Med fare for å bli hengt ut som en sur gammel kjerring som mener at alt var bedre før ….

Jeg kan sykle. Gjør det ikke så ofte, men kan hvis jeg vil. Jeg har fire barn. De kan alle sykle og gjør det i varierende stor grad.
Når og hvordan de lærte å sykle kan jeg ikke huske. Vi kjøpte sykler til dem og slapp dem løs.
Først en trehjuling som var kjøpt i utlandet og ble nedarvet. Den hadde en stang bak som utålmodige voksne kunne skyve på med hvis det ble for tungt eller gikk for sakte.
I tidens fylde fikk de hver sin tohjuling. Og så lærte de å sykle. Hvordan, kan jeg som sagt ikke huske. Jeg tror de yngste lærte av de eldste og av sine venner. Mitt bidrag bestod i å komme med oppmuntrende tilrop / plaster alt ettersom. De to eldste lærte å sykle før sykkelhjelmens tid … vi hadde ikke bedre vett.

Forleden leste jeg en artikkel i BT om hvordan ansvarlige foreldre skal lære barna sine å sykle etter alle kunstens regler. Opplæringen må tilrettelegges av voksne og for all del være “lystbetont”. En liste over gode råd og overhengende farer fulgte med.

Og jeg tenker:
Herregud! Skaff ungen en sykkel og slipp han løs. Kjøp hjelm og ha plaster for hånden. La nå for Guds skyld ungen finne ut av det selv. Det går så fint, så. Du kan ikke tilrettelegge hele livet for folk.
En unge som aldri har brukket et bein har ikke levd.