Jeg har fått meg en diagnose, helt uten å ha bedt om det!
PMR har legen konkludert med etter utallige blodprøver og undersøkelser. Alt skal jo akronymiseres i våre dager – før i tiden ville hun sagt at jeg var giktbrudden.
Uansett, når jeg først skulle få en diagnose er dette ikke den verste jeg kunne tenke meg.
Jeg har fått en ny virkelighet å forholde meg til, med nedsatt funksjon og energinivå, men jeg er i den priviligerte situasjon at jeg har både tid og råd til det, og jeg bor i et land der jeg får helsehjelp og rådyre medisiner med innviklete navn gratis. Det eneste jeg har å gjøre er å omstille meg.

Å omstille seg er ikke lett, men spennende. En superanledning til å revidere og revurdere livet.
Hva er viktig, og hva vil jeg bruke de begrensete kreftene på nå når kroppen ikke lenger “spiller på lag”, som idrettsessene pleier å uttrykke det. (Til kroppens forsvar må sies at jeg ikke alltid har vært så flink til å spille på lag med den heller, men det er en annen sak).
Multitaskingens tid er forbi, nå er det monotasking som gjelder. Eller “tasking” i det hele tatt, for den saks skyld. Ting som jeg tidligere bare gjorde, som å kle på meg om morgenen, er plutselig blitt en greie, ubehagelig på grensen til smertefull. En oppgave som krever tid, noe jeg heldigvis har nok av.
Jeg har outsourcet litt; et reingjøringsbyrå har overtatt husvasken, en frisør har overtatt hårvasken og treningsprogrammet har gått fra å inneholde benkpress og markløft til å dreie seg om bevegelighet og corestyrke. Å reise seg fra gulvet uten å bruke hendene, å stå på ett bein med øynene igjen i mer enn tre sekunder… der er jeg nå.
Så her er det bare å hive seg rundt. På 70-årsdagen min skal jeg stå på ett bein hele dagen!

Den vanskeligste omstillingen foregår i hodet, å unngå å irritere seg over at alt er blitt så bale. Å beholde smilet.
Jeg har funnet noen gode vitsesider på Youtube.
En god latter forlenger livet og jeg satser på livsforlengende tiltak.

Jeg liker å gå tur. En av grunnen til at vi overvintrer på Tenerife er at det ikke er hålke her. Du kan gå uten brodder.
Jeg går også uten høretelefoner. Jeg går med tomme ører.
Av to grunner.
For det første for sikkerhets skyld – langs veien her har de ikke tatt høyde for fotgjengere. Det er ingen fortau og knapt nok en vegkant å gå i, så jeg må ha ørene på stilker for å kunne hoppe av veien på kort varsel.
For det andre for å verne om min personlige frihet. Det er ikke Spotify som skal styre mine tanker og min oppmerksomhet når jeg er ute og går. Jeg vil gå i mine egne tanker.

Det er godt å tenke mens man går. Min mor er en ivrig turgjenger og også en god festtaler. Hvis det går mot en konfirmasjon i familien sier hun gjerne at hun må ut og gå og forberede talen. Det skjer mens hun går.
Jeg tenker tilbake på skoletiden da Eli og jeg gikk turer og forberedte eksamen underveis. Vi snakket sammen på engelsk, tysk eller nynorsk. Det funket som bare det.

Nå pugger jeg spanske verb mens jeg går, og avpasser takten til hablo – hablas – habla – hablamos – hablais- hablan.
Så får jeg øye på un carro azul eller una casa roja og får anledning til å pønske ut los carros azules og las casas rojas.

Jeg synes det er rart at folk fyller ørene sine med musikk og podcaster hele tiden og lar dem styre oppmerksomheten og tankene.
Hvor er personvernet? Jeg vil styre mine egne tanker.
Jeg trenger å tenke mer! Verden trenger å tenke mer.
Jeg tror Søren Kierkegaard var inne på noe da han sa:
People demand freedom of speech as a compensation for the freedom of thought that they seldom use.
(Han sa det riktignok på dansk …)

Epler og pærer de vokser på trær, som vi alle vet.
Og når de er modne, så faller de ned. Greit nok det.
Her i landet, på Tenerife, vokser det også appelsiner på trær.
De er så gode! De er så saftige!
Som spiselig solskinn.
For en god idé! All ære til hen som fant opp appelsinen. En genistrek!
Den ser jo til og med ut som en sol, og er full av allslags! C-vitamin som styrker immunforsvaret, for á nevne noe. Å spise en appelsin har direkte virkning i min kropp! Kan du tenke deg?! Hvor godt designet er det, må jeg spørre?
Appelsinen inneholder ikke stivelse og kan derfor ikke ettermodnes, den er best rett fra treet.
Langs min morgenturrute vokser det appelsintrær med greiner som bugner ut over gjerdet. Appelsinslang er vel innafor da?
Tror du ikke?

Ta bort resultattavlene fra barnekamper? Hva handler det om?
Vi spilte fotball borte på marken fra vi var en neve små, og vi talte målene. Vi hadde ikke klokke, så det ble gjerne førstemann til 5 som vant. Eller 10 alt etter hvor god målvakten var. Hvis det var Ludden holdt det med 5. Han var god til å slenge seg.
Vi spilte håndball, slåball, fotball og kanonball. Vitsen var å ha det gøy, men det var jo greit å vinne av og til, i alle fall ikke å tape hele tiden.

Jeg hørte på morgenandakten her en fredag, dvs. om fredagen sender de ikke andakt, de sender noe som de kaller Ord for dagen. Det er ikke andakter i vanlig forstand, de mangler den uttrykte kristne innfallsvinkelen, men det er enkle og ofte kloke ord som skaper ettertanke og sender deg ut i dagen med åpne øyne, og det er vel uansett vitsen med en andakt.
I dag var det en kar som fortalte om et kafébesøk. En nokså banal fortelling med et enkelt, nesten banalt språk. Like hverdagslig som et dikt av Olav Hauge. Ikke noe spesielt.
Likevel sitter jeg her og skriver om det, for de banale ordene gjorde et inntrykk som ikke kan forbigås i stillhet. Jeg sitter også på kafé. Faktisk.

Jeg hører hjemme i Takkeland. Det er et godt land å bo i.
Takknemlighet tar knekken på så mange problemer og dumme ting; som f.eks. bitterhet, misunnelse, sjalusi, selvmedlidenhet og forurettethet. Og det er følelser jeg helst vil klare meg uten.

Frihet er bra å ha. I alle land til alle tider er frihet et positivt ord, tett forbundet med ordet fred. Det finnes land og byer som har frihet/libertas med i navnet sitt. Frihet er noe mennesker gjennom historien har vært villige til å ofre sine egne og andres liv for å oppnå.

Jeg har lest gjennom hele Bibelen i år. Nå er det 5 uker igjen av året, og ikke så mye igjen av Bibelen heller. I NT holder jeg på med Apostlenes gjerninger. Noe så spennende! Skikkelig drama! Jeg strever med å legge den fra meg for jeg er så spent på hvordan det går med Paulus og gjengen på reisefot i Romerriket. Alvorlig. Jeg hadde helt glemt for en fantastisk og dramatisk historie det er. Hvorfor har ingen laget filmen??

I GT er jeg nettopp ferdig med Jeremias, og det er noe av det verste jeg har vært borti. En påkjenning. Det er så lammende tragisk hele vegen. Profeten klager og skriker, river klærne sine, strør salt i såret og aske i håret, og ikke uten grunn.
Forferdelige og grufulle ting skjer i landet (5.30)

Tålmodighet er en dyd, sier de. Og en ganske sjelden dyd, tror jeg.
Vi mennesker lever korte liv og må skynde oss.
Vi lever i vår egen tidssone, litt i utakt med verden forøvrig.
Venting er ikke noe vi presterer på, det er langt mellom de internasjonale medaljene:

Jeg har vært øyboer hele mitt liv. Nå bor jeg på en vulkansk øy.
Da jeg kom hit for første gang i 1975, var folk ikke helt kommet til hektene etter vulkanutbruddet på Heimaey. De hadde opplevd et nasjonalt traume, det var tydelig for alle, men de var, med rette, stolte av måten de hadde taklet det på, og som vanlig fulle av ukuelig pågangsmot. Islendingene trives best i kamp mot overmakten. Byen skulle gjenreises!
Jeg hadde ikke vært lenge i Skálholt før jeg opplevde mitt første jordskjelv, midt på natten. Jeg visste ikke hva det var, men det kjentes ut som om det lå noen under sengen min og sparket i den, og utfra det inntrykket jeg hadde fått av mine med-elever så langt, forundret det meg ikke om så var. Jeg stod opp og så etter, men der var det ingen.
Etter det var jordskjelv alltid det første som falt meg inn når jeg følte meg på gyngende grunn, og jeg har opplevd mange skjelv og mange vulkanutbrudd etterhvert.

Jeg har nådd et av mitt livs store mål. Noe jeg har kjempet for i årevis, som har virket uoppnåelig og håpløst. Jeg har ofte vært nær ved å gi opp.
Jeg vet at flere av mine venner har kjempet den samme kampen uten å komme i mål. Mange har mistet troen og håpet og avfunnet seg med at dette er utenfor rekkevidde.

Men nå kan jeg vitne om at det faktisk er mulig! Det krever innbitt og målbevisst innsats, men det lar seg gjøre! Hold ut, ikke mist troen!
Hvilken bragd jeg snakker om?
Jeg har strikket opp alt restegarnet mitt!