Lyse øyeblikk


Canterbury tails (sic)

Ja, jeg mener “tails”, ikke “tales”!

Jeg har fått sansen for de gamle tidebønnene og har jobbet en stund for å finne en bra utgave av kompletorium som jeg kan ta med meg på sengen ved leggetid. Det aller beste er selvsagt ordentlig gregoriansk – jeg er blitt såpass kjent med liturgien at jeg kan ta den på latin. Problemet med den gregorianske munkesangen er at den er så nydelig og fredfull at jeg kan falle i søvn midt under Nunc Dimittis!

les mer


Hemmelig nummer

En person jeg ofte hører snakk om heter Noen.

Han dukker stadig opp i samtaler og i ulike sammenhenger. Alle ser ut til å kjenne han., selv om han er underlig fra­værende. Stadig hører jeg: Noen har tatt skoene mine. Noen har parkert foran innkjørselen. Noen har tullet vekk nøklene mine. Eller i andre sammenhenger: Noen må ringe til kommunen. Noen må betale avgiften. Noen må slå plenen.

Men når jeg trenger å få noe gjort og leiter etter Noen til å gjøre det, så finner jeg ikke nummeret hans. Det må være hemmelig.


Skrivekrampe

På Facebook kan du finne sann­heten om deg selv. Ta en enkel quiz og få vite hvilken farge auraen din har, hvilket dyr du ligner mest på, hvilken nasjon i Europa du best hører hjemme i og hvilken superhelt du burde gifte deg med. Kjekt å vite.
Jeg har nettopp tatt en sånn quiz og funnet ut at jeg egentlig burde blitt en “writer“. Skribent?
Det var den konklusjonen FB kom til etter at jeg hadde røpet at jeg heller ville hoppe i fallskjerm enn å campere i Amazonas, hadde høyere terskel for ustabilt vær enn for klamme håndtrykk og kunne tenke meg en sjusifret årslønn.
Konklusjonen gav seg tydeligvis selv: sånn svarer en skribent.

LES MER


Riktige briller

Jon Herwig Karlsen var en entusiastisk sportsreporter i NRK i en årrekke. Folk på min alder husker han godt, om ikke annet så for alle limerickene han vartet opp med fra kommentator­boksen.
Som språkinteressert var jeg alltid vel så opptatt av journa­listenes ordbruk som scorings-statistikker, og Karlsen og co kunne skape både fryd og forferdelse hos en lingvist.
Jeg husker en fotballkamp han kommenterte på TV en gang. Glemt er hvem som spilte og hvem som vant, men spikret sitter setningen: Dette skulle ha vært straffe! l alle fall sett med norske sjåvinistiske briller!

LES MER


Enginn leitar augna minna

Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.


Hysj!

Jeg har et råd jeg pleier å gi til meg selv før jeg tar valg i livet, det være seg store eller dagligdagse småvalg:
Kjenn etter – tenk etter – gi klar beskjed – forlang klar beskjed.

Dette er et godt råd. Det er viktig for meg å vite hva jeg føler om saken, tenke gjennom eventuelle konsekvenser, være tydelig på hvor jeg står og få klart for meg hvor andre står. Det gjør det lettere å ta avgjørelser.
Sånn har jeg jobbet i 65 år.

Nå, i mitt 66 år, har jeg tatt et skritt videre og fått opp øynene for at det mangler noe her.
Det er greit å bruke magefølelsen , og det er greit å tenke etter, men det er også nødvendig å HØRE etter. Det er jeg ikke alltid så flink til.
Å faktisk gi både meg selv og andre den oppmerksomheten, og ikke minst tiden,  som skal til for å gjennomskue hva det egentlig handler om.
For ikke å bli dupért av fasader, skremt av sabelrasling eller bondefanget av smiskere.

Kjenn etter – HØR etter – tenk etter. 
Arbeidsregelen anno 2022. 


Jeg melder overgang

Jeg er blitt 65 og kjenner på at ting endrer seg, både inne og ute. 
I år feiret vi første jul hjemmefra på over 40 år, hjemme hos vår datter og hennes familie.
Stadig flere venner har solgt hus, flyttet, skiftet jobb eller gått ut av arbeidslivet helt og fullt. Flere har mistet make og sitter enslige av ulike grunner. Flere har fått helseutfordringer som snur opp ned på livet.
Det er tiden for det. Vi er i overgangsalderen.

Det nytter ikke å stritte imot, jeg må være klar for endringer, enten jeg vil eller ikke. Noen endringer er tap – andre er nyvinninger. Jeg prøver å glede meg over det nye, og glede meg over minner om det som er tilbakelagt. Hukommelsen virker fortsatt sånn noenlunde. 

I verste fall få jeg gripe til galgenhumor.
Alt er en overgang sa reven, han ble flådd. 


Ord på ting

Jeg blir ofte svett av idrettsreporteren som stikker mikrofonen opp i fjeset på en andpusten og snørrete utøver og spør: Hva føler du nå? Kan du sette ord på det? 

Psykologer og andre som jobber med mennesker som har det vanskelig ber gjerne om det: Sett ord på det. Hva føler du nå?
Ofte er det et stort skritt i riktig retning – å sette ord på ting. Det kan være nok. Det kan være terapi i å si ting høyt.
Er det ikke rart? Hvor stor makt ordet kan ha? 

Kanskje burde vi gå sportsreporteren i næringen og stille både oss selv og andre dette klassiske spørsmålet i det daglige: Hva føler du nå?
Kan du sette ord på det?

Jeg er ikke så flink til å sette ord på ting. Ikke som denne karen i  Absurdgalleriet


Forlate standplass

Kongeparet vårt fyllte 75 år 2012. I den anledning ble det holdt en festforestilling til ære for dem på operataket i Oslo.
Det var temmelig nøyaktig et år etter 2011.
Jeg tror mange med meg husker innslaget til Ole Paus den kvelden. Ordene hans rørte jubilantene tydelig, og flere med dem. Han snakket om hvordan deres nærvær og nærværenhet hadde hjulpet mange etter massakren. Og han snakket om sin egen erkjennelse av kongehusets samlende rolle og store betydning. Ordrett sa han: “Det er bare jeg som er så treig at det tok så lang tid før jeg skjønte dette …” 

Man kan mene hva man vil om Ole Paus og om monarkiet.
Det jeg stopper opp ved er den erkjennelsen han gjør seg – at det tok han så mange år å innse noe som i dag står krystallklart for han.
Jeg blir glad over dette eksempelet på at vi lærer så lenge vi lever, at vi kan forandre standpunkt og synspunkt. Innsikt, erkjennelse, forståelse kan vokse hele livet. Vokse, modnes, endres. Så lenge man lever er det håp.
Så få vi heller leve med den litt bitre innrømmelse – at jeg var treig som ikke skjønte før. Bedre seint en aldri. 
Men det forutsetter et åpent sinn og mot til å overgi gammel standplass. 


Skulle ha gjort ….

Grammatiske former har så rare navn.
Konjunksjon. Subjunksjon. Resiprok. Infinitiv.
Pluskvamperfektum. Kondisjonalis. 1.og 2.kondisjonalis til og med.

2.kondisjonalis av verbet “å gjøre” er SKULLE HA GJORT.
Futurum av det samme verbet er SKAL GJØRE.

Jeg synes kondisjonalis er en teit verbform, futurum er mye kulere.

Jeg vil fokusere mer på det jeg SKAL GJØRE (futurum) enn alt det jeg SKULLE HA GJORT (2.kondisjonalis).

I grammatikkboken står det at kondisjonalisformen uttrykker noe “ikke virkelig, en betingelse i fortiden, noe som var planlagt, men ikke realisert.”
Planlagt, men ikke realisert. Høres kjent ut.

Nei, jeg velger meg futurum: jeg SKAL gjøre.
Planlagt – og skal realiseres! Se framover – ikke bakover.

Den aller kuleste verbtiden er likevel presens.
Den topper alt.
Jeg GJØR.
Her og nå.


Det året det var så bratt …

Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 lærte vi på skolen. Fullt av rotter og død og fordervelse. Pesten bredte seg over landet og tok knekken på en tredjedel av befolkningen, med dagens tall vil det tilsvare 1.797. 123 døde. Tenk på det.
Bare en og annen Jostedalsrype slapp fra det med skrekken.  
Svartedauden – bare ordet gir grøss 700 år senere.
Selv på bergensdialekt sier vi  svarteDAUDEN. SvarteDØDEN blir for tamt. 
Pandemien ble et tidsskille i norsk historie. Før og etter pesten. 

Spanskesyken herjet i 1918 – 19. Den tok livet av 15.000, i hovedsak unge mennesker. På verdensbasis snakker man om 50 – 100.000.000 døde.  
Det er mange, mange, mange ganger fler en Covid-19 har klart hittil, selv om vi tar høyde for underrapportering. 

AIDS epidemien på 80-tallet husker jeg godt. 
Den var like skummel som svartedauden til å begynne med, særlig fordi vi ikke visste hva den kom av. Vi hørte bare om en grusom sykdom som slo ned tilsynelatende uten varsel, mest blant unge mennesker, og tok livet av dem på rekordtid. Homofile menn var til de grader overrepresenterte og døde som fluer. Svovelpredikantene proklamerte at Gud var rasende og verdens undergang var overhengende. 
WHO beregner 40.000.000 AIDS døde til nå 

Nå sitter vi midt oppi Covid19-pandemien – Koronaen.
Denne gangen har myndighetene og farmasøytene tatt mål av seg til å avverge det helt store mannefallet. Pr nå er vi oppe i 5.500.500 døde på verdensbasis – det blekner i forhold til det forgangne, selv om tallet ikke er endelig.  1350 dødsfall i Norge så langt, mot 15.000 under spanskesyken, og den har vi jo nesten ikke lært om på skolen engang. 

Vi er inne i 2022. Vi kjemper på.
…. nå er det spiseplikt maskeplikt på Briskebytrikken.
Vi ser at pandemien har gitt seg mange utslag i befolkningen, rent bortsett fra helsemessige.
Det tar på å leve i usikkerhet, uforutsigbarhet. Uansett hvor mange ganger journalistene spør: NÅR kan vi regne med å være tilbake til normalen? – så får de svaret: Vi VET IKKE.

Konspirasjonsteorier blomstrer under sånne forhold. Mennesket liker ikke tanken på at vi er overgitt til det usikre … det må jo være noen som står bak … NOEN har vel kontrollen … vi må jo kunne finne NOEN å skylde på og hevne oss på .. Kan det være Gud som er ute med riset igjen? Er det kineserne sin skyld? G5? Jødene? 

Her var det mørkt, sa den blinde merra og stanga øyet i lysbryter’n
Ja, du hører vel det du som er stum, sa mannen …

 

 


Shatner in Space

William Shatner hefur komist út i geim. Stórmerkilegt!
Í fyrsta lagi stórmerkilegt að það skyldi vera hægt að senda níræðan mann út í geim og ná honum niður aftur í heilu lagi! Ef hann getur gert það þá getur hver sem er gert það.
Hver sem er – sem hefur efni á því, það er að segja.
Eða sem er kapteinn James T. Kirk.
Því það er auðvitað málið.
Jeff Bezos er ekki að skjóta Shatner á loft vegna þess að hann er allra leikara bestur og mesti mannvinur heims.
Shatner er skotið á loft vegna þess að hann er James T. Kirk.

Í öðru lagi er stórmerkilegt að sjá þessa birtingarmynd af þýðingu StarTrek í menningu okkar og hvatningaráhrif þess á menn eins og Bezos sem “boldly have gone where no man has gone before“.
Ég tek það til mín sem staðfestingu á að það er ekki endilega ég sem er skrýtin, verandi heilshugar trekkie. 

Í þriðja lagi er stórmerkilegt að sjá viðtölin við Shatner nýlentan. Maður sem oftast hefur komið fyrir í viðtölum sem frekar arrogant og kýniskur rembingskarl er kominn niður á jörðina – í tvöfaldri merkingu. Hann er sleginn, lotningarfullur og orða vant. Hann hefur farið um heima og geima, séð heiminn og geiminn og sjálfan sig í réttum hlutföllum og áttað sig.

Viðbrögð hans ætti að færa okkur heim sanninn um hversu mikill munur það er fyrir manneskju  annars vegar að VITA eitthvað og hins vegar að REYNA eitthvað. 
Til að skilja er ekki nóg að vita og hafa þekkingu.
Til að skilja þurfa menn að reyna á eigin skinni. 

I hope I will never recover from this, sagði karlinn.
Í mínum eyrum hljómar það svona: Ég vona að þessi opinberun muni móta líf mitt héðan í frá, að sjóndeildarhringurinn dragist ekki saman aftur, að ég hafi lært í eitt skipti fyrir öll að jörðin snúist um sólina, ekki um mig og að lífið er dýrmætt og viðkvæmt. 


Spidey sense

Jeg var ukarakteristisk oppmerksom her en dag og klarte å kvele en svindel i fødselen.
En venn sendte meg en melding og skrøt av min velutviklede “spidey sense”.
Jeg kjente ikke uttrykket, og slo opp i Urban Dictionary, en kilde til interessant informasjon.
Sterk intuisjon – magefølelse, betyr det.

En oppfordring til å stole på magefølelsen; her er det noe som ikke stemmer …..

Det må være en oppfordring til å stole på magefølelsen den andre veien også; her er det noe som stemmer!
Dette føles riktig. Dette går jeg for. Dette er det rette for meg, uansett hvordan det tar seg ut eller hva andre mener.
Jeg har en velutviklet “spidey sense”.

Den magen er ikke så dum, den!


Kvige eller ku

Jeg ble provosert av en avisoverskrift forleden: X HAR FÅTT KROPPEN SIN TILBAKE.

Den handlet om en her ikke navngitt småkjendis som hadde fått et barn og var kommet til hektene igjen. Hun hadde “fått kroppen sin tilbake“. På bildet så det ut som om hun aldri hadde vært befruktet.

Sosiale og andre media er fulle av unge mødre med manualene i den ene hånden og babyen i den andre. Treningssentrenes mammagrupper har ventelister. Amme og trimme i samme slengen. Effektive til tusen. Om å gjøre å slette alle spor etter fødselen, kan det virke som.

Fått kroppen sin tilbake?? Hva mener de?
Hadde hun mistet den? I fødselen? Var fødselen et tap for henne?
Hun har født et barn, for svingende! Hun har brukt kroppen sin, selvfølgelig har den endret seg! Hun har fått en ny kropp, en kvinnekropp.
Hun har gått fra kvige til ku – deal with it!

Jeg har født fire barn og kroppen min bærer preg av å ha vært i krigen. Jeg er stolt av mine arr. Det var ikke før ved svangerskap, fødsel og amming at min kropps fulle potensiale ble aktivert, at jeg ble klar over hva som faktisk bodde i den. Jeg mistet ikke – jeg FIKK min kropp i fødselen. En kvinnekropp er designet som fødemaskin, deri ligger dens ultimate potensiale. En fødsel endrer kropp og psyke – det er naturlig.
Jeg blir satt ut når jeg hører kvinner si at de ikke vil amme fordi det ødelegger brystene! Hva??

Ufrivillig barnløshet er en stor sorg. Ufrivillig fødsel kan også være en sorg. Frivillig barnløshet er et valg.

Uansett: sett pris på kroppen din, den er den eneste du har og fortjener respekt og pleie. Det er selvsagt at en kvinne styrker kroppen sin både før, under og etter et eventuelt svangerskap. Men skal målet være å “få kroppen sin tilbake”? Uten strekkmerker, uberørt og jomfruelig? Det er naturstridig. Sånn ser en kvinnekropp ut:

Ashlee Wells Jackson. 4thtrimesterbodies.com



Bolig i seg selv

Å bo i seg selv.
Vi jeg bo her?
Er dette et godt sted å bo?
Hvordan er dette hjemme innredet?

Hans Børli sier:

Ett er nødvendig her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse:

Å ta bolig i oss selv.

Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen slik at mennesker på veiene kan skimte lys

i dine bebodde øyne


Hvordan går det?

Jeg dumpet borti et TV program forleden. Vårt lille land? Var det det det het?
Der hadde de et innslag der de gikk bort til tilfeldig forbipasserende på gaten og spurte hva som hadde gjort dem glade i løpet av dagen. De fikk svar fra alle de spurte. Og sånne fantastiske svar!
En gymnasiast med unorsk etnisk bakgrunn smilte over å ha fått 5 på norskprøven. 
To litt nedsegne karer med rusbakgrunn på veg for å hente sin daglige metadon smilte
over å ha støtt på hverandre og stod tett omslynget.
En langhåret ung mann med stygge tenner smilte av glede over en liten jente som hadde fått ny kjole og stod foran han i køen. Hun snakket ustoppelig til moren sin om hvor glad hun var for den nye kjolen, og gleden smittet.
En dame hadde vært på museum og sett en utstilling om romfolkets og sigøynernes tilværelse og historie og var tydelig beveget og glad for å ha fått de opplevelsen.
En ung jente smilte glad for den gode kaffen hun hadde fått på kaféen. 

I det hele tatt – ingen hadde problemer med å finne svar på spørsmålet. Alle var glade.
Jeg ble tankefull.
Dette er kanskje spørsmålet vi burde stille hverandre oftere. Oppfordre hverandre til å dele gleder.
I stedet for den trøtte frasen: Hvordan går det? Som sjelden er opphavet til givende samtaler: Hva har gjort deg mest glad i dag?