Festspillene er over oss igjen, og the usual suspects strømmet til og etablerte seg i gulehuset.
Den første konserten vår var i Grieghallen; Harmonien med innleide aspiranter, Esa-Pekka Salonen og Messiaen. Jeg hadde hørt store Messiaenverk før, og visste hva jeg gikk til. De andre stilte uforberedt og ble blåst av banen av Turangalila. “Bakoversveis” var ordet BT brukte og det var en underdrivelse!
Jeg lurer på om jeg skal foreslå for FIB at de setter opp kriseteam som kan ta seg av traumatiserte publikummere etter sånne påkjennelser….
Vi vaklet hjem til de-briefing og rødvin langt utover natten.
Selv var jeg overbegeistret. Jeg elsker Messiaens tonespråk. Han skal ha hatt synestesi, han hørte farger og så musikk. Det er ikke vanskelig å tro når man hører musikken hans, det er lett å forestille seg at det er et maleri man hører.
Dag to startet med en tur på Fløyen. Irene hadde alliert seg med styreformann i AS Fløibanen som smuglet oss inn bakvegen og fortalte om arbeidet. På vegen opp var det en syngedame ombord så vi kom i riktig festspillstemning.
Fløirestauranten er nyrestaurert og flott og de har kjempegode skagensmørbrød.
Vel nede igjen gikk vi til Kunsthallen for å ta festspillutstillingen i øyesyn. Anawana Haloba “From this Darkness I shall grow”, en prisbelønnet norsk-zambesisk kunster.
Den turen kunne vi spart oss, vi kom ut like kloke som vi gikk inn – kunsten sa meg nada, men vi kunne lese i et hefte hva det skulle handle om. Hvorfor skriver ikke kunstneren like gjerne bok, da? spør jeg meg.
Vi kom oss hjem i god tid til middagen. Husets kokk disket opp med hjortefillet, elgfillet, hasselbackpoteter og hjemmelaget bernaise. Pavlova til dessert. Vi lider ingen nød. Om kvelden var vi på Lise Davidsen, som det heter. I fullsatt Grieghall med god rapport mellom kunstner og publikum. Jeg er ingen Schubert-fan, jeg må tilstå det, men hvis jeg først må høre på han så gjerne fremført av Lise. Hun overbeviste som vanlig. Og overrasket. Ingen av oss hadde klart å gjette riktig farge på kjolene…
Dag tre gikk med til årets utflukt og vi var heldige og fikk greit vær. I to biler kjørte vi til Austevoll. På Krokeide fikk gjestene med seg en autentisk vestlandsopplevelse: å komme to minutter for seint til fergen.
Sightseeing rundt i Norges nest rikeste kommune kulminerte med middag på Bekkjarvik gjestgiveri. I Bekkjarvik traff vi kjentsfolk til lands og til vanns og besøkte galleriet før vi gikk til bords. Full pakke med aperitif, kveitetartar, breiflabb, nydelig vin, kaffe og honningdessert. En smaksopplevelse av de sjeldne.
Sjefen sjøl var reist til København i håp om å få en Michelinstjerne og det var forventningsfull spenning i staben. Og ganske riktig – dagen etter så vi det på Dagsrevyen: Bekkjarvik er satt på spisekartet.
Så ble det søndag og avreisedag for de fleste. Vi dekket et skikkelig frokostbord og så fór den ene etter den andre. Bare Maria ble igjen en dag til. Vi hadde billetter til Christian Grøvlen i Håkonshallen. Han spilte piano og presenterte programmet sitt på en glimrende måte. Jeg ble særlig begeistret for å høre Agathe Backer Grøndal.
Hjemme ble vi sittende til morgenlyset tok oss og prate om styrkeløft. Lenge siden sist og det ble påfallende mye snakk om det som var, mindre om dagens utøvere.
Tomt hus, men jeg hadde ikke gjort fra meg.
Sammen med Eli dro jeg til Siljestøl for første gang i mitt liv. Et fascinerende og gedigent hus og FOR en hage/park. Vi hadde god tid til å vandre og prate før vi satte oss i stuen for å høre en sjarmerende ung mann i fin dress, Thormod Rønning Kvam spille Sæverud, Grieg og Tsjajkovskij. Er det ikke intimkonsert det heter nå du sitter så nærme at du kan lese notene? Jeg ble betatt av Årstidene til Tsjajkovskij, den har jeg aldri hørt i sin helhet før.
Årets siste festspillkonsert for mitt vedkommende var med Domkoret og organist Sigurd Melvær Øgaard i Domkirken. Min tekopp. Sakral fransk musikk for kor og orgel fra første halvdel av forrige århundre. Duruflé, Dupré, Langlais, Boulanger, Poulenc og sist, men ikke minst, Messiaen.
Jeg kjøpte billett med én gang jeg så at O Sacrum Convivium sto på programmet. Den er så fantastisk! En av mine absolutte yndlinger som jeg selv har hatt gleden og utfordringen av å framføre. Jeg hadde sunget flere av motettene på programmet faktisk, gledelige gjensyn. Og orgelet! Franskmennene kan det der med orgelmusikk! Å høre verk for kor og orgel der orgelet ikke bare akkompagnerer er så gøy! Ypperlig utførelse av alle.
Franske samtidige komponisters kirkemusikk kunne en jo tro ville bety et ensfarget resultat, men det var virkelig spenn i programmet.
Da er festspillene 2026 over for min del.
Same time next year Inshallah.