Lyse øyeblikk


Langsomkylling

Denne var faktisk kjempegod. Sakset fra eldhussogur punktum com.

Vask og tørk en kylling godt. Den kan gjerne være stor, dette kommer til å få bein å gå på.
Smelt smør, bland med soyasaus og pensle kyllingen godt. Krydre den etter behag – gjerne med noe provensalsk.

Skrell en saftig appelsin, skjær den i båter og stapp den inn  i kyllingen sammen med en nevefull av hvitløksbåter. I alle fall hvis du er like glad i hvitløk som jeg …

Legg kyllingen i en ildfast form med lokk og sett inn i ovnen på 110¨C. La den stå i fred en times tid.
Velg rotgrønnsaker med omhu, skjær dem i terninger og fyll opp rundt kyllingen i formen. Jeg liker godt søtpoteter, fennikel, selerirot – men alt er lov, squash, kålrot, gulrot, løk ….
Hvis det er noe igjen av smøret og soyasausen er det greit å helle det over.
Legg lokk på igjen og la det stå en time til, kanskje til og med halvannen. Det kommer litt an på hvor stor denne kyllingen er.

Ta lokket av og sett opp varmen til +200°C og la stå i 15-20 minutter eller til kyllingen har fått fin brun farge. Legg den til side med noe over for å bevare varme og fuktighet.

Sil sjyen over i en kasserolle, smak til og jevne med mel eller sausejevning Smell oppi så mye fløte som du har/synes du burde.

Nyt.


Staying in Vegas

Nå har jeg også vært i Las Vegas og det var akkurat så overdrevent overdådig og dekadent som jeg hadde forestilt meg. Only more so ..
En gigantisk lekeplass for voksne. Ballbingen på IKEA x 1 000 000.
Vi bodde vegg i vegg med hotellet Venice. De hadde innendørs kanaler med gondoler som ble staket rundt på av gondolierer med stråhatter som sang serenader på italiensk. Under en evigblå lettskyet middelhavshimmel.
Badestranden lå i 3.etasje. Ølkjelleren lå i 20.etasje.
Fra vinduet vårt kunne vi se rett over på Trumphotellet som glitrer som gull i kveldssolen.

Byen ligger midt i ødemarken. In the middle of effing absolutely nowhere. Det mest trøstesløse sted du kan tenke deg. Så her er alle midler tatt i bruk for å overbevise deg om at du egentlig befinner det et helt annet sted.


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Mindfulness – eller Over bekken etter vann

Mindfulness er et av de nye hype-ordene i menneskenes jakt på lykken.
En form for tilstedeværelse – bli kjent med deg selv.
Jeg har ikke sett noe norsk ord for det ennå?
Bli lykkelig med mindfulness – lykken er bare et kveldskurs unna….

Fare for at det kan utarte til MINEfulness … at man blir full av seg selv og glemmer Øverland:
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Eller for å sitere Mikael Aksnes:
Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad;
og vil du gjerne lukka nå,
då først deg sjølv du gløyma må.

Jeg er kristen og har drevet et aktivt bønneliv i årtier.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tanke og sinn fokuseres 100% på noe annet enn deg selv, noe annet enn de daglige bekymringer, konflikter og følelser.
Du går ut av deg selv og inn i et hellig rom der du selv ikke er i sentrum.
Du går inn i samfunn med universets skaper. Du plasserer deg selv i en kontekst av evighet og uendelighet.
Det gir perspektiv på fortiden, framtiden og hverdagen. Det avstresser helt og fullt.
Minner på mange måter om det de beskriver som driver meditasjon. Only more so …

Det gir styrke og pågangsmot, overskudd og glede og åpner øynene for andre rundt deg.
Og sist men ikke minst, det kommer ikke bare deg selv til gode.
Gjennom bønn kan du nemlig hjelpe andre og få veiledning og, i fortsettelsen, konkrete oppgaver fra oven.
Bønn kan avstedkomme mirakler. NO shit – trust me, I know. Det ER makt i de foldede hender.

For den som vil oppleve tilstedeværelse i nuet, bakkekontakt med virkeligheten, innsikt i seg selv, frihet fra bekymring, en tilstand av takknemlighet, ydmykhet, indre fred – (ikke den fred som verden gir – Joh.14,27) anbefaler jeg bønn. På det varmeste!

Det er gratis, kan bedrives når og hvor som helst, sammen med andre eller på enerom.
Gode greier!


Leap of faith

Jeg tror på en levende Gud. Jeg tror at Jesus fra Nasareth er Kristus.
Jeg tror at gjennom han er jeg blitt et Guds barn, en borger av Guds rike, et virkelig rike som er evig og eksisterer utenfor mine sanser.
Jeg tror at jeg er en del av den virkeligheten og at hvis jeg lever i den, vil mitt liv være et virkelig liv.
Et liv med mening.
Jeg tror at dette er sant. At denne virkeligheten er uavhengig av min helse, mitt intellekt, min utdanning, min bakgrunn, min livssituasjon, mine hormonsvingninger.

Er det vanskelig å tro på Gud?
Du kan ikke tenke deg fram til tro. Det er ikke sånn at de som er intelligente og tenker mest har lettere for å finne han. Snarere tvert imot. Les 1.Kor 1, 10
Tanken og intellektet kan brukes til mange nyttige ting. Det kan brukes til å analysere og forstå den fysiske verden i den grad menneskelige sanser kan oppfatte. Det kan brukes til å analysere og forstå menneskelige følelser og relasjoner.
Men det kan ikke brukes til å analysere og forstå Gud.

Å leite etter Gud gjennom analyser og menneskekonstruerte tester er som å bestemme kroppsvekt med bruk av lakmustest.
Det er feil metode.
Du trenger ikke høy IQ for å finne troen. Du trenger mot. først og fremst mot til å ta en sjanse. A leap of faith.

Jeg husker alltid en scene i en av Indiana Jones filmene, jakten på den hellige gral.
For å komme fram til målet, må helten gjøre a leap of faith, en handling i full tillit.
Han må stige rett ut i det tomme intet i tro. Sansene hans sier at dette er det rene vannvidd. Men sansene og tankene hans kan ikke føre han lenger. Han er kommet til veis ende. Nå er det bare troen som kan bringe han videre.

Tro er å kaste seg ut på 70.000 favner dyp, sa Kierkegaard. Og det kan alle vi troende skrive under på.
Det handler om det. Intellektet kan bare ta deg så langt. Hvis du vil videre, må du ta sjansen.

Den som tar skrittet får seg en stor overraskelse.


The fat lady is singing

Amalie_Materna_as_Brünhilde_1876_-_IL1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

It ain´t over till the fat lady sings.

Sånn lyder et engelsk uttrykk. Antakelig kommer det fra operaverdenen. Der er det jo mange feite damer som synger, og en ordentlig opera ender sånn. Den feite divaen synger. Og dør. Mens hun fortsetter å synge.

Uttrykket betyr det samme som It ain´t over till it´s over.

Ikke ta seieren på forskudd – hvis en vil tolke det mistrøstig.

Men det har også optimistiske overtoner: så lenge det er liv er det håp.

Det er aldri for seint å snu.

Aldri for seint å begynne på nytt.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en lady, det er et definisjonsspørsmål, men jeg er i allefall ikke så verst feit. Og synge gjør jeg nå. Ut!

Ut med det gamle, Inn med det nye!

Out with the bad air – in with the good

 


Den nakne sannhet

La tissen levva
http://www.aftenbladet.no/meninger/Free-Willy-La-tissen-levva-3800335.html

Free the nipple
http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-free-nipple-campaign-takes-over-capital

Jeg må tilstå at jeg ikke helt har sansen. Det er antakelig min inngrodde blygsel som får meg til å steile litt. Men kanskje er det ikke så gale. Kanskje er det dette verden trenger. At folk får se hvordan en faktisk levende kropp ser ut. Kanskje er det nødvendig at en faktisk autentisk ubearbeidet kropp får vise seg fram.

Av og til må jeg bare gi meg over og si som Obstfelder:
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…


Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing

Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.

Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.

Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.

Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.

Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.

Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.

Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.

Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.

 


To read or not to read …..

Det er mange år nå siden jeg oppdaget lydboken som medium. Jeg abonnerer på to tjenester, Audible og Storytel, og har stor glede av det. De siste årene har jeg faktisk ikke lest særlig mye med øynene, det meste har gått inn via ørene.

Lydbøker har sine pre.
For det første det åpenbare at det går an å gjøre flere ting på én gang. Man kan lytte og strikke, lytte og vaske opp, lytte og kjøre bil, lytte og gå tur, lytte og ta fly/tog og det er like lett å lytte på sengen som å lese på sengen. I våre dagers tidsklemme er dette en fordel for mange.
For det andre tar lydbøker mindre plass enn lesebøker. Du har den på telefonen og med deg hvor du går. På venterommet til tannlegen, i kjedelige selskaper …. steder du ikke ville dra med deg tykke mursteinsutgaver til.
Og for det tredje kan en god lydbok, lest av en god skuespiller, gi en ekstra dimensjon ved kunstverket. Noen opplesere er riktignok irriterende dårlige, men de fleste er riktig gode. Å høre Stephen Fry lese Harry Potter eller Sherlock Holmes er en opplevelse i seg. Eller Meryl Streep lese Heartburn. Eller Rolf Lassgård lese Mankell.
Anbefales.

Jeg hadde store planer for sommeren, en lang liste med bøker jeg hadde tenkt å høre.
Nå er høsten snart her, og jeg må innse at det ble med planene. Det ble for mange distraksjoner.
For én ting har den gode gamle leseboken framfor lydboken; du kan IKKE gjøre andre ting samtidig!
Du er nødt til å sette deg NED med boken og gi den din fulle oppmerksomhet.
And there is a lot to be said for that.

Kanskje må jeg revidere mitt litteraturinntak og velge medium litt mer bevisst.
Det har ikke så lite for seg å faktisk sette seg ned og konsentrere seg om innholdet og la strikketøyet ligge og oppvasken stå, la ørene være forbeholdt fuglesangen og bekkeklukket ute i naturen, kanskje vurdere å prate med sidepassasjeren på flyet?

Jeg må tenke over saken.

Her er listen over de bøkene jeg begynte på, men ikke kom over i sommer.
De ligger og slenger som halvferdige strikketøy:
V.S.Naipaul: A house for Mr. Biswas
Andrew Sean Greer: Less
Lee Child: The Midnight Line
Colson Withehead: The Intuitionist
Patricia Hample: The Art of the Wasted Day
Martha Hall Kelly The Lilac Girls
Jesmyn Ward: Sing, Unburied, Sing
Maria Shriver: I´ve been thinking

Noe fikk jeg likevel lest:
John R O´Donnell: Trumped! (Den leste jeg i ren skadefryd)
James S A Corey: Abaddon´s Gate
James S A Corey: Cibola Burn
James S A Corey: Leviathan Wakes
Bungey, Forde: West Cork (interessant format, kjedelig bok)
Georges Simenon: The Jugde´s House
David Ritz: Respect (elendig – jeg returnerte den)
Lars Kepler: Hypnotisören


Verdinøytral??

Jeg er lingvist med særlig svakhet for pragmatikk. Det er den disiplinen innenfor faget som handler om hvordan folk bruker språket og hvorfor de velger som de gjør.
Alle språklige ytringer har en hensikt, bevisst eller ubevisst, åpenlys eller fordekt. Alle språklige ytringer blir oppfattet av mottaker, ikke nødvendigvis i tråd med hensikten.
For å gjøre en pragmatisk analyse må man ha godt grep på morfologi, syntaks, semantikk, fonologi (hvis det er et muntlig utsagn), etymologi, språkhistorie, psykologi, sosiologi, kulturhistorie, filosofi m.m. I pragmatikken er intet menneskelig uvedkommende.

Pragmatikeren i meg har hatt litt å stri med nå en stund. Jeg har fått begrepet “verdinøytral” på hjernen og jobber febrilsk for å forstå det. Det har vært brukt i debatten et godt stykke tid, men jeg fikk det først innpå meg for et års tid siden da det gikk ut et bud fra UDI om at asylsøkere bare måtte innkvarteres i verdinøytrale rom. Midt i den store folkevandringen 2017 hadde en unevnt kristen institusjon åpnet dørene for flyktninger som formodentlig var muslimer. Det hang kors på noen av veggene. Kanskje Jesus-bilder også, for alt jeg vet.
Det gikk fram av nyheten av UDI mente at hvis korset ble tatt ned, da ble rommet verdinøytralt.
Dette overgår min forstand.

Ikke at flyktninger har søvnproblemer, det er lett å forstå, og kanskje kan et kors på veggen forringe søvnen ytterligere, det kan jo hende. Kanskje mente UDI at det var viktig å kamuflere at kristendom finnes i Norge og kors kan finnes på offentlig sted. Debatten om hvordan vi skal presentere norske skikker og omgivelser for gjester orker jeg ikke å engasjere meg i.
Det er selv ordet – begrepet – jeg sliter med.

Verdinøytral?
Er ikke det en contradiction-in-terms? Kan en ting ha en nøytral verdi? Være uten et verdiinnhold? Er det ikke det samme som å være verdiløs? Og er det noe å trakte etter?

Jeg går ut fra at vertskapet ble pålagt å bare servere verdinøytral mat også. Hvilke verdier de i den sammenheng skulle forholde seg nøytrale til, næringsverdier eller smaksverdier …. hva vet jeg?

I debatten om verdinøytrale innkvarteringsmuligheter og verdinøytral skole virker det som begrepet blir sett på som positivt, noe å trakte etter. Jo utydeligere verdier, jo bedre.

Er det  mulig å tenke seg et menneskelig forhold som ikke har en implisitt verdi?

It does not compute in my head.