VM i Trondheim er over. Drama hele vegen, både i og utenfor løypene. Litt rusk i maskineriet i hoppleiren, så det ut til; flere diskvalifikasjoner og kryptiske uttalelser, men i det store og hele en opptur for Norge og Skiforbundet og Trondheim.
Helt fram til mesterskapets siste dag. Da detonerte bomben!
Gjennom en gløtt i forhenget ble det norske støttemannskapet snikfilmet der de satt lutet over symaskinene i nattens mulm og mørke. Tatt på fersken med nålen i hånd. Avsløringen kunne ikke vært bedre iscenesatt av Tarantino.
Nordmenn fikk kollektivt hakeslepp.
Trump og tredje verdenskrig raste ned til andreplass i nyhetsbildet.
Og hopperne som hadde gjort det så bra! Og nettopp gjort nye sponsoravtaler!

For norsk hoppsport og hele dens mannskap er det en katastrofe.
For norsk idrett generelt og for FIS er det svært alvorlig.
For folk flest, sånne som meg, er det forstemmende: Nok en bekreftelse på at folk er folk og at det er menneskelig å feile. Typisk menneskelig å ta elendige valg på egne og andres vegne, for å snike i køen, mele sin kake og jukse seg fram.
Nedslående. Et elendig nedslag, for å ty til hoppspråket. Fall! Full tryning!
Hoder vil rulle.
Sponsorer vil ta beina på nakken.
Involverte personer vil få livene sine ramponert.
FIS må ta affære og for Guds skyld revidere regelverket som tydeligvis ikke holder mål.

En ting syntes jeg likevel var oppløftende midt i det hele, sett fra tribunen; den uforbeholdne måten hoppsjefen la kortene på bordet på under pressekonferansen. Vi har juksa.
Det var oppløftende å se en ansvarsperson for en gang skyld møte blikket vårt og si sannheten uten omsvøp, .
Jeg er så lei av autoritetspersoner som ikke tør å snakke sant, som peker på andre, som viker unna og velger å uttrykke seg i intetsigende fraser.
Jeg er tilfreds med at svindelen ble oppdaget, og jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten for Aalbu som møtte pressen med reine ord.
Han satte nedslag. Om enn et veldig jamsides et.