Jeg har mange ulike evner, og mangler noen. En av de tingene jeg er veldig dårlig på, er å kjede meg. Det har jeg aldri lært meg. Jeg kan ikke huske at jeg har sittet/gått rundt og kjedet meg skikkelig noen gang.
Det må i så fall ha vært en og annen søndags ettermiddag i barndommen, når de voksne på død og liv skulle sove middag og jeg var for liten til å gå aleine på besøk til venner. Vi hadde ikke TV den gangen, så da ble det å sitte og kjede seg. Eller rett og slett å finne på noe.

Jeg leste en interessant artikkel i Dagbladets lørdagsmagasin 25.juli av Einar Øverenget, filosof og forfatter. Den hadde overskriften Langsommerlighet, og handlet om nødvendigheten av å kjede seg og det moderne menneskets skrekk for å bli utsatt for et dødpunkt i tilværelsen. Bare ordet i seg selv er avslørende: dødpunkt, drepende kjedelig, å kjede seg til døde.

Han setter fram den interessante tanken at vi er redde for tom tid og stillhet fordi den gjør tiden synlig. Den tomme tiden er truende og derfor må vi haste videre, fordrive den eller slå den i hjel. Den viser at livet ikke har “noe stødigere fundament enn de valgene vi selv tar”. Det er opp til oss å fylle livet, bruke tiden.
Når ingen andre, ikke en gang TV, krever vår oppmerksomhet, da er vi ansikt til ansikt med oss selv. Og kjedsomheten.

Det er viktig å oppleve den situasjonen, å kjede seg, å bli utfordret til å fylle sin egen tid, sitt eget liv, velge selv. ta initiativ. Det er viktig, ikke farlig eller skadelig.

Barn i dag, og voksne også for den del. har tette programmer, tiden må fylles med aktivitet og det minste tomrom kan brukes til å sjekke e-post eller snapchatte noe.
Barn har programmet klart fra de våkner mandag morgen til de legger seg søndag kveld, planlagt og tilrettelagt.

Utfordringen med å finne på ting selv, utforske omgivelsene, fylle sin egen tid, vise kjedsomheten fingen … tror jeg skaper initiativ, selvinnsikt og ro i sjelen.
Faren med å være online tidlig og seint, tror jeg, er at det hindrer initiativ, selvinnsikt og ro i sjelen.