Kristján og jeg har reist Sør-Norge på tvers og litt på skrå: Bergen – Røros – Stryn – Bergen. Tjueåtte kommuner var vi innom.
Jeg hadde hørt det før og nå har jeg fått syn for segn. Norge er laget av tre ting: stein, tre og vann.
Stein mest i vest. Trær flest i øst. Vann overalt.

Vestlandet er et eneste stort fjell.

Du finner stein i alle fasonger, fra Galdhøpigger til finkornet leire.
Niper, noser, nover og nuter, topper og tinder, egger og pigger.
Knauser, koller, knatter og berg, vegger og hatter, horger, høer og horn.
Vidder, heier, flyer og skar, juv og gjel, urer, røyser, morener og ra.
Stabbestein, kampestein, rullestein, svaberg ….
You name it, we got it.
De sier at inuitene har hundre ord for snø. Det er en myte, men jeg vedder på at nordmenn har hundre ord for stein.

I øst er alt en eneste stor skog. Alt er laget av tre. Postkassene er laget av tre. Fløtere, laftere, tjærebredere og treskjærere ruler.

Og hele vegen var vi omgitt av vatn i alle mulige former.
Fjorder, sjøer, tjern, elver og låger. Stryk og fosser. Skavler og fonner, breer og jøkler. Yr, regn, hagl og snø.

Jeg er vestlending, jeg merker at skogen virker knugende, fjellet virker befriende. Synet av stein er for meg som lyden av bølgeslag for en gammel sjøulk. Den gir meg fred i sjelen. Jeg er hjemme.

I dag er vestlandet så overgrodd at man nesten ikke kan se fjellet lenger. De østlandske trærne har tatt Bjørnson litt for mye på ordet. Det er ikke kle fjellet vi trenger å gjøre nå til dags. AVKLE fjellet, more like.
Make my day; gi meg en naken knaus.