Jeg er oppvokst på 50- og 60-tallet. Da var det andre tider. Jeg tenker at det må ha vært historiens beste tid å være norsk jente i Vestland.
Vi hadde stor frihet, ble kastet ut for å finne oss noen å leke med. En sjelden gang, hvis det regnet altfor mye, hendte det at vi fikk leke inne, men ellers fikk vi klare oss på egenhånd, uten noen form for voksen tilrettelegging.
Stor frihet, men vi kjente våre plikter! Barn skulle være lydige uten å kny, barn skulle ses men ikke høres! Det var det som gjaldt. Ulydig/uartig skulle man ikke være.
En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! sang vi som barn. Mest fordi humør rimer på sjåfør antakelig. Uansett må det være en stor fordel for en bussjåfør å ha godt humør. For oss alle, for den saks skyld, godt humør er bra å ha.
Jeg er glad i bussen og har stor respekt for den. Da veiene på Askøy var enda smalere enn de er i dag og stort sett laget av grus, var det bussen som var sjefen. Da var det bare å trå ut i grøfta og slippe den forbi i ærbødighet Bussen hadde mål og med og foran hadde den et skilt som fortalte hva den holdt på med; Turbuss, Skolebuss. Opplæring. Eller rett og slett Ikke i rute. De fleste bussene var nok i rute og ute i et bestemt ærend. De skulle til Hanevik. Stenrusten eller Marikoven. Noen til og med til Hetlevik eller helt til Herdla.
Jeg var med i et gospelkor i min ungdom. Og i ungdomsklubben i menigheten. Der var det et godt og kreativt miljø. Jeg trivdes, lærte mye og fikk mange gode venner. Noen av dem for livet.
Gjenbruk, gjenvinning, bærekraft er tidens løsenord. Vi må kutte i forbruket og tenke oss om, gjøre ting annerledes. Det kan virke håpløst – hvordan skal vi klare oss uten alt det vi har vent oss til?
Skoleplassen på Kleppe skole var gruslagt og stor nok. Håndballbanen tok mest plass. Der spilte de store håndball i friminuttene. Der kunne vi små leke Hauk og due eller kanonball når det ble vår tur. Der var det sekkeløp og eggeløp på 17.mai og der brakk jeg foten i 6.klasse. I en håndballkamp. Det var Rune Steffensen som trakket på leggen min så den gikk i to. Jeg prøvde å stå i forsvar og han var ett år eldre enn meg og stor for alderen. Jeg haltet av banen og beklagde meg ikke så han hadde nok aldri peiling på at han hadde skadet meg. Jeg gikk til og med hjem på brukket fot og bar med meg en svær veske med alle lagdraktene som jeg hadde ansvar for. Da jeg kom hjem var foten så hoven at klærne måtte klippes av og jeg måtte vente en uke på at hevelsen skulle gå ned før foten kunne gipses. Trass dette fikk jeg en lidenskap for håndball som holdt seg lenge. Nok om det Jeg kan ikke huske at vi spilte så mye fotball der. Kanskje fikk vi ikke lov. Vinduet til lærerværelset lå innenfor skuddhold …
Men altså håndball, kanonball og Hauk og due. Og annen fysisk utfoldelse. Enerne i leken var de som var best utstyrt med det som Gardner kaller “kinestetisk intelligens”. Det var ikke nødvendigvis de samme som hadde overtaket i skoletimene. Det rådde andre regler på skoleplassen, der ble man målt utfra andre premisser. Og vi ungene klarte helt uten hjelp fra de voksne å finne ut hvem som var mest kinestetisk intellingent. Det var enerne som fikk velge og vrake og være kaptein på lagene. Skoleplassens lover var klare for alle, de sterkeste bestemte og for oss andre var det bare å belite seg Det var sikkert tøft for dem som ble valgt sist hver eneste gang. Daglig bekreftelse på lav status. Særlig var det ydmykende for de guttene som ble valgt etter at de beste jentene var tatt ut, for disse lagene var nådeløst kjønnsnøytrale, her ble du tatt ut etter meritter, ferdig med det. Jeg ble som regel valgt tidlig. Jeg hadde noen saftige drusere i kanonball og spilte ganske intelligent i håndball. Jeg kunne plassere meg strategisk og løp ikke hodeløst rundt etter ballen uten mål og med som mange andre.
Like nedenfor håndballbanen, på andre siden av gjerdet, bodde Hushaugen. I et lite hvitt vestlandsk gårdshus med løe over vegen og potetåker foran stuevinduet. De var nærmeste nabo til skoleplassen, en utsatt beliggenhet. En feilpasning, og ballen havnet i åkeren til Hushaugen. Å nei! Dit var det bare de modigste guttene som turte å klatre for å hente. For Hushaugen – aka Ballatjuen – var ikke til å spøke med. Han hadde fått sitt alias fordi han pleide (fikk vi høre) å beslaglegge baller som havnet i åkeren, og en ball var en verdifull eiendom i den tiden. Og – som om ikke det var skremmende nok – så gikk det frasagn om at en gang hadde han hentet ljåen og stukket hull på en ball!
Antakelig var Ballatjuen bedre enn sitt rykte. Det var to av dem, brødrene Alfred og Harald. Jeg tror det var Alfred som var mannen med ljåen. Det ble etter hvert skolen som fikk overtaket. De to brødrene vandret heden og SFO flyttet inn i gårdshuset. Åkeren var blitt lekeplass. Nå står huset til nedfalls og skal rives når kommunen får råd til det.
Ut på tur – aldri sur var det som gjaldt på barneskolen. Vi skulle ut i friminuttene uansett vær og vind, det var ingen bønn. Å få være inne i friminuttet var et sjeldent og misunnelsesverdig privilegium som var forbeholdt de heldiggrisene som var småforkjølte og hadde melding med hjemmefra. Men det var litt rart å være inne i friminuttene også. Veldig rart og stille når alle var gått ut. Klasserommet så helt annerledes ut. Det var egentlig bra når det ringte og flokken kom brasende inn igjen.
Hvis vi måtte ut og været var dårlig kunne vi alltids søke ly i uværsskuret. Det var overbygd med murgulv og lange flate vegger som egnet seg ypperlig til å spille ball mot. Vi kunne jo selvsagt være der selv om været var bra, og det var ofte kiving om plassen. Alle leker som krevde veggplass og hardt, jevnt underlag var det best å leke der.
Jeg går ut fra at det kunne gå hardt for seg på skoleplassen da som nå. Mobbing var riktignok ikke oppfunnet enda. Den gangen het det “terging”. Jeg var litt utsatt for terging siden jeg var datter av læreren, men jeg kan ikke huske at det bet noe særlig på meg. Jeg hadde ikke talent for å ta sånt til meg. Det jeg kan huske er at guttene terget meg for en hatt jeg hadde i 10-årsalderen. Den hadde fasong som en hjelm med brem, øreklaffer og stropp under haken. Den var rød, og jeg var ikke særlig glad i den. “Brannmann” ropte de etter meg og lo. Det må jo ha gjort inntrykk siden jeg fortsatt husker det men jeg tror ikke det var så ille. Eli, min bestevenn, hadde en maken hatt, merkelig nok. Den var lyseblå, så den gav ikke anledning til “brannmann”-kalling, men litt felles trøst var det nok i det.
Skoleklokken hang oppe i kroken av uværsskuret, og når den ringte ga det en vanvittig gjenlyd inni der. Da var det på tide å stille opp. Så Da klokken klang, så fort vi sprang, og ingen stod igjen og hang, men glad og lett og rank og nett vi stod på plass med ett. Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, og ingen lo, men stille stod vi sammen to og to. – ish …..
Sånn så Kleppe skole ut like før jeg begynte der i 1963. Skolen var min arbeidsplass i sju år, midtpunkt for all slags aktiviteter i bygden og et samlingssted ved store anledninger. Mine foreldre hadde hele sitt yrkesaktive liv der. Jeg vikarierte der også, faktisk, et par ganger i studieårene.
Gamleskolen midt på bildet stod ennå da jeg begynte på skolen. En gang hadde den vært nyeskolen og var et gedigent bygg egentlig. Den ville vel neppe levd opp til dagens brann- og sikkerhetsregler og ble etterhvert revet, men der startet min skolegang. I første etasje var det sløyd- og håndarbeidssaler. Sløydsalen var for guttene. Jeg lærte aldri å slå i en rett spiker. Det var ikke noe for jenter. Inne på sløydsalen var det alltid deilig duft av sagflis og lim og gjennom døren kunne vi høre underlige lyder. Snekkerlyder.
Vi hadde håndarbeid med fru Skei Pedersen og der var det ikke mye slinger i valsen. Det var skikkelige greier. Vi lærte nyttige ting; å behandle nål og tråd og saks og symaskin, ta mønster og ikke minst: tråkle. Alle sømmer måtte tråkles med en egen type tråkletråd som røk hele tiden. Jeg ville helst bare sy alle sømmene direkte på maskin men nei! Tråkle først. Jeg har en mistanke om at den tråklingen mest var for å holde oss i ånde mens vi ventet på at maskinen skulle bli ledig. Når vi så hadde brukt maskinen, måtte vi plukke tråklesømmen vekk igjen. Da satt den bommende fast under maskinsømmen og det var et svare strev å få den vekk. Vi brukte enda lenger tid på å av-tråkle enn på selve tråklingen! Men som sagt, det var ordentlig undervisning. Vi sydde baby-doll. Det var et in-plagg på 60-tallet. Et soveantrekk med kort bukse og ermeløs overdel. Jeg fikk tildelt et småblomstret crepestoff og plenty av det. Nok til at, da jeg senere fikk barn selv kunne jeg sprette det opp og ha rikelig til babysengetøy. Det egnet seg ypperlig til det. Jeg husker også at jeg som 13-åring under fru Skei Pedersens våkne blikk sydde meg en skjorte med isatte ermer, mansjetter med knapper, krage, knappestolpe og slips. Det tviler jeg på at jeg ville ha fått til i dag! Den var grønnaktig – litt borti oliven – og ensfarget. Slipset var løst og hadde samme bunnfarge med noen kruseduller på i en litt mørkere farge. Jeg er imponert når jeg tenker tilbake. Lurer på hvor den ble av. Skulle ikke forundre meg om jeg sydde den også om til ungene. Vi lærte å bruke det som var brukelig. Vi hadde håndarbeid på realskolen også. Der sydde jeg meg blå battlejakke med glidelås, linning, krage og lommer. Og hvitt miniskjørt med linning, legg og isatte lommer. Utrolig! Jeg tror til og med at jeg gikk med det noen ganger.
Vi hadde skolekjøkken også, ikke å forglemme. På alvor. Vi stilte med hvite forklær og skaut og arbeidsbok som vi noterte alle oppskriftene i. Vi jobbet i grupper på fire. Eneren laget middag, toeren bakte og treeren og fireren hadde traurige jobber som å vaske, stryke og rydde. Det gikk på omgang. Til slutt satt gruppene ved hvert sitt bord og spiste maten. Det var skikkelige greier med skikkelige råstoffer. Nå kan jeg ikke huske om dette bare var for jentene. Det skulle ikke forundre meg, men jeg kan faktisk ikke huske det. Jeg lærte mye nyttig i håndarbeid og husstell.
Hvis jeg hadde vært litt sterkere i rommålslære hadde jeg kanskje ikke gjort den feilen som jeg gjorde første gang jeg (og Eli Marit) skulle prøve oss på hjemmebakst. Med skolekjøkkenarbeidsboken oppslått på “korintkake” rørte vi frimodig ut i deigen 500 g margarin istedenenfor 50 g. Er det ikke i Bibelen ting flyter i smør og honning? Eller var det melk og honning? Vel – jeg vet hvordan det ser ut når ting flyter i margarin!
Vi drev med litt av hvert som ville vært forbudt i dag … Vi sang bordvers før vi spiste nistematen. Vi sang salme og sa fram Velsignelsen stående ved pulten før vi gikk hjem. Uten å ta skade av det, vil jeg påstå. Og vi hadde skolesparing! Askøybanken hadde en liten filial i klasserommet. Husker jeg feil?
Materialrommet var et skattkammer på nivå med Aladdins hule. Som barn av to av lærerne fikk jeg av og til komme inn bak kulissene. Hyllemeter på hyllemeter av ting og tang. Lærebøker i klassesett, skrivebøker i bunker, blyanter og viskelær, kritt og svamper Dette var før tusjtavlenes tid. Vi trente skjønnskrift med penneskaft, splitt og blekkhus! Jeg har brukt trekkpapir i min tid. Vi var bare én generasjon unna fjærpennen. Garn og stoffruller til håndarbeid og plansjer til bruk i alle mulige fag.
Fargebilder av de indre organene med tarmsystemet som ekkelt blikkfang. Vi hadde også en torso i naturlig størrelse, uten bein og armer og hode, men åpen foran. Vi kunne ta ut organene og se hva som var bak. Frastøtende, spør du meg. Jeg tror den torsoen var grunnen til at jeg aldri gikk inn for medisinstudiet Vi hadde også en modell av et øye på størrelse med en stor grapefrukt. Blodsprengt. Og ganske ekkelt. Pipetter og bunsenbrennere. Hvem var Bunsen egentlig? Lingvisten våknet tidlig i meg; jeg var mye mer nysgjerrig på ordets opprinnelse enn på hva man kunne bruke en bunsenbrenner til. Jeg fant det jo ut etterhvert. Hva varme kan forårsake av fysiske reasksjoner.
Fysikklæreren (min far) skulle demonstrere det faktum at varmt vann er lettere enn kaldt vann og stiger opp til overflaten. Et glasskar med vann og sagflis som skulle synliggjøre strømmene ble plassert over en – wait for it – bunsenbrenner. Ikke før hadde bunsen fått fart på sirkulasjonen før glasset sprakk og vannet fosset utover kateteret og slukket hele bunsen-flammen. Bunken med stilebøker ble ille berørt. Fysikklæreren (min far) bannet stygt. Hele klassen lærte at varmt vann stiger opp til overflaten, at iskaldt glass som blir plassert over åpen ild kan sprekke, i tillegg til noen nye bannord. Nyttig, om enn utilsiktet, læring.
Det var spennende på materialrommet. Plansjene hang på rad og rekke etter emne. Bibelhistorie hadde en hel avdeling, også naturfag naturligvis. Fugler, fisker, insekter og planter med intrikate rotsystem og fantasifulle frø og frukter. Hver årstid hadde sin plansje. Høsten hadde gjess i plogformasjon på veg sørover, bugnende epletrær med bestefar i stigen iferd med å plukke. Han hadde bukseseler. Høyonn og skur i full gang, mor med stakk og skaut tok opp poteter, ekorn samlet nøtter og far med øks i den ene hånden og den andre rundt ringen i grisetrynet på veg rundt fjøshjørnet. Fortsettelsen fulgte på juleplansjen der grisen lå på bordet med eple i munnen.
Borte under vinduet stod stensilmaskinen med sveiv. Dette var før fotokopiens tid. Blåpapir med gjennomslag og rulle som stensilerte. Sterk lukt av den spriten.
Materialrommet var et av de største rommene såvidt jeg husker. Større enn lærerrommet og mye større en rektors kontor. Han var den eneste som hadde eget kontor. Staben hadde vel i praksis hjemmekontor.
Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å høre meg selv si det, men nå er vi der ..
Da jeg var ung, lærte vi å skrive skjønnskrift på skolen med penneskaft, pennesplitt, trekkpapir og blekkhus.
Dette var før fyllepennens dage. For ikke å snakke om kulepennens.
Blekkflekkete fingre og kladdete bokstaver var resultatet.
Jeg vet ikke hva vi lærte. Noen ble sikkert skremt vekk fra skriving for godt. Andre tok utfordringen og lærte mestring. Det er nemlig nødvendig med utfordringer for å lære mestring. Passelig krevende og realistiske utfordringer er gode greier.
Pennesplitten skremte ikke meg, selv ikke når den delte seg og blekket skvatt. Trekkpapir var en hverdagslig sak i min ungdom. Hvis du holdt det mot speilet kunne du lese hva du hadde skrevet. Trekkpapiret var et viktig spor i den tidens kriminalromaner.
Da jeg var ung, hadde vi også ordentlig håndarbeid på skolen. Jeg sydde meg battlejakke med miniskjørt til. Jakken hadde innsnitt og isatte ermer med mansjetter med knapphull, krage, lommer, knappestolpe og linning. Skjørtet hadde linning, lommer og glidelås. Det var hvitt. Jakken var blå. Jeg tok meg ut i det.
Dette var på midten av forrige århundre.
Jeg hørte på Kjell Lund og Jens Bolling på EP plate …
Get the picture?
Dette kom jeg over ved en tilfeldighet. Et glimt fra gamle dager, fullt av gode minner og kjente og kjære ansikter – deriblant noen som ikke er med oss lenger. Det var den gangen briller var briller og alle var 20 år yngre! Bare måtte ta det med. William Byrd: Laudibus in Sanctis Dominum.
Det var en selvlaget lek som involverte byggeklosser og små dyr av gummi. Det var før legoklossenes tid, så klossene var av solid trevirke i ulike fasonger og størrelser. Det var malt mønster på dem så de så ut som murstein. Dyrene var naturtro små modeller. Hjorten hadde bevegelig gevir med bittesmå takker og isbjørnen satt med utstrakte labber klar for omfavnelse.
Vi bygde hvert vårt hus, ikke i høyden, bare i grunnflate. Vi delte inn i rom med dører og vindusåpninger og så fordelte vi dyrene mellom oss med lekende barns nådeløse rettferdighet. Vi hadde våre favorittdyr.
Dyrene hadde navn, men navnet kunne tilpasses ulike dyr. Vi hadde Fy-a-meg-pu, Arvar Olsen og, av en eller annen grunn, Gunnlaug Rosvold. Gunnlaug Rosvold var jo en faktisk person som bodde oppe i Garden. Uten å ane det var hun representert med fullt navn i vårt menansjeri.
Etter at dyrene hadde inntatt de ferdigbygde husene, gikk de på visitt til hverandre. Da banket de på den imaginære døren. derav navnet på leken. Så drakk de vel kaffe og gikk hjem igjen. Hovedsaken var å bygge husene og fordele dyrene.
Vi hadde en kamel, en elefant, en sjiraff, en gorilla og som nevnt en isbjørn og en hjort og mange fler.
Úr tíkallasíma í sjoppunni við Lönguhlíð hringdi ég í Hörð og bauð mig fram í Mótettukórinn. Þá var 1983.
Ég var nýflutt til Íslands, ungbarnamóðir í námi og var að leita að tómstundastarfi sem ekki væri of tímafrekt, ekki of dýrt og gæfi kost á að kynnast og vinna með skemmtilegu fólki. Ég vissi af reynslu að í góðum kór fær maður míkið fyrir peningana og mér leist vel á það sem ég hafði heyrt um þennan nýja kór og organista í Hallgrímskirkju.
Stuttu síðar var ég komin upp í kirkju í prufusöng. Hörður tók mér fagnandi. Á milli þess sem ég söng, lýsti hann fyrir mér framtíðarsýn sinni um kórinn og tónlistarlífið í kirkjunni. Það tók mig fimm mínútur að átta mig á að hér færi maður með háleit markmið og raunhæfar hugmyndir um hvernig mætti ná þeim, mikinn sannfæringarkraft og hæfileika til að hrífa aðra með sér. Hálftíma síðar var ég orðin félagi í kórnum.
Hefði ég vitað hvað ég ætti í vændum! Strandpartý í Nice, plötuupptöku á söngloftinu í Kristskirkju þar sem brakaði svo í gólfinu að maður varð að anda með eyrunum, vígsla Hallgrímskirkju með pompi og prakt, Plánetur í anddyri Háskólabíós með hljómsveitinni inni í sal og tveir stjórnendur – annar á sjónvarpsskjá, átakafundir í kórbúninganefnd, yndislegir páskamorgnar sem öll fjölskyldan fékk að njóta, sungið fyrir Páfa á Þingvöllum með stórar slaufur í barminum, sameiginlegar badmintonæfingar, flutningur á Mozart Requiem í nývígðri Hallgrímskirkju þegar loftið var áþreifanlega rafmagnað af eftirvæntingu, laugardagsmorgnar með skrýtnum tilbrigðum við morgunleikfimi og Kaffe Fassett á prjónunum, Lýðveldishátíðin í Bonn, að hvetja fararstjóra í kapphlaupi við járnbrautalest, “passið þið nóturnar!”, “gott jarðsamband!” og “þriðja röðin fyrst inn!”.
Og tónlistin – að kynnast allri þessari tónlist innanfrá og fá að flytja hana fyrir þakkláta hlustendur í mörgum löndum, við ólíkustu og stundum ólíklegustu aðstæður.
Fyrstu tónleikar sem ég tók þátt í voru haldnir í Kristskirkju, Hallgrímskirkja var í byggingu. Flutt var einföld a capella dagsskrá. Í þá daga saumuðu konur kórbúningana sína sjálfar, með innfeldri blúndu eins og á gamaldags koddaveri og við biðum spennt eftir að sjá hvort einhver kæmi til að hlusta á okkur.
Siðustu tónleikar mínir voru haldnir í fullsetinni Hallgrímskirkju 12 árum síðar. Uppselt var á tvenna tónleika í röð á Sálumessu Mozarts með hljómsveit, einsöngvurum og dönsurum.
Ég fékk að fylgjast með kórnum vaxa og dafna og hasla sér völl í tónlistarlífi Íslendinga og sjá bæði kór og stjórnanda þroskast og vaxa við hverja raun. Hörður er skipulegur stjórnandi og vinnur sína heimavinnu vel. Hann er metnaðarfullur og vandar til allra hluta, ekkert smáatriði er “overlatt til tilfeldighetene”. Hann sníðir sér stakk eftir vexti, en passar alltaf upp á að víkka stakkinn um leið og hann passar í hann til að hefta ekki vöxt. Ég hef ekki forsendur til að leggja mat á listræn afrek Harðar og hæfileika, en eitt er víst að hann hefur ávaxtað sitt pund afskaplega vel og það er væntanlega það sem spurt er um þegar upp er staðið.
Hver á svona kór? Stjórnandinn? Kirkjan? Félagarnir fyrr og nú? Áheyrendur? Sennilega á hann sig sjálfur og er eingöngu til sem samvinna og samhugur allra þessara aðila á hverjum tíma. Að fá að vinna með fólki sem manni þykir vænt um að sameiginlegu markmiði og standa svo hlið við hlið á tónleikum og finna verkið öðlast sjálfstætt líf og vekja gleði í okkur öllum er ekki hversdagslegur atburður. Við erum öll blessuð sem höfum fengið að eiga aðild að því kraftaverki sem slíkur kór er.
Der går pappa bortover veien. Han skal ta bussen. Han skal til by´n. Han har hatt og frakk på seg. Pappa ser veldig rar ut med hatt. Han ser ut som en fremmed mann, det er litt ekkelt. Mamma og jeg står i kjøkkenvinduet og ser etter han. Mamma sukker. Jaja, nå får vi vente og se! Han kom ikke hjem igjen før jeg hadde fått nattklær på meg. Mamma så han først. Han kom borti vegen. Han gikk veldig fort, løp nesten. Frakken flakset åpen rundt han. Han vinket med hatten. Åh! ropte mamma. Det har gått bra! Så fikk vi bil.
