En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! sang vi som barn. Mest fordi humør rimer på sjåfør antakelig. Uansett må det være en stor fordel for en bussjåfør å ha godt humør. For oss alle, for den saks skyld, godt humør er bra å ha.
Jeg er glad i bussen og har stor respekt for den. Da veiene på Askøy var enda smalere enn de er i dag
og stort sett laget av grus, var det bussen som var sjefen. Da var det bare å trå ut i grøfta og slippe den forbi i ærbødighet Bussen hadde mål og med og foran hadde den et skilt som fortalte hva den holdt
på med; Turbuss, Skolebuss. Opplæring. Eller rett og slett Ikke i rute.
De fleste bussene var nok i rute og ute i et bestemt ærend. De skulle til Hanevik. Stenrusten eller Marikoven. Noen til og med til Hetlevik eller helt til Herdla.
Bussen var trofast. Den kom til fastsatt tid i all slags vær.
Tidlig morgenmørke og vestlandsregn. Inntullete passasjerer med våte paraplyer på veg til jobb, lent mot veggen for å sove litt ekstra på bussen. Dugg på rutene og hver gang døren gikk opp kom et gufs av kald høst inn og får alle til å skutte seg.
Skoleungdom med ransler og propper i ørene, halvsovende eller nipuggende til matteprøven i første time.
Formiddags bussen er for pensjonister som skal til byen eller unge foreldre med barnevogn på veg til kjøpesenter eller baby kontroll.
Ettermiddagsbussen har skoleungdommene på veg hjem igjen, mer våkne, i flokker med høye
stemmer, keitete bevegelser og øye for hverandre.
Da kan du risikere å havne bak kjerringa med telefonen på øret så du får vite alt om hva hun har gjort i byen, hvem som fortalte hva på klubben i går, og at nå må du sette over potetene for hun kjøpte nylagde fiskekaker på Søstrene Hagelin og de er dyre, men veldig gode.
Enhver buss med respekt for seg selv har en fyllik ombord. Han sitter strategisk plassert så han kan kaste dritt etter folk og gi snøvlende invitasjoner til forbipasserende kvinnfolk om å komme og sitte her! Scnuppa!
Utlendinger i sære kostymer med masse poser og vesker er ute og reiser og prater sammen på uforståelige språk som alltid får meg til å spisse ørene og prøve å gjette hvor de kommer fra.
Bussene har forandret seg i årenes løp og bussjåførene også, men fortsatt finns det lokalkjente sjåfører
med godt humør som vet hvor fylliken bor og setter han av på rett sted.
Jeg håper bussen har framtiden for seg, og vil slå et slag for den og for alle bussjåfører. De fortjener en honnør så de kan beholde sitt gode humør.
Det rimte jo også, splitte mine bramseil!