Lyse øyeblikk


John Grisham: The Confession

imagesEnda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.

Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.

Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig  ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.

Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.

Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.


Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet

Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.

Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.

Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.

For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.

For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.

Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen.  Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.

“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!

Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.

For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.

Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.

Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.

En lesverdig, men litt for lang, bok.

Terningkast? Nei, les selv!


Langsomkylling

Denne var faktisk kjempegod. Sakset fra eldhussogur punktum com.

Vask og tørk en kylling godt. Den kan gjerne være stor, dette kommer til å få bein å gå på.
Smelt smør, bland med soyasaus og pensle kyllingen godt. Krydre den etter behag – gjerne med noe provensalsk.

Skrell en saftig appelsin, skjær den i båter og stapp den inn  i kyllingen sammen med en nevefull av hvitløksbåter. I alle fall hvis du er like glad i hvitløk som jeg …

Legg kyllingen i en ildfast form med lokk og sett inn i ovnen på 110¨C. La den stå i fred en times tid.
Velg rotgrønnsaker med omhu, skjær dem i terninger og fyll opp rundt kyllingen i formen. Jeg liker godt søtpoteter, fennikel, selerirot – men alt er lov, squash, kålrot, gulrot, løk ….
Hvis det er noe igjen av smøret og soyasausen er det greit å helle det over.
Legg lokk på igjen og la det stå en time til, kanskje til og med halvannen. Det kommer litt an på hvor stor denne kyllingen er.

Ta lokket av og sett opp varmen til +200°C og la stå i 15-20 minutter eller til kyllingen har fått fin brun farge. Legg den til side med noe over for å bevare varme og fuktighet.

Sil sjyen over i en kasserolle, smak til og jevne med mel eller sausejevning Smell oppi så mye fløte som du har/synes du burde.

Nyt.


Staying in Vegas

Nå har jeg også vært i Las Vegas og det var akkurat så overdrevent overdådig og dekadent som jeg hadde forestilt meg. Only more so ..
En gigantisk lekeplass for voksne. Ballbingen på IKEA x 1 000 000.
Vi bodde vegg i vegg med hotellet Venice. De hadde innendørs kanaler med gondoler som ble staket rundt på av gondolierer med stråhatter som sang serenader på italiensk. Under en evigblå lettskyet middelhavshimmel.
Badestranden lå i 3.etasje. Ølkjelleren lå i 20.etasje.
Fra vinduet vårt kunne vi se rett over på Trumphotellet som glitrer som gull i kveldssolen.

Byen ligger midt i ødemarken. In the middle of effing absolutely nowhere. Det mest trøstesløse sted du kan tenke deg. Så her er alle midler tatt i bruk for å overbevise deg om at du egentlig befinner det et helt annet sted.

Sengene var gode, det skal de ha!


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Mindfulness – eller Over bekken etter vann

Mindfulness er et av de nye hype-ordene i menneskenes jakt på lykken.
En form for tilstedeværelse – bli kjent med deg selv.
Jeg har ikke sett noe norsk ord for det ennå?
Bli lykkelig med mindfulness – lykken er bare et kveldskurs unna….

Fare for at det kan utarte til MINEfulness … at man blir full av seg selv og glemmer Øverland:
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Eller for å sitere Mikael Aksnes:
Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad;
og vil du gjerne lukka nå,
då først deg sjølv du gløyma må.

Jeg er kristen og har drevet et aktivt bønneliv i årtier.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tanke og sinn fokuseres 100% på noe annet enn deg selv, noe annet enn de daglige bekymringer, konflikter og følelser.
Du går ut av deg selv og inn i et hellig rom der du selv ikke er i sentrum.
Du går inn i samfunn med universets skaper. Du plasserer deg selv i en kontekst av evighet og uendelighet.
Det gir perspektiv på fortiden, framtiden og hverdagen. Det avstresser helt og fullt.
Minner på mange måter om det de beskriver som driver meditasjon. Only more so …

Det gir styrke og pågangsmot, overskudd og glede og åpner øynene for andre rundt deg.
Og sist men ikke minst, det kommer ikke bare deg selv til gode.
Gjennom bønn kan du nemlig hjelpe andre og få veiledning og, i fortsettelsen, konkrete oppgaver fra oven.
Bønn kan avstedkomme mirakler. NO shit – trust me, I know. Det ER makt i de foldede hender.

For den som vil oppleve tilstedeværelse i nuet, bakkekontakt med virkeligheten, innsikt i seg selv, frihet fra bekymring, en tilstand av takknemlighet, ydmykhet, indre fred – (ikke den fred som verden gir – Joh.14,27) anbefaler jeg bønn. På det varmeste!

Det er gratis, kan bedrives når og hvor som helst, sammen med andre eller på enerom.
Gode greier!


Leap of faith

Jeg tror på en levende Gud. Jeg tror at Jesus fra Nasareth er Kristus.
Jeg tror at gjennom han er jeg blitt et Guds barn, en borger av Guds rike, et virkelig rike som er evig og eksisterer utenfor mine sanser.
Jeg tror at jeg er en del av den virkeligheten og at hvis jeg lever i den, vil mitt liv være et virkelig liv.
Et liv med mening.
Jeg tror at dette er sant. At denne virkeligheten er uavhengig av min helse, mitt intellekt, min utdanning, min bakgrunn, min livssituasjon, mine hormonsvingninger.

Er det vanskelig å tro på Gud?
Du kan ikke tenke deg fram til tro. Det er ikke sånn at de som er intelligente og tenker mest har lettere for å finne han. Snarere tvert imot. Les 1.Kor 1, 10
Tanken og intellektet kan brukes til mange nyttige ting. Det kan brukes til å analysere og forstå den fysiske verden i den grad menneskelige sanser kan oppfatte. Det kan brukes til å analysere og forstå menneskelige følelser og relasjoner.
Men det kan ikke brukes til å analysere og forstå Gud.

Å leite etter Gud gjennom analyser og menneskekonstruerte tester er som å bestemme kroppsvekt med bruk av lakmustest.
Det er feil metode.
Du trenger ikke høy IQ for å finne troen. Du trenger mot. først og fremst mot til å ta en sjanse. A leap of faith.

Jeg husker alltid en scene i en av Indiana Jones filmene, jakten på den hellige gral.
For å komme fram til målet, må helten gjøre a leap of faith, en handling i full tillit.
Han må stige rett ut i det tomme intet i tro. Sansene hans sier at dette er det rene vannvidd. Men sansene og tankene hans kan ikke føre han lenger. Han er kommet til veis ende. Nå er det bare troen som kan bringe han videre.

Tro er å kaste seg ut på 70.000 favner dyp, sa Kierkegaard. Og det kan alle vi troende skrive under på.
Det handler om det. Intellektet kan bare ta deg så langt. Hvis du vil videre, må du ta sjansen.

Den som tar skrittet får seg en stor overraskelse.


The fat lady is singing

Amalie_Materna_as_Brünhilde_1876_-_IL1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

It ain´t over till the fat lady sings.

Sånn lyder et engelsk uttrykk. Antakelig kommer det fra operaverdenen. Der er det jo mange feite damer som synger, og en ordentlig opera ender sånn. Den feite divaen synger. Og dør. Mens hun fortsetter å synge.

Uttrykket betyr det samme som It ain´t over till it´s over.

Ikke ta seieren på forskudd – hvis en vil tolke det mistrøstig.

Men det har også optimistiske overtoner: så lenge det er liv er det håp.

Det er aldri for seint å snu.

Aldri for seint å begynne på nytt.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en lady, det er et definisjonsspørsmål, men jeg er i allefall ikke så verst feit. Og synge gjør jeg nå. Ut!

Ut med det gamle, Inn med det nye!

Out with the bad air – in with the good

 


Den nakne sannhet

La tissen levva
http://www.aftenbladet.no/meninger/Free-Willy-La-tissen-levva-3800335.html

Free the nipple
http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-free-nipple-campaign-takes-over-capital

Jeg må tilstå at jeg ikke helt har sansen. Det er antakelig min inngrodde blygsel som får meg til å steile litt. Men kanskje er det ikke så gale. Kanskje er det dette verden trenger. At folk får se hvordan en faktisk levende kropp ser ut. Kanskje er det nødvendig at en faktisk autentisk ubearbeidet kropp får vise seg fram.

Av og til må jeg bare gi meg over og si som Obstfelder:
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…