Den store jubileumsturen til Antarktis med MS Roald Amundsen endte opp med å bli akkurat det … LITT av turen.
Vi kom oss til Patagonia, men idet vi skulle gå ombord ble seilasen avblåst på grunn av koronavirussmittefare.
Tidenes lengste bomtur KEF – PUQ – KEF eller 27.000 km tur-retur.
Sånn gikk det:

DAG 0 – Dagen før dagen – 9/3
Det er koronautbrudd over hele verden og vi skal ut og reise. Hvor lurt er det?
Vi skal til Patagonia og Antarktis, de minst folksomme stedene på kloden, så faren for å bli smittet der er vel liten? Men vi skal reise med cruiseskip – en smittefelle de lux. Stu folk fra alle verdens kanter inn i et fellesområde og send dem avgårde så langt unna helsevesen og respiratorer som det er mulig å komme. Er det klokt?
Vi er jo i faresonen begge to. Jeg er riktignok ennå på den sikre siden av 65, men jeg har nettopp vært til lege og fått diagnosen “voksenastma” og bruker inhalator hver morgen. Det er sikkert ikke så lurt for meg å få denne influensaen.
Kristján ligger enda dårligere an. Han har fylt 65, har hjertetrøbbel, diabetes og 50 års fartstid som storrøyker. Elendig utgangspunkt.
Jeg har ikke vært med på en sånn pandemigreie før, og har ikke helt oversikten. Jeg skjønner at hvis alle slutter å reise og bare holder seg innendørs så vil det være bra for kloden og kunne hefte spredningen av pesten. Men …
Vi bestilte denne turen i 2017! Vi skulle reist i fjor, men da ble det utsatt fordi båten ikke var ferdig. Skal det bli utsatt IGJEN? Er det ikke meningen at vi skal ta denne turen?
Hva sier Urd, Verdandi og Skuld?

DAG 1 – KEF – CDG – 10/3
Min bedre halvdel sliter med det som kalles “trust-issues” på engelsk. Han stoler ikke helt på sine medmenneskers evne til å utføre daglige oppgaver og vil gjerne detaljstyre. Han er den typen som kan finne på å stå over bilmekanikeren på verkstedet og komme med innspill på hva som kan være lurt å gjøre.
Nok om det.
Vi skulle fly til Santiago via Paris og nå stolte han ikke helt på at bakkemannskapet på Charles de Gaulle har kontrollen og klarte å flytte koffertene våre over på flyet til Santiago, så istedenfor å sjekke inn hele veien tar vi koffertene ut og sjekker inn igjen på nytt. Ettersom vi ikke kan sjekke inn før tre timer før avgang blir vi gående i sju timer utenfor terminalen og vente. Som om ikke bakkemannskapet likevel kan klare å sende veskene til Singapore!
Men ..
Den lange ventetiden hadde den effekten at da vi omsider kom fram til skranken var vi blitt så trøtte at vi likegodt oppgraderte til businessclass med tilhørende spesialbehandling. Full middag med champagne og hvit duk på flyet, liggesete, tøfler, tannbørste og hele pakken. Like greit, for flyturen tok 14 timer.
I den eksklusive ventehallen var det Hermésbutikk så jeg fikk med meg et skaut i samme slengen. Med giraffer på.

DAG 2 – Santiago de Chile – 11/3
Det går litt i surr med dagene. Da vi kom til Sheraton hotel Santiago hadde vi vært på reise fra 04.30 den 10 mars til 15.00 den 11 mars islandsk tid. 34 timer.
Sikkerhetskontrollen på flyplassen var annerledes enn vanlig. Det var ikke våpenkontroll, men feberkontroll. Skjema å fylle ut, nødprosedyrer å gjøre oss kjent med og så kom de og pekte med et termometer på pannen vår. For å måle kroppstemperatur? Det virket ikke videre effektivt for å si det mildt.
Santiago var et varmt og støvete sted. Vi tok en lang spasertur i Providence distriktet som så fattigslig og nedslitt ut, men som viste seg å være et ettertraktet strøk å bo i. Chilenerne og jeg har en ting til felles, bortsett fra å være småvokst. Vi har ikke problemer med å sette/legge oss ned hvor som helst hvis behovet melder seg. Jeg har ofte blitt uglesett i Europa for å sette meg i trapper, på gulv, på fortau, på gjerder o.l. Jeg trenger ingen benk.
Det gjør ikke chilenerne heller. De satt og lå hvor som helst. Det likte jeg.
Vi spiste middag på Aqui Esta Coco, en fabelaktig fiskerestaurant som Loreta, Hurtigrutens representant, hadde anbefalt. Jeg spiste abalones og conger og drakk pisco sour og chilensk hvitvin av klasse.

DAG 3 – Da pesten kom til Norge – 12/3
Vi våknet opp til nyheten om at Trump hadde stengt USA og Erna hadde stengt Norge. Familien er spredt for alle vinder. Bára er i Danmark, Dagny er i Berlin, Nils er nettopp kommet hjem fra CPH med hoste og sitter i selvpåført karantene hjemme og vi er i Santiago på veg til Purto Natales. Pesten er ikke registrert her ennå. Tenk om vi har den med oss!! Kommer jeg til å gå inn i historien som Patagonias svar på Pesta i trappen?
Vi holder oss oppdatert, coronaviruset minutt-for-minutt.
Tilbrakte dagen ved svømmebassenget i sol og sommervær. De har deilig frukt her i landet, deilige bær og deilige grønsaker. Og avocado!

Continue reading →

Mormor- og morfartur med de to eldste barnebarna til Dyreparken var årets sommerprosjekt, forhåndsindoktrinering av Sabeltann og Hakkebakkeskogen inkludert.

Vi pakket i bilen og la av gårde via Haukeli og Setesdal. Er det bare jeg, eller er Setesdal Norges kjedeligste dal?
Det var rekordvarmt i Norge, og vi tok oss god tid underveis. Fergeoverganger er gode avbrekk, og dem er det heldigvis en del av. Vi måtte spise is og tisse litt med jevne mellomrom, og sånn gikk nå dagen …
Det var skogbranner hele veien nedover dalen, og spennende utsikt til brannvernhelikoptre som drev slukningsarbeid.
Ungene var beundringsverdig tålmodige i baksetet. Når det røynet på, satte vi  Kaptein Sabeltann i gang i høytaleren. Mormor hadde av prinsipp latt alle smarttelefoner og iPader ligge igjen hjemme. Dette var ikke noen Netflix eller CandyCrush tur!

Sjåføren plugget ørene med skumgummi da vi var kommet forbi Låtefoss og sånn gikk det stort sett greit.
Det tok 12 timer fra vi la avgårde til vi var i hus på Hamresanden appartements. Fint anlegg, men det var jo så varmt at vi måtte sette på full gjennomtrekk for å få sove. Ungene, som hadde sittet i ro hele dagen, fikk  ikke sove før langt på natt.

Frokost og så avgårde til Dyreparken. Det var 30¨C + og rekordmange besøkende. Køen sto helt opp på motorveien som var korket i flere kilometer.
Vi ble henvist til parkeringsplass uti huttaheiti der det heldigis gikk shuttlebuss til parken. Mormor hadde innsett at her handlet det om å økonomisere med kreftene og legge opp løpet etter forholdene. Vi hadde beregnet 10 minutters kjøretid til parken etter tips fra googlemaps. Kjempekøen gjorde den spådommen til intet, så vi gikk rett til Hakkebakkeskogen for å få med oss turen som var forhåndsbestilt. Heldigvis! Jeg hadde sympati med dem som stod i den hundremeter lange billettkøen i solsteiken med hylende babyer og sure tenåringer på slep.

Vi kom oss ombord i toget og fikk rundturen med rev og mus og hare og pepperkakebaking og hele greien. Veldig fint laget til og et pluss med hele parken at den er i natur og det er ordentlige trær og steiner og ugress og fluer og mygg og maur du har å forholde deg til. Hilmir var litt skuffet over at det ikke var ordentlige dyr som spilte rollene, han gjenomskuet de voksne som hadde kledd seg ut som dyr. De snakket norsk som han ikke forstod, så han var bare glad til da det hele var over. Anita var mer med på notene. Hun hadde fått sukkerspinn mens vi ventet på tur, så hun var i utgangspunktet positivt innstilt.

De åpne lekeplassene i parken der ungene kan bruke kroppen sin er en god side ved denne parken. Det er ikke bare lekemaskiner som du må stå i kø til, eller lekeapparater som bare går rundt og rundt eller opp og ned. Det er mange anledninger til å løpe, gå, hoppe, klatre, ballansere, henge, falle, skli, krype, åle seg, få skrubbsår, i det hele tatt …..
Vi tok leke- og drikkepauser underveis. Varmen var i overkant.
Kø for å komme i tråbilene var det neste. Bilene kjørte en runde og ombord i danskebåten som tok dem over en liten dam og i havn. I Danmark formodentlig. Stor stas.
Heldigvis fant vi en kiosk som solgte slush, så vi kunne få regulert væskeballansen igjen. Kiosken tok bare imot betaling på Vipps – første gang jeg opplever det. Men mormor er oppdatert og vippset iveg forbi halve køen av folk som stod og fomlet med telefonene sine og ikke fikk det til.

Hilmir begynte å få nok. Han trives ikke i varmen, men vi gikk videre og da vi kom til Afrika var vi dumme nok til å gå inn i reptilhuset. DER var det varmt, der! Ut igjen i en fart.
Apene og de andre jungeldyrene hadde skygget banen, bokstavelig talt. De lå urørlige under busker og bak murer og peste og var vanskelige å få øye på. Vi fikk likevel sett en leopard og en tiger og en sjiraff som var imponerende langhalset, sebra, antilope, lama og tapir.

Nå var Hilmir fullstendig på felgen, så vi tok vegen hjem.
Morfar laget middag og etter restitusjon var ungene fit for fight igjen. Ut på Hamresanden på jakt etter nye eventyr. Vi hadde balkong med utsikt over stranden, så mormor og morfar kunne følge med fra oven. Dusj og tannbørsting og høytlesing fra Egners bøker og dermed tok vi kvelden.

Planene var klare for dag 2. Nå skulle vi seile med den Sorte Dame og besøke Kardemommeby og spøkelseshuset.
Vi spiste frokost og kledde ungene og sendte dem ut for å løpe av seg litt energi mens vi gjorde oss klare. Da vi kom ut for å plukke dem opp, hadde de kastet habitten og løp fram og tilbake i vannkanten i bare undikken og gravde kanaler og bygget slott.
Det var bare å gi seg over. Mormor hentet badetøy og håndklær, bøtter og spader og dagen ble tilbrakt på stranden. Sol, sjø, sand … hva kan du be om mer?
Begge to klarte å svømme ut til flåten – en bragd – litt nifst, men med mormor i kjølvannet.

Etter middag, når solen var på veg ned, gikk vi til parken mot strømmen. Vi fikk med oss mye på kort tid – seilas med sjørøverskuta og besøk i spøkelseshuset. Hilmir lot seg ovehode ikke sette ut av spøkelser og skumle lyder, han var bare opptatt av å finne ut hvor de kom fra og hvordan effektene var laget. Fasinerende.
Og så benket vi oss i Tjuttavika i tussmørket og fikk med oss hele forestillingen med sang og musikk og pyroteknikk.
Full pakke.

Nå har jeg også vært i Las Vegas og det var akkurat så overdrevent overdådig og dekadent som jeg hadde forestilt meg. Only more so ..
En gigantisk lekeplass for voksne. Ballbingen på IKEA x 1 000 000.
Vi bodde vegg i vegg med hotellet Venice. De hadde innendørs kanaler med gondoler som ble staket rundt på av gondolierer med stråhatter som sang serenader på italiensk. Under en evigblå lettskyet middelhavshimmel.
Badestranden lå i 3.etasje. Ølkjelleren lå i 20.etasje.
Fra vinduet vårt kunne vi se rett over på Trumphotellet som glitrer som gull i kveldssolen.

Byen ligger midt i ødemarken. In the middle of effing absolutely nowhere. Det mest trøstesløse sted du kan tenke deg. Så her er alle midler tatt i bruk for å overbevise deg om at du egentlig befinner det et helt annet sted.

Sengene var gode, det skal de ha!

Årets kusinetur gikk til Hedmarken. Den ble amputert, for vi manglet en kusine. Irene, som i hovedsak hadde planlagt hele greien, ble syk og måtte melde pass. Dette ble derfor mer en søster-/dattertur, men, men ..
Øystein og Kristjan ble med, ikke bare på kjøtt og flesk, men også på egg og bacon.

Vi pakket oss i to biler, og mor fordelte seg likelig mellom oss for å unngå søskenrivalisering Hun holdt stort sett fred i baksetet og var grei å ha med å gjøre.

Turen gikk over Filefjell til Hamar uten de store begivenhetene underveis. I Lærdal ble vi riktignok forsøkt praiet av en eldre dame på krykker som ville ha skyss til Gjøvik. Vi dysset ned nestekjærligheten og bad henne ryke og reise med bussen isteden. På Fagernes spiste vi en verre middag på Chen´s Beijing House.

I Hamar var det full sommer og et yrende liv på og ved Mjøsen. Vi ble tatt godt i mot av Stordalens medsammensvorne på Clarion hotel. De ansatte var påfallende imøtekommende og kveldsmaten var inkludert. Way to go! Kveldspromenade langs stranden avsluttet en lang dag.

Morgenen etter var i varmeste laget og ingen hadde solkrem, men vi utfordret skjebnen på soldekket på Skibladner som var mindre og holdt større fart enn jeg hadde sett for meg. Det var fint med damp og fløyte og skovler, hvitmaling og messing. Vi gikk fra Hamar 11.15 og seilte til Gjøvik, Moelv og Lillehammer der vi gikk i land.

Ferden var behagelig og utsikten fortreffelig. Bleikir akrar og slegin tun, som han sa, Gunnar fra Lidarende.
Et tallrikt reisefølge fra Tyrili var på utflukt, og når de ikke stod på fordekket og damprøykte eller sugde på kjærlighet, satt de på øvre dekk hos oss og ble opplyst av en lokalkjent deltaker. Jeg smuglyttet og fikk med meg mye interessant som ikke nødvendigvis var hentet fra den offisielle reisehåndboken. Høytaleranlegget ombord var heldigvis ødelagt, så vi ble spart for uønsket guiding på hedmarks og gebrokken engelsk.

Mellom Gjøvik og Moelv ble vi bespist i den mondene salongen. Trangt og lavt under taket, men gøy med hvite duker, blomsterdekor, parafinlysekroner i taket og uniformerte tjenere. Laks med poteter, agurksalat, sandefjorsmør, jordbær, fløte og bobler i glasset – mer sommerlig kan det ikke bli.
Vi sendte et Skibladnerkort til vår altfor fjerne slektning på rekonvalesens på Jeløy kurbad.

I Lillehammer gikk vi i land og Øystein orget skyss til jernbanestasjonen der det krydde av forventningsfulle speidere på veg mot Trondheim i full mundur.

Vi hentet bilene i Hamar og tok til Hoel gård på Nes, et sted det kan skrives mye om. Kristján og jeg ble innkvartert i den ikke helt ferdigstilte kårboligen som vertskapet skal trekke seg tilbake til med tiden.  Alt i huset var overdimensjonert, antakelig vanskelig å trappe ned for folk som har bodd på herregård hele sitt liv. Jeg rakk ikke opp til kjøkkenskapene, men hadde sansen for de gedigne gulv-til-tak vinduene vendt uhindret mot Mjøsa og Helgøya.
Morgenutsikten mot vannspeilet var uovertruffen og verdt å våkne til.

Frokosten var solid med varmt, nystekt brød bakt på hvete, rug, sirop, karve og ristete solsikkefrø. Kristján var på kjøkkenet hos den litauiske bakstekona og sjarmerte til seg oppskriften som var i Schønberg-Erkensk målestokk. Nå gjelder det å dividere, subtrahere og kokkelere.
Vi fikk omvisning i hovedhuset av bonden sjøl i kjeledress fra Felleskjøpet. Kompromissløst restaurert til moderne bruk. Ballsalen har vært mye brukt til politiske og økonomiske forhandlinger, sa han, bl.a. mellom FARC og columbianske myndigheter og i arbeidet med Osloavtalen i sin tid. Vi lyttet respektfullt og det var nummeret før jeg gjorde honnør.

Turen gikk videre.

Mor dro til Brumunddal for å besøke en eldgammel venninne fra 65 år tilbake. Det var som om vi hadde sett hverandre i går! kom hun gledesstrålende hjem igjen. Sånt kan skje ..

Imens gikk jeg fra konseptene i fabrikkutsalget til Ment på Fåberg. Født på Fåberg – ment for verden var konseptet jeg gikk til. Jeg hadde fått øye på en mugge i vinduet på Husfliden på Fagernes og falt som et tonn murstein. Kristján gav sitt tiende samtykke og satte opp en tapper mine, og vi stilte trippende utålmodige utenfor huset en halvtime før åpningstid. Det var vel helst jeg som trippet… Vi handlet frokostsett i Beite, ferdig med flue i suppen, Krum mugge og vase m.m. Vi fikk en Bestemor sukkertøyskål på kjøpet.

Været var wunderbart.

Jeg fortsatte til Bjerkebæk der jeg var eneste gjest og fikk privatomvisning i hus og hage og kunne spørre og grave usjenert. Guiden var en ung kvinne, jeg en litt eldre kvinne, og sammen diskuterte vi Undsets forfatterskap, konvertering og kvinnesyn. En inspirerende opplevelse. Jeg handlet med meg Torbjørg Ørjasæters biografi som jeg aldri har lest, og en bok med sidestilte sitater fra Undset og Bjørnson i ulike livsepoker.
De andre var kommet fra Brumunddal, Kristján hadde sjekket oss inn på Mølla og vi lunsjet på Egon. Øystein tok en hvil mens vi dro til Hett Glass blåseri og fabrikkutsalg for å handle, og så tilbake til Fåberg for mer keramikk.

Nedlastet returnerte vi til hvile og middag på Bryggeriet. Elgburger og diverse i friluft en nydelig sommerkveld som vi avsluttet på Toppen bar. Jeg prøvde en Espresso Martini for første gang; espresso – kahlúa – stolichnaya rystet med is. Perfekt punktum. Den må jeg trene på.

Siste dagen la vi avgårde mot vest, med blandete følelser etter å ha sjekket yr.no.

Vi hilste på Patrick, Solveig, Mikael og Ruth i Skåbu i forbifarten. De holdt på å legge nytt tak på stabburet, og Patrick så ut som en ulk med det flotte skjegget. Han kunne sittet modell for Krohg.

Himmelsk rømmegrøt på Bygdin, fjellmat innkjøpt på Bitibua, flere innkjøp hos Valdres sølvsmie og keramikkverksted (der de hadde stengt, men karen hadde glemt pipen sin og var kommet tilbake, åpnet for oss og viste seg å være en innbitt islandsvenn som trakk fram gamle fotografier av sine eskapader med jeep i straumtunge elver og ble perlevenn med Kristján på flekken), kaffe og vafler i Lærdal, medkjøpt pizza fra Svingen og hjem.

Astrid og Anita hadde vasket huset fint, en million e-poster ventet. I morgen avgjør jeg om jeg leser dem eller sletter dem …

Regnet kom. Jeg gikk til sengs.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Hva blir det neste?

Vi får strekke oss mot nye høyder.

En rask svipptur til Thorhild i Oslo.
Det koselige, gamle huset med masse smijern, tømmer og kunst. Champagne, te og lunsj stod og ventet på meg.
Så inn til byen som var overraskende full av folk i stille og kaldt vær.
Oslo viste seg fra sin sjarmerende side, bortsett fra all gravingen som ikke ser ut til å være å unngå i noen by for tide. I spikersuppa holdet de på sette opp bodene til julemarkedet. Antipelsproduksjonsgjengen stod på proteststand og arrangerte fakkeltog som var nydelig i mørket.
Nasjonalteateret. Vi var på amfiscenen helt oppe på det som må være verdens verste sted å oppholde seg i tilfelle brann. I etasjen under hadde vi felles garderobe med publikum til øvre balkong i hovedsalen. Der viste de Reisen til julestjernen. Barn og familien i finstasen på veg til teater. Forventningen lyste lang veg. Barneteater – et eventyrlig barndomsminne.
Vi skulle se Lygres La deg være. Husdikter i teateret.
Det er den kjedeligste teaterforestilling jeg har sett. Jeg duppet rett og slett av.
– monotont i to timer.
– jeg hadde lyst til å gå.
Så på Thorhild. Hun var enig. Vi dro hjem helt oppgitte og fulle av medlidenhet med skuespillerne.
Hjem til reker og hvitvin og bål i ovnen og lørdagskryssord.
Og så rødvin og ost og Werner Hertsogs Nosferatu den sagnomsuste kultfilmen som vi så på kino i 1979 og ble så mørkredde av at vi ikke turte å ta bussen hjem.
Nå kveilet vi oss i sofaen og lo oss skakke over gjensynet. Thorhild lo på seg et astmaanfall. Den har ikke tålt tidens tann.
Da jeg la meg hadde hun lagt Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid på nattbordet.
Som talt ut av mitt hjerte.
Jeg krøp under dynen med doble ulltepper – utslitt. Det er kaldt i gamle hus.

Lang og lat frokost og avgårde på nye eventyr.
Vi gikk til den katolske bokhandelen som var en koselig og fredelig oase i en del av byen jeg ikke har vært i før. Handle litt av hvert, bl.a. en adventskalender. Gikk til østbanen forbi flere interessante skulpturer. Lunsj på restaurant. Så på Barcode og var på galleri og så Kai Fjell og fotogalleri og så Dag Verdal. Som jeg falt helt for. Tok banen til Majorstuen, spiste på BadFork og gikk på Colosseum med Gudrun og så Kongens nei. Den var fabelaktig.
Drosje hjem – helt ferdig. Nosferatu til ost og rødvin. Mye latter.

Lang og lat morgen og frokost alein i huset. Det regnet, men Thorhild hadde lagt igjen paraply. Jeg dro til byen, innom Bedre leker og kjøpte Thomastog til Hilmir. Kjøpte meg skoletter og bøker på Norli. Spiste litt og traff Thorhild etter jobb. Vi prøvde ut cocktailmenyen i Sky bar på SAS hotellet, spiste indisk middag med Inger Sofie og var på Nasjonalteateret og så Enemy of the Duck. Oppsetning av de samme som lagde Njála. En sammenkoking av En folkefiende og Vildanden. Strålende.

Nok et vellykket kulturmaraton i Thorhilds regi!

Sommerens jentetur gikk til Rosendal.
Der hadde jeg bare vært én gang før, og da var det så varmt at det ikke var gøy engang. Den gangen måtte vi bare finne oss en skygge og sette oss ned og drikke vann. Continue reading →

Nå kommer jeg ut av skapet og proklamerer freidig for alle som vil høre: Ja, jeg elsker dette landet som det stiger frem!

Årets biltur gikk til Tønsberg og Eidsvoll i anledning jubiléer. Vi la turen om Hardanger. Og for en tur! For et vakkert land!

Himmelen var knallblå. Skyene var ullhvite. Trærne var lauvtunge. Fjellene var høye. Fossene var fossende. Bekkene var krystallklare.  Fjorden var speilblank. Snøen var glitrende. Veiene var smale. Svingene var nifse. Bobilene var tyske. Rutebussen var sjefen. Grøftekantene var blomstrete. I det hele tatt …. Jeg angret på at jeg ikke reiste i bunad ..

Noen endringer har skjedd siden jeg først reiste denne veien, og veiarbeid pågår – så flere endringer er på vei, pardon the pun …
Vi kunne droppe det klassiske spystoppet på Trengreid og stå over rasten på Gullbotn for å samle oss før Samnanger og Kvamskogen. Misjonsheimen var i forfall – der jeg falt så pladask for han mørke fra Os den gangen. Jeg kommer på det hver gang jeg kjører forbi – hva het han, nå igjen?

Memory lane.

Tokagjelet er riktignok verre enn noen sinne, men det har jo også et navn og rykte å leve opp til. Det er et kulturminne – som hele halve Riksveg 7.
Noe så urenluren urlurt. Istedenfor å utbedre vegen har de smelt på den et brunt skilt med noe krimkrams og gjort den til Nasjonal turistveg med riksantikvarens velsignelse. Et genitrekk. Plutselig er hver sving blitt verneverdig.

Kaien på Kvandal var tom. Der vi tilbrakte timevis i fergekø. Vallaviktunnellen hadde fått en rundkjøring midt inni seg. Stilig! Hardangerbroen ble uroverkjørt. Utsikten uovertruffen. Nydelig innover Lofthus – Ullensvang. Morellbuene stod der med Norgesglass til pengene. Vi spyttet steiner innover hele Sørfjorden.

Så kom vil til søsterhuset i Tyssedal. At folk tør å bo her – det burde vært påbudt med hjelm til daglig bruk.
Respect, sistah!

Huset var fullt av gamle kjenninger. Jeg sov godt i det gyselige sengetøyet fra 70-tallet med smil om munnen.
Middag a la Øystein la ingen demper på humøret.

Vi har vært på ny tur, mamma, Mari og jeg. Amsterdam denne gangen. Vi holder oss til kanaler.

Jeg ankom først. Schiphol er svær. Enda større enn den gangen ekteparet Gunnarsson måtte ty til flyplassens intercom for å finne hverandre igjen – to ganger på rad. I de gode gamle dage, før mobilenes tid.
Etter litt om og men kom jeg meg på riktig tog til Amsterdam C og krysset gater, sykkeltrasséer og trikkeskinner med livet som innsats på veg til hotel Multatuli. Oppkalt etter den velkjente (sic) nederlandske forfatteren. Takket være google.maps. streetview kjente jeg meg igjen da jeg kom til gaten. Et typisk amsterdamsk hus med ett rom i hver etasje, opp en trapp og inn en dør, rundt en sving og ned en trapp, inn en dør, to steg til venstre, ned en trapp, opp en trapp – så er du på rommet. Vi hadde bestilt et 3manns rom, og i beste Gullhår-stil prøvelå jeg alle sengene før jeg dro ut for å rekognosere.
Været var nydelig og byen full av japanere i stimformasjon og innfødte i alle regnbuens farger ute på lørdagspromenade. Souvenirsjappene var fulle av tresko, luer med hampmotiv og figuriner av elskende par i misjonærstilling. Ikke noen dristige kamasutrafinesser der i gården. Hollenderne er kanskje litt kalvinske av seg, hva vet jeg ? Continue reading →

I sommer reiste jeg på Telemarkskanaltur i godt selskap. I anledning mamma sin 80-års dag.
Håvard og co hadde gitt henne turen som presang, og Mari og jeg bestemte oss for å hive oss på lasset.

Mari, mamma, nordlendingen og jeg la avgårde fra Bergen med freidig mot i Mari sin lille kompakte Mercedes. Nordlendingen kjørte, på to hjul i svingene, med én hånd på rattet og én rundt min søster. Etter at vi hadde fyllt flaskene med vann fra Tvindefossen, steg temperaturen i forsetet enda et hakk ..
– Hold fred i baksetet!  sa min søster hvis vi prøvde å kommentere. Continue reading →