Vi kjørte fra Gascogne til Normandie uten å se oss verken til høyre eller venstre.
Det var en lang reise og vi var ganske ferdige da vi kom fram. I Normandie hadde det gått for seg i verdenskrigen, det var det tegn på over alt. Slagmarker, minnesmerker og svære kirkegårder. Tyske, amerikanske, engelske og franske. Det var tydelig at de falne ikke var glemt. Gravene var velstelte og mange bar preg av at slektninger hadde brukt sommerferien på å komme langveisfra for å vise respekt. Det gjorde inntrykk.
Vi hadde ikke planlagt noen overnatting og kjørte rundt på måfå. Da vi kom til St Quentin-Sur-le-Homme orket vi ikke mer. Vi fant et hotel som het Hôtel le Gué du Holme og der tok vi inn. Det så helt greit ut. Helt landsens – ute i huttaheiti, men kort veg fra morgendagens mål.
Vil dere ha middag? spurte damen i resepsjonen. Nei, sa jeg. Ja, sa heldigvis Kristján.
Vi satte koffertene på rommet og gikk til restauranten i våre joggesko og shorts og Tskjorter. Der ble vi overrasket av propre dekkete bord med lys og hvite duker og et klientell i finstasen. Dette var mer eksklusivt enn vi hadde tatt høyde for.
Det var en skikkelig gourmet restaurant med Michelinstjerne og vi fikk et av de beste måltidene på hele turen. Kjempeoverraskende for oss begge.
Dagen etter kjørte vi til Mont-Saint-Michel og var tidlig ute. Det var perfekt timing, skoleferien var nettopp over og stedet derfor ikke så vanvittig fullt av folk som vanlig. Vi spaserte til øyen og det var virkelig en magisk opplevelse. Stedet kan ikke beskrives, det må oppleves.
Jeg får henvise til Wikipedia.
De fastboende munkene var bortreist på dagen. På retreat. Retreat fra MstM???
Går det an å finne et mer tilbaketrukket sted i Frankrike?
På flukt fra turistene antakelig, eller fra håndtverkerne. Kirken var under høylydt oppussing, så det lå ikke an til stille kontemplasjon.
Munkene må ha sterke knær! Ikke bare kneler de på kalde steingulv til fastsatte tider, men de må gå i trapper hver gang de skal noe sted. Dette er ikke stedet for folk med dårlige knær. Fysioterapister ville kunne etablere luksuriøse forretninger her.
Da vi kom i land igjen, var vi innom salgsboder som lokale fruktprodusenter hadde satt opp. Epler, plommer og pærer i alle mulige utgaver. Plutselig gikk det opp for meg at vi var på grensen til Calvados! Jeg handlet flere flasker av min yndlingsbrennevin
Da vi var ferdige, fikk Kristján ånden over seg og kjørte tvers over France. Jeg tok fram hodeputen som hadde ligget uantastet i baksetet, lukket øynene og ble med på ferden.
Vi suste forbi severdigheter i fleng, katedraler, chateauer, fossilparker, kniplinger, ja selv Bayeux!
Jeg måtte bare lukke øynene og tenke på kongen og fedrelandet. Kjør i vei, sa jeg til min ektemann.
Vi stoppet ikke før i Charleroi godt inne i Belgia. For å overnatte.
