Ta bort resultattavlene fra barnekamper? Hva handler det om?
Vi spilte fotball borte på marken fra vi var en neve små, og vi talte målene. Vi hadde ikke klokke, så det ble gjerne førstemann til 5 som vant. Eller 10 alt etter hvor god målvakten var. Hvis det var Ludden holdt det med 5. Han var god til å slenge seg.
Vi spilte håndball, slåball, fotball og kanonball. Vitsen var å ha det gøy, men det var jo greit å vinne av og til, i alle fall ikke å tape hele tiden.

Jeg hørte på morgenandakten her en fredag, dvs. om fredagen sender de ikke andakt, de sender noe som de kaller Ord for dagen. Det er ikke andakter i vanlig forstand, de mangler den uttrykte kristne innfallsvinkelen, men det er enkle og ofte kloke ord som skaper ettertanke og sender deg ut i dagen med åpne øyne, og det er vel uansett vitsen med en andakt.
I dag var det en kar som fortalte om et kafébesøk. En nokså banal fortelling med et enkelt, nesten banalt språk. Like hverdagslig som et dikt av Olav Hauge. Ikke noe spesielt.
Likevel sitter jeg her og skriver om det, for de banale ordene gjorde et inntrykk som ikke kan forbigås i stillhet. Jeg sitter også på kafé. Faktisk.

Jeg hører hjemme i Takkeland. Det er et godt land å bo i.
Takknemlighet tar knekken på så mange problemer og dumme ting; som f.eks. bitterhet, misunnelse, sjalusi, selvmedlidenhet og forurettethet. Og det er følelser jeg helst vil klare meg uten.

Frihet er bra å ha. I alle land til alle tider er frihet et positivt ord, tett forbundet med ordet fred. Det finnes land og byer som har frihet/libertas med i navnet sitt. Frihet er noe mennesker gjennom historien har vært villige til å ofre sine egne og andres liv for å oppnå.

Jeg har lest gjennom hele Bibelen i år. Nå er det 5 uker igjen av året, og ikke så mye igjen av Bibelen heller. I NT holder jeg på med Apostlenes gjerninger. Noe så spennende! Skikkelig drama! Jeg strever med å legge den fra meg for jeg er så spent på hvordan det går med Paulus og gjengen på reisefot i Romerriket. Alvorlig. Jeg hadde helt glemt for en fantastisk og dramatisk historie det er. Hvorfor har ingen laget filmen??

I GT er jeg nettopp ferdig med Jeremias, og det er noe av det verste jeg har vært borti. En påkjenning. Det er så lammende tragisk hele vegen. Profeten klager og skriker, river klærne sine, strør salt i såret og aske i håret, og ikke uten grunn.
Forferdelige og grufulle ting skjer i landet (5.30)

Tålmodighet er en dyd, sier de. Og en ganske sjelden dyd, tror jeg.
Vi mennesker lever korte liv og må skynde oss.
Vi lever i vår egen tidssone, litt i utakt med verden forøvrig.
Venting er ikke noe vi presterer på, det er langt mellom de internasjonale medaljene:

Jeg har vært øyboer hele mitt liv. Nå bor jeg på en vulkansk øy.
Da jeg kom hit for første gang i 1975, var folk ikke helt kommet til hektene etter vulkanutbruddet på Heimaey. De hadde opplevd et nasjonalt traume, det var tydelig for alle, men de var, med rette, stolte av måten de hadde taklet det på, og som vanlig fulle av ukuelig pågangsmot. Islendingene trives best i kamp mot overmakten. Byen skulle gjenreises!
Jeg hadde ikke vært lenge i Skálholt før jeg opplevde mitt første jordskjelv, midt på natten. Jeg visste ikke hva det var, men det kjentes ut som om det lå noen under sengen min og sparket i den, og utfra det inntrykket jeg hadde fått av mine med-elever så langt, forundret det meg ikke om så var. Jeg stod opp og så etter, men der var det ingen.
Etter det var jordskjelv alltid det første som falt meg inn når jeg følte meg på gyngende grunn, og jeg har opplevd mange skjelv og mange vulkanutbrudd etterhvert.

Jeg har nådd et av mitt livs store mål. Noe jeg har kjempet for i årevis, som har virket uoppnåelig og håpløst. Jeg har ofte vært nær ved å gi opp.
Jeg vet at flere av mine venner har kjempet den samme kampen uten å komme i mål. Mange har mistet troen og håpet og avfunnet seg med at dette er utenfor rekkevidde.

Men nå kan jeg vitne om at det faktisk er mulig! Det krever innbitt og målbevisst innsats, men det lar seg gjøre! Hold ut, ikke mist troen!
Hvilken bragd jeg snakker om?
Jeg har strikket opp alt restegarnet mitt!

En person jeg ofte hører snakk om heter Noen.

Han dukker stadig opp i samtaler og i ulike sammenhenger. Alle ser ut til å kjenne han., selv om han er underlig fra­værende. Stadig hører jeg: Noen har tatt skoene mine. Noen har parkert foran innkjørselen. Noen har tullet vekk nøklene mine. Eller i andre sammenhenger: Noen må ringe til kommunen. Noen må betale avgiften. Noen må slå plenen.

Men når jeg trenger å få noe gjort og leiter etter Noen til å gjøre det, så finner jeg ikke nummeret hans. Det må være hemmelig.