Julen er over og alle lysene som mor tente, er slukket.
Som alle andre har vi en mengde tradisjoner knyttet til julefeiringen, og en av dem er at julen er over 6. januar. Trettende dag jul. Da vender den siste islandske julenissen Kertasníkir nesen hjemover igjen. Da slukker jeg@moderen alle adventststaker og julestjerner og trekker ut ledningen på juletreet. Det er et vemodig og litt tungt øyeblikk. Et punktum.

Jeg vet at mange har juletreet stående og mange byer lar lys og dekorasjoner henge en stund til, om enn ikke helt til påske. Her i den lange, nordiske, vinternatten, er det forståelig og meningsmålinger viser at folk setter pris på det. Og juledekorasjonene blir mindre og mindre jul og mer og mer dekorasjon.
Men hos oss altså er julen over 6. januar hvert år, ugjenkallelig, basta.
Jeg slukker ikke lysene med glede, jeg rydder ikke bort pynten med glede og det er ikke med glede jeg kaster det fortsatt friske furutreet på dyngen. Det er med tungt hjerte.
Det er likevel veloverveid, for jeg har en veldig klar forestilling i mitt hode av at livet er sammensatt av en mengde kapitler som plutselig en dag tar slutt. Finito. Kanskje har det vært slutt lenge uten at du har tatt det innover deg, før du plutselig innser at festen er over. Elvis has left the building.
Det er ingen god følelse nødvendigvis. Men ingenting varer evig. Julen fortsetter ikke helt til påske.
Da kan det være like godt, faktisk bedre, å sette strek med én gang, rydde vekk pynten, kaste treet og slukke lysene.
Og håpe som musebestemor at vi alle skal få en ny sjanse til å feire igjen. Neste år.