Jeg fikk ny mobil til jul. En superfin og slank en, litt større enn min gamle, både innvendig og utvendig.
Du kommer til å merke forskjellen, sa den lille jentungen som tok mot meg i butikken, mens hun skjelte til min gamle Huawei. Å, hvordan da? spurte jeg. Tja, mest på kameraet og batteriet.
OK, det høres bra ut. Jeg ble aldri helt dus med den kinesiske Huaweien, og etter alle konspirasjonsteoriene knyttet til navnet var jeg blitt skeptisk. Var det rett og slett min samfunns- og borgerplikt å bytte telefon?
I alle fall fikk jeg en ny. Samsung S22 Ultra+. Kult navn som ser flott ut på displayet i bilen når min Volvo sier fra om at den har fått kontakt med Gry S22 Ultra +
Jeg gikk altså til forhandleren for å få hjelp til å overføre all data og historikk (les: hele tilværelsen min) over til den nye. Ved bordet satt en ung blondine med mye bling som kunne vært mitt barnebarn. Hun hadde et vennlig og imøtekomme smil og tydelig greie på sine saker. Jeg var ikke den første bestemoren hun hadde håndtert, og hun klarte bra å unngå å himle med øynene og bli utålmodig. Med andre ord en ung, profesjonell, erfaren og kompetent ansatt som fikk meg til å sjekke mine aldersfordommer for ørtende gang. De sier at unge møter eldre med fordommer og forutinntatte forestillinger, men jeg tror at det er ganske gjensidig. Nok om det.
Den unge damen som hjalp meg gjorde sine saker godt og jeg har tatt i bruk en ny telefon og ser lyst på livet og framtiden.
Men – det var ikke det jeg ville ha sagt.
Ved siden av henne, på neste post ved skranken satt en ung mann. Velstelt og veloppdragen så han ut og hans oppgave var som hennes. Han var kundebehandler. (Kundebehandler – for en yrkestittel!) Han var ikke fullt så erfaren som min behandler og måtte av og til spørre henne om råd og bekreftelser og han klarte ikke å styre øyebrynene sine da en kunde vantro spurte om det virkelig var dyrere å betale på avdrag enn kontant??!!
Dessverre, men det koster å ta lån, sa han i en tone som om han snakket til en idiot.
Denne ansatte var ikke like profesjonell og hadde litt å lære om hvordan han skulle behandle kundene. Det som virket mest ubehøvlet på meg var likevel klærne han gikk med. Der den unge damen min satt i en nøytral og skikkelig lyserosa hettegenser, satt den unge mannen i en svart t-skjorte med et svært så provoserende bilde på magen.
En av Hugleikur Dagssons genistreker: Crossmass – julenissen på korset.
Et julemotiv – så forsåvidt sesongtilpasset arbeidstøy.
Nå kan man velge om man vil tolke motivet som et forsøk på å være morsom eller som en meningsytring. Som vits er motivet såpass dårlig at det ikke er Hugleik Dagsson verdig. Jeg kan ikke oppfatte dette som noe annet enn en kommentar til den kristne tro og den kristne julefeiring. Eller? Vil ikke de fleste ta det opp i den mening?
Religion er en svært personlig ting som rører ved folks innerste kjerne og historien er full av eksempler på at mennesker har blitt hånet og forfulgt på grunn av sin tro. De som ikke har samme tro synes det er greit å harselere med det de ikke forstår, men som for andre er hellig og verdifullt. Vi har alle friheten til å uttrykke oss, også frihet til å uttrykke misnøye og/eller forakt for andres mening, tro og legning. Det er lov å harselere med og håne kristne, homofile, kvinner, muslimer, samer, arbortmotstandere, aborttilhengere og ManU-fans. Er det ikke det?
Og når jeg føler meg støtt og lei meg av å bli møtt av en kundebehandler som fronter en korsfestet julenisse så får jeg bare bite det i meg.
Skulle jeg ha konfrontert han og spurt: Synes du dette er en god vits? Eller er det din måte å uttrykke hån mot kristen julefeiring? Kanskje til og med mot kristen tro?
Skulle jeg ha sagt fra til butikksjefen? Er du sikker på at dere vil bli frontet av en som så åpenlyst er en religions-disser? Hva om han hadde vært en homse-disser og gått med en av T-skjortene som viser regnbueflagget brukt som dopapir. Er det greit?
Den unge mannen så det komiske i denne tegningen og ville gjerne identifisere seg med den. Greit nok det. Men han burde ha valgt et annet antrekk på jobben.
Og jeg burde ha fortalt han det.
Var min konklusjon.