Jeg har lagt meg til den vanen å skrive reisebrev når jeg kommer hjem fra turer som har vært verdt det.
Well, nå har jeg vært i NYC for første gang i mitt liv, og har fått litt å skrive om.
Category Archives: _en route
I rosenes dal
Sommerens jentetur gikk til Rosendal.
Der hadde jeg bare vært én gang før, og da var det så varmt at det ikke var gøy engang. Den gangen måtte vi bare finne oss en skygge og sette oss ned og drikke vann. Continue reading
Med Elna på hjul
Plassér to bergensere, tre nordlendinger og en islending i to biler, send dem ut i ødemarken og se hva som skjer. Det kan skape eksplosjonsfare, men også være oppskrift på en fin tur. Denne gangen gikk det bra!
Tre stykker Hermansen, to stykker Ek og en innfødt la vi ut fra Reykjavik fulle av pågangsmot onsdag morgen. I løpet av tre dager fikk vi med oss Reykholt – Akureyri – Mývatn – Námaskarð – Dettifoss – Ásbyrgi – Glaumbær – Kjöl – Hveravellir – Gullfoss og Geysir.
Utenom disse offisielle stoppene tok vi utallige foto- og/eller tissestopp etter behov. Vi sjekket ut de fleste toalettfasiliteter underveis, stoppet ved annenhver elv for å se om det var bra fiskeplasser der, og hver gang vi så et hestesto var det fram med kamera. En reise med mange tilfredsstillende avbrekk, med andre ord. Continue reading
Carmen og rosenkålnevrose
Jeg var i Norge i mars. Litt hjemme og litt i Oslo. På vift med Ellen. Vi hadde planlagt det et år i forvegen. Etter den vellykkete langhelgen i København i fjor har vi bestemt oss for én storby i året. Neste år blir det Stockholm.
Men i år altså; metropolen Oslo. Continue reading
Scenic Hardanger
Nå kommer jeg ut av skapet og proklamerer freidig for alle som vil høre: Ja, jeg elsker dette landet som det stiger frem!
Årets biltur gikk til Tønsberg og Eidsvoll i anledning jubiléer. Vi la turen om Hardanger. Og for en tur! For et vakkert land!
Himmelen var knallblå. Skyene var ullhvite. Trærne var lauvtunge. Fjellene var høye. Fossene var fossende. Bekkene var krystallklare. Fjorden var speilblank. Snøen var glitrende. Veiene var smale. Svingene var nifse. Bobilene var tyske. Rutebussen var sjefen. Grøftekantene var blomstrete. I det hele tatt …. Jeg angret på at jeg ikke reiste i bunad ..
Noen endringer har skjedd siden jeg først reiste denne veien, og veiarbeid pågår – så flere endringer er på vei, pardon the pun …
Vi kunne droppe det klassiske spystoppet på Trengreid og stå over rasten på Gullbotn for å samle oss før Samnanger og Kvamskogen. Misjonsheimen var i forfall – der jeg falt så pladask for han mørke fra Os den gangen. Jeg kommer på det hver gang jeg kjører forbi – hva het han, nå igjen?
Memory lane.
Tokagjelet er riktignok verre enn noen sinne, men det har jo også et navn og rykte å leve opp til. Det er et kulturminne – som hele halve Riksveg 7.
Noe så urenluren urlurt. Istedenfor å utbedre vegen har de smelt på den et brunt skilt med noe krimkrams og gjort den til Nasjonal turistveg med riksantikvarens velsignelse. Et genitrekk. Plutselig er hver sving blitt verneverdig.
Kaien på Kvandal var tom. Der vi tilbrakte timevis i fergekø. Vallaviktunnellen hadde fått en rundkjøring midt inni seg. Stilig! Hardangerbroen ble uroverkjørt. Utsikten uovertruffen. Nydelig innover Lofthus – Ullensvang. Morellbuene stod der med Norgesglass til pengene. Vi spyttet steiner innover hele Sørfjorden.
Så kom vil til søsterhuset i Tyssedal. At folk tør å bo her – det burde vært påbudt med hjelm til daglig bruk.
Respect, sistah!
Huset var fullt av gamle kjenninger. Jeg sov godt i det gyselige sengetøyet fra 70-tallet med smil om munnen.
Middag a la Øystein la ingen demper på humøret.
Heisatur
Vi har vært på ny tur, mamma, Mari og jeg. Amsterdam denne gangen. Vi holder oss til kanaler.
Jeg ankom først. Schiphol er svær. Enda større enn den gangen ekteparet Gunnarsson måtte ty til flyplassens intercom for å finne hverandre igjen – to ganger på rad. I de gode gamle dage, før mobilenes tid.
Etter litt om og men kom jeg meg på riktig tog til Amsterdam C og krysset gater, sykkeltrasséer og trikkeskinner med livet som innsats på veg til hotel Multatuli. Oppkalt etter den velkjente (sic) nederlandske forfatteren. Takket være google.maps. streetview kjente jeg meg igjen da jeg kom til gaten. Et typisk amsterdamsk hus med ett rom i hver etasje, opp en trapp og inn en dør, rundt en sving og ned en trapp, inn en dør, to steg til venstre, ned en trapp, opp en trapp – så er du på rommet. Vi hadde bestilt et 3manns rom, og i beste Gullhår-stil prøvelå jeg alle sengene før jeg dro ut for å rekognosere.
Været var nydelig og byen full av japanere i stimformasjon og innfødte i alle regnbuens farger ute på lørdagspromenade. Souvenirsjappene var fulle av tresko, luer med hampmotiv og figuriner av elskende par i misjonærstilling. Ikke noen dristige kamasutrafinesser der i gården. Hollenderne er kanskje litt kalvinske av seg, hva vet jeg ? Continue reading
Hurratur
I sommer reiste jeg på Telemarkskanaltur i godt selskap. I anledning mamma sin 80-års dag.
Håvard og co hadde gitt henne turen som presang, og Mari og jeg bestemte oss for å hive oss på lasset.
Mari, mamma, nordlendingen og jeg la avgårde fra Bergen med freidig mot i Mari sin lille kompakte Mercedes. Nordlendingen kjørte, på to hjul i svingene, med én hånd på rattet og én rundt min søster. Etter at vi hadde fyllt flaskene med vann fra Tvindefossen, steg temperaturen i forsetet enda et hakk ..
– Hold fred i baksetet! sa min søster hvis vi prøvde å kommentere. Continue reading
Dårlig merking oppover
Jeg har lest boken L av Erlend Loe. Der beklager han seg over at Norge er et ferdigbygget land og at Nansen & co ikke lot det være noe igjen for etterkommende generasjoner å oppdage og bygge. Det er noe i det. I skyggen av Nansen og den gjengen er det ikke lett for en gjennomsnittsnordmann å skape blest om sine bragder. Continue reading
Hælsæri í Helsinki
Jeg har besøkt Helsinki for første gang og begikk den genistrek å gi meg på byvandring i HELT nye sko.
Idiootti – som de sier på finsk.
I Helsinki er det marked for flere bilvaskerier. Helsinki Autopesu ville hatt en lysende framtid.
Været var nydelig. Sol og kaldt.
Pohjoisesplanadi fant jeg med én gang. Marimekko fant jeg straks. Så kom jeg i hyggelig prat med en ung franskmann som drev couchsurfing i Norden og var full av entusiasme. Continue reading
På Herdla
Egill Skallagrímsson kom til Herdla og kvad:
Þél höggr stórt fyr stáli
stafnkvígs á veg jafnan
út með éla meitli
andærr jötunn vandar,
en svalbúinn selju
sverfr eirar vanr þeiri
Gestils ölpt með gustum
gandr of stál fyr brandi.
.. med andre ord:
Andærr vandar jötunn höggr stórt þel með éla meitli fyr stáli út á jafnan stafnkvígs veg,
en svalbúinn selju gandr sverf með gustum eirar vanr þeiri Gestils ölpt of stá fyr brandi.
.. eller som vi ville sagt i dag:
Stórhöggt andviðrið meitlar sífellt með éljunum þjöl út á jafnsléttan sjóinn fyrir stafni.
En hinn kaldi stormur sverfur óþyrmilega í byljunum með henni (þjölinni) skipið um stefnið fyrir framan brandinn.
Egill, minn maður
Heimskautaferð
Ég hef ekki orðið vör við sérstakan áhuga Íslendinga á heimskautsvæðunum. En í mínu heimalandi eru þessi fjarlægu lönd mjög nálæg. Þau hafa skipta og skipta miklu máli í Noregi, sögulega, pólítiskt, vísindalega, menningarlega og fjárhagslega. Noregur er eina landið í heiminum sem á landsvæði bæði á norður- og suðurheimskautinu, og norska yfirráðasvæðið á suðurskautslandinu er sjö sinnum stærra en Noregur í Skandinavíu. Á þessu ári er þess minnst að öld er síðan maðurinn steig fyrst fæti á suðurpólinn. Fyrsti fóturinn, reyndur fyrstu tíu fæturnir sem þar stigu niður voru norskir, og í tilefni af þessu hundraðára afmæli datt mér í hug að rifja upp þessa fræknu för og fara hundrað ár aftur í tímann, eða enn lengur, til ársins 1909. Continue reading
Borský Park
I Plzen har de en park, minst. Den ligger ved Park Hotel, eller det er vel rettere å si at hotellet ligger ved parken. Parken var der først.
Den er svær. Trærne er svære, ranke og flotte.
Jeg gikk en tur der i formiddag, i det mest strålende høstvær. Etter en måneds rekordregn i Bergen var det en lise. Continue reading
Bak jernteppet
Jeg elsker å fly. Flyskrekk har jeg aldri hatt. Når maskinen letter fra bakken, er det ingenting mer jeg kan gjøre. Jeg er i Guds og flyverens hender. Da kan jeg like godt slappe av og lene meg tilbake. Styrter vi, så styrter vi, tenker jeg da. Continue reading
Norge i vann, stein og tre.
Kristján og jeg har reist Sør-Norge på tvers og litt på skrå: Bergen – Røros – Stryn – Bergen. Tjueåtte kommuner var vi innom.
Jeg hadde hørt det før og nå har jeg fått syn for segn. Norge er laget av tre ting: stein, tre og vann.
Stein mest i vest. Trær flest i øst. Vann overalt. Continue reading
Nordic walking
Nydelig søndag morgen i Vaasa. Det har snødd og det er stilt og kaldt og sol. Jeg går en tur. Alle er ute og går. Det ser ut til at finnene er like turgale som nordmenn.
Men ingen går tomhendte. Alle har med seg noe.
Hund, sykkel eller staver.
Annet hvert menneske går med staver på bar mark. Det er tydeligvis svært trendy her.
I flyet på vegen hit leste jeg en artikkel om det. Marimekko har designet spesielle Marimekko-staver. Det er nok ikke lenge til du kan få Nokia-staver med innbygget telefon og datamaskin som registrerer automatisk hvor mange skritt du har gått og har direkte satelittkontakt så du ikke kan gå deg vill.
Og alle hadde mössa. Unntatt jeg. Jeg har aldri brukt mössa.
Jeg savner Golfstrømmen
Gode, gamle Golfstrømmen.
Nå er jeg i Bottniska Viken. Her er det ikke mye golfstrøm. Det er kaldt her.
Finsk kulde. Den virker nesten russisk, synes jeg. Ikke at jeg har vært i Russland, men jeg kan tenke meg at kulden blir mer og mer sånn jo lenger østover du kommer.
Den er helt stille.
På Island er det ikke noe særlig kulde. Ikke i Bergen heller. Men hvis det kommer kulde, så rører den på seg. Her er den helt taus. Iskald.
Og jeg tenker: Vinterkrig! At de orket!
Vaasa
Jeg har vært en del ute og flydd i det siste. Nå er jeg i Vaasa/Wasa i østerbotten. En finsk/svensk by. Jeg fløy over Bergen via Arlanda.
Hver gang jeg flyr inn over norskekysten slår det meg at Bjørnstjerne virkelig var inne på det. Furet og værbitt er akkurat det det er.
Jeg fløy videre over Sverige, og der var det ikke furet og værbitt. Mer udefinerbart.
Å fly inn over Vaasa er all right. De har en merkelig byggeskikk her. Ute på åkrene har de bygd løer. Hver åker og hver eng sin løe. Det ser litt rart ut. Midt ute i hver store åker står det en enslig løe uten forbindelse med omverdenen forøvrig. De er ikke i bruk lenger, forteller Petra, men de får stå fordi de er en del av byggetradisjonen her.
Det året det var så bratt
Madonna di Campiglio. Forjettet navn fra min barndoms sportsøndager. Kristján og ungene har vært her to ganger før, men jeg er den eneste som kan uttale “di Campiglio” riktig. Etter å ha hørt det millioner ganger på tv og radio.
Det er temmelig bratt her i Alpene. Det meste er oppoverbakke. Helt til du er kommet opp, da er det bare nedoverbakke. Dette er en merkelig by. Her bor det 600 mennesker. I sesongen er det 20.000 gjester her. Ikke til å tro.
Det er et fint, litt snobbete sted, og klientellet er nesten bare italienere. Ikke en japaner i sikte. Språket er nesten også utelukkende italiensk. En engelsktalende er et sjeldent syn her. Men hva gjør det, man har da gått musikklinjen. Nå kommer endelig teoritimene fra U. Pihls til nytte. Jeg skjønner hva skilæreren sier når han skriker FERMATE! FERMATE!
Jeg har nemlig en tre dagers skiskole bak meg. Jeg startet fra scratch. Første leksjon gikk ut på å lære å stå i ro på flat mark uten at skiene gled bakover. Nei, forresten, første leksjonen gikk ut på å lære å få på seg de enorme skistøvlene. Noe så KLUMSETE!