkere til å fornye meg, så jeg gjorde en innsats. Merket var norsk og het Lycke og jeg hadde aldri hørt om det før. Da jeg hadde betalt, oppdaget jeg at modellen het Askøy. Av alle ting! En strileveske – ikke rart jeg falt for den!
Vi gikk til Måløyraidsenteret. Informativ utstilling om et rystende tema. Jeg visste ikke at Martin Linge mistet livet der. Hospitalbunkersen i kjelleren gjorde inntrykk.
Vi rakk fergen til Oldeide. I første kryss ville sjåføren sette nesen mot Førde (og kinarestauranten, antakelig). Jeg stod opp og pekte vestover, omtrent som Leiv Eiriksson på Christian Kroghs maleri. Jeg fikk viljen min. Skiltet sa at veien gikk til Smørhamn. Aldri hørt om det før. I Bremanger kommune. Hørt om det.
Regnet fortsatte å glimre med sitt fravær. Hele Bremanger var full av sol, sommer og idyll. Å Vestland, Vestland! Vi endte til slutt opp i Kalvåg der sommeridyllen toppet seg i Brekkestø møter Henningsvær. Hvite små hus, røde rorbuer, fiskemottak, trebrygge, klukkende bølgeskvulp og bratte fjell i bakgrunnen. Reker og hvitvin på bryggekanten. Kan det bli bedre?
Vi bestemte oss for en overnatting til – ingen grunn til å haste til Bergen. Hvor skal vi sove i natt? Jeg satte fingeren på kartet. Svelgen. Svelgen? Kommunesenteret i Bremanger. Ok. Vi prøver Svelgen. Vel fremme kastet vi et blikk på Elkem Bremanger og ble enige om at dette ikke var noe blivende sted.
Florø kanskje? Norges vestligste by? Er vi vestpå, så er vi vestpå!
På telefon fikk jeg kontakt med verten på Comfort hotel. Han var overstadig imøtekommende og fant et rom til oss med utsikt over havnen. Middagsrestauranten var full av folk. Mange gikk i grønt. Jeg tror det var valgstrategimøte hos Florø senterparti. Hun der Navarsete var midtpunkt. Hun gikk riktignok i rosa. Alle i restauranten bestilte buffet unntatt jeg som bestilte fiskesuppe uten blåskjell. Den var kjempegod.
Dagen etter var det hjemreise, og det begynte å regne, så det passet jo fint. Vi kjørte i ett strek. I Sandane gjorde vi riktignok et forsøk på å stoppe og mingle med de innfødte – de feiret Sandanedagane. Men etter halvannet år i Covid-isolasjon ble vi så overveldet av den hemningsløse folkemassen at vi rømte tilbake til bilen (som var feilparkert) og rystet sandanestøvet av våre føtter.
Etterhvert som vi nærmet oss Bergen ble landskapet mer og mer sånn som vi kjenner det og det pleier å være. Vanskelig å definere, men det er forskjell på Vestland og Vestland. Hjemme er tross alt best. Og Askøyvesken var kommet hjem.
Overskriften “Vestr fór ek of ver” er første linje i Höfuðlausn av Egill Skallagrímsson. Det har ingen sammenheng med vår biltur. Bortsett fra at det er snakk om hav begge steder. Og litt snakk om vikinger og vikingskip også. Og både jeg og Egill har vært på Askøy. Og vi har begge dradd i vesterled.
Uansett er det et kult kvad – første eksempel på enderim i norrøn diktning. Snedig kar, han Egill.
Vestr fórk of ver, en ek Viðris ber munstrandar mar, svá’s mitt of far; drók eik á flot við ísa brot, hlóðk mærðar hlut míns knarrar skut.
Vi synes det er kjekt med bilturer på ukjente veier. Hos oss er det som regel han som sitter bak rattet. Jeg er en like god sjåfør vil jeg påstå, men han er en håpløs sidemann. Han kan ikke lese kart og han kan ikke holde munn. Han er en back-seat-driver selv når han sitter i forsetet. Jeg holder det ikke ut. Ergo: han kjører.
Det er et postulat at menn ikke liker å spørre om vegen. Det er ikke noe problem, for ved sin side har han en kompetent og erfaren kartleser og stifinner: meg. Jeg kan bruke kart og jeg har et årvåkent blikk for veiskilt og merkinger, kan legge sammen to og to og er flink til å finne fram. Jeg peker og sier: Kjør der! Han lystrer og svinger uten å kny. Full tillit. Sånn har vi klart oss i førti år på vegene.
Men nå har det skjedd noe! Min tidligere så lydige og medgjørlige ektemann har kommet i trass-alderen. Jeg har fått konkurranse fra uventet hold!
Et annet postulat sier at menn er svake for dingser. Tekniske duppeditter som blinker og piper og kan trykkes på og som skal utføre handlinger som menneskeheten hittil har klart å utføre på egenhånd. En sånn greie har vi fått installert i bilen. En GPS. Eller PMS, MMA eller PTSD eller hva i helsikke det heter. Med et strålende smil presenterte min bedre halvdel meg for denne innretningen som settes opp i bilen og kan stilles inn på hvilken som helst adresse og gjøre meg overflødig. Stor stas! Apparatet tas fluksens i bruk. På død og liv skal adressen stilles inn om vi så bare skal på butikken. En veg vi kan kjøre i søvne. Det er mer tidkrevende å slå inn adressen enn å kjøre dit. Det lønner seg å gå! Jeg er sur.
Maskinen snakker til deg. Den har “personlighet”, du kan selv velge hvilken. Første alternativ er en laid-back ung mann med bred, snøvlende australsk aksent. Når bilen starter, våkner han til live med et tydelig gjesp, en rap og et rungende “G´day mate!” En halvtime med den fyren tytende ved hver korsveg – og jeg stiller et ultimatum: Nå er det enten jeg eller Crocodile-Dundee her som avslutter turen! På flekken! Neste alternativ er en foxy lady som må være rekruttert fra et telefon-sex byrå. Hun nærmest stønner ordene ut av seg med hes røst – så laidback at det høres ut som om hun har lagt seg helt flat. Uanstendig flat. Med forførende stemme oppfordrer hun sjåføren til å ta tredje avkjørsel i rundkjøringen. Og han gjør det! Selv om jeg protesterer heftig! Jeg har vært her hundre ganger før. Jeg vet at det er lurere å ta avkjørsel nummer to. Tror du jeg når fram når lokkedamen frister med en avstikker? “Er du sikker på det?” spør han med dårlig skjult skepsis. Fra å alltid ta mine ord for god fisk har han gått over til å tvile.
Jeg furter sjalu og sier: “Ok da. Bare hør på det kvinnemennesket, du. Bare ta tredje avkjørsel du, så få vi se hvor det bærer hen..” Han blir usikker og kjører rundt og rundt i rondellen en stund – tynget av valgets kval. Mye står på spill …..
