Lyse øyeblikk


Með Jesú byrja ég

Með Jesú byrja ég, með Jesú vil ég enda,
og æ um æviveg hvert andvarp honum senda.
Hann er það mark og mið, er mæni’ eg sífellt á.
Með blessun, bót og frið hann býr mér ætíð hjá.

Ef Jesú ég æ hef, um jörð eg minna hirði,
um heimsins glys ei gef og glaum hans einskis virði.
Mitt bætir Jesús böl, mér byrðar léttir hann.
Ef hann á hjá mér dvöl, mig hrella neitt ei kann.

Af allri sál og önd mig allan þér ég færi,
mitt hjarta, tungu’ og hönd þér helga’ eg, Jesús kæri.
Ó, tak það, Guð minn, gilt, og gef ég æ sé þinn.
Gjör við mig sem þú vilt, þinn vilji æ sé minn.

Ziegler – Sb. 1886 – Valdimar Briem


So much to do – so little time!

Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av?
Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel ….
Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene.
Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.

Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken.
Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring?
Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist.
Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.

En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle.
Det må være fantastisk gøy
.

Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender.
Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle.
Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på.
Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel!
Been there – done that!!


Det er en tid ..

Det er en tid og, jeg kan se den komme
jeg skal forlate alt jeg kjenner her,
og mine ting skal overtas av andre,
mitt bord, min stol, og kanskje mine klær.
Jeg blir et navn som ikke har en stemme,
mens minnet falmer sakte, år for år,
og de som stod omkring meg og tok avskjed
skal selv bli glemt, i tid som langsomt går.

Jeg spør deg Gud i dødens store klarhet
før jeg skal miste tankekraft og ord
hvor finnes tro i gravens mørke hule?
Hva er å se når øyet er blitt jord?
Skal den jeg er bli borte uten avtrykk
og min erindring slokne i et gys?
Gi meg et tegn og si meg, hvis du klarer,
at bak det store mørket er det lys.

Du er mitt barn, jeg fastholder din væren
når tiden kapsler seg og er forbi
for jeg har elsket deg fra verdens opphav
og i mitt hjerte var du alltid fri.
Vær ikke redd, men gi deg hen i døden
så får du liv igjen for andre gang.
Bak dødens port, i nye dimensjoner
skal du gå opp i lys og bli til sang.

Eivind Skeie.


Inn for landing

Vi hadde som vanlig bestilt seter med et sete mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet. Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett! Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du. Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der. Vil du sitte ved vinduet? Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet! Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er så virker metoden med å velge seter med mellomrom og vi kan bre oss utover.

Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.

Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Hvis jeg er heldig da kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??

VESTLANDET. Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder og ensomme hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.

Aldri et spørsmål!


Kollevåg

Feriebesøk til badestranden i Kollevåg.
Wildlife møter Beach life. David Attenborough møter David Hasselhof. Sandstrand full av maur og klegg.
Jeg vet forbausende lite om maur tatt i betraktning at jeg har hatt dem nært innpå livet i alle år. De svarte kalte vi steinmaur. Det var flust av dem. Flittige som maur.
Nistepakker med syltetøy var sikkert mauragn. Så lenge det ikke var pissemaur eller hestemaur var det greit. Hestemaur biter skikkelig fra seg. Kleggsesongen er i gang, det virker som om de kommer opp av havet.

To islandske barn – begge uvant både med strand og småkryp. Anita slapp seg løs med spade og bøtte, sand, vann, håv og krabbestang. Pitstop innimellom for en matbit eller aller helst litt potetgull. Hilmir mer skeptisk. Han setter ikke sine bein hvor som helst, og skjellsand er ikke innafor. Badesko neste gang.
Jeg faller i transe på et strandhåndkle. Underlaget er hardt, skjellsanden er exfolierende, mauren kravler og kleggen lurer. Ryggen opp og magen ned, hodet på armene og øynene lukket. Gjennomvarm med plasking og barnefryd i ørene.
Boller og saft. Jeg glemte kaffe.
Det gjelder andre lover på stranden både for antrekk og oppførsel. Intimsonen er snever. En mann med mage stikker baken omtrent inn i fjeset på meg. En dame i blomstrende badedrakt med obskøne bevegelser som ville alarmert sedelighetspolitiet på gaten får ikke folk til å løfte øyenbrynene på stranda. Alle skjønner at hun har fått en klegg på seg.
Dette er tross alt maurens og kleggens turf.


Ann Cleeves: Vera Stanhope

Brenda Blethyn som Vera

Alltid på jakt etter nye krimforfattere fulgte jeg rådet fra Kristín og anskaffet meg min første Vera Stanhope bok. Jeg kjøpte den som lydbok, et godt trekk, for oppleseren var fantastisk og brukte stemmen og dialekter til å differensiere og beskrive personene.

Jeg falt så pladask for bøkene at før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt hele serien. Bøkene handler om Vera, hun er hovedpersonen i dem alle sammen. En middelaldrende detektiv ved politiet i Northumberland, nordøst i England. Der vokste hun opp sammen med sin far, en småkriminell og alkoholisert jernbanearbeider som etterhvert mistet grepet og forsømte sine plikter som far for en ung jente. Vera er preget av barndommen, bort fortsatt i det skaberakle huset hun arvet etter faren, kler seg i gummistøvler og strikkejakker, er stor og ferm, jordnær og usminket i enhver forstand.

Vera er glad i og nysgjerrig på mennesker og ser på dem med stor overbærenhet, så lenge de holder seg på den smale sti.

Hun er flink til å få folk i tale og hører hva de egentlig sier, uten at hun nødvendigvis sluker alt rått. Rundt seg har hun et team av etterforskere som alle er en smule redde for henne og opptatt av å gjøre henne til lags. Historiene finner sted i dagens utkants-England. Miljø og personer er troverdige og interessante. Litt Sjöwall og Wahlöö, selv om den sosiale brodden ikke er fullt så skarp. Britisk krim på sitt beste.

The Crowtrap
Telling Tales
Hidden Depths
Silent Voices
The Glass Room
Harbour street
The Moth Catcher
The Seagull
The darkest Evening


Mailer,Norman: The Executioner´s Song

Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.

I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.

Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.


Midt på treet

I am a very stable genius, sa den amerikanske presidenten, og demonstrerte derved en selvinnsikt utenom det vanlige.

Selv er jeg stabil og stødig vil jeg si, men neppe noe geni.
Jeg er en vanlig medelsvensson av den typen det går tretten på dusinet av. Og er ikke det helt greit? Er vi ikke det, de fleste av oss? Helt vanlige mennesker?
Det finnes ting jeg ikke får til, ikke har greie på, ikke forstår og må ha hjelp til.
Det finnes ting jeg har bra greie på, er noenlunde selvhjelpen med og får til så jeg klarer meg.
Og det finnes ting jeg er over gjennomsnittet god til, har god greie på og kan hjelpe andre med.
Noen grensesprengende, epokegjørende genistreker har jeg ikke tegnet ennå, og tviler på at jeg kommer til å. Jeg er med andre ord et stabilt gjennomsnittsmenneske.

Her i landet er det blitt vanlig de siste årene å bruke ordet geni og genialt – snillingur og snilli – om helt hverdagslige saker.
Baker du en kake er du snillingur. Tar du et bra bilde er du snillingur. Gjør du en fornufting investering er du snillingur. Ungene får også høre det; rydder du på rommet ditt er du et geni. Blander du en salat til middag er du et geni.
Etter den målestokken har Trump kanskje dekning for påstanden sin.

Jeg går ut fra at det her handler om en endring i ordenes betydning. Snilli/genialitet har gått over til å dekke en hvilken som helst vellykket handling. På samme måte som ordet geðveikt/sinnsykt har gått fra å være en diagnose til å beskrive noe som kjempebra.
Antakelig forholder det seg slik.
For det er vel ikke sånn å forstå at foreldre på alvor genierklærer ungen fordi hun kan knyte skoene sine?
Det er vel ikke sånn at det er nødvendig å fortelle hverdagsmennesker at de er unormale, utenomordentlige og eksepsjonelt begavet?
Er det ikke nok å være helt vanlig? Leve livet sitt etter beste evne? Etter normalkurven?
Noe blir mislykket. Noe blir kjempebra. Det meste blir tilfredsstillende og funker helt greit.
Midt på treet.

Er du sikker på det med livsløgnen, doktor Relling?


Fugle-influenser

Et av de vakreste lyriske bilder jeg vet om er første linjen i Gunnar Reiss-Andersens dikt Fuglene bygger; Måkene bygger i lys

Måkene bygger i lys …
Den linjen, den forestillingen har sittet spikret i mitt hode siden jeg leste den først for mange år siden.
Måkene bygger i lys.

Måkene har mistet litt av sin popularitet de siste årene, etter at de gikk mer og mer over til å bli innlands søppelfugler. Det har ikke slått an. De er blitt en pest og en plage for mange.
Men i sitt rette element er de majestetiske kunstflygere. Blendende hvite med uovertrufne flyegenskaper.
Måkeskrik er selve lyden av sommer og god fangst for oss som bor ved havet.

Det er disse blendende havmåkene dikteren har for sine indre øyne. Han ser deres fantastiske flukt og de usynlige linjene i kjølfaret som tegner luftige tårn og eventyrslott og palasser.
Den som har evnen til å sanse dette trenger ikke reise til India for å se Taj Mahal. Han har utsikt til verdens underverker fra sitt kjøkkenvindu.

Det som imponerer meg mest er ikke fuglenes flukt, men dikterens evne til å sanse dette bildet og dele det med meg med noen enkle ord på et papir.
De ordene har fulgt meg hele livet og gitt meg glede. Og sikkert ikke bare meg. Ord er mektige.

Måkene bygger i lys. Luftslottene er flyktige.
Forfatteren bygger i ord. Ordene kan vare lenge.

Jeg bygger av og til i ord, på denne bloggen. Jeg kaller det Lyse øyeblikk, og det er ganske beskrivende. Ingen inngående argumentasjoner og polemiske utgytelser, men enkle strøtanker. Jeg aner ikke om noen leser det, jeg skriver det mer for meg selv enn andre. Jeg har ingen ambisjoner om å influere.

(apropos: Influenser er et begrep jeg får latterkrampe av – og litt avsmak for nå i disse influensatider. Agitator, misjonær, propagandist, selger? Ja.
Influenser? Hahahahahahahahahahaha – jeg tror jeg dør).

Men ord har innflytelse, og Reiss-Andersen har gitt meg et bilde på skjønnheten i verden, skjønnheten i det dagligdagse rund meg og den muligheten den fattigste av oss har til å skape noe vakkert.
Byggherren av de luftige katedralene kommer fra et fattigslig, flatklemt rede.

FUGLENE BYGGER.

Måkene bygger i lys
en hvit katedral over sundet—,
bygger og river den ned–,
river og reiser den høyt.

Ternene svever en stund
på toppen av spisse buer
og kaster seg ned fra seg selv
mot sitt eget bilde i vannet.
En smal, gotisk søyle skinner
et nu mellem hvelv og vann.

Måkene slynger sin hvithet
med langt, hvitt kjølvann av lys,
føyer den hvilende flukten
inn i romanske hvelv
og oppreiser øyeblikkets
blennhvitt svevende kupler.

Jeg gjemmer bak øynene bildet
av fuglenes fattige reder–,
flatklemte bygg av strå,
foret med avslitt dun.
Jeg gjemmer bak øynenen bildet,
men skyver det lengre inn
og drukner mitt blikk i fluktens
blennende arkitektur.


Mitt sted.

Hva er mitt yndlingssted?
Det stedet jeg har det best og helst vil være?
I Bergen? I Paris? London? Italia? På hytten? På sjøen? På trening?
Mitt yndlingssted er sengen min.

Dette høres patetisk ut, jeg vet det.
Det er ikke sånn at jeg helst ikke vil stå opp om morgenen og helst vil ligge til sengs hele dagen, det er ikke dét jeg mener. Riktignok er jeg flegmatisk og makelig anlagt, men ikke SÅ.
Jeg er ganske enkelt glad i sengen min. Jeg bruker den til å sove i.
Jeg spiser ikke frokost på den – ikke engang i helgene.
Jeg leser ikke på den – det har jeg sluttet med for lenge siden.
Jeg har aldri hatt TV på soverommet, på meg virker det helt bakvendt.
Nei, sove og drømme og hvile – det har jeg sengen til.

Å slange seg ned i kjølig sengetøy etter en lang dag og vri og vende på seg som en hund for å finne den riktige stillingen? Herlig.

Jeg sover godt, bank i bordet. Jeg våkner riktignok opp om natten oftere enn jeg vil, men jeg har ikke problemer med å sovne igjen. Jeg har et hemmelig sovemiddel som virker som bare det. På null komma null.

Kanskje jeg burde ta patent på det?
Det er inspirert av den tidløse metoden som alle foreldre og besteforeldre kjenner – nynning og/eller historiefortelling.
Det er søvndyssende å bli sunget eller lest for. Det kan være søvndyssende å lese for andre også, for den saks skyld. Hvor mange besteforeldre har ikke sovnet selv, midt under putekrigen?

Det kan være lyden av en monoton stemme, men jeg tror det er mer det å måtte ligge stille og  konsentrere seg om å høre etter. Alle distraksjoner som ellers holder en våken; lyder utenfra, lyder fra huset, skygger på veggene, tanker og bekymringer blir borte når man konsentrerer seg om å følge med i melodien eller historien. Og vips – er man i drømmeland.
Det er min metode.
Jeg har ingen som leser for meg, jeg må fortelle selv.
Jeg legger meg godt til rette, så velger jeg en historie jeg kjenner godt. Det er en fordel om den er litt innviklet, med mange hoved- og bipersoner. Hobbiten f.eks, eller Ringenes herre. Eller en krimintrige, a la Agatha Christie.
Så begynner jeg å fortelle meg selv historien i tankene – jeg snakker ikke høyt.
Det var en gang en hobbit. En hobbit er et lite vesen som bor i et hull i jorden. Ikke et fuktig, rått og stinkende hull, men et tørt og velutstyrt, koselig og romslig hull med rund inngangsdør og dørklinke midt på. Vår spesielle hobbit het Bilbo og …. dermed er jeg sovnet. Det skal ikke mer til. Neste kveld må jeg begynne forfra igjen, og jeg kommer sjelden lenger enn til å presentere hovedpersonene før jeg mister bevisstheten.

Som en klokke! Bare prøv.  

ps. I det siste har jeg sovnet til beskrivelsen av Watergate-skandalens utvikling f.o.m. 17.juni 1972. Det virker også, og jeg har ennå ikke fått mareritt.