Lyse øyeblikk


Kor ti’ skal du komme hem?

Da jeg var liten, var ungene ute og lekte om ettermiddagen og kvelden.
Særlig om våren, når det var lyst lenge, var det spennende å være ute så sent som mulig.
Vi fikk streng beskjed om når vi skulle komme hjem.
Kor lenge får du lov å være ute? var et vanlig spørsmål. Det var litt status å få være lenge ute, og teit å være den første som måtte pitle seg hjemover. Hvis noen var ulydig og ikke passet tiden, ble det roping og hauking fra trapper og altaner.

Kom hjem! Øyeblikkelig!

Sånn ser jeg på døden. Et rop om å komme hjem. Nå er tiden ute.
Jeg takker for meg. Leken er over for mitt vedkommende. Nå må jeg gå hjem.
Gullet skal hem – som de pleier å si, Brannsupporterne.

Min tid er ute. Min far har sagt at no må eg komme hem. Takk for meg.

Jeg tror at jeg lever på Guds bud. Jeg tror at jeg dør på Guds bud.
At jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.


Minneord ved båren

Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten. Continue reading


Ketil Bjørnstad: Seksti-tallet

Med undertittelen: Verden som var min.

Jeg trodde jeg hadde fått nok av selvbiografiske romaner for en stund. Det norske bokmarkedet har vært oversvømt av dem, og de fleste har vært for navlebeskuende og problemorienterte for min smak. Jeg har aldri vært noen egentlig KetilBjørnstad-fan heller, så jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stå over denne nye bokserien hans. “Min livshistorie” som romansyklus i 6 bind? Spar meg!

Men så var jeg på jakt etter en 60-års presang, og Thorhild var på besøk, så jeg spurte henne om hun trodde denne boken kunne være noe.
Hun satte seg rett opp i stolen med strålende øyne; Den bare MÅ du lese!
Det viste seg at hun hadde lest den, hennes mor hadde lest den, med gjenkjennende nikk og latterutbrudd.
Jeg har stor tiltro til både Thorhilds og Gudruns dømmekraft og smak.

Ergo fikk Ellen boken i gave og jeg kjøpte et eksemplar til meg selv også, for good measure.

De hadde rett. Det er en fornøyelig bok. Bjørnstad har unngått den forurettete tonen som har gjennomsyret så mange andre i sjangeren de siste årene. Det er like mye en minnebok som en selvbiografi.
Han kaller det: Historien om et liv. Historien om en tid.
Hvert enkelt år har fått sitt eget kapittel der han trekker fram hendelser som preget nyhetsbildet og samfunnsdebatten akkurat da. Store verdensbegivenheter som månelanding, studentopptøyer, U2 skandalen og mordet på Kennedy. Mindre begivenheter som NM på skøyter, norgesfinalen i MGP og kinobrann i Oslo. Personlige begivenheter som skolegang, familieliv og avisbudjobb.
Elegant fletter han dette sammen til en helhet utfra tre ulike synsvinkler. Noen avsnitt er nærmest for nyhetsbulletiner å regne – med litt vel mye overvekt på flystyrt og andre ulykker. Noen avsnitt er fortalt i personlig jeg-form med stemmen til en gutt i tenårene – imponerende ekte barnslig i tonen. Noen avsnitt er fortalt i tredje person, med en voksen manns tilbakeblikk. Dette klarer han uten at det hikster noe særlig i maskineriet.
Boken har blitt kritisert for å være for lang, og den kunne nok med fordel ha vært mer stringent (endelig fikk jeg anledning til å bruke det ordet!) Men den er ikke utflytende og man rekker ikke å kjede seg underveis.
Og nesten umerkelig formes bildet av en ung mann og kunstner i utvikling, som begynner å ta selvstendige valg styrt både av ungdommelig overmot og usikkerhet. Han løfter på en fin måte, og uten store ord, fram voksne og jevnaldrende som har påvirket han på godt og ondt. Mest på godt.

Boken er skrevet i en lett og selvironisk tone som det er en fryd å lese. Eksemplene er velvalgte og ordvalget treffende.

Dette var også min tid, selv om jeg ligger litt etter Bjørnstad i løypen. Det ble reneste “Husker du” å lese mye av stoffet. Kapittelet om Carl Jacob Schnitler f.eks. fikk meg til å grøsse selv om jeg bare var 7 år den gangen.

Boken inviterer derfor lesere i min alder inn i fortellingen på en helt spesiell måte. Det er ikke til å unngå å trekke paralleller til eget liv og egen oppvekst.

Tankevekkende, informativ, fornøyelig. En god bok


Hjorth, Vigdis: Arv og miljø

Jeg har ikke lest Vigdis Hjort før. Jeg har i det hele tatt lest skammelig lite av norsk samtidslitteratur. Jeg har gjort noen forsøk, halvhjertete riktignok. Jeg har kanskje vært uheldig med valgene mine, men jeg finner de fleste bøkene jeg har kommet borti uinteressante. For å si det rett ut.
Snevre. Med for mye tanker og for lite action. Bla bla bla.
For politisk korrekte. For norske. For ett eller annet ….

Denne boken har forsåvidt nok stoff til drama. En grim familiehistorie med overgrep og vold i heimen, dysset ned på skikkelig vis, munner ut i et arveoppgjør som fører til uventet og uønsket samvær og konfrontasjoner.

Det er stoff nok her til en 20 episoders TV-serie. Shakespear ville hatt en field day. Han ville klart å gjøre noe almennmenneskelig, storslagent, tidløst, KLOKT utav det.

Det klarer ikke Vigdis Hjort. Jeg lurte lenge på hva jeg mente om boken, den ble tross alt prisbelønt og kritikerrost, og who am I to protest? Men nå må jeg bare ta mot til meg og si:
Dette blir for personlig navlebeskuende. For snevert. For mye tanker og blablabla. For politisk korrekt. For norsk.
For surt.
Stort drama gjort billig.
Nå ser jeg at søsteren hennes har gått ut med et tilsvar i romanform. Det er etter min mening det mest interessante med denne boken. At den har framprovosert en slik reaksjon.

Det blir en stund til jeg leser Vigdis Hjort igjen, tror jeg.


Personlig hygiene

Personlig hygiene er nettopp det: personlig.

Jeg blir provosert når reklamene prøver å fortelle meg når, hvor, hvordan, hvor ofte og med hva jeg skal vaske meg, skylle meg og smøre meg inn.
Jeg tar mine råd fra leger og tannleger: hyppig håndvask, nitid sårstell, regelmessig tannpuss og -pirking og årlig tannlegekontroll. Det er min kroppspleie i et nøtteskall. Sporadisk hårvask og dusjing etter behov kommer i tillegg.
Manikyren tar Anna Dóra seg av, min negledame.

Mine utgifter til toalettprodukter er tilsvarende små. Jeg budsjetterer med en hundrings i måneden. Toppen. For å være helt ærlig sparer jeg penger på å snylte på de andre i familien. Når jeg går i dusjen, griper jeg den første og beste plastflasken som er for hånden, som noen andre har satt fra seg, og bruker den.
Etter at synet ble dårligere har det av og til gitt seg uforutsette utslag, som da jeg forleden oppdaget at jeg stod og vasket meg med hårbalsam. Jeg tok ikke skade av det. Tvert imot merket jeg at huden ble naturlig glansende, myk og føyelig. Akkurat som reklamen hadde lovet.

I morges lot jeg hårproduktet stå og grep i steden en irrgrønn flaske som bar det treffende navnet Irish Green. Når jeg pirte veldig med øynene mente jeg å kunne skimte at det stod Body Wash på flasken. Med én gang jeg åpnet den visste jeg at dette ikke var noe for meg. Denne var beregnet på menn, den hadde en maskulin duft.
En eller annen (Elizabeth Arden?) har indoktrinert nesen min til å godta at det finnes herre- og damesåper. WTF. Ved nærmere snusing kom jeg fram til at det var furunål det luktet. En frisk og god duft – men er den spesielt maskulin? Kaller den fram bildet av de dype furuskoger der menn er menn og går rundt i rutete tømmerhoggerskjorter med oppbrettete ermer og massive underarmer? Såpeproduksjon er en trilliardbusinnes så jeg går ut fra at det investeres mye i å forske på sånne ting …
Jeg nølte, men så kom jeg på at jeg hadde fått et steindyrt fotbadesalt en gang som luktet furunål – så det måtte likevel være ok for damer å vaske seg med furu, i alle fall opp til knærne.

Hudkremer og sminke er en historie for seg. Jeg får ikke taket på det og jeg er klar over at det er meg det er noe i veien med – at det er jeg som avviker fra normalen her.
Selv mine nærmeste venner fortviler og gir meg sminkekurs i bursdagsgave. Og jeg setter stor pris på det, kors på halsen. Nå er jeg over 60 år gammel og har ennå ikke kommet igang med leppestift og øyenskygge – jeg frykter at det kan være for sent ..
Men huden min er sunn og frisk, uten lyte, etter 60 års bruk. Jeg har en hud som reklamene evfemistisk kaller “moden”. Kanskje jeg til og med har havnet i kategorien “moden 2”.
Litt rynker her og der er ikke til å unngå men holder meg ikke våken om natten. At jeg er litt blass og kunne ha nytte av en smule farge i fjeset skal jeg være den første til å innrømme, men det står så langt nede på min prioriteringsliste at jeg kommer liksom aldri helt fram til det.

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å tatovere meg før jeg begynner å sminke meg daglig. Sånn som det ser ut nå i alle fall.


Mjøsen i våre hjerter

Årets kusinetur gikk til Hedmarken. Den ble amputert, for vi manglet en kusine. Irene, som i hovedsak hadde planlagt hele greien, ble syk og måtte melde pass. Dette ble derfor mer en søster-/dattertur, men, men ..
Øystein og Kristjan ble med, ikke bare på kjøtt og flesk, men også på egg og bacon.

Vi pakket oss i to biler, og mor fordelte seg likelig mellom oss for å unngå søskenrivalisering Hun holdt stort sett fred i baksetet og var grei å ha med å gjøre.

Turen gikk over Filefjell til Hamar uten de store begivenhetene underveis. I Lærdal ble vi riktignok forsøkt praiet av en eldre dame på krykker som ville ha skyss til Gjøvik. Vi dysset ned nestekjærligheten og bad henne ryke og reise med bussen isteden. På Fagernes spiste vi en verre middag på Chen´s Beijing House.

I Hamar var det full sommer og et yrende liv på og ved Mjøsen. Vi ble tatt godt i mot av Stordalens medsammensvorne på Clarion hotel. De ansatte var påfallende imøtekommende og kveldsmaten var inkludert. Way to go! Kveldspromenade langs stranden avsluttet en lang dag.

Morgenen etter var i varmeste laget og ingen hadde solkrem, men vi utfordret skjebnen på soldekket på Skibladner som var mindre og holdt større fart enn jeg hadde sett for meg. Det var fint med damp og fløyte og skovler, hvitmaling og messing. Vi gikk fra Hamar 11.15 og seilte til Gjøvik, Moelv og Lillehammer der vi gikk i land.

Ferden var behagelig og utsikten fortreffelig. Bleikir akrar og slegin tun, som han sa, Gunnar fra Lidarende.
Et tallrikt reisefølge fra Tyrili var på utflukt, og når de ikke stod på fordekket og damprøykte eller sugde på kjærlighet, satt de på øvre dekk hos oss og ble opplyst av en lokalkjent deltaker. Jeg smuglyttet og fikk med meg mye interessant som ikke nødvendigvis var hentet fra den offisielle reisehåndboken. Høytaleranlegget ombord var heldigvis ødelagt, så vi ble spart for uønsket guiding på hedmarks og gebrokken engelsk.

Mellom Gjøvik og Moelv ble vi bespist i den mondene salongen. Trangt og lavt under taket, men gøy med hvite duker, blomsterdekor, parafinlysekroner i taket og uniformerte tjenere. Laks med poteter, agurksalat, sandefjorsmør, jordbær, fløte og bobler i glasset – mer sommerlig kan det ikke bli.
Vi sendte et Skibladnerkort til vår altfor fjerne slektning på rekonvalesens på Jeløy kurbad.

I Lillehammer gikk vi i land og Øystein orget skyss til jernbanestasjonen der det krydde av forventningsfulle speidere på veg mot Trondheim i full mundur.

Vi hentet bilene i Hamar og tok til Hoel gård på Nes, et sted det kan skrives mye om. Kristján og jeg ble innkvartert i den ikke helt ferdigstilte kårboligen som vertskapet skal trekke seg tilbake til med tiden.  Alt i huset var overdimensjonert, antakelig vanskelig å trappe ned for folk som har bodd på herregård hele sitt liv. Jeg rakk ikke opp til kjøkkenskapene, men hadde sansen for de gedigne gulv-til-tak vinduene vendt uhindret mot Mjøsa og Helgøya.
Morgenutsikten mot vannspeilet var uovertruffen og verdt å våkne til.

Frokosten var solid med varmt, nystekt brød bakt på hvete, rug, sirop, karve og ristete solsikkefrø. Kristján var på kjøkkenet hos den litauiske bakstekona og sjarmerte til seg oppskriften som var i Schønberg-Erkensk målestokk. Nå gjelder det å dividere, subtrahere og kokkelere.
Vi fikk omvisning i hovedhuset av bonden sjøl i kjeledress fra Felleskjøpet. Kompromissløst restaurert til moderne bruk. Ballsalen har vært mye brukt til politiske og økonomiske forhandlinger, sa han, bl.a. mellom FARC og columbianske myndigheter og i arbeidet med Osloavtalen i sin tid. Vi lyttet respektfullt og det var nummeret før jeg gjorde honnør.

Turen gikk videre.

Mor dro til Brumunddal for å besøke en eldgammel venninne fra 65 år tilbake. Det var som om vi hadde sett hverandre i går! kom hun gledesstrålende hjem igjen. Sånt kan skje ..

Imens gikk jeg fra konseptene i fabrikkutsalget til Ment på Fåberg. Født på Fåberg – ment for verden var konseptet jeg gikk til. Jeg hadde fått øye på en mugge i vinduet på Husfliden på Fagernes og falt som et tonn murstein. Kristján gav sitt tiende samtykke og satte opp en tapper mine, og vi stilte trippende utålmodige utenfor huset en halvtime før åpningstid. Det var vel helst jeg som trippet… Vi handlet frokostsett i Beite, ferdig med flue i suppen, Krum mugge og vase m.m. Vi fikk en Bestemor sukkertøyskål på kjøpet.

Været var wunderbart.

Jeg fortsatte til Bjerkebæk der jeg var eneste gjest og fikk privatomvisning i hus og hage og kunne spørre og grave usjenert. Guiden var en ung kvinne, jeg en litt eldre kvinne, og sammen diskuterte vi Undsets forfatterskap, konvertering og kvinnesyn. En inspirerende opplevelse. Jeg handlet med meg Torbjørg Ørjasæters biografi som jeg aldri har lest, og en bok med sidestilte sitater fra Undset og Bjørnson i ulike livsepoker.
De andre var kommet fra Brumunddal, Kristján hadde sjekket oss inn på Mølla og vi lunsjet på Egon. Øystein tok en hvil mens vi dro til Hett Glass blåseri og fabrikkutsalg for å handle, og så tilbake til Fåberg for mer keramikk.

Nedlastet returnerte vi til hvile og middag på Bryggeriet. Elgburger og diverse i friluft en nydelig sommerkveld som vi avsluttet på Toppen bar. Jeg prøvde en Espresso Martini for første gang; espresso – kahlúa – stolichnaya rystet med is. Perfekt punktum. Den må jeg trene på.

Siste dagen la vi avgårde mot vest, med blandete følelser etter å ha sjekket yr.no.

Vi hilste på Patrick, Solveig, Mikael og Ruth i Skåbu i forbifarten. De holdt på å legge nytt tak på stabburet, og Patrick så ut som en ulk med det flotte skjegget. Han kunne sittet modell for Krohg.

Himmelsk rømmegrøt på Bygdin, fjellmat innkjøpt på Bitibua, flere innkjøp hos Valdres sølvsmie og keramikkverksted (der de hadde stengt, men karen hadde glemt pipen sin og var kommet tilbake, åpnet for oss og viste seg å være en innbitt islandsvenn som trakk fram gamle fotografier av sine eskapader med jeep i straumtunge elver og ble perlevenn med Kristján på flekken), kaffe og vafler i Lærdal, medkjøpt pizza fra Svingen og hjem.

Astrid og Anita hadde vasket huset fint, en million e-poster ventet. I morgen avgjør jeg om jeg leser dem eller sletter dem …

Regnet kom. Jeg gikk til sengs.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Hva blir det neste?

Vi får strekke oss mot nye høyder.


Tønseth, Jan Jakob: Prosten

Jan Jakob Tønseth har skrevet en roman om sin egen morfar, prosten Kristen Skjeseth. Han var prost i Vågan i Lofoten 1921 – 1951. Litt av et sted og litt av en tid og litt av en mann. Og litt av et liv. “Prøvelser” er et ord som blir brukt blant kristne, mer på prost Skjeseths tid  enn nå, kanskje. Han var i sannhet en prøvet mann. Mistet sin kone fra fire unge barn, mistet to sønner i krigen, satt selv på Grini, opplevde krigens grusomheter og livet og prestegjerningen i Lofoten i forrige århundre var ikke noe for pingler.
Skjeseth fremstår som en modig mann, og lærte gjennom alle prøvelsene, som Job, ydmykhet. Overbærenhet med menneskene, vilje til tilgivelse og takknemlighet. Erkjennelsen av at livet ikke alltid er/skal være en dans på roser. At det finnes ting som ikke kan fikses, som ganske enkelt ikke kan fikses, verken med utredninger, gjennomganger, prosjekt eller tiltak. Men han hadde sine meninger og sine meningers mot og var f.eks. en av de få som protesterte mot behandlingen av tyskere og tyskvennlige etter krigen.

Boken er bygget på prostens egne ord, brev og taler, og språket er derfor litt gammeldags, men helt i tråd med innholdet. En del av holdningene og meningene kan også virke gammeldags i vår tid. Men går mot, overbærenhet, ydmykhet, tilgivelse og takknemlighet egentlig noensinne ut på dato?

Jeg hører et ekko av min egen morfar i denne boken. Han levde på samme tid, han levde i samme tro og han snakket langt på veg samme språk.

Interessant bok. Kritiskerrost og slett ikke så sær og kjedelig som det kan høres ut til. Den gir innsikt i norsk historie og kirkehistorie og et stort menneskesinn.


Maria Semple: Today it will be different

28449270Today I will be present
Look people in the eye
listen deeply
play boardgames with Tomby
initiate sex with Joe
take pride in my apperance
change into yoga clothes only for yoga
not swear
not talk about money
It will be an ease about me, my face will be relaxed, I will radiate calm
buy local
be my best self, the person I am capable of being.

 

Sending money to my parents
give to charity
extra time for patients
lifting weights at WAC
cute links sent to Ellinore
building steam engines for Timby
shower before getting in the pool
picking up garbage off the sidewalk
keeping the thermostate at 68
not wasting dinner rolls
letting other cars into traffic
remembering names
buy salt free potato chips
colonoscopy
giving Eleanore the best parking space

Og så videre.
En ny heseblesende roman av Maria Semple. Jeg hadde allerede lest boken om Bernadette.
Denne er også om en kvinne, mor til ett barn og kone til en karrieremann, som ikke finner ut av det.
Eleanore er så opptatt av å leve det riktige og ansvarlige og ordenlige livet at hun glemmer å leve. Og hun tror at lykken ligger i å perfeksjonere seg selv og jobbe med seg selv. You can do it!
Vår tids store illusjon.
En velskrevet bok om en amerikansk kvinne som er fange i sitt eget hode. Lettlest. Egentlig kanskje litt for lett.


Suksessterte

Denne lever opp til navnet.

4 eggehviter
150 g melis
150 g malte mandler/nøtter

pisk hvitene stive, bland det tørre sammen og flett varsomt inn i massen.
stek på 160°C i ringform 22-24 cm til den er gjennomstekt/lysebrun.
avkjøl

4 eggeplommer
1 dl kremfløte
125 g sukker
1 ts vaniljesukker
150 g smør

kok opp alt unntatt smøret og rør stadig og la det tykne, ta av varmen og rør inn smøret i terninger.
avkjøl

Bre kremen over bunnen når begge deler er kalde. Pynt ev med nøtter.

Gjør seg til påske – den er kraftig gul 😉


Lammetagine med kanel og kakao

En veldig god gryterett med kraftig og eksotisk smak.
Ferske fiken skal være med i oppskriften, skjæres i båter og koker med det siste kvarteret.

1.5 kg benfritt lammekjøtt
skjæres i bordtennisballstore stykker og brunes raskt i olje

2 løk skåret i ringer
4 fedd hvitløk
2 røde chili uten frø
4 gulerøtter i terninger
sellerirot i treninger
pastinakk i terninger
Grønnsakene stekes lett i olje, tilsettes salt, pepper, 1,5 ts kakaopulver, lauvbærblader og 1 kanelstang

Kjøtt og grønnsaker blandes godt og tilsettes 3 dl vann eller kjøttkraft

Tilberedes i lukket form i stekeovn 200°C i halvannen time, eller til kjøttet er godt mørt,
eller i slowcooker i timesvis

Afrikanerne bruker bulgur eller couscous til. Vi bruker ris eller potetmos.
Like godt begge deler.