Hva er det med naturen som overvelder og fyller oss med sånn ærefrykt?

Jeg har sett Magellan-stredet. Med egne øyne.
Det så ut som en hvilkensomhelst fjordarm, men det var ikke en hvilkensomhelst fjordarm.
Det var det sagnomsuste Magellanstredet som jeg pugget i geografitimene på barneskolen.
Det visste jeg og kjente jeg på der jeg stod på stranden og speidet utover.
Det var noe spesielt. Hvorfor ble jeg så berørt?

Jeg er ikke som min datterdatter Freyja. Da hun som femåring ble dradd med for å beundre den spektakulære Gullfoss, var hun ikke imponert.
Hvorfor kommer alle disse folkene for å se på vann som renner?? Det kan jeg se hjemme i springen!