Minner er venner. Så heldig er jeg.
Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok, The Executioner´s Song av Norman Mailer. Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman. Sterke greier. Gary Gilmore ble dømt for to mord og skutt på slutten av 70- tallet. Han ble verdenskjent fordi han kjempet for henrettelsen og mot alle dem som ville anke og utsette fullbyrdelsen av dommen.
I boken fortelles det om mor til Gary som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne.
De eneste vennene hun har er minnene. Om lykkeligere tider – sier hun. Men dem har hun, de er hennes venner.

Minner er fantastiske ting. Gode minner. Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil. Det er jo helt fantastisk.
Husker-du-mentaliteten, nostalgi, blir litt sett ned på og undervurdert. Man skal ikke leve i fortiden.
Folk på min alder, for ikke å snakke om dem som er enda eldre, har adskillig mer fortid enn framtid, og da er det er ikke rart at minnene tar overhånd, og det trenger ikke være noe galt i det. Minner kan gi glede og trøst og man skal ikke skamme seg over å ta dem fram og sette pris på dem. Det betyr ikke det samme som at man tror at alt var bedre før!
Nåtiden skaper nye minner for fremtiden.
Det er hukommelsen som gjør oss til mennesker, så la oss slå et slag for mimring!
Å dele minner, å ha felles minner er et av det sterkeste bånd som finnes mellom mennesker.
Det kan være helsebot i å huske og gjenoppdage fortiden – bare spør terapeutene.
Å sitte med gamle venner og familiemedlemmer og mimre kan være interessant – som regel husker vi de samme hendelsene helt forskjellig! For ikke å snakke om alt vi ikke husker!
Noen ganger misunner jeg folk som har god hukommelse – men som regel ikke.
Jeg husker så det holder og tillater meg å mimre av og til.