Jeg har vært i mange kirker de siste dagene.
Domkirken i Köln og Storkyrkan og Tyska St:a Gertruds kyrka i Stockholm, to name but a few.
Kolossale bygg til Herrens ære.
Utsøkte kunstverk og overdådige utsmykninger som trosser enhver beskrivelse. Kulturhistoriske og kunstneriske høydare.
Jeg var ikke alene i katedralene. Et uoverskuelig pilgrimstog av turister fra hver en verdenskrok hadde vandret innom for å beundre og ta selfie. Soknebarna var fortrengt til sidekapell der de holdt bønnestund og andakt beskyttet av små skilt som sa Bitte, nicht stören.
For meg er Kølnerdomen i første rekke et gudshus, i andre rekke et kunstverk, men jeg skal innrømme at det kan være vanskelig å få øye på Herren midt i all prakten. Lysekronene og glassmaleriene er manifestasjoner av verdslige autoriteters makt og myndighet. Alteret i sølv og ibenholt er blasfemisk sett med nåtidens øyne.
Jeg velger å se det med datidens øyne.
Og om jeg ikke ser Herren når jeg løfter blikket og får kink i nakken av å stirre opp i hvelvet, så får jeg øye på Han når jeg senker blikket og ser ned.
Blankslitte steingulv der de troendes føtter har satt  spor, bønneskamler der stoppingen stikker ut gjennom stoffet, harde trebenker med fordypninger etter tusen bakender. Det var ikke myke seter og varme pledd man brukte pengene på.
Jeg vet at millioner av mine trosfeller og forgjengere har våget seg til å trå, knele og sitte her. Har slått seg for brystet og hvisket: Gud, vær meg synder nådig.