Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 lærte vi på skolen. Fullt av rotter og død og fordervelse. Pesten bredte seg over landet og tok knekken på en tredjedel av befolkningen, med dagens tall vil det tilsvare 1.797. 123 døde. Tenk på det.
Bare en og annen Jostedalsrype slapp fra det med skrekken.  
Svartedauden – bare ordet gir grøss 700 år senere.
Selv på bergensdialekt sier vi  svarteDAUDEN. SvarteDØDEN blir for tamt. 
Pandemien ble et tidsskille i norsk historie. Før og etter pesten. 

Spanskesyken herjet i 1918 – 19. Den tok livet av 15.000, i hovedsak unge mennesker. På verdensbasis snakker man om 50 – 100.000.000 døde.  
Det er mange, mange, mange ganger fler en Covid-19 har klart hittil, selv om vi tar høyde for underrapportering. 

AIDS epidemien på 80-tallet husker jeg godt. 
Den var like skummel som svartedauden til å begynne med, særlig fordi vi ikke visste hva den kom av. Vi hørte bare om en grusom sykdom som slo ned tilsynelatende uten varsel, mest blant unge mennesker, og tok livet av dem på rekordtid. Homofile menn var til de grader overrepresenterte og døde som fluer. Svovelpredikantene proklamerte at Gud var rasende og verdens undergang var overhengende. 
WHO beregner 40.000.000 AIDS døde til nå 

Nå sitter vi midt oppi Covid19-pandemien – Koronaen.
Denne gangen har myndighetene og farmasøytene tatt mål av seg til å avverge det helt store mannefallet. Pr nå er vi oppe i 5.500.500 døde på verdensbasis – det blekner i forhold til det forgangne, selv om tallet ikke er endelig.  1350 dødsfall i Norge så langt, mot 15.000 under spanskesyken, og den har vi jo nesten ikke lært om på skolen engang. 

Vi er inne i 2022. Vi kjemper på.
…. nå er det spiseplikt maskeplikt på Briskebytrikken.
Vi ser at pandemien har gitt seg mange utslag i befolkningen, rent bortsett fra helsemessige.
Det tar på å leve i usikkerhet, uforutsigbarhet. Uansett hvor mange ganger journalistene spør: NÅR kan vi regne med å være tilbake til normalen? – så får de svaret: Vi VET IKKE.

Konspirasjonsteorier blomstrer under sånne forhold. Mennesket liker ikke tanken på at vi er overgitt til det usikre … det må jo være noen som står bak … NOEN har vel kontrollen … vi må jo kunne finne NOEN å skylde på og hevne oss på .. Kan det være Gud som er ute med riset igjen? Er det kineserne sin skyld? G5? Jødene? 

Her var det mørkt, sa den blinde merra og stanga øyet i lysbryter’n
Ja, du hører vel det du som er stum, sa mannen …

William Shatner hefur komist út i geim. Stórmerkilegt!
Í fyrsta lagi stórmerkilegt að það skyldi vera hægt að senda níræðan mann út í geim og ná honum niður aftur í heilu lagi! Ef hann getur gert það þá getur hver sem er gert það.
Hver sem er – sem hefur efni á því, það er að segja.
Eða sem er kapteinn James T. Kirk.
Því það er auðvitað málið.
Jeff Bezos er ekki að skjóta Shatner á loft vegna þess að hann er allra leikara bestur og mesti mannvinur heims.
Shatner er skotið á loft vegna þess að hann er James T. Kirk.

Í öðru lagi er stórmerkilegt að sjá þessa birtingarmynd af þýðingu StarTrek í menningu okkar og hvatningaráhrif þess á menn eins og Bezos sem “boldly have gone where no man has gone before“.
Ég tek það til mín sem staðfestingu á að það er ekki endilega ég sem er skrýtin, verandi heilshugar trekkie. 

Í þriðja lagi er stórmerkilegt að sjá viðtölin við Shatner nýlentan. Maður sem oftast hefur komið fyrir í viðtölum sem frekar arrogant og kýniskur rembingskarl er kominn niður á jörðina – í tvöfaldri merkingu. Hann er sleginn, lotningarfullur og orða vant. Hann hefur farið um heima og geima, séð heiminn og geiminn og sjálfan sig í réttum hlutföllum og áttað sig.

Viðbrögð hans ætti að færa okkur heim sanninn um hversu mikill munur það er fyrir manneskju  annars vegar að VITA eitthvað og hins vegar að REYNA eitthvað. 
Til að skilja er ekki nóg að vita og hafa þekkingu.
Til að skilja þurfa menn að reyna á eigin skinni. 

I hope I will never recover from this, sagði karlinn.
Í mínum eyrum hljómar það svona: Ég vona að þessi opinberun muni móta líf mitt héðan í frá, að sjóndeildarhringurinn dragist ekki saman aftur, að ég hafi lært í eitt skipti fyrir öll að jörðin snúist um sólina, ekki um mig og að lífið er dýrmætt og viðkvæmt. 

Jeg var ukarakteristisk oppmerksom her en dag og klarte å kvele en svindel i fødselen.
En venn sendte meg en melding og skrøt av min velutviklede “spidey sense”.
Jeg kjente ikke uttrykket, og slo opp i Urban Dictionary, en kilde til interessant informasjon.
Sterk intuisjon – magefølelse, betyr det.

En oppfordring til å stole på magefølelsen; her er det noe som ikke stemmer …..

Det må være en oppfordring til å stole på magefølelsen den andre veien også; her er det noe som stemmer!
Dette føles riktig. Dette går jeg for. Dette er det rette for meg, uansett hvordan det tar seg ut eller hva andre mener.
Jeg har en velutviklet “spidey sense”.

Den magen er ikke så dum, den!

Jeg ble provosert av en avisoverskrift forleden: X HAR FÅTT KROPPEN SIN TILBAKE.

Den handlet om en her ikke navngitt småkjendis som hadde fått et barn og var kommet til hektene igjen. Hun hadde “fått kroppen sin tilbake“. På bildet så det ut som om hun aldri hadde vært befruktet.

Sosiale og andre media er fulle av unge mødre med manualene i den ene hånden og babyen i den andre. Treningssentrenes mammagrupper har ventelister. Amme og trimme i samme slengen. Effektive til tusen. Om å gjøre å slette alle spor etter fødselen, kan det virke som.

Fått kroppen sin tilbake?? Hva mener de?
Hadde hun mistet den? I fødselen? Var fødselen et tap for henne?
Hun har født et barn, for svingende! Hun har brukt kroppen sin, selvfølgelig har den endret seg! Hun har fått en ny kropp, en kvinnekropp.
Hun har gått fra kvige til ku – deal with it!

Jeg har født fire barn og kroppen min bærer preg av å ha vært i krigen. Jeg er stolt av mine arr. Det var ikke før ved svangerskap, fødsel og amming at min kropps fulle potensiale ble aktivert, at jeg ble klar over hva som faktisk bodde i den. Jeg mistet ikke – jeg FIKK min kropp i fødselen. En kvinnekropp er designet som fødemaskin, deri ligger dens ultimate potensiale. En fødsel endrer kropp og psyke – det er naturlig.
Jeg blir satt ut når jeg hører kvinner si at de ikke vil amme fordi det ødelegger brystene! Hva??

Ufrivillig barnløshet er en stor sorg. Ufrivillig fødsel kan også være en sorg. Frivillig barnløshet er et valg.

Uansett: sett pris på kroppen din, den er den eneste du har og fortjener respekt og pleie. Det er selvsagt at en kvinne styrker kroppen sin både før, under og etter et eventuelt svangerskap. Men skal målet være å “få kroppen sin tilbake”? Uten strekkmerker, uberørt og jomfruelig? Det er naturstridig. Sånn ser en kvinnekropp ut:

Jeg dumpet borti et TV program forleden. Vårt lille land? Var det det det het?
Der hadde de et innslag der de gikk bort til tilfeldig forbipasserende på gaten og spurte hva som hadde gjort dem glade i løpet av dagen. De fikk svar fra alle de spurte. Og sånne fantastiske svar!
En gymnasiast med unorsk etnisk bakgrunn smilte over å ha fått 5 på norskprøven. 
To litt nedsegne karer med rusbakgrunn på veg for å hente sin daglige metadon smilte over å ha støtt på hverandre og stod tett omslynget.
En langhåret ung mann med stygge tenner smilte av glede over en liten jente som hadde fått ny kjole og stod foran han i køen. Hun snakket ustoppelig til moren sin om hvor glad hun var for den nye kjolen, og gleden smittet.
En dame hadde vært på museum og sett en utstilling om romfolkets og sigøynernes tilværelse og historie og var tydelig beveget og glad for å ha fått de opplevelsen.
En ung jente smilte glad for den gode kaffen hun hadde fått på kaféen. 

I det hele tatt – ingen hadde problemer med å finne svar på spørsmålet. Alle var glade.
Jeg ble tankefull.
Dette er kanskje spørsmålet vi burde stille hverandre oftere. Oppfordre hverandre til å dele gleder.
I stedet for den trøtte frasen: Hvordan går det? Som sjelden er opphavet til givende samtaler: Hva har gjort deg mest glad i dag?