Jeg havnet borti denne ved en tilfeldighet og lyttet til den som lydbok mens jeg gjorde husarbeid. Dette var ikke underholdende tidtrøyte, men en dypt personlig fortelling som gjorde inntrykk. Ágúst gir detaljert og hårreisende innblikk i selvopplevd sykdom, både fysisk og psykisk. Beskrivelsene av stoma-operasjonen, av schizofrenisk virkelighetsoppfatning og manikerens overmot fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Hatten av for forfatteren og alle andre som lever med og på tross av kroniske sykdommer.
Jeg er altfor lite flink til å lese islandsk litteratur. Etter anbefaling fra Dagný tok jeg denne for meg som karantenelektyre. Det var egentlig ikke noe heldig valg. Den handler nemlig om et postapokalyptisk Island. Hva skjer med land og folk helt avskåret fra omverdenen, når alle lover og regler mister sin mening og alt handler om det neste måltidet. Landet er ikke selvforsynt og kan ikke overleve. Penicillin er ikke å få. Vi er tilbake til den mørke middelalder. Boken er godt skrevet og lett å lese. Handlingsforløpet blir godt nok beskrevet til at man kan kjøpe det selv om det høres fantastisk og utrolig ut. Og samfunnsforfallet går litt for hurtig for seg, synes jeg. Men så kan man jo bare se rundt seg på en verden i pandemisk krise. Virkeligheten overgår fantasien. Kanskje er det nettopp i pandemitider man skal lese apokalyptiske tekster. Hvordan kan vi sikre matforsyning og nødvendig medisin?
Da fikk jeg lest en bok denne julen også. En islandsk bestselger. Av den islandske bestselgeren Arnaldur Indriðason. Han kommer med minst én bok hvert år, gjerne tidsnok til jul, og selger godt. Han blir regelmessig oversatt til mange språk og er en internasjonalt anerkjent krimforfatter.
Denne boken er i kjent stil og har flere tilknytningspunkter til tidligere bøker selv om den er et selvstendig verk. Hovedpersonen, Konráð, er en pensjonert politimann som vikles ufrivillig inn i noe som ser ut som et tragisk overdosedødsfall. Samtidig får vi uforklarte glimt tilbake til hendelser som foregikk da Konráð var guttunge. Etterhvert skjønner vi at alle de ulike hendelsene i nåtid og fortid henger sammen på et vis og etterhvert som detaljene faller på plass ser vi en sammenhengende tragedie der fedrenes synder går igjen i generasjoner. Mishandling og misbruk, fortielse og feighet, fattigdom og rusmisbruk er tema.
Boken er velskrevet og velkomponert. Spenningen bygger seg gradvis og troverdig opp. Den er som vanlig umiskjennelig islandsk med innslag av spiritisme og slektskunnskap. Lopapeysur, hafragrautur og súrt slátur.
Plassér to bergensere, tre nordlendinger og en islending i to biler, send dem ut i ødemarken og se hva som skjer. Det kan skape eksplosjonsfare, men også være oppskrift på en fin tur. Denne gangen gikk det bra!
Tre stykker Hermansen, to stykker Ek og en innfødt la vi ut fra Reykjavik fulle av pågangsmot onsdag morgen. I løpet av tre dager fikk vi med oss Reykholt – Akureyri – Mývatn – Námaskarð – Dettifoss – Ásbyrgi – Glaumbær – Kjöl – Hveravellir – Gullfoss og Geysir.
Utenom disse offisielle stoppene tok vi utallige foto- og/eller tissestopp etter behov. Vi sjekket ut de fleste toalettfasiliteter underveis, stoppet ved annenhver elv for å se om det var bra fiskeplasser der, og hver gang vi så et hestesto var det fram med kamera. En reise med mange tilfredsstillende avbrekk, med andre ord. Continue reading →
Jeg har blitt med i en lesering på jobben.
15 (kvinnelige) lærere som treffes for å diskutere litteratur.
Alle med lik utdanning, lik innfallsvinkel, like interesser.
Altfor like, egentlig, til at det kan bli noe særlig fres over det.
Ulike livserfaringer og aldre riktignok, men likevel…
Alle positive og velvillige. Og hyggelige. Stemningen er god.
Jeg ble med først og fremst for å få et puff til å lese mer islandsk litteratur.
Jeg skjemmes over min svake innsats på det området i årenes løp.
Jeg har holdt meg til Laxnes og de gamle sagaene. Som Oscar Wilde har jeg enkel smak – jeg nøyer meg med det beste.
Ég hafði ekki verði lengi á Íslandi þegar ég var búin að læra að það er sumt sem útlendingar mega ekki hafa í flimtingum eða gera grín að. Efst á því blaði, heilög og hafin yfir gagnrýni er Íslenska Tungan. Continue reading →
When I moved to Iceland three decades and some ago I knew I was entering a land of earthquakes, geysers and volcanic eruptions. It didn´t stop me. People back home warned me and worried and wanted to know if I was scared.
I have a Norwegian friend here who always keeps an evacuation bag by her door, ready with batteries, water and tinned food. Just in case .. Not me. I was never scared, I was probably careless or lacking the imagination to envisage the danger. It is like living with traffic. If you move into the streets you know there is a statistical chance that you will never make it home again. The odds are actually quite good that you will find yourself in some sort of traffic accident in your lifetime, hopefully a minor one. But that does not stop you from going outside regularly. You do not think about it and consider the risks everytime you run for the bus. Still the fear might lurk somewhere in the back of you head. And make you take whatever precautions you can.
It is the same living with the risk of earthquakes and volcanoes. Except it is not easy to take any precautions. You are more or less at the mercy of the elements.
We have been blessed/cursed with volcanic activity for weeks now. First we had a nice little tourist eruption in Fimmvörðuháls. It coincided with people´s easter holiday and thousands upon thousands took to the mountains in all sorts of vehicles to get a close encounter. I made plans to hire a helicopter and fly over it. On the morning of April 14th I read in my morning paper that the eruption was over and no activity was now to be found in the area. I felt a sting of disappointment to have missed it, being too late with my helicopterplans.
And then my mother called and wanted to know if everything was ok. Ok? Why? That´s how I learned about the eruption in Eyjafjallajökull. A large eruption under the glacier spewing ash into the atmosphere like crazy and upsetting my schedule and travelling plans along with the schedules of almost every other European. Not to mention the lives of people living “undir Eyjafjöllum”.
I always found Eyjafjallajökull such a nice little glacier. White and beautifully situated over the green pastures of Rangárvöllum and Fljótshlíð. Nice backdrop to countless pictures of Seljalandsfoss.
Í dag eru liðin 30, segi og skrifa, 30 ár síðan ég fyrst setti fót á Íslenska grund. 31. ágúst 1975. Á gömlu Keflavíkurflugstöðinni í grænni mittisúlpu með nýja græna ferðatösku. 18 ára að verða 19.
Ég held ég geti sagt að ég hafi aðlagast lífi í nýja landi afburða vel. Ég hef náð góðu valdi á málinu og get talað og skrifað nánast lýtalausa íslensku. Ég ræð við krossgátuna í sunnudagsmogganum. Ég kann að meta góða ferskeytlu jafnvel og næsti maður. Ég nota bílinn sem yfirhöfn. Lambakjöt á diskinn minn.
Sumar venjur úr mínu gömlu föðurlandi eru samt sérstaklega die hard. Mér hefur t.d. ekki tekist að venja mig af stundvísinni. Íslensku vinir mínir hlæja að mér þegar ég stressa mig á því að hafa mælt mér mót við mann klukkan hálf fimm. Ég mæti yfirleitt fimm mínutum á undan, og þarf þar af leiðandi oftast að bíða í korter. Ég hef ekki lært að vera í strigaskóm í rigningu. Ég flaska stöðugt á því að kveikja á sjónvarpsfréttunum og búast við að verða upplýst um eitthvað sem máli skiptir. Ekki bara fá einhverjar upplýsingar, heldur verða upplýst.
Mér finnst “þetta reddast”-hugmyndafræðin sjarmerandi mjög. En rosalega fer það illa í mig að það skyldi ekki vera til orð yfir “prinsipp” á íslensku.
