Plassér to bergensere, tre nordlendinger og en islending i to biler, send dem ut i ødemarken og se hva som skjer. Det kan skape eksplosjonsfare, men også være oppskrift på en fin tur. Denne gangen gikk det bra!
Tre stykker Hermansen, to stykker Ek og en innfødt la vi ut fra Reykjavik fulle av pågangsmot onsdag morgen. I løpet av tre dager fikk vi med oss Reykholt – Akureyri – Mývatn – Námaskarð – Dettifoss – Ásbyrgi – Glaumbær – Kjöl – Hveravellir – Gullfoss og Geysir.
Utenom disse offisielle stoppene tok vi utallige foto- og/eller tissestopp etter behov. Vi sjekket ut de fleste toalettfasiliteter underveis, stoppet ved annenhver elv for å se om det var bra fiskeplasser der, og hver gang vi så et hestesto var det fram med kamera. En reise med mange tilfredsstillende avbrekk, med andre ord.
Island viste seg fra sin sanne side: allslags vær på én gang, sur motvind, varm medvind, søyler av damp, svovelstank, endeløse vidder, majestetiske bréer, vannrike elver, mektige fosser, sydende leirpøler, legio hester, fluer, svaner og sauer, men av de innfødte så vi knapt en snurt.
Å være på tur med Hermansens er litt som å være oppe til eksamen i almennkunnskap. Noe så interessert og vitebegjærlig/nysgjerrig kan man lete lenge etter. Jeg stilte med mobil wi-fi og iPad for å kunne google fakta underveis. Jeg googlet sånt som lot seg etterprøve, andre spørsmål svarte jeg på i hytt og vær i forvissning om at de ikke ville finne ut sannheten før de var kommet hjem til Norge igjen. Og jeg var utenfor skuddhold.
Blant fakta jeg googlet fram på vegen nevner jeg i fleng: lambagras heter på norsk fjellsmelle, den gjennomsnittlige tykkelsen av Vatnajökul er 500 meter, men den er ca 1000 m tykk på det meste, Engey RE, aka Kristina EA, ble bygget i 1994 og er 105 m lang og den islandske kystlinjen er målt til 4970 km. Med egen mobil-app som konstant registrerte lengde- og breddegrad hadde nordlendingene koll på hvor vi befant oss i forhold til polarsirkelen, så vi var aldri i fare for å tulle oss vekk.
På Akureyri overnattet vi på Hotel Edda som hadde en svingdør egnet for ekstremsport, en hyggelig barkrok og en gammel venninne som hotelbestyrer. Hun stilte opp som en ekte islending, oppgraderte rommene våre, skaffet til veie oppvaskmiddel og -børste og stilte sin personlige pc til rådighet så jeg fikk sendt inn påmelding til junior-VM i tide! I Skúlagarði neste natt ble vi mottatt av fire smilende jenter fra Tekkia som ville oss vel, men snakket verken islandsk eller engelsk særlig bra. Det gikk på et vis, og gjestgiveren kom på banen og fortalte om lokal natur og kultur og den dramatiske kampen de fastboende fører mot Jökulsá som truer med å legge under seg stadig større landområder.
Det ble mye matprat og mange hyggelige måltider. Rast i det grønne med hangikjöt og uppstúf, tørrfisk med smør og kleinur syntes jeg var toppen. Mine selvsmurte sandwicher med brie&bacon, mosarella&tomat&basilikum eller tunfisksalat gjorde susen sammen med nyplukkete tomater. Frokost- og middagsbuffet på Hotel Edda Akureyri, italiensk mat på La vita é bella, fiskemiddag på bryggen på Húsavík, smugspising av islandsk kjøttsuppe på Skútustaðir … for å nevne noe. Toppen var kanskje piknik i fullsol på Hveravellir – ti mil bortenfor huttaheiti.
Turen over Kjöl ble en høydare. Vegen var nyåpnet, så den var nettopp høvlet og i god stand. Værgudene var på vår side, og trakk skydekket opp over den ene bréen etter den andre. Selv vi som har bodd her en stund kan bli henført.
Gullfoss og Geysir ble litt tamme i fortsettelsen – litt som å hoppe etter Wirkola.
Vi kom til Reykjavik utpå kvelden, skitne og overmette av inntrykk, og gjestene fikk installert seg i leiligheter.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.