Lyse øyeblikk


Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet

Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.

Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.

Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.

For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.

For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.

Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen.  Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.

“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!

Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.

For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.

Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.

Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.

En lesverdig, men litt for lang, bok.

Terningkast? Nei, les selv!


Ketil Bjørnstad: Seksti-tallet

Med undertittelen: Verden som var min.

Jeg trodde jeg hadde fått nok av selvbiografiske romaner for en stund. Det norske bokmarkedet har vært oversvømt av dem, og de fleste har vært for navlebeskuende og problemorienterte for min smak. Jeg har aldri vært noen egentlig KetilBjørnstad-fan heller, så jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stå over denne nye bokserien hans. “Min livshistorie” som romansyklus i 6 bind? Spar meg!

Men så var jeg på jakt etter en 60-års presang, og Thorhild var på besøk, så jeg spurte henne om hun trodde denne boken kunne være noe.
Hun satte seg rett opp i stolen med strålende øyne; Den bare MÅ du lese!
Det viste seg at hun hadde lest den, hennes mor hadde lest den, med gjenkjennende nikk og latterutbrudd.
Jeg har stor tiltro til både Thorhilds og Gudruns dømmekraft og smak.

Ergo fikk Ellen boken i gave og jeg kjøpte et eksemplar til meg selv også, for good measure.

De hadde rett. Det er en fornøyelig bok. Bjørnstad har unngått den forurettete tonen som har gjennomsyret så mange andre i sjangeren de siste årene. Det er like mye en minnebok som en selvbiografi.
Han kaller det: Historien om et liv. Historien om en tid.
Hvert enkelt år har fått sitt eget kapittel der han trekker fram hendelser som preget nyhetsbildet og samfunnsdebatten akkurat da. Store verdensbegivenheter som månelanding, studentopptøyer, U2 skandalen og mordet på Kennedy. Mindre begivenheter som NM på skøyter, norgesfinalen i MGP og kinobrann i Oslo. Personlige begivenheter som skolegang, familieliv og avisbudjobb.
Elegant fletter han dette sammen til en helhet utfra tre ulike synsvinkler. Noen avsnitt er nærmest for nyhetsbulletiner å regne – med litt vel mye overvekt på flystyrt og andre ulykker. Noen avsnitt er fortalt i personlig jeg-form med stemmen til en gutt i tenårene – imponerende ekte barnslig i tonen. Noen avsnitt er fortalt i tredje person, med en voksen manns tilbakeblikk. Dette klarer han uten at det hikster noe særlig i maskineriet.
Boken har blitt kritisert for å være for lang, og den kunne nok med fordel ha vært mer stringent (endelig fikk jeg anledning til å bruke det ordet!) Men den er ikke utflytende og man rekker ikke å kjede seg underveis.
Og nesten umerkelig formes bildet av en ung mann og kunstner i utvikling, som begynner å ta selvstendige valg styrt både av ungdommelig overmot og usikkerhet. Han løfter på en fin måte, og uten store ord, fram voksne og jevnaldrende som har påvirket han på godt og ondt. Mest på godt.

Boken er skrevet i en lett og selvironisk tone som det er en fryd å lese. Eksemplene er velvalgte og ordvalget treffende.

Dette var også min tid, selv om jeg ligger litt etter Bjørnstad i løypen. Det ble reneste “Husker du” å lese mye av stoffet. Kapittelet om Carl Jacob Schnitler f.eks. fikk meg til å grøsse selv om jeg bare var 7 år den gangen.

Boken inviterer derfor lesere i min alder inn i fortellingen på en helt spesiell måte. Det er ikke til å unngå å trekke paralleller til eget liv og egen oppvekst.

Tankevekkende, informativ, fornøyelig. En god bok


Åsne Seierstad: En av oss

1989871Denne boken leste jeg i et jafs.
Den er en page-turner som det er umulig å legge fra seg, bygget opp som en spenningsroman. Skulle bare ønske at det var dét den var …

Mye arbeid og research ligger tydeligvis til grunn, mange samtaler og intervjuer, dokumenter og sakspapirer og til dels taushetsbelagt materiale. Og en del fri fantasi.
Språket og tonen er ballansert og fjernt fra sensasjonsjournalistikken. Alle involverte får en sjanse til å komme til orde og blir gjengitt forholdsvis nøkternt.

Boken gir innsyn i mer enn massemorderens fantasier, verdensbilde og selvoppfatning. Den gir et bilde av landet vårt. Undertittelen “en fortelling om Norge” er faktisk ganske treffende. Continue reading


Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina

traaDet regnet. Jeg søkte tilflukt i en bokhandel og ruslet omkring og så meg rundt.

Da fikk jeg øye på denne tittelen og måtte stoppe opp. Forsidepiken så ut som en helsekostguru og ved første øyekast kunne man bli forledet til å tro at dette var en selvhjelpsbok på vegen til perfeksjonisme. Tittelen pekte i en annen retning. Godt nok for de f….. svina!
Bra!
Jeg kjøpte boken på flekken. Dette var tydeligvis en no-nonsense dame. Jeg liker no-nonsense folk. Continue reading


Rydde på loftet

Rydde-ut_productimageHva skjer?
Er det Knausgård sin skyld, eller hvorfor skal plutselig alle skrive selvbiografiske bøker? Plutselig er alle oppe på loftet og leiter fram gamle bilder, album, brev og gjenstander for å finne tilbake til fortiden. Plutselig er mor og far og bortglemte grandtanter blitt romanfigurer.

Hva skjer?
Er det kanskje  post-68erne, som kvittet seg med hemmende tradisjoner, håpløse familieforpliktelser og materielle gjenstander i jakten på frihet og selvstendighet, som nå har oppdaget at de slo barnet ut med badevannet?

Som i anstrengelsen for å realisere seg selv har oppdaget at et menneske ikke kan skape seg selv, men har viktige tradisjoner, slektsforhold og materielle ting i bagasjen.

Eller handler det kanskje ikke om fortiden? Er dette dagens personlige prosesser, sorg etter avdøde foreldre f.eks, som kommer ut i bokform fordi det er sånn man gjør det i 2014? Offentliggjøring av private tanker som vi blir påtvunget gjennom sosiale media enten vi vil eller ikke?

Mors-gaver_productimageDet er greit nok det – du finner en gammel konkylie i en kommodeskuff. Den vekker gamle minner.
Det er all right det – men hva har det med meg å gjøre? Jeg har min egen konkylie i min egen kommodeskuff.

Jeg har nettopp lest to bøker i denne sjangeren:

Helene Uri: Rydde ut
Cecilie Enger: Mors gaver

Bare titlene …

Helene Uri skriver som vanlig elegant og treffsikkert. Romanen handler om språkforskeren Ellinor som skal til Finmark for å jobbe med en doktoravhandling. Helene Uri trenger seg etterhvert fysisk inn i romanen på en ganske fiffig måte – hun møter bl.a. romanfiguren ansikt til ansikt på kafé! Etterhvert blir hun selv hovedperson i sin egen roman og Ellinor blir statist, et litterært virkemiddel. Det blir Helenes jakt på sin egen slekt. Tore på sporet. Er det ikke det programmet heter? Eller Hvem tror du at du er?

Cecilie Enger skriver også elegant og godt. En lavmælt og jordnær tekst, som en vandring gjennom et kulturminne for oss som er omtrent på samme alder og husker Kirsten Langbo og DBS sykler. Mor, som er forsvunnet inn i Altzheimer, får her et vakkert ettermæle. På en måte er det en morsbiografi. En vakker bok, kritikerrost og belønnet.

Almenngyldig? Jeg vet ikke helt ….
Jeg reserverer meg mot det altfor private i det offentlige. Om det nå er på facebook, TV eller i bokform.
Jeg har også et liv jeg kan fortelle om, og er på det stedet i livet at loftrydding er uunngåelig. Jeg kan også skrive for å bearbeide minner og tanker – men å publisere det, her eller andre steder?
Da må jeg tenke meg om to ganger.


Lovbundet frihet

Jeg jobber med Grunnloven for tiden. Den grunnloven, den grunnloven …
I min egen skoletid forbigikk jeg den i stillhet. Litt søttende mai, litt Wergeland, litt Eidsvoll, riksforsamling, Falsen, Anker, Wedel … dett var dett.

Nå skal elevene mine til pers, tre ukers tema i anledning Grunnlovsjubiléet, premiekonkurranse i samarbeid med ambassaden og det hele. For å kunne presentere 1814 på en begripelig måte  for islandske skolebarn uten å gå altfor langt fra sannheten, må man ha god oversikt. Jo enklere man skal uttrykke en sak, jo mer inngående kunnskaper må man ha om den. Sånn er det.

Jo mer jeg leser, jo mer begeistret blir jeg. For en dramatikk! For et år! For noen mennesker. For et handlingsforløp. For en sammenhengende rekke hendelser som kom Norge til gode. For en griseflaks!

Bortsett fra for alle dem som led, da naturligvis. Sult og nød, konkurs og arbeidsløshet under Napoleonskrigene. Og kamper på liv og død mot den overlegne svenske armé. De sloss for Grunnloven, og vant. Selv om de tapte slaget.

standard_wedeljarlsberghermanGrunnloven av 17.mai 1814 er den nest eldste i verden. Og en av de mest liberale i sin tid. Nå er den 200 år gammel og still going strong – med litt ansiktsløfting underveis riktignok. Det skulle da også bare mangle.

Jeg elsker den norske grunnloven – det må jeg vedkjenne meg.

Jeg sier som Wedel Jarlsberg: den har lært meg å akte de menneskelige rettigheter og elske den lovbundne frihet.

Den lovbundne frihet! Kan de sies bedre? Høres ut som et paradoks; bunden  frihet, men det er den beste frihet. Den som er bundet i loven.

Bra jobba, kara!


Roy Jacobsen: De usynlige

9788202423025En av årets mest leste og kritikerroste bøker.
De usynlige er fattigfolket langs kysten på begynnelsen av 1900-tallet, kystproletariatet, som ifølge forfatteren aldri har fått den oppmerksomheten det fortjener. Han kan jo ha rett i det, størsteparten av den litteraturen jeg har lest i min tid handler om storbønder og fattigfolk på østlandet…

Olav Duun kjente riktignok disse menneskene, og jeg får litt asossiasjoner til han. Også til den gamle sagalitteraturen, som til tross for sin heltedyrking og larger-than-life persongalleri jo egentlig handler om fattigfolks slit for å overleve under karrige forhold og i nærkontakt med hverandre i en grad som vi har vanskelig for å fatte i dag. Folk sov i samme seng ..

Det var en fin bok, enkel på alle måter. Uten begynnelse og slutt. Et tilfeldig valgt utdrag av en families liv på Barrøy. Noen blir født og noen dør. Livet ruller over dem som havets dønninger.
Befriende deilig å lese om store hendelser beskrevet så lavmælt – til avveksling fra dagens innholdstomme overdrivelser der enhver høststorm blir ekstrémvær.
Dette er livet back to basics. Der den virkelige virkeligheten former menneskene. Der det er havet og ikke facebook som bringer nyhetene og omverdenen hjem til dem.
Tankevekkende leserglede.


Dårlig merking oppover

77516455_9e23b23d51_oJeg har lest boken L av Erlend Loe. Der beklager han seg over at Norge er et ferdigbygget land og at Nansen & co ikke lot det være noe igjen for etterkommende generasjoner å oppdage og bygge. Det er noe i det. I skyggen av Nansen og den gjengen er det ikke lett for en gjennomsnittsnordmann å skape blest om sine bragder. Continue reading