Det er faste. En opplagt anledning for kristne som meg til å reflektere med enda større flid over livets og troens store spørsmål. Det er sjelden bortkastet tid.
I adventstiden ser vi fram mot og prøver å forberede oss på inkarnasjonens magnum mysterium – at Gud blir menneske. Mindblowing.

Og ikke før er vi kommet sånn noenlunde til hektene igjen (julen varer jo som kjent ikke helt til påske), så er vi inne i fastetiden, og må begynne å reflektere over det neste store mysteriet – at dette selvsamme mennesket, 30 + år etter, skal henrettes! Og, som om ikke det var nok, skal bli levende igjen!
Det er ikke lett for en vanlig gjennomsnittskristen å holde hodet kaldt midt oppi alt dette her.
Jeg følger en egen lesplan i år, og blant tekstene vi tar for oss er fortellingen om slangen i ørkenen.

Den var i tekstrekken forrige søndag også, og forteller fra jødenes ørkenvandring på veg fra Egypt. De er misfornøyde med Jahve. Maten er dårlig og det går for langsomt med hele vandringen. De tenker at de kan klare seg like godt uten Gud – en klassisk virkelighetsforståelse som har formet verdenshistorien. Det går jo selvsagt ad undas, og de må krype til korset, for å si det sånn, og verve Moses til å ta saken opp med Gud og be om godt vær og en ny sjanse. En dramatisk og visuell historie som de fleste i GT.
Moses får beskjed om å reise en stang med et bilde av en slange. De som blir bitt, kan løfte blikket, fokusere på slangen og bli frisk/frelst. Istedenfor å fokusere på seg selv, sine vansker, omgivelsene, farene, panikken og desperasjonen kan de løfte blikket og velge å søke frelse.
Historien gir et strålende utgangspunkt for enhver vekkelsespredikant.

Jeg reflekterer over det merkelige faktum at Gud kommer til unnsetning og frelser sitt folk på en sånn bakvendt og omstendelig måte! Hvorfor fjerner han ikke bare alle slangene?? Det burde jo være hans minste sak! Hvorfor fjerner han ikke bare all fandenskap når han først baler med det? Hvorfor overlater han til hver og én av dem om han vil søke frelse eller ikke?
Hvorfor har vi mennesker fått dette valget? Om vi vil ordne opp selv, velge våre egne personlige verdier og mål å trakte etter, realisere det “selvet” vi tror på. Eller “søke først Guds rike”, som Jesus sier, og realisere det egentlige “selvet”?
Jeg begriper det ikke, men det valget har vi. Og når jeg først har fått øynene opp for det, er valget en no-brainer. “Har man først sett himmelen spent opp over livet, kan man ikke la være å se den igjen”, som Åste Dokka sier i “Leve vanskeligere”. You can not unsee it.

Som C S Lewis peker på i sitt essay Efficacy of Prayer ser det ut til at Gud lar være å gripe inn i saker han kan delegere til oss. Far gir oss retningslinjer og støtte, men vi sitter med ansvaret og må gjøre jobben.
Noe å tenke på for dagens helikopterforelde?