Lyse øyeblikk


Ikke min greie

Jeg, som så mange andre, har lest boken The life-changing Magic of not Giving a F**k av Sarah Knight. I reklamen står det bl.a. “The bestselling book everyone is talking about, revealing the surprising art of caring less and getting more.
Caring less – getting more.

Continue reading


Ingen garanti

If you don´t make changes – nothing will change!

The more things change – the more they stay the same, sa Quark i den siste episoden av StarTrek DS9. Det var hans siste replikk og han valgte å sitere Jean-Baptiste Alphonse Karr som visstnok skal ha uttalt denne sannheten først. På fransk riktignok.
Dette er en sannhet – vitterlig. Men med modifikasjoner. Det er nemlig mulig å gjøre varige endringer. Både små og store.



I samme episode hadde Garak sin siste replikk: We live in uncertain times.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Vi lever alltid i usikkerhet. Jeg går i fare hvor jeg går, som han sa, Hans Adolf Brorson.

Continue reading


Shaken – but not stirred

Jeg hadde en rystende opplevelse for nylig.
Etter en god natts søvn våknet jeg fullstendig helpeløs og kom meg ikke ut av sengen. Jeg kunne ikke sette meg opp. Jeg kunne ikke bevege hodet.
Hvis jeg lå ubeveglig og så rett fram var jeg som vanlig. Med én gang jeg flyttet blikket eller prøvde å sette meg opp, gikk det helt rundt for meg og jeg begynte å kaste opp. Jeg hadde fått et kraftig anfall av BPPV, krystallsyke.
Etter noen timer og et par konsultasjoner med legevakten endte det med at jeg ble båret ut i sykebilen av to sterke karer og fraktet til akutten. Hver gang vi passerte en fartsdump, spydde jeg.
På legevakten ble jeg godt mottatt, selv om det var midt i covid19-krisen og undersøkt av en hel gjeng av leger, både spesialister og legestudenter. Det ble tatt blodprøver i hytt og vær, hjernen min ble scannet to ganger og jeg svarte på de samme spørsmålene igjen og igjen som i et tredjegradsforhør. Så lenge jeg lå stille var jeg frisk som en fisk, med én gang jeg léet på meg mistet jeg hodet og begynte å spy som en alke.

Jeg var ganske rolig for jeg mente å vite hva som var i veien med meg, men det var betryggende at legene tok tilstanden så alvorlig og ville utelukke andre og skumlere diagnoser.

Langt utpå kvelden kom det omsider en ung øre-nese-hals lege og fikset meg. Hun var vennlig, men kontant – en ypperlig kombinasjon for en lege med dårlig tid.
Uten videre om og men utførte hun Epleys manøver. Det føltes som et fysisk overgrep, som det jo i en viss forstand var. Det går kort fortalt ut på å riste de malplasserte krystallene tilbake på plass, det vil si å riste pasientens hode fram og tilbake, opp og ned etter et mønster som den godeste Epley i sinn tid klarte å pønske ut. Prosedyren endte med at jeg måtte sitte på sengekanten i 15 minutter mens de bortkomne krystallene fant vegen hjem igjen.
Det var en selsom opplevelse. Jeg satt i sykehussengen og klamret meg panisk til sengekanten og spydde uten pause. Det var som å være ombord i Roald Amundsen over Drake-passasjen i full storm.

Etter at kvarteret var omme fikk jeg lov å legge meg ned igjen og ble flyttet til et enerom der jeg fikk tilbringe natten i ro og fred.
Da jeg våknet neste morgen klarte jeg å sette meg opp i sengen. Forsiktig som en olding satte jeg beina på gulvet og da legen kom på morgenvisitt stod jeg på egne bein uten å holde meg. For en bedring!
Med støtte fra en hjelpepleier kunne jeg stavre meg på toalettet for egen maskin. To timer senere var jeg hjemme igjen. Takket være Epley.

Det tok nærmere to uker før jeg var restituert. De første dagene gikk jeg langs veggene og støttet meg og lot være å kjøre bil eller gjøre brå bevegelser. Fortsatt merker jeg at yogaøvelser med hodet ned og baken opp ikke er noe for meg, men det går framover.

Moralen er: enkelte problemer kan bare løses ved å gjennomgå rystende opplevelser.
Det kan kjennes uutholdelig smertefullt og grusomt mens det står på, men resultatet kan være legende og tjenlig på alle måter.


Michelle Obama: Becoming

BLI – vi kan alle bli noe

Dette var en bok jeg ikke hadde på min ønskeliste. I bakhodet hadde jeg en mistanke om at dette var en slags chick-lit etter definisjonen: “heroine-centered narratives that focus on the trials and tribulations of their individual protagonists”. Av en eller annen grunn. Og både genren og begrepet irriterer meg.
Så kom jeg tilfeldigvis til å bli sittende og se den nye dokumentarfilmen om Michelle. Den heter også Becoming, bygger på boken og følger henne rundt i USA på bokselgerturné. Det var en inspirerende film om en interessant kvinne, og derfor måtte jeg gi meg i kast med boken.
Nå er den lest.
Mye interessant og mye inspirerende.

Michelle Obama er født i 1964 og altså 56 år gammel, sånn noenlunde midt i livet som det heter. Nå er hun avgått førstedame med ekstremt høy been-there-done-that score. Hva skal hun nå ta seg til? Hvile på sine lauvbær? Hun har vel nådd alle sine mål, lenger er det vel ikke mulig å komme? Heretter går det vel nedoverbakke?
Det er ikke hennes perspektiv, tvert imot er vi alle i stadig endring, hele tiden i ferd med å BLI / BECOME noe nytt, noe mer, noe annerledes.
Hun brukte stadig ordet “story” i møte med mennesker.
Alle har sin historie. Alle historier er unike. Alle historier er interessante.
Og selv om mange premisser er lagt på forhånd, har vi mulighet til å skrive mye av historien vår selv.
Og historien er ikke over før den er over.


Enginn leitar augna minna

Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.


Bilturister 2019

Fjorårets biltur gikk til Stockholm via Tønsberg i følge med mamma, Mari og Øystein.
Det var en kjekk tur med mange opplevelser og gjensyn med gamle venner.
Vi kjørte østover langs en eller annen Låg gjennom Uvdal. Uv? Hva er en uv? Alle stedsnavnene var fremmede. Skahjem, Lampeland, Tute, Rollag, Fjøse, Aslefet, Toskje, Efteløt. Avorlig? Manglet bara Huttaheiti.
Var vi i det hele tatt i Norge? Hva slags språk snakker de her? På dodøren på bensinstasjonen stod det “skunteklevin”. Alvorlig?
Fra Stockholm holdt vi på å ikke finne vegen tilbake til Norge igjen, og surret rundt i Dalarna en stund,men det gikk bra til slutt. Vegene skiltes i Hamar og Kristján og jeg kjørte hjemover aleine.

På tilbakevegen stopper vi for å benytte skunteklevin, fylle bensin og ta en is. Det er kjempevarmt. Jeg sitter på terrassen utenfor ansikt til ansikt med reklamefiguren til Diplom-is i noe som jeg antar er naturlig størrelse.

Jeg har aldri før sett så nøye på den fremtoningen i gult og rødt som jeg jo har sett tusen ganger før. Hva er det han/hun skal fore­stille? En skapning i gult og rødt som holder på en overdimensjonert kroneis. Hva er dette for en skapning? Ansiktet er smilende, men skjult inne i noe som kan være en enorm hette. Håret er unorsk svart og det kan se ut som om øynene er en anelse skråstilte. Er det en japaner? En asiat som er glad i is? Eller kan det være en eskimo? Habitten er heldekkende med kanter som kan se lodne ut. Pels? Solgult skinn med røde fartsstriper? Er det eskimo-farger?
Is og eskimoer tilhører jo på en måte samme referanseområde.
Er det foresten lov å si eskimo lenger? Eller faller den glosen i samme kategori som hottentott og negerkonge? Skal vi kanskje si inuit?

Var det ikke en sak her for noen år siden om at negerfolk ville ha seg frabedt å være stiliserte reklamefigurer for mokkabønner. Leste jeg ikke noe om joikakaker her om dagen? Hva med eskimoene? Er de blitt spurt-som folkeslag- om de vil stå utenfor norske kiosker og promotere Diplomis? Er det på tide å ta hansken, for ikke å si polvotten, opp for eskimoene?

Vi kjører videre vestover. Foss meg her og foss meg der! Vi gidder ikke å stoppe ved Vøringen. Vi vører den ikke. Vi gir oss i kast med Måbødalen og streit Knutsen i Marken.

Hjemme igjen var vi enige om at det hadde vært en fin tur.


Með Jesú byrja ég

Með Jesú byrja ég, með Jesú vil ég enda,
og æ um æviveg hvert andvarp honum senda.
Hann er það mark og mið, er mæni’ eg sífellt á.
Með blessun, bót og frið hann býr mér ætíð hjá.

Ef Jesú ég æ hef, um jörð eg minna hirði,
um heimsins glys ei gef og glaum hans einskis virði.
Mitt bætir Jesús böl, mér byrðar léttir hann.
Ef hann á hjá mér dvöl, mig hrella neitt ei kann.

Af allri sál og önd mig allan þér ég færi,
mitt hjarta, tungu’ og hönd þér helga’ eg, Jesús kæri.
Ó, tak það, Guð minn, gilt, og gef ég æ sé þinn.
Gjör við mig sem þú vilt, þinn vilji æ sé minn.

Ziegler – Sb. 1886 – Valdimar Briem


So much to do – so little time!

Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av?
Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel ….
Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene.
Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.

Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken.
Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring?
Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist.
Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.

En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle.
Det må være fantastisk gøy
.

Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender.
Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle.
Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på.
Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel!
Been there – done that!!


Det er en tid ..

Det er en tid og, jeg kan se den komme
jeg skal forlate alt jeg kjenner her,
og mine ting skal overtas av andre,
mitt bord, min stol, og kanskje mine klær.
Jeg blir et navn som ikke har en stemme,
mens minnet falmer sakte, år for år,
og de som stod omkring meg og tok avskjed
skal selv bli glemt, i tid som langsomt går.

Jeg spør deg Gud i dødens store klarhet
før jeg skal miste tankekraft og ord
hvor finnes tro i gravens mørke hule?
Hva er å se når øyet er blitt jord?
Skal den jeg er bli borte uten avtrykk
og min erindring slokne i et gys?
Gi meg et tegn og si meg, hvis du klarer,
at bak det store mørket er det lys.

Du er mitt barn, jeg fastholder din væren
når tiden kapsler seg og er forbi
for jeg har elsket deg fra verdens opphav
og i mitt hjerte var du alltid fri.
Vær ikke redd, men gi deg hen i døden
så får du liv igjen for andre gang.
Bak dødens port, i nye dimensjoner
skal du gå opp i lys og bli til sang.

Eivind Skeie.


Inn for landing

Vi hadde som vanlig bestilt seter med et sete mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet. Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett! Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du. Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der. Vil du sitte ved vinduet? Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet! Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er så virker metoden med å velge seter med mellomrom og vi kan bre oss utover.

Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.

Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Hvis jeg er heldig da kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??

VESTLANDET. Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder og ensomme hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.

Aldri et spørsmål!